Angola

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 12°22′59″S 17°13′36″Ø

República de Angola
Republikken Angola

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen

Kart over República de Angola

Innbyggernavn Angolaner, angolansk‌
Hovedstad Luanda
Tidssone UTC+1
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 23
1 246 700[a] km²
0 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 70
13 068 161[b]
Bef.tetthet 10,48 innb./km²
HDI 0,486 (rangert som nr. 146)
Styreform Demokratisk republikk
President José Eduardo dos Santos
Visepresident Fernando da Piedade Dias dos Santos
Offisielt språk Portugisisk
Uavhengighet fra Portugal
11. november 1975
Valuta Angolansk kwanza (AOA)
Nasjonaldag 11. november
Nasjonalsang «Angola Avante!»
ISO 3166-kode AO
Toppnivådomene .ao
Kart over Republikken Angola
Kart over Republikken Angola

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Angola er et land som ligger på vestkysten av Afrika. Landet grenser til Namibia, Den demokratiske republikken Kongo, Republikken Kongo og Zambia. Hovedstaden Luanda har om lag 3 millioner innbyggere.

Angola har store naturressurser som olje, gass og diamanter, men allikevel er Angola et fattig land. Arbeidsledigheten antas å ligge på mellom 50 og 70 prosent, og under 40 prosent av befolkningen kan lese og skrive.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Navnet Angola stammer fra det portugisiske koloninavnet Reino de Angola (Kongeriket Angola), og er nevnt i 1571 av Paulo Dias de Novais.[1] Toponymet ble av portuguiserne avledet fra tittelen ngola, som ble båret av kongeriket Ndongos regenter. Ndongo var et kongedømme i høylandet mellom elvene Kwanza og Lukala, et område vanligvis tilskrevet Kongeriket Kongos regenter, men var et område som søkte større grad av uavhengighet i løpet av 1500-tallet.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Angola grenser til Namibia i sør, Zambia i øst, den Demokratiske Republikken Kongo i nordøst og Atlanterhavet i vest. Eksklaven Cabinda grenser også til Republikken Kongo i nord. Angolas hovedstad, Luanda, ligger ved Atlanterhavskysten i nordvest i landet. Angolas gjennomsnittstemperatur ved kysten er 16°C om vinteren og 21°C om sommeren.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Angola har tre etniske hovedgrupper, alle snakker et bantu-språk: Ovimbundu 37 %, Mbundu 25 % og Bakongo 13 %. Andre grupper er Chokwe (eller Lunda), Ganguela, Nhaneca-Humbe, Ambo, Herero og Xindunga. I tillegg utgjør mestiçoer, angolanere av blandet europeisk og afrikansk opphav, utgjør rundt 2 % med en liten (1 %) befolkning av hvite, hovedsakelig etnisk portugisere. Portugiserne utgjør den største ikke-afrikanske befolkningen med minst 30 000, men mange innfødte angolanere kan kreve portugisisk nasjonalitet under portugisiske lover.

I 1975 slo 250 000 cubanske soldater seg ned i Angola for å hjelpe MPLA-styrkene med å kjempe for dens uavhengighet. Disse cubanerne er av europeisk og asiatisk (hovedsakelig kinesisk) opphav, mens andre inkluderte dem av ren afrikansk og mulatt-opphav som hadde forfedre i Angola. Men i 1989 forlot nesten alle cubanerne landet etter en fredsavtale ble signert av Angola, Cuba og Sør-Afrika.

Portugisisk er både det offisielle og dominerende språket og blir snakket i hjemmene til rundt to tredjedeler av befolkningen, inkludert cubanerne, portugisere og mestiçoer, og som et sekundært språk av mange flere. 40 % av angolanerne snakker bantu-språkene (mest utbredt av disse er ovimbunda, kimbundu og kikongo) som deres morsmål. Mange utdannede angolanere kan snakke engelsk som andre eller tredjespråk. Cubanerne snakker spansk, men nesten ingen av deres etterkommere snakker det.

Den store majoriteten av innbyggerne er av bantu-opphav med noe blanding i Kongo-distriktet. I sørøst finnes det forskjellige stammer av buskmenn. De mest kjente av bantu-stammene er ba-kongo (ba-fiot) som hovedsakelig holder til i nord, og abunda (mbunda, ba-bundo) som okkuperer den sentrale delen av landet som tar sitt navn fra ngola-stammen til abunda. En annen av disse stammene, bangala, som lever på den vestre bredden av øvre kwango, må ikke forveksles med bangala i midten av Kongo. I abunda finnes det betydelig portugisisk blod. Ba-lunda bor i Lunda-distriktet. Langs øvre Kunene og i andre distrikter av platået bor det boere. Boerbefolkningen er på rundt 2000. I kystlandsbyene er majoriteten av de hvite innbyggerne portugisere.

