Nord-Korea

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 40°N 127°Ø

조선민주주의인민공화국
朝鮮民主主義人民共和國
Chosŏn Minjujuŭi Inmin Konghwaguk
Nord-Korea

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
강성대국
(Fremgangsrik og stor nasjon)

Kart over 조선민주주의인민공화국朝鮮民主主義人民共和國Chosŏn Minjujuŭi Inmin Konghwaguk

Innbyggernavn Koreaner/koreansk eller nordkoreaner/nordkoreansk
Hovedstad P'yŏngyang
Tidssone UTC+9
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 99
120 540[a] km²
0,1 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 50
22 757 275[b]
Bef.tetthet 188,79 innb./km²
Styreform Folkerepublikk
President Kim-Jong Un
Statsminister Choe Yong-rim
Leder for presidiet i Den øverste folkeforsamlingen Kim Yong-nam
Offisielt språk Koreansk
Valuta Nordkoreansk won (KPW)
Nasjonaldag 9. september
Nasjonalsang Aegukka
ISO 3166-kode KP
Toppnivådomene .kp
Kart over Nord-Korea
Kart over Nord-Korea

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Nord-Korea (eller offisielt Den demokratiske folkerepublikken Korea, (koreansk: Chosŏn Minjujuŭi Inmin Konghwaguk; hangul: 조선민주주의인민공화국), hanja: 朝鮮民主主義人民共和國; ofte forkortet DPRK) opptar den nordlige halvdelen av den koreanske halvøy i det østlige Asia. Nord-Korea grenser mot Sør-Korea i sør, og mot Kina og Russland i nord. Nordkoreanere refererer til sitt eget land som Pukchosŏn («Nord-Chosŏn», 북조선) (se Korea på koreansk).

Nord-Korea følger Kim Il-sungs politiske filosofi, Juche (sjølberging), og siden 1990-tallet også Kim Jong-ils egen Songun-politikk («militæret først»). Offisielt avholdes det valg, og ifølge landets konstitusjon respekteres menneskerettighetene, tross at de i realiteten ikke har noen betydning for landets ledere. Den politiske makten er plassert hos Koreas arbeiderparti. Mellom 150 000 og 200 000 nordkoreanere sitter i landets konsentrasjonsleire, der politiske fanger samt disses familie i tre ledd fengsles og settes til tvangsarbeid, selv for den mest beskjedne systemkritiske ytring.[1] Landet forsøker å være selvforsynt, men har hatt store problemer siden støtten fra Sovjetunionen falt bort i begynnelsen av 1990-tallet. Landbruksproduksjonen dekker ikke landets behov for mat, noe som har ført til sult flere steder i landet.[2] Korrupsjon er utbredt. [3]

Geografi[rediger | rediger kilde]

Nord-Koreas areal er på 120 538 km²[4]. Landet grenser til Kina og Russland i nord, og Sør-Korea i sør.

Geologi[rediger | rediger kilde]

A peek into North Korea.jpg

Fjell utgjør ca 80% av landarealet. Det største høylandsområdet er Kaemaplatået i nord som avgrensens av elvene Tumen og Yala. Kaemaplatået sammen med bl.a Hamgyongfjellene og andre fjellsystemer danner et vilt og forrevent fjellområde med retning sørvest-nordøst. I nord-øst ligger de høyeste fjellene med Paektusan (2744 moh) som det høyeste. Gjennomsnittshøyden er ca. 1000 moh., men flere steder når fjellene over 2000 moh.

Mot Gulehavet og Koreabukten langs vestkysten ligger det som finnes av lavland og dyrkbar mark og her finnes også en rekke øyer og naturlige havner. Det er også her landets største by og hovetstad Pyongyang ligger. Andre viktige store byer som Hanhung og havnebyen Chongjin ligger langs østkysten hvor landet er jevnere og mer regelmessig. Fjellene her heller steilt ned mot Japanhavet.[5]

Faunaen[rediger | rediger kilde]

Barskog med mange gran og furuarter er det som dominerer i fjellene. En stor del av lavlandsområdene er avskoget og oppdyrket. Faunaen omfatter blant annet hjort, rådyr, gaupe, mårhund, sobel, harer, moskusrotte, og bjørn. I svært utilgjengelige områder finnes også tiger og leopard. Faunaen har mye til felles med faunaen som finnes i Øst-Sibir og Mandsjuria. Mer enn 300 fuglearter er registrert i Nord-Korea. Blant annet omfatter det andefugler, hegrer og vadere som er vanlig i våtmarkene. Rovfuglartene som finnes i Nord-Korea er blant annet kongeørn, kjempehavørn, fjell og gråinnvåk. Blant skogsfuglene er det mange av de samme som i Norge som blant annet slagugle, jerpe, flaggspett, spettmeis og trekryper.[6]

Klima[rediger | rediger kilde]

Nord-Korea har et kontinentalt klima med fire distinkte årstider. Sommeren er kort og fuktig med regntid på slutten, mens vinteren er kald med noe snøfall.[7]

Demografi[rediger | rediger kilde]

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Befolkningen i Nord-Korea er estimert til 24,5 millioner. Myndighetene i landet stimulerer til høye fødselstall, men på grunn av hungersnød, matmangel og naturkatastrofer har ført til en begrenset befolkningsvekst de siste 10 årene. Etnisk er befolkningen svært homogen og består av koreanere som er et mongolsk blandingskfolk som er innvandret i forhistorisk tid. Folketettheten i Nord-Korea er gjennomsnittlig 195 per km². Bosetningen er sterkt konsentrert til kystområdene og lavlandsområdene i sørvest. Etter industrialiseringen i 1945 flyttet betraktelig flere fra landsbygda til byene, og nå er ca 60% av befolkningen bosatt i byer og tettsteder.[8]

