Hongkong

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 22°19′38″N 114°11′51″Ø

香港
Hongkong

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen

Kart over 香港

Tidssone UTC+8
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 183
1 092[a] km²
4,6 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 99
7 089 705[b]
Bef.tetthet 6 492,4 innb./km²
HDI 0,898 (rangert som nr. 21)
Regjeringssjef Leung Chun-ying
Offisielt språk mandarin, kantonesisk og engelsk
Uavhengighet fra Overlevert i fra Storbritannia
til Kina 1. juli 1997
Valuta Hongkongdollar (HKD)
ISO 3166-kode HK
Toppnivådomene .hk

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Hongkong (hanzi: 香港, pinyin: Xiānggǎng, jyutping: Hoeng1 gong2, kantonesisk Yale: Hēunggóng) er en spesiell administrativ region i den sydlige delen av fastlands-Kina, omgitt av provinsen Guangdong. Hongkong består av en større halvøy som kalles de nye territoriene samt en rekke øyer hvor den viktigste er Hongkongøya. I 2004 var folketallet 6 855 125 innbyggere. Er blitt regnet som verdens travleste havneby.

Navnet Hongkong kommer fra den kantonesiske navneversjonen Heunggong (som uttales omtrent som Høenggong). Det offisielle navn er Folkerepublikken Kinas spesielle administrative region Hongkong (中華人民共和國香港特別行政區 - Zhōnghuá rénmín gònghéguó Xiānggǎng tèbié xíngzhèngqū  ; eng.: Hong Kong Special Administrative Region of the People's Republic of China).

Flyfoto
Havna i etter solnedgang

Historie[rediger | rediger kilde]

Prehistorisk tid[rediger | rediger kilde]

Regionen har vært bebodd i nærmere 5000 år. Utgravninger fra 1920-tallet bragte for dagen steinalderfunn som kan vitne om innflytelse fra nordkinesiske steinalderkulturer, som for eksempel Longshankulturen. På øyene Lantau og Lamma ble det funnet bronseverktøy og -våpen. Steingravurer funnet flere steder i territoriet dateres til bronsealderen (Shang-dynastiet). Andre gjenstander som formodes å stamme fra 6. til det 3. årh. f.Kr. (de stridende rikers tid) beviser at territoriets tidlige innbyggere var kulturelt knyttet til befolkningen i det omliggende Guangdong.

Del av det kinesiske keiserrike[rediger | rediger kilde]

Under 100-tallets Han-dynasti ble området bosatt av Han-kinesere. Under Tang-dynastiet var regionen omkring Kanton et betydelig handelsområde og området rundt dagens Hongkong og Shenzhen hadde havner som betjente denne handelsvirksomheten. Både saltproduksjon og perledyrking fikk et oppsving. Men befolkningen rundt Hongkong var nokså lav. Den første sterke tilflyttingsbølgen fra det nordlige Kina begynte under Song-dynastiet mellom 970 og 1279.

Etter at mongolene klarte å erobre Kina, flyktet song-herskerne til det som nå er Kowloon. I 1276 overgav de seg. I slaget ved Yamen utslettet mongolerhæren de siste rester av songhæren i 1279, og da skal en ledende embedsmann ved hoffet ha tatt med seg de to gjenblivende prinsebarna fra Song-dynastiet og kastet seg i havet.

Etter at Yuan-dynastiet hadde etablert sitt herredømme også rundt Hongkong, ble innvandringen fra nord sterkere. Men som tidligere var området relativt utenom allfarvei. Hovednæringene var fiske og perledyrking.

Handelsforbindelser med Portugal[rediger | rediger kilde]

I 1517 ankom den portugisiske handelsmannen Fernão Pires de Andrade til sørkinakysten for å forhandle med handelshusene i Kanton. Gamle dokumenter forteller at portugiserne steg i land på en øy de kalte Tuen-Mun og tok livet av noen av de fastboende der, og antagelig var dette øya en del av det senere Hongkong. Gamle kart viser at det på denne tid hadde vokst frem noen landsbyer der.

Etter Ming-dynastiets fall og etter at Taiwan ble erobret av Koxinga, ble Hongkong del av distriktet Xin'an (新安縣). Qing-dynastiets keiser Kangxi befestet kysten og bygde militærleirer for å kunne beskytte kystlandet bedre.

