NATO
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| NATO
|
|---|
|
Rolle: Forsvarsallianse Medlemsland: 26 Generalsekretær: Jaap de Hoop Scheffer |
NATO eller OTAN (North Atlantic Treaty Organisation eller l'Organisation du Traité de l'Atlantique Nord) er en forsvarsallianse med 26 land i Europa og Nord-Amerika som medlemmer. NATO ble opprinnelig startet grunnet frykt for kommunistisk ekspansjon, men har etter den kalde krigens slutt reformert seg for å takle det nye trusselbildet. Grunnlaget for organisasjonen er Traktat for det nord-atlantiske område [1] (eng The North Atlantic Treaty) som ble undertegnet av 12 land i 1949. Det nordatlantiske råd, som er organisasjonens øverste politiske beslutningstakende myndighet, møtes ukentlig.
Innhold
|
[rediger] Historie
[rediger] Begynnelsen
NATO ble dannet i Washington, D.C. 4. april 1949 av 12 vestlige land. Bakgrunnen var frykt for Sovjetunionens økende maktposisjon i Europa, spesielt etter kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i 1948. Kjernen av traktaten er artikkel V, som fastslår at et angrep på et NATO-land er et angrep på hele alliansen.
Med opptrappingen av den kalde krigen utover på 1950-tallet og utbruddet av Koreakrigen, ble Vest-Tyskland inkludert som medlem i 1955. Sovjetunionen svarte på dette med opprettelsen av Warszawapakten samme år.
[rediger] Kald krig
I 1966 trakk Frankrike seg ut av NATOs felles militære kommando fordi Frankrikes president Charles de Gaulle mente den felles militærkommandoen i for stor grad fremmet USAs interesser og hemmet Frankrike fra å fremme sine egne nasjonale interesser. Frankrike fortsetter likevel som politisk medlem av NATO. Dette førte til at Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE) ble flyttet fra Paris til Mons i Belgia. Først i 1993 ble Frankrike fullverdig medlem igjen.
Spania ble medlem i NATO i 1982, og fra slutten av 1990-tallet har en rekke nye medlemsland fra den tidligere Østblokken kommet til.
[rediger] Etter den kalde krigen
Etter at Warszawapakten og Sovjetunionen ble oppløst i 1991, ble NATOs oppgaver i noen grad redefinert av medlemslandene. Et nytt konsept ble vedtatt som åpner for at NATO kan intervenere uten at noen av medlemslandene har vært utsatt for et direkte angrep, kalt ikke-artikkel 5-krisehåndteringsoperasjoner. Konseptet har vært omstridt fordi det også åpner for intervensjoner uten et tydelig vedtak om inngripen fra FN. I 1995 intervenerte NATO i krigen i Bosnia med bakgrunn i et FN-vedtak. I 1999 gikk NATO til krig mot Jugoslavia uten at det forelå et vedtak om inngripen fra FN.
[rediger] Etter 11. september
Etter terroraksjonene i USA 11. september 2001 aktiverte NATO for første gang artikkel V. USA valgte likevel å gå til krig mot Afghanistan på egenhånd. Etter at Taliban-regimet i Afghanistan var styrtet, har NATO hatt kommandoen over ISAF-styrken som har mandat fra FN til å være en stabiliseringsstyrke i Afghanistan. Det har foregått en diskusjon i NATO om de NATO-ledede ISAF-styrkene skal delta mer aktivt USAs krig mot taliban og andre grupper som kjemper mot USA og den nye USA-støttede regjeringen i Afghanistan. I 2003 vedtok NATO å utvide operasjonsområdet til ISAF-styrkene fra Kabul og til hele Afghanistan. I første omgang har styrkene blitt utplassert i andre områder i Nord som har vært forholdsvis rolige. Høsten 2005 begynte prosessen med utplassering av ISAF-styrker i de mer urolige sørlige områdene.
NATO var ikke direkte involvert da USA sammen med en "koalisjon av villige" gikk til krig mot Irak våren 2003. I forkant av krigsutbruddet, ble imidlertid artikkel IV, som fastslår et medlemslands rett til konsultasjoner og felles forsvarsforberedelser, aktivert av Tyrkia. Tyrkia fryktet at landet kunne bli utsatt for et motangrep fra Irak dersom USA benyttet landet som base for angrepet mot Irak. Situasjonen utløste en nær krise i NATO fordi Frankrike, Tyskland, Belgia og Luxembourg som var sterkt imot USAs planer om å angripe Irak, lenge nektet å delta i felles forsvarsforberedelsene under situasjonen som forelå. Etter invasjonen, har NATO hatt ansvar for trening av sikkerhetsstyrker for de nye USA-støttede myndighetene i Irak.