Forventet levealder er angitt til å være 64,1 år. Spedbarnsdødeligheten er oppgitt til å være 50,1 per 1000 levendefødte. Fertilitetsraten er 1,94. (Alle tall CIA factbook 2010.[9])

Språk[rediger | rediger kilde]

Koreansk er nasjonalspråket, og skrives med et egen alfabet som heter chosungul og kalles hangul i Sør-Korea. I 1949 ble de kinesiske skrifttegnene (Sino-koreanske tegn) avskaffet, i motsetning til i Sør-Korea der de fortsatt benyttes noe ved siden av det koreanske skriftspråket.[10]

Religion[rediger | rediger kilde]

Nord-Korea har gjennom tidene blitt påvirket av flere religiøse faktorer og har derfor flere religiøse grupper. De største er buddhister, konfusianister og enkelte kristne. Det finnes også en koreansk religion som baseres på koreansk shamanisme. Det er religiøs frihet i Nord-Korea som gjør at noen av disse religiøse gruppene får statlig støtte.

Det kun 30 % av Nord-Koreas befolkning som er registrert som religiøse, mens de resterende er ateister. Religionen som klarer seg best i landet er Buddhisme. Buddismen får mesteparten av den statlige støtten og får fritt lov til å promotere sin religion, mens det sies at de kristne blir forfulgt av autoritetene. I følge Human Rights Watch er det ikke religionsfrihet i landet, de mener den statlige støtten kun er der for å gi en illusjon av at det er religionsfrihet i landet. Ifølge Religious Intelligence er religionene i Nord-Korea fordelt slikt[11]:

Ateisme: 15,460,000 (64.3% av total befolkning),

Koreansk Shamanisme 3,846,000 (16% av total befolkning),

Buddhisme 1,082,000 (4.5% av total befolkning)

Kristendom 406,000 (1,7% av total befolkning)

Kristendom[rediger | rediger kilde]

Kristendommen hadde stor oppslutning i Pyongyang frem til 1945. Fra slutten av 1940 ble 166 prester og andre religiøse personer drept, sendt til fangeleirer eller forsvant. Blant disse var biskopen i Pyongyang og alle munkene fra Tokwon Abbey. Det var ingen katolske prester som overlevde forfølgelsen. Alle kirker ble ødelagt og staten lagde en lov som sa at ingen utenlandske prester fikk sette sin fot på Nord-koreansk grunn. Den dag i dag finnes det fire statlig bygde kirker i Nord-Korea som, påstås, å være skalkeskjul for at det finnes religionsfrihet i landet.

I følge en undersøkelse gjort av Open Doors[12], er Nord-Korea det landet som har høyest forfølgelse av kristne i verden, Open Doors har estimert at det er ca 50,000-70,000 kristne som sitter i Nord-Koreanske fangeleire.

Buddhisme[rediger | rediger kilde]

Buddisme kom til Korea ca 300 e.kr. Buddismen kom hovedsaklig fra Kina og ble den ledene religionen frem til 1400- tallet hvor den da ble fortrengt av konfucianismen.

Konfucianismen[rediger | rediger kilde]

Konfucianismen har vært i Nord-Korea siden 300 e.kr og har hatt stor innflytelse på hvordan samfunnet er bygd opp. Konfucianismen var spesielt populært under Li-dynastiet som eksisterte fra 1392 til 1910. Religionen regnes for å ha oppstått i Kina[13].

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Koreas historie

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Nord-Korea historie er preget av at landet er geografisk plassert mellom Japan og Kina. I mange århundrer var det Kina som hadde størst innflytelse over den koreanske halvøya. Etter Japan hadde slått de kinesiske styrkene i 1895 ble de japanske styrkene stående i Korea, og dette var strategisk sett svært viktig for Japan.[14]

Japanerne kolonisert halvøya fra 1895 og fram til andre verdenskrig. I 1904-1905 startet den russisk-japansk krigen som var en militær konflikt mellom Russland og Japan. Årsaken til krigens utbrudd var de to landenes imperialistiske ambisjoner og dominans i Asia, særlig knyttet til Korea og Mandsjuria. Japan ble seirende i kampen, og tvang Russland til å forlate sin ekspansjonistiske politikk i Østen. Japan ble den første asiatiske makt i moderne tid å beseire over en europeisk stormakt. Men ti år senere slo den russiske marinen utenfor Korea i den russisk-japanske krigen, og Japan annekterte landet formelt i august 1910.

Deling av Korea[rediger | rediger kilde]

Korea DMZ.svg

Korea var mellom 1905 og 1945 okkupert av Japan. Etter Japans kapitulasjon i 1945 ble USA og Sovjetunionen enige om å splitte Korea i to midlertidige okkupasjonssoner. USA besatte den sørlige delen mens Sovjetunionen besatte den nordlige. En demilitarisertlinje ble trukket langs 38. breddegrad.

Ved Moskva-konferansen rådet utenriksministrene i USA og Sovjetunionen at Korea skulle gjenforenes etter frie valg, og det ble nedsatt en amerikanske og sovjetisk kommisjon til å forberede dette. Men den kom imidlertid ikke til noe resultat, og rivaliserende regjeringer ble etablert i hvert landsdel.

Grunnen til at valgt ikke ble avholdt hele Korea var at amerikanerne visste at den nordkoreanske lederen Kim II-Sung ville tape på grunn av den sørlige okkupasjonssonen var omtrent dobbelt så stor som i Nord. Dette førte at Sovjetunionen forsto at deres kandidat Kim II-sung ikke kunne vinne et åpnet valg for hele Korea.

Valget ble avholdt bare i sør med støtte fra USA og FN. Syngman Rhee vant valget og ble president den 9 september 1949. Samme år ble Nord-Korea proklamert som den DFRK (Den demokratiske folkerepublikk Korea) med Kim II-Sung som statsminister. Dette var på tiden da de fleste amerikanske og sovjetiske tropper trakk seg ut av Korea.