Britisk herredømme[rediger | rediger kilde]

Etter at portugiserne allerede hadde etablert en handelspost i Macao på motsatt side av Perleflodens brede munning, kom det britiske Ostindia-kompani (British East India Company) for første gang til. Handelen i Hongkong med engelske handelsmenn vokste sterkt, og i 1711 grunnla britene et handelshus i Kanton.

Varer fra Kina var svært etterspurt i Europa. Te, silke og andre asiatiske luksusgoder var meget ettertraktet. Men britene kunne ikke finne meget som kineserne interesserte seg for å kjøpe fra dem. Men de begynte etter hvert å eksportere opium til Kina. Da den keiserlige regjering forsøkte å kvele opiumshandelen, brøt det ut krig. Under den første opiumskrigen okkuperte britene Hongkongøya 20. januar 1841, og Kina avstod dette året øya etter at krigen var avsluttet under Nanking-traktaten. Året etter ble Hongkong opprettet som britisk kronkoloni.

Området britene styrte: Hongkong, nærliggende øyer og New Territories - Kowloon halvøyen.

Etter hvert ble kolonien et viktig handelssentrum. De første tyve årene under britisk styre var det liten kontakt mellom europeerne og kineserne. Det var først i 1862 at det ble ansatt embedsmenn som skulle bli gitt opplæring i kantonesisk, noe som førte til bedre relasjoner.

Under den andre opiumskrigen fikk britene kontroll over hele Kowloon. Den 9. juni 1898 fikk britene en leieavtale for de nye territoriene – områdene mellom Kowloon og Shenzhenelven, for 99 år. Avtalen omfattet i tillegg 235 større og mindre øyer. Med disse områdene ble det mulig å gjøre kolonien i høyere grad selvhjulpen med vannforsyning og matproduksjon, og den ble lettere å forsvare militært.

De handelsliberaliseringer som europeerne tvang gjennom overfor Kina etter opiumskrigene førte til at Hongkong ble en ledende frihandelssone i Øst-Asia, ikke bare for britene, men også amerikanske handelsfolk. Et alvorlig, men kortvarig utbrudd av byllepest i 1890-årene, gav kolonien en økonomisk knekk.

Hongkong ble tilfluktssted for tidligere Taiping-opprørere, monarkister (etter grunnleggelsen av den kinesiske republikk i 1912) og kommunister (etter Chiang Kai-sheks kommunistforfølgelse i 1927). Folketallet steg mellom 1851 og 1931 fra 33 000 til 879 000 innbyggere, hvorav 95 prosent var kinesere. Kolonien forble likevel liggende i skyggen av den mye større storbyen Shanghai, og slik var det frem til 1949 da kommunismens seier på fastlandet skapte nye realiteter også for Hongkong.

Etter kommunistenes maktovertagelse kom en million flyktninger til Hongkong, som vokste til en betydelig industriby. Folkerepublikken Kina vegret seg lenge for å forlange området tilbake, men inntok etter hvert en annen holdning. I 1980-årene, da man ble nødt til å ta inn over seg at leieavtalen for New Territories nærmet seg opphør, ble det nødvendig med forhandlinger om Hongkongs fremtid. Den kinesisk-britiske felleserklæring av 19. desember 1984 fastslo at hele Hongkong skulle bli et spesielt administrativt område under Beijing i 1997.

Spesiell administrativ region[rediger | rediger kilde]

Den 1. juli 1997 overtok Folkerepublikken suvereniteten, men avtalen fra 1984 innebar at Hongkong fikk rett til å beholde sin kapitalistiske økonomi og sitt styresett i minst 50 år. Til tross for dette har regjeringen i Beijing forsøkt å vedta lover som reduserer Hongkongs selvstyre, noe som har ført til massive protester og demonstrasjoner.

Styresettet er i det store og hele preget av utstrakt økonomisk liberalisme, og fungerer til dels demokratisk selv om det ved visse valg er begrenset stemmerett. Regjeringssjefen (Chief Executive) blir ikke direkte valgt, men utpekes av et valgkollegium hvis medlemmer er delvis utnevnt av Kina, og delvis kåret ved valg med begrenset stemmerett. Konstitusjonen, som er nedfelt som del av grunnloven Basic Law, ble approbert av Folkerepublikken Kinas nasjonale Folkekongress i mars 1990.

