Tysklands historie (1933–1945)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Großdeutsches Reich
Det stortyske rike
Rike
1933 – 1945
Flagg Våpen
Flagg Våpen
Motto
Ein Volk, ein Reich, ein Führer
«Et folk, et rike, en fører»
Nasjonalsang
Deutschlandlied (offisielt)
I praksis: kun første vers, deretter Horst-Wessel-Lied
Plasseringa til Tyskland
Kart (1942), Großdeutsches Reich i mørkest farge
Hovedstad Berlin
Språk Tysk
Religion Ingen
Styreform Ettpartistat, totalitarisme, nasjonalsosialistisk diktatur
Reichspräsident / Fører
 - 1933-1934 Paul von Hindenburg
 - 1934-1945 Adolf Hitler
 - 1945 Karl Dönitz
Kansler
 - 1933-1945 Adolf Hitler
 - 1945 Joseph Goebbels
 - 1945 Lutz Schwerin von Krosigk
Historisk periode Mellomkrigstiden
andre verdenskrig
 - Machtergreifung 30. januar 1933
 - Gleichschaltung 27. februar 1933
 - Anschluss 12. mars 1938
 - Andre verdenskrig 1. september 1939
 - Adolf Hitlers død 30. april 1945
 - Tysklands kapitulasjon 8. mai 1945
Areal
 - 1941 696 265 km²
Innbyggere
 - 1941 est. 90 030 775 
     Befolkningstetthet 129,3 /km² 
Valuta Reichsmark
I dag en del av Tyskland Tyskland
Østerrike Østerrike
Belgia Belgia
Tsjekkia Tsjekkia
Frankrike Frankrike
Hviterussland Hviterussland
Italia Italia
Litauen Litauen
Luxemburg Luxemburg
Monaco Monaco
Nederland Nederland
Polen Polen
Russland Russland
Slovenia Slovenia
Ukraina Ukraina
Slovakia Slovakia
Adolf Hitler, fører i det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP og rikskansler i Tyskland, hilser paraderende SA-menn under rikspartidagen i Nürnberg 1935. Bak i bilen er «Blodsfanen», partiets seremonielle hakekorsflagg.

Det tredje riket er en periode av Tysklands historie som strekker seg fra Hitlers maktovertagelse i januar 1933, perioden med stadig forverret politisk situasjon frem til utbruddet av krigshandlinger i 1939 og til den andre verdenskrig slutter i 1945. Tituleringen «Det tredje riket» (ty. Das dritte Reich) henger sammen med Det tysk-romerske riket som «Det første riket», og Det tyske keiserrike som «Det andre riket». Det offisielle navnet på staten var Deutsches Reich («Det tyske riket») i perioden 1933-1943, og Großdeutsches Reich («Det stortyske riket») fra 1943 til 1945. Tyskere refererer idag gjerne til perioden som Zeit des Nationalsozialismus eller forkortet NS-Zeit («den nasjonalsosialistiske periode»).

Riksdagen brenner[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Machtergreifung og Riksdagsbrannen

I januar 1933 kom Adolf Hitler til makten i Tyskland. Han ledet en koalisjonsregjering der nasjonalsosialistene var i mindretall, så Hitler hadde derfor ennå ikke fritt spillerom. Til tross for at partiet var i mindretall, ble han 30. januar 1933 utnevnt av Reichspräsident Hindenburg til Kansler av Tyskland etter press fra Franz von Papen.

Natt til 27. februar 1933 stod Riksdagsbygningen i Berlin, i flammer. Politiet fant en nederlandsk kommunist, Marinus van der Lubbe, liggende halvnaken bak den brennende bygningen. Hitler og Hermann Göring kom raskt til stedet og ble vist van der Lubbe. Göring erklærte straks at kommunistene stod bak brannen og satte i gang en kampanje mot kommunistpartiet KPD. KPD ble fra 1. mars forbudt i Tyskland, og ledende kommunister ble arrestert.