Koreakrigen[rediger | rediger kilde]

Sivile drept av nordkoreanske styrker, oktober 1950

Da Korea-krigen begynte stanset all handel og samferdsel mellom de to landene helt. Spenningen mellom de to regimene var sterk og høyt. I 1949 søkte Kim II-Sung sovjetisk og kinesiske støtte for en militær kampanje for å forene landet med makt.

Tilbaketrekking av de fleste amerikanske styrker fra Sør-Korea skjedde i juni 1949 og de forlot den sørlige regjeringen kun forsvart av en svak og uerfaren sørkoreanske hær mens den nordkoreanske hæren hadde mottatt krigens utstyr fra Sovjetunionen og Kina. Sovjeterne gav begrenset støtte i form av rådgivere som hjalp nordkoreanere med å planlegge operasjonen, og sovjetiske militære instruktører for å trene noe av den koreanske hæren.

Nordkoreanske styrker forsøkte i over et år å angripe den sørlige regjeringen før det brøt ut full krig den 25. juni 1950. Nord-Korea erobret det mest av Sør-Korea. En FN-styrke ble opprettet under amerikanske ledelse og med deltakelse av 16 nasjoner, deriblant norske sanitets-styrker for å slå tilbake angrepet. Dette var starten på Koreakrigen.[15]

De første månedene av krigen ble utkjempet i en rekke blodige sammenstøt langs grensen mellom sør og nord, omtrent på den 38. breddegrad, spesielt i Ongjin området på vestkysten. De nordlige styrkene kjørte en fullverdig offensiv taktikk og krysset parallelt grensene i stort antall. Det skyldes en kombinasjon av overraskelse, overlegne militære styrker og en dårlig bevæpnet sørkoreanske hær. De nordlige styrkene inntok raskt Seoul og Syngman Rhee og hans regjering ble tvunget til å flykte lenger sør. [16]

I midten av juli ble de nordkoreanske troppene overveldet av de sørkoreanske troppene med sin allierte FN styrken. FN styrken tok i oktober 1950 tilbake Seoul og okkuperte Pyongyang. I slutten av november strømmet en kinesisk hær av bevæpnede bønder over grensen og presset FN-styrken tilbake fra Pyongyang. Krigen ble i hovedsak en blodig fastlåst situasjon for de neste to årene. [17]

Fronten ble stabilisert i 1953 sammen det som etter hvert ble den nåværende våpenhvilen. USA og Nord-Korea forhandlet frem en enighet om å danne en demilitarisert sone langs den 38. breddegrad som grense mellom Nord- og Sør-Korea. En fredsavtale er aldri blitt undertegnet, så formelt sett er Nord- og Sør-Korea fremdeles i krig med hverandre. [18]

Siden har det skjedd flere grenseepisoder mellom Nord- og Sør-Korea, selv om det aldri har brutt ut full krig.

1953-1991[rediger | rediger kilde]

I 1954 ble det opprettet en treårsplan for å bygge opp igjen industrien etter krigen. Etter hvert som treårsplanen fungerte ble det utvidet til en femårsplan fra 1957 til 1961 og en sjuårsplan fra 1961 til 1967. Planøkonomien er et økonomisk system som går ut på at staten fastsetter hva som skal produseres av varer og tjenester og hvordan det skal distribueres mellom innbyggerne. Nord-Korea helte mot Sovjetunionen, og «presidenten på livstid» Kim Il-sung tok avstand fra den store og proletariske kulturrevolusjonen til Mao Zedong.[19]

På 1970-tallet innførte Kim Il-sung en politisk doktrine kalt juche. Juche går i hovedsak ut på selvforsyning av varer og tjenester. Juche brukes ennå, og per i dag forsøker Nord-Korea å være selvforsynt med mat. Økonomisk ble landet helt avhengig av støtte fra Sovjetunionen.

Pyongyang ble svært ødelagt under Korea-krigen. Etter krigen ble den bygget opp igjen som en utstillingsby i stalinistisk stil. Store byggeprosjekter ble gjennomført i årene utover. For eksempel i 1987 startet byggingen av det som skulle bli verdens høyeste hotell, Ryugyong Hotel, men etter at penger fra Sovjetunionen uteble etter 1991 ble den aldri ferdigbygget.[20]

Forholdet til Sør-Korea forble anspent hele tiden. Attentatforsøk på sørkoreanske statsledere i 1968, 1974 og 1983 ble tilskrevet Nord-Korea. Tunneler under den demilitariserte sonen for en eventuell invasjonsstyrke fra nord har blitt oppdaget flere ganger. [21]

Etter 1991[rediger | rediger kilde]

Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991 mistet Nord-Korea den helt nødvendige økonomiske støtten derfra, og det markerte et tidsskille for økonomien. Kim II Sung døde den 8. juli 1994, og han ble etterfulgt av sønnen Kim Jong II.

Nord-Korea ble verdens mest lukkede land med en persondyrking av lederen som langt overgikk dyrking av Stalin i Sovjetunionen. Befolkningen levde under jernhard politisk kontroll, og all opposisjon ble knust. Økonomien var skakkjørt, og det ble stor knapphet forbruksvarer. Til tross for at regimet gjerne ville vise fram en glitrende fasade, oppstod det med jevne mellomrom hungersnød som gikk hardt utover befolkningen. Den nordkoreanske staten bekrefter at over 220 000 av landets innbyggerne døde av sult i denne perioden.

Nord-Korea var helt avhengig av hjelp utenfra for å komme gjennom krisen og brukte trusselen om å utvikle atomvåpen som forhandlingskort. I 2007 lovet Kim Jong II å avvikle atomvåpenprogrammet og å slippe inn FNs våpeninspektører.

Som første sørkoreanske leder besøkte Kim Dae-jung i 2000 Nord-Korea og fikk møte Kim Jong-Il. Samme høst ble Kim Dae-jung tildelt Nobels fredspris.