Katolisismen forblir den dominerende religionen, selv om et økende antall kirker skaffer seg flere tilhengere, særlig evangelisme. Innfødte religioner er fremdeles nokså viktige i Angola.

Historie[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Angolas historie

Angola var en portugisisk koloni og senter for den portugisiske slavehandelen til Brasil helt fra 1500-tallet. Rundt 1960 ga de andre europeiske kolonimaktene opp å holde sine kolonier i Afrika, men Portugal nektet fortsatt å gi opp sine. Dette førte til at angolanerne tok til våpen for å frigjøre seg, og i 1975 trakk også Portugal seg ut av sine afrikanske kolonier. Etter dette brøt det ut borgerkrig mellom frigjøringsbevegelsen MPLA som ble støttet av Østblokken og UNITA som ble støttet av USA og apartheidregimet i Sør-Afrika. Kubanske og sørafrikanske styrker deltok på hver sin side i borgerkrigen. Borgerkrigen resulterte i at om lag fire av Angolas fjorten millioner innbyggere måtte flykte.

De første forsøk på å inngå en fredsavtale ble innledet i 1991. Det ble avholdt et valg i 1992 som MPLA vant, noe som gjorde at UNITA fortsatte borgerkrigen. Andre runde ble ikke gjennomført og krangel om resultatet medførte en oppblussing av borgerkrigen. Resultat av borgerkrigen ble massiv fattigdom, flyktninger og en skakkjørt økonomi. I 1994 ble det igjen forsøkt å inngå en fredsavtale, Lusakavtalen. FN-styrker ble innsatt for å sikre avtalen, men det ble aldri oppnådd fullstendig fred og i 1998 brøt avtalen fullstendig sammen. UNITAs leder Jonas Savimbi ble drept i februar 2002, og en ny fredsavtale ble påbegynt i april 2002. Avtalen bygger på Lusakaavtalen og har innebært at en rekke av UNITAs soldater er blitt integrert i Angolas hær. De øvrige soldatene befinner seg i egne leire.

Generelt er landet preget av de store ødeleggelsene etter borgerkrigene, og det anslås at cirka 4 millioner av landets 14 millioner innbyggere er interne flyktninger. Landet står derfor ovenfor et stort gjenoppbyggingsarbeide.

Angola er i dag Afrikas nest største oljeprodusent etter Nigeria. Oljen står for om lag nitti prosent av eksportinntektene.

Angola har vært innblandet i ulovlig våpenhandel med flere stater. FN har før oppfordret til å boikotte angolansk olje samt diamanter som ble anvendt til å finansiere våpen.

8,3 millioner velgere har registrert seg foran valgene som skal holdes 5. september 2008, det første valget i fredstid.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Den utøvende grenen av styresmakten består av presidenten (for tiden José Eduardo dos Santos, visepresidenten (for tiden Fernando da Piedade Dias dos Santos) og rådet av ministere. For tiden er den politiske makten konsentrert i presidentskapet. Ministerrådet som består av alle ministere og viseministere, møtes regelmessig for å diskutere politiske saker. Guvernører i de 18 provinsene er utnevnt av og tjener presidenten. Grunnloven fra 1992 etablerte grovlinjene i styresmaktens struktur og inneholder rettighetene og pliktene til borgerne. Det juridiske systemet er basert på portugisisk og vanlig lov, men er svak og fragmentert, og domstolene opererer bare i 12 av de mer enn 140 kommunene. En høyesterett tjener som appellinstans. En grunnlovsdomstol med dømmende vurdering har aldri blitt lagt ned i grunnloven til tross for statlig autorisering.

Den 27 år lange borgerkrigen i Angola herjet landets politiske og sosiale institusjoner. FN anslår at landet har 1,8 millioner internt fordrevne mennesker, mens det generelt aksepterte tallet for krigspåvirkede mennesker er 4 millioner. Dagliglivets forhold i landet og spesifikt Luanda (med en befolkning på 4 millioner) speiler kollapsen av den administrative infrastrukturen i tillegg til mange sosiale institusjoner. Den pågående alvorlige økonomiske situasjonen forhindrer stort sett styresmaktens støtte til sosiale institusjoner. Sykehus er uten medisiner eller grunnleggende utstyr, skoler er uten bøker og offentlig ansatte mangler ofte grunnleggende forsyninger for deres daglige arbeid.