I mars ble tre bulgarske kommunister arrestert hvor Georgi Dimitrov var den mest kjente. Bulgarerne og van der Lubbe ble senere i 1933 stilt for retten i Leipzig. van der Lubbe ble funnet skyldig og henrettet 10. januar 1934. Til alles overraskelse ble bulgarerne frifunnet, etter at Dimitrov hadde sparket advokaten sin og forsvart seg selv. Dimitrov sannsynliggjorde at det var nasjonalsosialistene selv som sto bak brannen, noe som ble svært pinlig for dem da rettssaken ble overført på riksdekkende radio. Hitler ble rasende på grunn av frifinnelsene, og erklærte at heretter skulle ikke forræderitiltaler lenger prøves i det vanlige rettssystemet, men heller i de såkalte Volksgerichtshöfe, Folkedomstolene. Disse rettene kunne nasjonalsosialistene kontrollere selv og folkedomstolene ble senere beryktet for det høye antall idømte dødsdommer.

Hitler brukte brannen som argument overfor rikspresident Paul von Hindenburg til å få Hindenburg til å erklære unntakstilstand. Hitler fikk Hindenburg med på dette allerede dagen etter brannen, og Hindenburg utstedte et dekret (Riksdagsbrannforordningen) som opphevet mange av frihetene nedfelt i grunnloven. Ytringsfriheten, organisasjonsfriheten og den frie presse forsvant. Nasjonalsosialistene erklærte så at Komintern stod bak brannen. Forutsetningene for at Tyskland kunne forvandles fra et demokrati til en politistat nærmest over natten var på plass. Etter valget 5. mars 1933 kom den såkalte Bemyndigelsesloven, som ga rikskansleren diktatoriske fullmakter.

Dette valget var det siste riksdagsvalget i Weimar-republikken. De konservative partiene stilte fellesliste med NSDAP i en stor koalisjon. Hitlers regjering hadde flere konservative ministre, bl.a. pressemagnaten Hugenberg, som var en av dem som hadde bearbeidet folkemeningen til fordel for Hitler fra august 1929.

De konservative stilte fellesliste med NSDAP og fikk tilsammen 52% av stemmene. Kommunistene og SPD fikk ca. 30%.

Etter dette ble det holdt en rekke andre valg, bl.a. provinsiallanddagsvalg i Preussens 12 provinser 12. mars 1933. Resultatene var stadig vekk ca. 30% for SPD og KPD, men nå økte høyrefløyen til over 60 %, varierende fra provins til provins. Disse valgene foregikk under press og demonstrasjoner, men å stemme på SPD eller KPD var ikke forbundet med direkte fare. Stemmene ble korrekt telt opp, men de valgte representanter fikk ikke ta sete. Ofte tas ikke disse valgene med i historiske oversikter, fordi resultatene i for stor grad peker i retning av Hitlers massive folkelige støtte.

Det aller siste valg med demokratisk tilsnitt var valgene blant arbeiderne til bedriftsrådene våren 1934. Der fikk NSDAP bare 25% av stemmene i de første valgene og resten ble raskt avlyst.[1]

De andre partiene forsvinner[rediger | rediger kilde]

De andre politiske partiene ble etterhvert forbudt. Etter at ledelsen i Sosialdemokratene hadde kritisert Hitler offentlig i Riksdagen, ble partiet forbudt og partiets verdier ble konfiskert. De venstreliberale Deutsche Staatspartei ble også snart tvangsoppløst. Høyrepartiene, bestående av de katolske partiene og de konservative, gikk i oppløsning innenfra etter press fra nasjonalsosialistene.

Den 14. juni 1933 ble NSDAP Tysklands eneste lovlige parti. Forsøk på annen partipolitikk ble straffet med flere års fengsel. Riksdagen bestod fortsatt, men nå bare av nasjonalsosialister.

Hindenburgs død[rediger | rediger kilde]

Paul von Hindenburg, tysk president 1925-1934

Nasjonalsosialistene fikk enda mer utvidede fullmakter 20. januar 1934 da en ny lov som fratok de tyske delstatene makt ble vedtatt. Weimarrepublikkens konstitusjon sikret delstatene stort selvstyre, noe som passet dårlig for nasjonalsosialistene. Den nye loven satte delstatene under kontroll fra sentralregjeringen i Berlin og oppløste delstatenes egne parlament.

2. august døde president Hindenburg. Hindenburg var den siste politikeren som kunne fungere som en viss motvekt til Hitler, og ved presidentens død var det ikke lenger noen som stod i veien for Hitler. Hitler samlet vervene som rikskansler og rikspresident, og tok selv tittelen fører og rikskansler.

Etter dette hadde Hitler full kontroll over Tyskland. Alle rester av republikken var borte og Tyskland var nå et totalitært regime.