Den 9. oktober 2006 testet Nord-Korea atomvåpen i en underjordisk detonasjon. Dette møtte kraftig motstand fra FN og store deler av verden (les mer: Nord-Koreas atom- og rakettprogram). Nord-Korea signerte samme år en avtale med Sør-Korea, USA, Russland, Kina og Japan, der Nord-Korea forpliktet seg til å stenge ned Yongbyon-reaktoren i bytte mot økonomisk hjelp og energi.[22]

I 2010 bombarderte nordkoreanske styrker øyen Yeonpueong i Sør-Korea.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Nord-Korea er en selverklært Juche (selvhjulpen) stat. Den forfekter nasjonal, kulturell og økonomisk uavhengighet, og at partiet og samfunnet må settes framfor individet. Landet er et kommunistisk og totalliært diktatur, eller “arvelig diktatur”, med et lukket styresett.[23] Nord-Korea er verdens eneste kommunistiske familiedynasti.[24]

Statsministeren i Nord Korea heter Kim Jong-Un og er leder for det ledende partiet Det Koreanske arbeiderpartiet (KWP). Han har sittet ved makten siden 17.desember 2011 og er verdens yngste statsoverhode (antatt født 8. januar 1983).[25]

Kandidater til statsministerposten må godkjennes av partiet (KWP), som er omtrent det eneste godkjente partiet i landet med unntak av noen få små støttepartier. Det største partiet er Det Koreanske arbeiderpartiet (KWP). Det finnes to mindre støttepartier Chondoist Chongu partiet og Det Sosialdemokratiske partiet. Begge støttepartiene ligger under KWP´s kontroll. Det finnes ingen andre politiske motstandspartier eller ledere.[26]

Landet har en regjering med 14 personer. Personene i regjeringen, med unntak av statsråden Minister of People's Armed Forces, er utvalgt av Supreme People's Assembly (SPA). Supreme People's Assembly (SPA) har 687 seter og er folkevalgte for 5 år av gangen. Siste valg var 8.mars 2009, neste valg vil bli avholdt i mars 2014. Kandidatene blir valgt ut og godkjent uten protester av det sittende partiet. Den utøvende makt ligger hos regjeringen som blant annet har ansvaret for en rekke kommisjoner og ministerier. Statsministeren leder regjeringens møter og er formann for den nasjonale forsvarskommisjonen. Valgoppslutningen er på 99 % fra offisielle kanaler. Stemmeretten inntreffer ved fylte 17 år.[27]

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Landet er delt inn i 9 provinser og 2 kommuner.[28]

North Korea, administrative divisions - de - monochrome.svg

Provinser:

  • Chagang-do (Chagang)
  • Hamgyong-bukto (North Hamgyong)
  • Hamgyong-namdo (South Hamgyong)
  • Hwanghae-bukto (North Hwanghae)
  • Hwanghae-namdo (South Hwanghae)
  • Kangwon-do (Kangwon)
  • P'yongan-bukto (North P'yongan)
  • P'yongan-namdo (South P'yongan)
  • Yanggang-do (Yanggang)

Kommuner:

  • Nason-si,
  • P'yongyang-si (Pyongyang)

Rettssystemet[rediger | rediger kilde]

Den sentrale domstol leder domstolvesenet og fører også tilsyn med de lavere domstoler. Medlemmene i den sentrale domstolen velges av SPA for fem år av gangen. De mindre rettsinnstansene er: kommunale, provinsielle, militære, spesielle domstoler og folkets domstol som er laveste rettsinnstans. Alle domstoler er sammensatt med både juridiske dommere og legdommere, også kalt “folkets bisittere”.

Lederne og propaganda[rediger | rediger kilde]

Sinpyong Lake, North Korea (2921982738).jpg

Kim Jong-Un er statsminister i Nord Korea og hans familie har styrt landet siden 1947. Hans farfar Kim Il-Sung ble statsminister i 1947 etter delingen av Korea og med støtte fra Sovjetunionen og Kina. Kim Il-sung sørget for å gjøre Nord-Korea til verdens mest militariserte og lukkede land, med seg selv som totalitær diktator. Han var inspirert av kinesisk kommunisme og økonomisk planlegging, men arbeidet også for en nasjonal koreansk kommunisme, hvor tanken om selvberging (juche) etterhvert ble den dominerende økonomiske ideologi. Han ble kalt “Den store leder “ i offisielle sammenhenger, og styrte landet fram til sin død i 1994. Han opprettet en personkultus om seg selv som ligner tilbedelse og så på seg selv som en farsfigur for landet. Han ble mer eller mindre offisielt kalt "den store leder", "den store marskalk", "den store sol", og "menneskehetens strålende sol som aldri går ned i våre hjerter". Etter hans død blir han kalt “Nord-Koreas evige president”, selv om hans sønn Kim Jong-Il tok over makten etter hans død i 1994.[29]

Landets ledere går hardt inn for å hevde både foran sin egen befolkning og resten av verdenssamfunnet at Nord-Korea er et klasseløst samfunn, men i realiteten er det store skiller mellom befolkningen og makteliten. De aller fleske nordkoreanere lever i stor fattigdom og nesten totalt isolert fra omverden. Den nordkoreanske propagandaen var avgjørende for dannelsen og fremmingen av dyrkningen av personligheten sentralisert rundt lederen Kim Il-sung.

Denne gudifiseringen av lederne har altså eksistert i flere tiår og det finnes mange eksempler i nordkoreansk kultur. Det er ikke offisielt anerkjent av regjeringen, men det er strenge straffer for de som ikke viser riktig respekt for eller kritiserer regimet. Blant annet velger nordkoreanske myndigheter ut deler av ulike religioner og bruker dem til sine formål, mens generelt i landet er alle religioner sterkt begrenset. Eksempel på dette kan sees i beskrivelsen av Kim Il-Sung som en gud og Kim Jong-il som sønn av en gud eller “Sun of the nation”. En utbredt oppfatning er at Kim Il-Sung var en “allmektig ånd” som “skapte verden” og at Kim Jong-Il kontrollerte været og utførte mirakler som å kurere blinde og syke.