Hongkongs rettsvesen er for det meste tuftet på det engelske common law-system. Det skal stå ved lag i det minste til 30. juni 2047.

Alle borgere som er fylt 18 år har alminnelig stemmerett. Men stemmerett ved særskilte indirekte valg er avgrenset til omkring 180 000 velgere i 28 funksjonelle valgkretser (forretnings- og profesjonssektorer). Regjeringssjefen velges av et 800 medlemmer stort valgkollegium sammensatt for det meste fra de nevnte funksjonelle valgkretser, men også tildels fra religiøse organisasjoner og fra lokale og sentrale styringsorganer. I kinesisk sammenheng regnes dette som demokratisk, men ikke etter vestlig standard.

Den første Chief Executive for Hongkong, Tung Chee-Hwa, tiltrådte 1. juli 1997, før dette valgsystemet hadde funnet sin endelige form. Det ble fulgt da hans etterfølger Donald Tsang ble valgt (tiltrådte 21. juni 2005). Tsang ble 1. juli 2012 etterfulgt av Leung Chun-ying.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Hongkong ligger ved kysten mot Sørkinahavet og ved Perleflodens munning. Den tidligere kolonien omfatter en stor og uregelmessig formet halvøy, og dessuten 235 øyer, hvorav den viktigste er selve Hongkong-øya. Andre større øyer er Lantau, Cheung Chau, Lamma, Peng Chau og Tsing Yi.

Territoriet inndeles i enhetene Hongkong Island, Kowloon, New Territories og de foranliggende øyer (outlying islands).

Av arealet på 1102 km² er bare ca. 25 % urbanisert. Det skyldes at store områder består av bratte og knudrete fjellpartier; bare nord i New Territories er det større sletteland. Høyeste fjell er Tai Mo Shan på 958 m; det mest kjente fjellet er Victoria Peak på 552 m.

Klimaet er tropisk fuktig med en årlig gjennomsnittstemperatur på 22,5°C, årlig nedbør på 2 409 mm, og ti fuktige måneder. Vinteren fra januar til mars er kjølig og regnfull, sommeren fra april til september er varm og regnfull, og høsten fra oktober til desember varm og tørr. Sommeren medfører tyfonfare; en tyfon den 18. september 1906 med samtidig flodbølge kostet omkring tusen menneskeliv.

Administrative distrikter[rediger | rediger kilde]

Hongkongs administrative distrikter

Hongkong består av 18 administrative distrikter:

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

Adkomst fra omverdenen[rediger | rediger kilde]

Hongkong internasjonale lufthavnChek Lap Kok er en av de viktigste luftfartsknutepunkter i Asia, og har direkteforbindelser med en rekke europeiske byer. Den er hovedbase for en rekke flyselskap, hvorav de viktigste er Cathay Pacific og Dragonair. Cathay Pacific fløy i 2005 direkte til alle kontinenter unntatt Sør-Amerika, og i Europa til Amsterdam, Frankfurt am Main, London, Manchester, Paris, Roma, Belfast, Edinburgh, Glasgow og Teesside.

Chek Lap Kok ble åpnet i 1998, og avløste da den berømte Kai Tak-lufthavnen som inne i Hongkongs sentrumsområder, hadde bare en kombinert start- og landebane som dertil var i korteste laget, var sterkt overbelastet og hadde en usedvanlig krevende innflyvningsrute med en krapp sving nesten nede i takhøyde over Kowloons høyhus. Byggingen av Chek Lap Kok betød at en stor kunstig øy nord for Lantau måtte konstrueres, og helt ny infrastruktur med motorvei, broer og toglinje anlegges. Denne nye infrastrukturen gjør innreisen fra flyplass til f.eks. Victoria omtrent like rask som fra gamle Kai Tak.

Ferjer og hurtigbåter knytter Hongkong til et stort antall sørkinesiske byer langs kysten og på begge sider av Perleflodens utløp. Flere av de konkurrerende selskaper som opererer forbindelsen mellom Hongkong og Macao benytter norskkonstruerte hurtigbåter.