Hitler tar kontroll over SA[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: De lange knivers natt

Sturmabteilung (SA) var en paramilitær nasjonalsosialistisk gruppe opprettet av Hitler selv i 1920. SA var blitt brukt til å trakassere politiske motstandere på 20-tallet, men nå følte Hitler at de var blitt en truende maktfaktor. Under ledelse av den populære Ernst Röhm var Hitler redd for at de skulle true førerens posisjon. Videre stod Hitler under et press fra de militære da SA og Röhm stadig høyere artikulerte kravet om formelle posisjoner innen de væpnede styrker.

Natt til 30. juni 1934 ble kjent som «De lange knivers natt». Hitler hadde på forhånd fått fabrikkert bevis for at Röhm planla et kupp og fikk ham arrestert denne natten.

Hitler hadde også alliert seg med de andre nasjonalsosialistiske toppene Hermann Göring, Joseph Goebbels, Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich. Ved hjelp av SS fikk disse nøytralisert og overtatt SA. SA ble så omstrukturert og i praksis lagt ned. SS, som tidligere hadde vært en undergruppe av SA, ble nå en egen enhet. SS overtok på mange måter SAs rolle etter denne utrenskningen.

Samtidig som SA ble kuppet, ble også en mengde andre politiske motstandere arrestert. Blant de mest kjente var Kurt von Schleicher, tidligere rikskansler.

Hitler benyttet også anledningen til å overta kontrollen over hæren. Hæren ble reorganisert, Wehrmacht overtok for det tidligere Reichswehr.

Hitlers økonomiske politikk[rediger | rediger kilde]

Da Hitler kom til makten var Tyskland ennå rammet av depresjonen. Arbeidsledigheten var høy, og også landbruket slet med å produsere nok mat i de økonomiske krisetidene.

Hjalmar Schacht, tysk riksbankpresident og Reichswirtschaftsminister («økonomiminister»)

Hitler allierte seg fort med storindustrien. Allerede i 1933 utnevnte han Hjalmar Schacht til ny president i riksbanken. Schacht var vel ansett i det tyske næringslivet og dette beroliget de som var redd for at Hitler skulle føre en altfor venstreorientert økonomisk politikk.

Samfunnsøkonomisk la Hitler seg noe over mot planøkonomi. Han fikk utarbeidet fireårsplaner for økonomien, i samme stil som i Sovjetunionen. Samtidig samarbeidet Hitler tett med næringslivslederne. Hitler ville satse mye på å bygge ut tungindustrien ytterligere, da han så på denne som en bærebjelke i økonomien og viktig til å ruste landet opp igjen.

Hitler stimulerte også økonomien ved å sette i gang store offentlige byggeprosjekter. Mest kjent er nettet av motorveier, de såkalte Autobahn. Utbyggingen av veiene skaffet arbeid til mange og ga bilindustrien viktig hjelp.

Industrien ble også oppmuntret til å forske på syntetiske produkter. Hitler ville unngå å havne i samme situasjon som under første verdenskrig, da Tyskland måtte gi opp på grunn av manglende forsyninger uten egentlig å ha tapt krigen militært. Det var spesielt viktig å utvikle kunstig bensin, noe I.G. Farben greide i 1934 ved hjelp av statsstøtte.

Samtidig prøvde nasjonalsosialistene å reformere jordbruket ved å innføre maksimalgrenser på hvor mye gjeld som kunne ligge på en gård. Dette gav imidlertid ikke den ønskede effekten, og produksjonen gikk bare nedover. Resultatet var at Tyskland måtte importere matvarer, noe som gikk på bekostning av våpenimporten. Tyskland fikk et stort underskudd på handelsbalansen på grunn av denne importen.

Tyskland hadde likevel stor økonomisk fremgang på 30-tallet. Veksten i industrien var så stor at handelsunderskuddet ble av sekundær betydning. På grunn av lavere arbeidsledighet og større tilgang på forbruksvarer, kom veksten i stor grad vanlige folk til gode.

I denne perioden forflyttet Tysklands industrielle tyngdepunkt seg også østover. Tradisjonelt hadde de vestlige bystrøkene, som Düsseldorf, Gelsenkirchen og Dortmund, hatt mesteparten av industrien. Mye av den nybygde industrien på 30-tallet ble bygd i Midt-Tyskland og i de tidligere tyske østområdene. Disse østligere områdene hadde tidligere stort sett vært jordbruksområder, men gikk inn i en rivende utvikling i Hitlertiden.