Nord-Korea og Norge[rediger | rediger kilde]

Norges ambassade i Seoul (Sør-Korea) har vært sideakkreditert til Nord-Korea siden 2004. Det vil si at ambassadøren fra Norges også er gitt fullmakt til å ivareta Norges interesser i Nord-Korea, selv om han ikke har sin bopel der. Nord-Koreas ambassade i Oslo ble nedlagt i 1992 av sparehensyn. I 2007 beløp den norske humanitære bistanden seg til ca 27 millioner NOK. Beløpet er fordelt på ulike programmer i regi av Verdens matvareprogram (WFP) og Røde Kors.[30]

Nord-Korea er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm.[31]

Flagget[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nord-Koreas flagg

Nord-Koreas flagg ble tatt i bruk 8. september 1948. Den røde stjernen representerer kommunismen og er gjengitt i flagget på en hvit sirkelformet bakgrunn. Stjernen symboliserer også Det koreanske arbeiderparti.

Nord-Koreas atom- og rakettprogram[rediger | rediger kilde]

«Nord-Koreas atom- og rakettprogram» er betegnelsen på det programmet som Nord-Korea har hatt for å utvikle kjernekraft, og i de senere år angivelig atomvåpen. Det hele startet i 1993 da Nord-Korea meldte seg ut av Ikkespredningsavtalen.

Nord-Korea og USA signerte i 1994 en avtale der regimet i Pyongyang gikk med på å fryse og demontere sitt atomvåpenprogram, i bytte mot internasjonal hjelp til å bygge opp atomreaktorer for elektrisk kraft. I 1998 sendte Nord-Korea en rakett 2000 kilometer over Japan og ned i Stillehavet. USA forhandlet frem en ny avtale om økonomisk hjelp til bygging av atomkraftverk, mot at Nord-Korea legger ned atomprogrammet. Siden atomkraftverk-hjelpen etter 2 år ikke hadde kommet, og USAs president George W. Bush avsluttet all kontakt i form av vanlige relasjoner, gjenopptok Nord-Korea atomprogrammet.

Etter internasjonal fordømmelse ble atomprogrammet igjen lagt på is, og i 2007 var ifølge IAEA alle Nord-Koreas fem reaktorer stengt.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Koreahalvøya sett fra verdensrommet om natten

Nord-Korea har siden 1950-tallet hatt en sentralstyrt planøkonomi etter juche-ideologi. Modellen går ut på å være selvforsynt og uavhengig. Nord-Korea har rike forekomster av bl.a. jernmalm og kull.[32] Det er også forekomster av sink, fluoritt, kobber, salt, wolfram, grafitt, gull og pyritt.[33]

Hovedsysselsettingen er jordbruk 37 % og de resterende 63 % i industri og service-næringer. Produksjonen av ris bærer preg av utarmet jord, mangel på kunstgjødsel og utdatert jordbruksredskaper. Avlingen er bare halvdelen av det man kan forvente.

Den gjennomsnittlige årslønnen er estimert til mellom $ 1000 og $ 2000, men de fleste tjener penger på forretninger i det illegale markedet. Til tross for regimets forsøk på oppmykning i planøkonomien har myndighetene av frykt for å miste kontroll over markedskreftene innført strenge regler for drift av privat næringsvirksomhet.

I 2006 ble det forbudt for menn å drive egen virksomhet, og i 2007 ble det også forbudt for kvinner under 50 år.[34]

I 2004 åpnet industriparken Kaesong i Nord-Korea. Det er ca. 150 000 som jobber der, hovedsakelig nord-koreanere. Parken består av 150 bedrifter som for det meste er eid av sør-koreanere. Den gir viktig inntekt til statskassen i Nord-Korea. I februar 2013 ble parken stengt etter kraftige militære provokasjoner fra Nord-Korea. Parken ble gjenåpnet juni 2013 etter lange forhandlinger mellom Nord og Sør-Korea.[35][36]

I følge en FN rapport fra 1998 lider 60 % av alle barn i Nord-Korea av underernæring, og 16 % av alvorlig underernæring.

Siden en mislykket oppskriving av den nord-koreanske valutaen i 2009 har det oppstått en omfattende bruk av utenlandsk valuta.[37][38]

Utenrikshandel[rediger | rediger kilde]

Nord-Koreas allierte siden krigen har vært Sovjetunionen og Kina. Landets utenrikshandel har i stor grad foregått til disse to og andre land i Øst-Europa. Nord-Korea har kjøpt sterkt subsidierte varer og energi fra Sovjetunionen. Da den kalde krigen tok slutt, og Sovjetunionen ble oppløst i 1991, ble det slutt på den gunstige avtalen.[39]

Det er også akutt mangel på energi som gjør det vanskelig å opprettholde produksjon i industrien. [40]Dette, i tillegg til at Nord-Korea bruker ca 20 % av bruttonasjonalprodukt på det militæret, har gjort at Nord-Korea er kommet i en veldig vanskelig økonomisk situasjon.[41] Foruten økonomisk vanstyre og mangel på råvarer ble Nord-Korea på 1990 tallene rammet av en rekke naturkatastrofer som gjorde landet ute av stand til å brødfø sine egne innbyggerne.[42] Landet har mottatt matvarehjelp fra både Sør-Korea og andre land. FN har likevel beregnet at bort imot 2 millioner har dødd av sult i årene 1995-1998. Mange lever i dyp fattigdom.[43]

Samfunnet[rediger | rediger kilde]

Menneskerettigheter[rediger | rediger kilde]