Jernbanen er knyttet direkte til Folkerepublikken Kinas hovedlinjer, med gjennomgående trafikk til Beijing, Shanghai, Guangzhou og en rekke byer i provinsen Guangdong. Hovedbanegården ligger i Hung Hom i Kowloon.

Hongkongs havn sett fra Victoria Peak.

Kommunikasjonsmidler[rediger | rediger kilde]

Hongkong har en fremragende infrastruktur som betyr meget for byens økonomiske konkurransedyktighet.

Bussnettet er meget utviklet, og busser er borgernes fremste kommunikasjonsmiddel. Tusener av toetasjes busser av samme slag som er kjent fra London betjener et tett rutenett. Det finnes også minibusslinjer hvis reisemål ofte kun angis på kantonesisk. Det er svært mange drosjer, og prisene er ikke så høye.

Den 1. oktober 1979 fikk Hongkong undergrunnsbane (MTR = Mass Transit Railway). Den har nå et nett på 43,2 km fordelt på fem linjer gjennom de tettest befolkede områdene. Island Line løper langs Hongkongøyas nordlige rand fra vest til øst. Tsuen Wan Line fører fra Hongkongøya til boligområdene hinsides Kowloon. Kwun Tong Line løper fra den sørligste del av Kowloon Yau ma Tei over til det østlige Kowloon og går så over i Tseung Kwan O-line. Ved siden av MTR løper Airport Express parallelt med Tung Chung Line fra Hongkongøya, over til Kowloon og ut til flyplassen Chek Lap Kok.

Kowloon Canton Railway (kalt KCR East) har en linje fra Tsim Sha Tsui på sørspissen av Kowloon og fører opp til en endestasjon ved Hongkongs nordgrense rett overfor Shenzhen. En sidelinje ble åpnet i desember 2004 og fører til Ma On Shan og viktige deler av Shatin. En annen KCR-linje, KCR West, sammenbinder Mei Foo og Tuen Mun.

Hong Kong Tramway nord på Hongkongøya er en trikkelinje som følger de samme spor som de som opprinnelig var anlagt ved åpningen den 30. juli 1904. Trikkenettet er på 23,8 km. Av stor interesse for turistene er Peak Tram, en taubane (slik som Fløybanen i Bergen) fra bydelen Central og opp til Victoria Peak.

En raskere og mer moderne trikkelinje betjenes av luftkondisjonerte vogner og ble åpnet 17. september 1988 mellom Tuen Mun og Yuen Long vedt i New Territories.

Ferjer betjener øyene, og dessuten trafikkerer Star Ferry-selskapets gamle passasjerferjer sundet mellom Hongkongøya og fastlandet. Det er imidlertid også bygd en rekke tunneler under dette sundet.

Demografi[rediger | rediger kilde]

    Befolkningsutvikling
År Innbyggere
1841 7 500
1851 33 100
1861 119 300
1871 124 200
1881 160 400
1891 221 400
1901 283 205
1911 456 739
1921 625 166
1931 849 751

År Innbyggere
1941 1 640 000
1945 1 700 000
1951 2 265 000
7. mars 1961 3 133 131
9. mars 1971 3 936 630
9. mars 1981 4 986 560
15. mars 1991 5 522 281
15. mars 1996 6 217 556
14. mars 2001 6 708 389
1. januar 2006 7 013 832

Hongkong er Kinas tredje største storbyområde. Til tross for at Hongkongregjeringen aktivt oppfordrer befolkningen til barnerike familier i motsetning til den ettbarnspolitikk Beijingregjeringen forfekter for de kinesiske byområder, hadde Hongkong i 2009 en fertilitetsrate på bare 1,03 barn pr. kvinne, noe som er ekstremt lavt i verdenssammenheng, og langt under den rate på 2,1 barn som skal til for reproduksjon av befolkningen i utviklede samfunn. Befolkningen er likevel voksende, på grunn av økende tilflytting fra Fastlandskina.