Jødeforfølgelser[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke for Europas drepte jøder i Berlin

Hitler satte straks i gang med forfølgelse av jøder da han kom til makten. Det ble stadig innført regler og påbud for jøder, og jøder fikk forbud mot å jobbe i staten og militærvesenet og ble uønsket i utdanningssystemet.

I 1935 kom de såkalte Nürnberg-lovene, som kriminaliserte ekteskap mellom jøder og ikke-jøder. Senere ble jødiske menn pålagt å ta «Israel» som mellomnavn, og jødiske kvinner måtte legge «Sarah» til navnet. Jøder fikk også en gul «J» stemplet i passet.

Jødiske butikker ble systematisk ødelagt av SA og jøder ble stadig trakassert. Den største aksjonen kom natt til 10. november 1938, en natt som ble kjent som krystallnatten. 1500 synagoger ble satt i brann, 7000 jødiske butikker ble ramponert og 20 000 jøder og andre «uønskede» ble satt i konsentrasjonsleir.

Mange jøder forlot Tyskland på grunn av jødeforfølgelsene. Noen drog til USA og andre til andre europeiske land.

Krystallnatten førte til at mange utenlands fordømte nasjonalsosialistene. USA hjemkalte bl.a. sin ambassadør i Berlin. Jødeforfølgelsene gjorde at nasjonalsosialistiske og fascistiske bevegelser i andre land mistet lokal støtte og sympati.

Opprustning[rediger | rediger kilde]

Tyskland ble pålagt strenge begrensninger i landets militære styrker i Versailles-traktaten. Marinen ble begrenset til seks større krigsskip, og hæren ble begrenset til 100 000 mann, hvorav kun 4 000 offiserer. Tyskland fikk ikke lov til å ha noe luftforsvar.

Allerede fra 1933 gikk Hitler inn for å bygge opp de militære styrkene. Dette måtte gjøres i hemmelighet så Frankrike og Storbritannia ikke oppdaget opprustningen.

Opprustningen var nå kommet så langt at britene og franskmennene måtte svare. Frankrike økte varigheten av verneplikten, og britene gikk i gang med å utvide marinen. Hitler svarte øyeblikkelig med å også innføre verneplikt i Tyskland, samtidig som han erklærte at Tyskland ikke hadde til hensikt å overholde rustningsbegrensningene i Versailles-traktaten. Tyskland gikk derfor i gang med å bygge opp Luftwaffe igjen.

De andre stormaktene reagerte i liten grad på dette. Storbritannia, Italia og Frankrike prøvde å opptre samlet og protestere uten at Hitler brydde seg. Folkeforbundet fordømte Hitlers politikk, men Tyskland hadde meldt seg ut av Folkeforbundet allerede ved Hitlers maktovertagelse, noe som gjorde at de stod uten sanksjonsmuligheter.

Hitler ønsket å bygge opp den tyske flåten igjen, men så fort at han ikke hadde ressurser nok til å bygge opp både hæren og flåten. Løsningen var å gjøre en avtale med Storbritannia om at størrelsen på den tyske overflateflåten ikke skulle overstige 35 % av størrelsen på den britiske overflateflåten. Tyskland kunne ha like mange ubåter som Storbritannia. Hitler anså avtalen som en stor diplomatisk seier.

Utdypende artikkel: Den italiensk-abessinske krig

I oktober 1935 angrep Italia Etiopia. Dette bidro til at demokratiene Frankrike og Storbritannia så med stor skepsis på Mussolini, og blokkerte handelen med landet. Tyskland benyttet denne sjansen til å nærme seg Italia, og fortsatte å handle med Mussolini.

Utdypende artikkel: Den spanske borgerkrig

I 1936 brøt det ut borgerkrig i Spania. Både Italia og Tyskland støttet nasjonalistene, ledet av Francisco Franco, og støttet Franco militært. De felles målene i Spania bidro til å føre Italia og Tyskland enda nærmere hverandre. Den 1. november 1936 snakket Mussolini i en tale om «aksen mellom Roma og Berlin», den nye alliansen aksemaktene var en realitet. På grunn av den russiske støtten til republikken, ønsket de vestlige stormaktene ikke å gripe inn på den legale regjeringens side, og overlot spanjolene til sin skjebne. Dette førte til at en rekke frivillige, ofte fra arbeiderklassen i England, Norge, Frankrike og andre europeiske land, meldte seg på republikkens side.