I en FN-resolusjon fra oktober 2006, heter det at myndighetene begår «aktive forbrytelser mot menneskeheten overfor sitt eget folk.» På 1990-tallet, for eksempel, førte det til at ca. en million landsmenn døde av sult, mens regimet brukte alt av penger på det militæret og atomvåpenprogrammet. Hjelpen som de får fra andre land blir brukt til egen politisk vinning av dem som styrer landet. Rundt 200 000 mennesker lever i politiske fangeleirer rundt om i Nord-Korea. Tre slektsledd, både eldre og barn, sitter i disse fangeleirene under kollektiv skyld på grunn av denne ene personen som er påstått opposisjonell. [44]

Arbeidsleirer[rediger | rediger kilde]

I verden rundt har arbeidsleirene i Nord-Korea vakt liten interesse. Selv om det er kommet mange avsløringer i forskningsrapporter og dokumentarer, har Sør-Korea ventet i nesten et tiår før de kritiserte Nord-Korea for brudd på menneskerettighetene. Dersom man bryter en eller flere regler i Nord-Korea, blir de fleste sendt i arbeidsleirer. Ved hjelp av satellittbilder har man funnet ut hvor i Nord-Korea fangeleirene ligger. Kun i en av leirene kan man slippe ut, ved å jobbe seg fri. Dette er i camp 15 hvor man kan bli rehabilitert, og ha en mulighet til å bli sluppet ut igjen. Først må man da lære seg noen av Kim Jong-IIs tekster utenat samt følge reglene i leiren. Dersom man er så heldig å bli sluppet fri, blir man fremdeles overvåket av politiet. Dersom en av fangene klarer å flykte fra leiren, men senere blir tatt blir man drept foran de andre fangene som en lærepenge for å hindre de andre i å gjøre det samme. Fangene lever kun på mais og salt, og jobber 12-15 timer hver dag. De færreste av dem lever lenger enn til de er 50 år. De fleste dør på grunn av feilernæring, under arbeidsulykker og under forhør. [45] [46]

Tilbedelse av lederne[rediger | rediger kilde]

The statues of Kim Il Sung and Kim Jong Il on Mansu Hill in Pyongyang (april 2012).jpg

Nord-Korea har en gudeliknende tilbedelse av lederne i landet. Allerede i barnehagen har de programmer for å lære å tilbe lederne i landet; Faren og Sønnen Kim. [47]

Kim II-Sung begynte å styrke sin autoritet ved først å få et enmannsstyre og deretter ved å få folk til å dyrke ham selv. Han måtte dikte opp historier om hans egne forfedre for at folket skulle tro at han var en person med en stor personlighet. Han hadde over 70 bronsestatuer og 20000 gipsbyster plassert rundt om i landet, samt mer enn 20 ulike typer Kim II-Sung merker som ble båret av folket, alt etter hvilken klasse de tilhørte. I tillegg måtte alle hjem ha et Kim Il-Sung bilde hengende. Selv etter hans død har myndighetene fått kroppen hans mumifisert og lagt i en kiste på super-deluxe Kumususan Memorial Place. Myndighetene mente at «den revolusjonære oppgaven» måtte utføres i rekkefølge etter Kim Il-Sung. Derfor blir makten i landet nå gitt fra far til sønn. Myndighetene kom i årene 1992-1994 med 300 dikt og over 400 lovsanger som priste Kim Jong-il. [48]

Koreansk gjenforening[rediger | rediger kilde]

Nord-Koreas mål er å få til en gjenforening av landet. I 2000 skrev både Nord- og Sør-Korea under på en avtale hvor de lovet å forsøke å få til en fredelig gjenforening av landet. I 2010 kom Sør-Koreas president Lee Myung-bak med en trepunktsplan for nasjonal gjenforening. I denne stod det at alle atomprogrammer måtte avvikles, man måtte samarbeide om å utvikle Nord-Korea økonomisk samt skape noen felles institusjoner med sikte på nasjonal gjenforening. [49]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

I 1956 ble det innført obligatorisk fireårig grunnskole, og i 1958 ble det innført obligatorisk seksårig videregående skole. De begynner på skolen når de er seks år, og siden 1975 har den vært gratis for alle. I dag er det 11 års obligatorisk skolegang. Læreplanen inneholder både akademiske og politiske temaer. Engelsk er obligatorisk fra barna er 14 år gamle. [50]

For eliteelever finnes det to universiteter i Pyongyang; Kim Il-Sungs Universitet og Pyongyangs universitet for vitenskap og teknologi.

Helse[rediger | rediger kilde]

Helsesystemet i Nord-Korea forfaller og er i ferd med å smuldre opp. Nord-Korea er det landet i verden som bruker minst penger på befolkningens helse. Folket lider av sult, feilernæring, feilmedisinering og manglende helsestell. Det er først og fremst de fattige i landet som blir hardest rammet. [51] [52]

Den store hungersnøden[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hungersnøden i Nord-Korea

På midten av 1990-tallet ble Nord-Korea rammet av en stor hungersnød, pga store flommer som hadde rammet jordbruket.

Turisme[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Turisme i Nord-Korea

Turismen i Nord-Korea er strengt kontrollert. Man må hele tiden følge sin guide, samt at man må holde seg innenfor godkjente ruter. Det er ikke lov å vandre alene i gatene, guiden din må være med deg absolutt hele tiden. Man vil også bli fortalt av guiden sin når man har lov til å ta bilder. Tidligere kunne amerikanske statsborgere kun besøke Nord-Korea på turer som inkluderte Arirangfestivalen, men denne regelen er nå kuttet. Nord-Korea er verdens minst besøkte turistland, og bare omlag 1500 vestlige turister besøker landet årlig, samt noen tusen fra Asia. [53]

Militæret[rediger | rediger kilde]

SPG M-1978 KOKSAN.JPG

Alle borgerne i Nord-Korea har verneplikt, men kun utvalgte kommer inn i militærtjenesten. Målt etter personell har Nord-Korea verdens fjerde største forsvar med ca 40 per 1000 innbygger som utgjør en del av de væpnede styrkene i landet. I 2007 ble det anslått at hæren bestod av ca. 1,1 million mennesker. [54]