Presidenten har annonsert regjeringens intensjon om å holde valg i 2009.[trenger oppdatering] Disse valgene vil ble de første siden 1992 og skal både velge en ny president og en ny nasjonalforsamling.

Provinser[rediger | rediger kilde]

Angola er delt inn i 18 provinser (provincias) og 158 distrikter (municipios). Provinsene i Angola er:

Kart over Angola med provinsene nummerert

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Angola og Norge[rediger | rediger kilde]

De diplomatiske forbindelsene mellom Angola og Norge ble opprettet i 1977. Norge har idag en ambassade i hovedstaden Luanda, ambassadør er John Vea.

Norsk samarbeid med Angola konsentrerer seg til følgende områder: Energi, utdannelse, godt styresett samt menneskerettigheter.

Norge samarbeider med statlige angolanske institusjoner (innen fiskeri, energi samt petroleum), FN-organisasjoner, nasjonale frivillige organisasjoner og norske organisasjoner. Kirkens Nødhjelp, Flyktninghjelpen og Norsk Folkehjelp er virksomme i Angola.

Det foregår mye samhandel mellom Angola og Norge, særlig innen oljenæringen. Flere norske selskaper innen oljeindustrien er representert i Angola.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Angolas økonomi har gått gjennom en periode med rask forandring de senere årene og har gått fra forvirringen skapt av et kvart århundre med krig til å bli den raskest voksende økonomien i Afrika og en av de raskeste i verden. Vekst er nesten fullstendig drevet av voksende oljeproduksjon som passerte 1,4 millioner fat per dag sent i 2005. Kontrollen over oljeindustrien ligger i Sonangol-gruppen, et konglomerat som eies av den angoliske staten. Økonomien vokste med 18 % i 2005, veksten er ventet å nå 26 % i 2006 og bli over 10 % i resten av tiåret. Sikkerheten som fredsavtalen i 2002 brakte har ført til fornyet bosetning av fire millioner forflyttede mennesker, noe som har resultert i økning i landbruksproduksjonen i stor skala. Med inntektene fra oljeeksporten har regjeringen satt i gang ambisiøse utviklingsprogram i bygging av veier og for nasjonen annen grunnleggende infrastruktur.

Siden borgerkrigen tok slutt i 2002 har Angola opplevd en investeringsboom. Blant disse er mange norske oljeselskaper og selskaper som leverer til oljeindustrien. Blant norske selskaper som opererer i Angola finner man Statoil, Norsk Hydro og Det Norske Veritas. Angola er det landet utenfor Norge hvor Statoil pumper opp mest olje. Angola har en utbredt korrupsjon og ble i 2002 ranket på femdelt 124. plass i Transparency International Corruption Perception (av i alt 133 land).

Norges økonomiske bistand til Angola er på 35,5 millioner kroner (2004).

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 44,0 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken) 14,7% 2005, UNDP Database
Industriproduksjon
Konsumpriser
Renter 3 mnd
Arbeidsløshet
Handelsbalanse 9,14 mrd $ 2005, UNDP Database
Betalingsbalanse 5,14 mrd US$ 2006, WTO Trade Profiles
Utviklingshjelp 0,44 mrd US$ 2005, UNDP Database
BNP per innb 1810 US$ 2005, UNDP Database

Kultur[rediger | rediger kilde]

Den mest berømte angolanske folkesangen er Kumbaya (Vær meg nær, O Gud). Men dens opphav i Angola er omstridt blant lingvister som antar at den oppstod i Gullah, et blandingsspråk fra kysten av Sør-Carolina/Georgia. Dersom dette er korrekt, så må sangen ha blitt eksportert til Angola, mest sannsynlig av amerikanske misjonærer, og så gjenoppdaget der på et senere tidspunkt.

Sport[rediger | rediger kilde]

Angola overrasket suverent med å kvalifisere seg til fotball-VM i Tyskland 2006, men klarte ikke å avansere til 8. dels-finalene. Angola har også gode lag i håndball og basketball.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Heywood, Linda M. & Thornton, John K: «Central Africans, Atlantic Creoles, and the foundation of the Americas, 1585–1660», Cambridge University Press (2007), s. 82. ISBN 978-0-521-77065-1 (en)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Oversikt[rediger | rediger kilde]


Styresmakter[rediger | rediger kilde]

Nyheter[rediger | rediger kilde]

Annet[rediger | rediger kilde]