[rediger] Medlemmer
[rediger] Opprinnelige land ved dannelsen av NATO i 1949
[rediger] Land som ble medlem av NATO under den kalde krigen
[rediger] Tidligere Østblokk-land og okkuperte nordeuropeiske land som har blitt medlem av NATO etter den kalde krigen
- Polen (1999) - Tidligere Østblokk-land
- Tsjekkia (1999) - Tidligere Østblokk-land
- Ungarn (1999) - Tidligere Østblokk-land
- Bulgaria (2004) - Tidligere Østblokk-land
- Estland (2004) - Tidligere Sovjetunionen 1941-1991
- Latvia (2004) - Tidligere Sovjetunionen 1941-1991
- Litauen (2004) - Tidligere Sovjetunionen 1941-1991
- Romania (2004) - Tidligere Østblokk-land
- Slovakia (2004) - Tidligere Østblokk-land
- Slovenia (2004) - Tidligere Østblokk-land
[rediger] Flere medlemmer?
[rediger] Snarlige
NATO har et Membership Action Plan (MAP) - program, som er et stadie for land før de blir medlem av organisasjonen. Pr dags dato er disse landene i MAP [1]:
Disse tre landene ble invitert på NATO-toppmøtet i Bucuresti april 2008, og vil bli medlem av alliansen etter parlamentene deres har godkjent det, og for Makedonias del etter at en navnestrid med Hellas er avgjort.
Georgia og Ukraina ønsker sterkt å bli MAP-medlemmer, men fikk ikke denne statusen i Bucuresti 2008.
[rediger] Andre europeiske land som har erklært ønske om medlemskap
Andre land som også har erklært ønske om medlemskap er: Montenegro og Bosnia og Herzegovina fra Balkan. Serbia hadde også et ønske om medlemsskap, men forholdet surnet til etter uenighet om Kosovos løsrivelse. Disse landene ble i desember 2006 tatt opp i partnerskap for fred-programmet til NATO.
[rediger] Utenfor Europa
Det har blitt luftet foreslag om å også invitere partner-land fra utenfor Europa/Nord-Amerika inn i NATO. Da tenker man spesielt på Australia, New Zealand, Japan, Sør-Korea og India. Disse landene har samarbeidet nært med NATO i mange situasjoner, sånn som Kosovo-konflikten og Afghanistan. Spesielt USA har ivret for å invitere disse landene, mens europeiske NATO-land har vært mer skeptiske.
[rediger] NATOs generalsekretærer
- Hastings Lionel Ismay (Storbritannia): 4. april 1952 til 16. mai 1957
- Paul-Henri Spaak (Belgia): 16. mai 1957 til 21. april 1961
- Dirk Stikker (Nederland): 21. april 1961 til 1. august 1964
- Manlio Brosio (Italia): 1. august 1964 til 1. oktober 1971
- Joseph Luns (Nederland): 1. oktober 1971 til 25. juni 1984
- Peter Carington (Storbritannia): 25. juni 1984 til 1. juli 1988
- Manfred Wörner (Tyskland): 1. juli 1988 til 13. august 1994
- Sergio Balanzino (Italia, fungerende): 13. august 1994 til 17. oktober 1994
- Willy Claes (Belgia): 17. oktober 1994 til 20. oktober 1995
- Sergio Balanzino (Italia, fungerende): 20. oktober 1995 til 5. desember 1995
- Javier Solana (Spania): 5. desember 1995 til 6. oktober 1999
- George Robertson (Storbritannia): 14. oktober 1999 til 1. januar 2004
- Jaap de Hoop Scheffer (Nederland): fra 1. januar 2004
[rediger] Oppbygging
Det nordatlantiske råd - NATOs øverste organ har møter en gang i uken. Hvert medlemsland er representert med en representant. Vanligvis møter en fast representant, men stats-, utenriks- og forsvarsministre kan også møte. Noen ganger i året holdes toppmøter hvor høyere politisk ledelse møtes for å ta viktige beslutninger.
NATOs Generalsekretær - leder NATOs Sekreteriat og forskjellige råd.
NATOs militærkomite - øverste militære organ
[rediger] Kommandostruktur
- Den allierte operasjonskommando (ACO - Allied Command Operations) har ansvaret for alliansens militære operasjoner. Hovedkvarteret (SHAPE) ligger nær Mons i Belgia. Under ACO ligger tre operative hovedkvarter på andre kommandonivå som er ansvarlig for den direkte kommandoen av operasjonene.
- Den allierte transformasjonskommando (ACT -Allied Command Transformation) med hovedkvarter i Norfolk i Virginia har ansvaret for "transformering" og utvikling av alliansens styrker. Joint Warfare Center (Felles krigføringssenter) i Stavanger er en del av ACT.
[rediger] Se også
[rediger] Referanser
- ^ Traktat for det nord-atlantiske område - traktatteksten på Norsk
[rediger] Ekstern lenke