Media og kommunikasjon[rediger | rediger kilde]

Det finnes ingen uavhengige medier i landet. Det finnes heller ingen ytringsfrihet, da alle tv-stasjoner, radioer og aviser er eid av staten. Myndighetene forbyr innbyggerne å lytte til medier fra utlandet – en handling som man risikerer streng straff for. Utenlandske journalister får ikke innreisetillatelse til landet. Blant fire offentlig eide nyhetsbyråer finner man Korean Sentral News Agency (KSNA), som styres av det ledende partiet Det koreanske arbeiderpartiet (KWP) – som står bak alle kilder til informasjon til resten av mediene. Dette massive nyhetsnettverket er statens store talerør ut til befolkningen.[55]

En stor prosess står foran historiebyggingen om hva som kommer ut i avisen. Det er streng sensur på alt som skal printes i avisen eller fortelles i nyhetene, og den må blant annet gjennom seks sensurstasjoner for å få godkjent hva som skrives. Blant annet er det ikke lov å snakke kritisk om landets ledere, myndigheter, økonomi eller militær. Derimot er det populært å snakke nedsettende om USA, Japan eller Sør-Korea, om store gaver til statsministeren fra utlandet, og gudifiseringen av landets ledere. Mediene beskriver lander som et paradis på jord, og sprer propaganda om landet, utlandet og de store lederne.[56]

Journalister som ønsker å jobbe i media i Nord-Korea må være medlem av KWP. Kandidater på journalistskolen må bevise at de er ideologisk rene og at de kommer fra politisk pålitelige familier. Om journalistene ikke følger de strenge lovene om restriksjon av nyhetsinformasjon vil møte en straff med hardt arbeid eller fengsel. Mediene spiller en stor rolle i glorifiseringen av lederen og har konsekvent opprettholdt denne linjen siden formajsonen av landet i 1947. Ca 90% av nyhetsopplesningene på tv omhandler Kim Jong-Un og blant annet hans mottagelse i utlandet som så klart er helt fantastiske. I følge nordkoreanske medier er lederen en hyllet person både i Nord Korea og resten av verden. Nord-Korea ligger rutinemessig på bunnen av World Press Freedom Index Ranking som blir publisert årlig av Reporters Without Borders.

Det finnes ca 3,9 telefoner eller mobilforbindelser pr. 100 innbyggere i landet.[57]

Aviser[rediger | rediger kilde]

Nord-Korea har 12 viktige aviser og 20 store tidsskrifter, og alle blir publisert i Pyongyang. Det blir ikke solgt noen utelandske aviser i ladet. Noen av avisene er: Rodong Sinmun, Joson Inmingun, Minju Choson, Rodongja Sinmum, The Pyongyang Times (engelskspråklig, publisert i hovedstaden). Det finnes et hemmelig magasin som distribueres i Nord-Korea og nabolandene. Journalistene er blitt opplært i all hemmelighet i Kina, for å rapportere om hendelser i Nord-Korea. Bladet heter Rimjingang og ble startet i 2007. Magasinet dekker den økonomiske og politiske situasjonen i landet. Disse journalistene har også formidlet opptak av offentlige henrettelser til sørkoreanske og japanske medier.[58]

Radio[rediger | rediger kilde]

Radio- og tv-apparater som kjøpes i Nord-Korea er forhåndsinnstillte til bare å kunne motta de statlige frekvensene. Apparatene er forseglet med en etikett som skal forhindre tukling med utstyret. Å manipulere slik at man kan motta radio eller tv-sendinger fra utlandet er streng straffbart. 22 timer i døgnet sender den nordkoreanske statskringkastingen nasjonale radioprogrammer supplert med lokale sendinger. På offentlige plasser og i fabrikker er det installert høyttalere som kringkaster de statlige radiosendingene. Det sendes også programmer på arabisk, engelsk, fransk, japansk, kinesisk, russisk, spansk og tysk beregnet på utlandet.[59]

Internett[rediger | rediger kilde]

Nord-Korea har internett, men kun en egen, lukket nettversjon. Kun et fåtall av innbyggerne som har pc har tilgang til internett. Internettet er i praksis et intranett kalt Kwangmyong som er satt opp av myndighetene. Noen få hundre statsansatte personer har tilgang til å arbeide opp mot den store verdensveven. Myndighetene overvåker nøye hvilke nettsider de er inne på.[60]

Kultur[rediger | rediger kilde]

Musikk[rediger | rediger kilde]

[61]Nasjonal kulturarv omfatter blant annet eldre folkelige musikkformer som Sanjo og Sijo og instrumenter som Komungo, a-jaeng, haegum, tanso og changgo. Ved musikkskoler og konservatorier gis det undervisning i disse tradisjonene som blir framført i form av masseopptrinn på festdager.

Det undervises også i europeisk kunstmusikk fram til romantikken. Europeiske instrumenter er tatt i bruk, dette gjelder både tradisjonelle orkesterinstrumenter og populærmusikkens instrumenter som trekkspill og gitar. For øvrig er det rapportert svært lite om musikk i Nord-Korea de siste ti årene.[62]

Teater og dans[rediger | rediger kilde]