Tyskland sendte i 1936 tropper inn i den demilitariserte sonen Rhinland. Hitler mente at dette var nødvendig for å sikre den tyske grensen mot Frankrike. Samtidig var det et alvorlig brudd på Versailles-traktaten. Siden Frankrike ikke reagerte på dette overfor Tyskland, fikk Hitler blod på tann og antok at Tyskland kunne handle som de ville uten at seierherrene fra første verdenskrig reagerte.

Overtagelsen av Østerrike[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Anschluss

Tyskland presset stadig på for et tett samarbeid med lillebroren i sør, Østerrike. Selv om landene hadde undertegnet en avtale den 11. juli 1936 der Tyskland anerkjente Østerrikes suverenitet, jobbet sterke krefter i Tyskland for en gjenforening. Spesielt Hermann Göring jobbet for dette.

Østerrike hadde også sitt eget nasjonalsosialistiske part, DNSAP, ledet av Arthur Seyss-Inquart. I 1938 ble det avslørt at disse planla et kupp i Østerrike. Østerrikes kansler Kurt Schuschnigg tok dette opp med Hitler under et møte i Berchtesgaden.

Hitler anså dette som en glimrende mulighet til å presse Østerrike til å innfri en mengde tyske krav. Hitler krevde bl.a. at Seyss-Inquart skulle inn i den østerrikske regjeringen, samt at alle fengslede nasjonalsosialister skulle løslates. Den tyske hærer satte samtidig i gang en militærøvelse nær grensen, for å legge press på Schuschnigg.

Schuschnigg gikk med på Hitlers krav. Seyss-Inquart ble innenriksminister, og styrte på kommando fra Berlin. Schuschnigg så snart at situasjonen var uholdbar, og ønsket å holde en folkeavstemning om spørsmålet.

Hitler krevde straks at folkeavstemningen skulle utsettes da det var usikkert hva utfallet ville bli. Hen krevde derimot at den østerrikske presidenten, Wilhelm Miklas, skulle sparke Schuschnigg og utpeke Seyss-Inquart som ny kansler. Miklas nektet imidlertid å godta Seys-Inquart, men gikk med på de andre kravene.

Hitler svarte på dette 12. mars med å sende Wehrmacht inn i Østerrike. President Miklas gav den østerrikske hæren ordre om å ikke gjøre motstand, og landet var snart kontrollert av tyske tropper.

Hitler drog selv til Østerrike, og ble møtt av jublende folkmasser. Hitler erklærte så det østerrikske Anschluss, Østerrike skulle innlemmes i Tyskland som provinsen Ostmark. Hitler avholdt folkeavstemning om dette 10. april og fikk støtte av over 99 % av velgerne i et valg som verken var fritt eller hemmelig.

Münchenavtalen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Münchenavtalen

Grensene etter Münchenavtalen

Staten Tsjekkoslovakia ble opprettet etter første verdenskrig som en stat for tsjekkere og slovaker. Landet hadde imidlertid en stor tysk minoritet, det var over tre millioner tsjekkoslovakere med tysk som morsmål. Disse bodde stort sett i området Sudetenland som lå opp mot den tyske grensen.

Tsjekkoslovakias demokratiske styresett og landets allianser med Frankrike og Sovjetunionen irriterte Hitler. Hitler brukte tyskerne i Sudetenland som middel for å ødelegge Tsjekkoslovakia. Med henvisning til prinsippet om nasjonal selvråderett krevde han i 1938 at tyskerne der skulle få lede seg selv.

Dette var helt uakseptabelt for Tsjekkoslovakias regjering. Sudetenland med sitt fjelllandskap og sine befestninger, var vitalt for landets forsvarsevne. Samtidig var viktig tungindusti som f.eks. Skodafabrikkene plassert her.

Da regjeringen i Praha nektet å følge de tyske kravene, truet Hitler med krig. Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen ønsket imidlertid ikke krig med Tyskland og bad den tsjekkiske presidenten Edvard Beneš om å følge det tyske diktatet.

Tyskland etter innlemmelsen av Böhmen, Mähren og Østerrike

Den britiske statsministeren Neville Chamberlain drog til Tyskland, for å møte Hitler. Chamberlain gikk med på at Tyskland kunne annektere Sudetenland så lenge Hitler ikke kom med flere krav.