Teatret ble satt inn i propagandatjeneste, og først og fremst ville man ha moderne, realistisk teater. Fram til 1950 dominerte ønsket om å lage teater bygd på hendelsene omkring kampen mot japanerne. Senere har teatret bygget opp under Kim Il-Sung sine ideologiske og politiske ideer. Store revolusjonære oppsetninger ble lansert i 1950-årene. I 1970-årene dominerte revolusjonære operaer med virkemidler som musikk og dans, med spektakulære, fargerike kostymer og storslåtte scener. En rekke store kulturbygninger ble reist, og på en av scenene var det plass til rundt 5000 aktører. Disse skulle støtte opp under de revolusjonære showene. Det finnes egne teatre for klassisk koreansk musikkteater og ballett.[63]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ North Korea: Harsher Policies against Border-Crossers (engelsk). Human Rights Watch (05.03.2007).
  2. ^ A matter of survival (engelsk). Human Rights Watch (03.05.2006).
  3. ^ North Korea Probes Corruption in Investment Agencies (engelsk). Radio Free Asia (30.01.2008).
  4. ^ http://snl.no/Nord-Korea
  5. ^ http://snl.no/Nord-Koreas_geologi_og_landformer
  6. ^ http://snl.no/Plante-_og_dyreliv_i_Nord-Korea
  7. ^ http://snl.no/Nord-Korea
  8. ^ http://snl.no/Nord-Koreas_befolkning
  9. ^ The World factbook: Korea, North (engelsk). Central Intelligence Agency. Besøkt 29. november 2010.
  10. ^ http://snl.no/Nord-Koreas_befolkning
  11. ^ http://web.archive.org/web/20071013201130/http://www.religiousintelligence.co.uk/country/?CountryID=37
  12. ^ ^ "Open Doors International : WWL: Focus on the Top Ten". Open Doors International. Open Doors (International). Archived from the original on 2007-06-22. Retrieved 4 July 2009.
  13. ^ http://snl.no/Korea/religion
  14. ^ http://www.globalis.no/Land/Nord-Korea
  15. ^ http://news.bbc.co.uk/2/shared/spl/hi/asia_pac/03/the_korean_war/html/
  16. ^ http://www.daria.no/skole/?tekst=454
  17. ^ http://www.leksikon.org/art.php?n=1439
  18. ^ http://tv.nrk.no/program/koid21008013/krigen-som-aldri-tok-slutt
  19. ^ http://www.history.navy.mil/photos/events/kowar/kowar.htm
  20. ^ http://www.pbs.org/wnet/wideangle/episodes/a-state-of-mind/north-korea-and-the-korean-war/june-1950-un-responds/1356/
  21. ^ http://www.fn.no/Bibliotek/FNs-historie/1950-1959
  22. ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Nord-Korea-opphever-vapenhvile-med-Sor-Korea-7141666.html#.Ul6ExBaU6vt
  23. ^ http://www.globalis.no/Land/Nord-Korea
  24. ^ http://www.dagbladet.no/2013/04/15/nyheter/nord-korea/utenriks/kim_jong-un/krig_og_konflikter/26674334/
  25. ^ http://www.landsider.no/land/nordkorea/fakta/politikk/
  26. ^ http://snl.no/Nord-Koreas_politiske_system
  27. ^ https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/kn.html
  28. ^ https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/kn.html
  29. ^ http://www.dagbladet.no/2013/04/15/nyheter/nord-korea/utenriks/kim_jong-un/krig_og_konflikter/26674334/
  30. ^ http://snl.no/Nord-Korea
  31. ^ http://snl.no/Nord-Koreas_internasjonale_forbindelser
  32. ^ http://snl.no/%C3%98konomi_og_n%C3%A6ringsliv_i_Nord-Korea
  33. ^ http://snl.no/%C3%98konomi_og_n%C3%A6ringsliv_i_Nord-Korea
  34. ^ http://snl.no/Nord-Koreas_historie
  35. ^ http://www.rbnett.no/ntb/utenriks/article8283137.ece
  36. ^ http://www.rbnett.no/ntb/utenriks/article8283137.ece
  37. ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Fremmed-valuta-truer-Nord-Koreas-okonomi-7224701.html#.Ul7NWFDxp3G
  38. ^ http://www.globalis.no/Land/Nord-Korea
  39. ^ http://www.globalis.no/Land/Nord-Korea
  40. ^ http://www.globalis.no/Land/Nord-Korea
  41. ^ http://www.tv2.no/nyheter/utenriks/nordkorea-er-et-moerkt-rike-bokstavelig-talt-4025393.html
  42. ^ http://www.landsider.no/land/nordkorea/fakta/okonomi/
  43. ^ http://www.globalis.no/Land/Nord-Korea
  44. ^ http://snl.no/Nord-Koreas_historie
  45. ^ http://forentenyheter.elevavis.no/?artID=22&navB=1
  46. ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Kim-Jong-Ils-slaver-vitner-om-Nord-Koreas-arbeidsleire-5581522.html#.Uj8ILxZQZ6g
  47. ^ http://north-korea.tripod.com/pers_cult.htm
  48. ^ http://snl.no/Nord-Korea
  49. ^ http://hvorhenderdet.nupi.no/Artikler/2010-2011/Storm-over-Korea/(part)/5
  50. ^ http://snl.no/Skole_og_utdanning_i_Nord-Korea
  51. ^ http://www.nrk.no/verden/--nord-koreas-helsesystem-forfaller-1.7211324
  52. ^ http://www.abcnyheter.no/verden/100715/slar-alarm-om-nord-koreas-helsesystem
  53. ^ http://www.north-korea-travel.com/nord-korea-turisme.html
  54. ^ http://snl.no/Nord-Koreas_forsvar
  55. ^ http://www.kcna.co.jp/index-e.htm
  56. ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Tusener-star-bak-propagandaen-i-Nord-Korea-7191350.html#.Ul5X-RaU6vt
  57. ^ http://www.globalis.no/Land/Nord-Korea/%28show%29/indicators
  58. ^ http://en.rsf.org/north-korea-north-korea-12-03-2012,42078.html
  59. ^ http://edition.cnn.com/2008/WORLD/asiapcf/02/27/cho.dissidentradio/index.html
  60. ^ http://www.nrk.no/verden/google-ber-nord-korea-apne-seg-1.10867670
  61. ^ http://snl.no/Nord-Korea
  62. ^ http://snl.no/Musikk_i_Nord-Korea
  63. ^ http://snl.no/Teater_og_dans_i_Nord-Korea

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]