Avtalen om Tysklands overtakelse av Sudetenland, den såkalte Münchenavtalen, ble undertegnet i München 29. september 1938 av Neville Chamberlain, Edouard Daladier og Benito Mussolini. Den tsjekkoslovakiske regjeringen var ikke representert. Fra 1. oktober ble Sudetenland en del av det tyske riket. Denne avtalen brukes ofte som eksempel på at man må vise fasthet overfor diktatorer, for å hindre dem i å nå sine mål. USAs utenriksminister Madeleine Albright uttalte f. eks. i april 1999 i forbindelse med angrepet på Jugoslavia, at hun har «Munchen som sitt intellektuelle kompass». Dette er en feiltolkning, Hitler var rasende fordi vestmaktene ikke valgte krig. Det avtalen klarest viser, er at vestmaktene var villige til det meste så lenge Hitler angrep østover.

Hitler var imidlertid ikke fornøyd før hele Tsjekkoslovakia opphørte å eksistere. I mars 1939 ønsket slovakiske separatister selvstyre for Slovakia. Hitler lovet den slovakiske lederen Josef Tiso selvstyre og truet den tsjekkoslovakiske regjeringen med krig om de motsatte seg uavhengighet for Slovakia.

Den tsjekkoslovakiske regjeringen gjorde nå alt den kunne for å unngå krig med Tyskland. Hitler hadde imidlertid bestemt seg og informerte Tsjekkoslovakia om at tyske tropper snarest ville innta landet. Den nye presidenten, Emil Hácha, så at landet ikke kunne forsvare seg effektivt mot den tyske hæren og ga ordre om at man ikke skulle gjøre motstand under invasjonen. 15. mars rykket tyske tropper inn i Böhmen-Mähren og Tsjekkoslovakia opphørte å eksistere som uavhengig nasjon.

Krigen nærmer seg[rediger | rediger kilde]

Etter første verdenskrig var byen Danzig blitt en såkalt fristad under ledelse av Folkeforbundet. Dette skjedde til tross for at byen hadde en overveldende majoritet at etnisk tyske innbyggere. Danzig (polsk: Gdańsk) ble Polens eneste havneby og var derfor nødvendig, for å sikre landet adgang til Østersjøen.

Hitler ønsket å tilbakeføre Danzig til Tyskland. Den tyske utenriksministeren Joachim von Ribbentrop tok spørsmålet opp med den polske ambassadøren Józef Lipski 24. oktober 1938. Den polske regjeringen var naturlig nok noe skeptisk og bestemte seg for å avvente situasjonen.

Hitler hadde håpet at den tyske invasjonen av Tsjekkoslovakia skulle skremme polakkene til å gå med på de tyske krav. Hendelsene i Tsjekkoslovakia fikk heller motsatt effekt. Storbritannia hadde endelig mistet troen på Hitler og signaliserte til Polen at de støttet Polen i disputten om Danzig. Med britisk støtte nektet Polen å gå med på kravet om overgivelse av Danzig. Da Hitler så at diplomatisk press ikke førte frem begynte han å forberede en invasjon av Polen. 23. mai 1939 forklarte Adolf Hitler imidlertid sine offiserer at grunnen til invasjonen ikke var Danzig, men Tysklands behov for Lebensraum. Detaljene av dette konseptet ble senere formulert i Generalplan Ost.

23. august 1939 ble verden overrasket av den såkalte Molotov-Ribbentrop-pakten. Denne pakten var en avtale mellom erkefiendene Tyskland og Sovjetunionen. Offisielt var det en ikke-angrepsavtale, men avtalen hadde også en hemmelig del. En deling av Polen ble avtalt, de vestlige områdene skulle tilfalle Tyskland og de østlige skulle innlemmes i Sovjetunionen. Samtidig fikk Stalin frie hender overfor Finland, Estland og Latvia.

Denne avtalen gjorde Hitler sikker på at Frankrike og Storbritannia ikke ville oppfylle sine forpliktelser overfor Polen. Hitler planla derfor et angrep innen kort tid. Samtidig gjorde Chamberlain det klart overfor Hitler at Storbritannia stod på sin forpliktelse til å forsvare Polen.

Chamberlains tidligere ettergivenhet, gjorde at Hitler ikke tok britene på alvor. Samtidig var han sikker på å vinne en eventuell konflikt med vestmaktene nå som han hadde ryggen fri i øst. Hitler stilte derfor Polen et ultimatum, og da Polen ikke oppfylte kravene gikk Tyskland til krig mot Polen 1. september 1939. Da Frankrike og Storbritannia 3. september erklærte krig mot Tyskland, var andre verdenskrig begynt.

Store tyske seirer[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Andre verdenskrig

De tyske styrkene erobret og okkuperte Polen etter om lag 1 måned, skjønt den polske regjeringen kapitulerte aldri. Da Sovjetunionen 17. september angrep og okkuperte Polens østlige provinser, forsvant alt håp om at Polen skulle stå imot selvom enkelte byer lenge holdt stand. Hovedstaden Warszawa kapitulerte ikke før 28. september og 6. oktober var de siste lommene av polsk motstand eliminert.

I krigens første halvår, var liten aktivitet på vestfronten. Denne perioden kalles ofte «skyggekrigen». Verken de allierte eller Tyskland satte igang noen felttog.

På sjøen satte Tyskland med en viss suksess inn ubåter og andre skip, for å hindre allierte konvoier. Bl.a. gjorde det tyske lommeslagskipet «Admiral Graf Spee», før det ble senket i munningen av Río de la Plata 17. desember, stor skade i Sør-Atlanteren.

Våren 1940 gikk Tyskland til angrep på Danmark og Norge. Under Operasjon Weserübung, ble Danmark lett erobret, men i Norge møtte Tyskland alvorlig motstand. Under kampene om Narvik ble den tyske fremrykningen stoppet. Likevel måtte de norske forsvarerne i Norge gi seg 7. juni.

10. mai angrep Tyskland Nederland, Belgia, Luxembourg og Frankrike. Nederland, Belgia og Luxembourg ble enkelt erobret. De tyske styrkene var også de franske og britiske overlegne, 14. juni falt Paris og 22. juni kapitulerte Frankrike.

Store ødeleggelser i London etter et tysk bombeangrep

Den britiske hæren hadde på mirakuløst vis unnsluppet Wehrmacht ved Dunkerque. Den vellykkede evakueringen fra Dunkerque gjorde at Storbritannia kunne fortsette krigen. Tyskland satte da igang slaget om Storbritannia hvor Luftwaffe skulle tvinge Winston Churchill og britene i kne. Selvom tyskerne gjorde stor skade på mange britiske byer, vant britene slaget om Storbritannia.

Sommeren 1941 erobret Tyskland Jugoslavia og Hellas. Selvom disse landene ble erobret i løpet av tre uker, fortsatte kampene i landene i form av geriljaangrep av motstandsbevegelser. Den tyske okkupasjonen av Jugoslavia og Hellas ble aldri effektiv.

22. juni gikk Tyskland til angrep på Sovjetunionen. Under Operasjon Barbarossa vant tyskerne store seirer i 1941. Den tyske hæren stod ved Moskva da den russiske vinteren satte inn og stoppet den tyske fremgangen.

Tyskland, kontrollerte områder og allierte land under Barbarossa-felttoget, 1941-42. Dette var Tysklands og Aksemaktenes største utstrekning under andre verdenskrig

Sommeren 1942 fortsatte den tyske offensiven. Først ved Stalingrad ble den tyske fremgangen endelig stoppet. I slaget om Stalingrad høsten og vinteren 1942 døde hundretusenvis av soldater på begge sider. Den tyske 6. armée kapitulerte 2. februar 1943, etter kapitulasjonen hadde den røde armé det strategiske overtaket.

Holocaust[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Holocaust

Etterhvert som Tyskland erobret flere og flere europeiske land ble den tyske anti-jødiske politikken innført i disse landene. Tyskland tvang også sine allierte til å utlevere jødene i disse landene.

Jøder ble tidlig tvunget til å flytte inn i gettoer. Dette var egne byområder som ved hjelp av murer var adskilt fra resten av byen. Samtidig ble jødene tvunget til å jobbe som tvangsarbeidere i den tyske industrien.

I januar 1942 møttes tyske ledere ved Großer Wannsee utenfor Berlin. Under Wannsee-konferansen ble man enige om hvordan den Den endelige løsningen på jødespørsmålet skulle organiseres.

En haug av lik i leiren Buchenwald

Senere ble opprettet flere utryddelsesleirer hvorav Auschwitz er den mest kjente. Disse leirene var, i motsetning til tidligere konsentrasjonsleirer, ikke arbeidsleirer, men rene dødsmaskiner. Det ble under SS skapt et apparat som ved hjelp av industrielle metoder for masseutryddelse skapte et av historiens største folkemord.

Jødiske slavearbeidere, 1945

I tillegg til jøder ble også slavere, homofile, sigøynere, psykisk utviklingshemmede, politiske opposisjonelle og andre «uønskede» utryddet.

Det totale tallet på døde i det nasjonalsosialistiske folkemordet er omstridt, men mange forskere anslår tallet til ca. 11 millioner. Av disse var mellom fem og seks millioner jøder.

Tyskland taper krigen[rediger | rediger kilde]

I desember 1941 ble USA med i krigen etter Japans angrep på Pearl Harbor 7. desember. I den forbindelse erklærte også Hitler krig mot USA.

Tyskland og deres allierte var nå i krig med store deler av den resterende verden. Den amerikanske hæren var fortsatt liten, men med de amerikanske ressursene som i stadig større grad ble rettet mot rustningsindustrien, var det bare et tidsspørsmål før de allierte ville få et overtak.

I løpet av 1942 og 1943 ble Afrikakorpset under ledelse av Erwin Rommel slått i Nord-Afrika og måtte kapitulere i 1943. Senere samme år ble Italia invadert av de allierte. Dette, sammen med de sovjetiske offensivene på østfronten, skapte en meget vanskelig situasjon for de tyske styrkene. Wehrmacht ble stadig presset lenger bakover.

På samme tid ødela den allierte bombekampanjen stadig mer av den tyske industrien hvor de fleste store tyske byer også ble rammet, blant annet ble Hamburg og Dresden så å si jevnet med jorden, mens Berlin fikk veldig stor medfart. Den tyske industrien gikk derfor bokstavelig talt under jorden, men effektiviteten ble faktisk økt i forhold til årene 1940–43. Dette skyldtes særlig bruken av slavearbeidere fra de okkuperte landene, inkludert jøder. Den tyske rustningsindustrien klarte imidlertid ikke å holde tritt med tapene ved frontene. Forsyningssituasjonen hjemme i Tyskland ble samtidig stadig vanskeligere og krigsindustrien greide dermed ikke lenger å sørge for de militært nødvendige forsyninger.

I 1944 opprettet de allierte en ny front da de gikk i land i Normandie. På østfronten gjenerobret den sovjetiske hæren stadig større områder, tysk materiell og soldater. I 1944 nådde Den røde hær Polen.

20. juli 1944 prøvde flere høyere offiserer i Wehrmacht å gjennomføre et av flere statskupp-forsøk, hvor oberst grev Claus von Stauffenberg utførte et attentat mot Hitler. 20. juli-attentatet mislyktes i å ta livet av Hitler, noe som ble ansatt for avgjørende for å kunne påberope seg makten på et legitimt grunnlag. Statskuppets ledere ble henrettet og førte til et enda dårlige samarbeidsklima mellom Hitler og de væpnede styrkene, fordi de gjensidige tillitsforholdene ble stadig dårligere.

Den siste tyske offensiven i vest, Ardenneroffensiven, mislyktes hovedsakelig på grunn av manglende drivstoff og evne til rask nok framrykking. De allierte rykket stadig lenger og lenger inn mot selve Tyskland og i øst rykket Den røde armé frem til Oder-Neisse-linjen, hvor framrykkingen stoppet. I takt med den sovjetiske framrykkingen i øst, økte stadig flyktningestrømmer vestover.

Hitler evnet ikke å erkjenne de militære vanskelighetene Tyskland stod overfor og godtok fortsatt ikke taktiske tilbaketrekninger. Han hadde en urealistisk forestilling om fortsatt militær slagkraft og stridsevne. Da den røde armé ved Seelow 14. april startet fremrykkingen mot Berlin, ble sluttkampene om Berlin innledet. Til tross hard tysk motstand og treg framrykking de første dagene, nådde de sovjetiske styrkene Berlin i månedskiftet april/mai og 30. april 1945 begikk Hitler selvmord i førerbunkeren i Berlin mens kampene fortsatt raste i byen.

Karl Dönitz etterfulgte Hitler som statssjef og gikk inn for å avslutte krigen så fort som mulig og 8. mai 1945, kapitulerte de tyske styrkene betingelsesløst. Andre verdenskrig i Europa var over og det tredje rikets dager var talte.

Kilder og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ For en fullstendig oversikt over alle tyske valg fra 1919 til 1933 til Riksdag og Landdager, se her.