Territoriets befolkning er rett i overkant av 7 millioner. Beboere fra fastlands-Kina har ikke rett til opphold i Hong Kong, og de har heller ikke automatisk innreisetillatelse.[1] Det er imidlertid tilstrømningen av innvandrere fra fastlands-Kina, tilnærmet 45 000 per år, som er den betydeligste bidragsyteren til befolkningsveksten - en daglig kvote på 150 fastlands-kinesere med familiebånd i Hong Kong er innvilget "enveis tillatelse".[2] Forventet levealder i Hong Kong er 79,16 år for menn og 84,79 år for kvinner (2009), noe som er blant de høyeste i verden.[3]

Om lag 95% av befolkningen i Hong Kong er av kinesisk avstamning.[4] Han-majoriteten i Hong Kong stammer hovedsakelig fra Guangzhou og Taishan-regionene i Guangdongprovinsen.[5] De resterende 5% av befolkningen består av ikke-etniske kinesere[4]. Den sørasiatiske befolkning er indere, Pakistanere og Nepalesere, og noen vietnamesiske flyktninger har blitt fastboende i Hong Kong. Det er også europeere (hovedsakelig briter), amerikanere, kanadiere, japanere og koreanere som jobber i byens kommersielle og finansielle sektor. I 2008 var det anslagsvis 252 500 mennesker fra Indonesia og Filippinene som jobbet i Hong Kong som hushjelper.[6]

Hong Kongs de facto offisielle språk er kantonesisk, et kinesisk språk som stammer fra Guangdong-provinsen nord for Hong Kong.[7] Engelsk er også et offisielt språk, og snakkes ifølge en telling fra 1996 av 3,1 prosent av befolkningen som førstespråk og 34,9 prosent som andrespråk.[8] Skilt på både kinesisk og engelsk er vanlig i hele territoriet. Siden overleveringen i 1997 har en økning i innvandrere fra fastlands-Kina og større integrasjon med fastlandsøkonomien brakte et økende antal Mandarintalende til Hong Kong.[9]

Statistisk sett er Hong Kongs inntektsgap det største i Øst-Asia. Ifølge en rapport fra FNs bosettingsprogram i 2008, var Hong Kongs Gini-koeffisient på 0,53, den høyeste i Asia og "relativt høyt i internasjonal målestokk".[10][11] Styresmaktene har imidlertid understreket at lønnsforskjeller ikke kan likestilles med forverring av fattigdomsituasjonen, og at Gini-koeffisienten ikke er direkte sammenlignbar mellom regionene. Regjeringen har oppgitt økonomisk omstrukturering, endringer i husholdningenes størrelser, og økningen av høyinntektsjobber som faktorer som har forskjøvet Gini-koeffisienten.[12][13][14]

Boligsituasjon[rediger | rediger kilde]

Bygårder fra 1970-tallet i Kowloon
Klimaanleggene (her er de eksterne modulene fotografert) gir beboerne en mer behagelig tilveærelse i det tropiske Hong Kong, gir et ikke ubetydelig energiforbruk

Forbes' liste fra 2009 over verdens dyreste byer å bo i rangerer Hong Kong som en av byene med høyest levekostnader i verden.[15]

Befolkningen i Hong Kong har i flere tiår måttet nøye seg med svært lite boareal.

Da den kinesiske borgerkrigen endte med forkynnelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 begynte en stor bølge av innvandring fra Kina til den tidligere britiske kolonien Hong Kong. De fleste fattige innvandrere bosatte seg i store områder med hytter laget av tre og tinn, som stammer spredt over hele territoriet. Sikkerhets- og de sanitære forholdene var forferdelige, og det var stadig vekk branner. Etter at en brann i julen 1953 i Shek Kip Mei (nordre Kowloon) raste i flere dager og ca. 55 000 mennesker ble hjemløse, besluttet den koloniale administrasjonen å flytte hyttebeboerne inn i fleretasjes betongbygg av hensyn til brannsikkerhet og for å bedre de sanitære forholdene. Dette var praktisk talt begynnelsen på public housing-programmet i Hong Kong. De første Mark I-boligene sto ferdig mot slutten av 1954. De ga hver familie en leilighet på ca. 20 kvadratmeter, med sanitæranlegg som måtte deles med andre familier og kokemuligheter plassert utenfor leilighetene. På slutten av 1960-tallet var mange slike bygninger oppført, flere av disse var også de forbedrede versjonene Mark II og Mark II som bød på litt mer komfort.

På slutten av 1960-tallet rystet harde, kommunistisk-inspirerte opptøyer territoriet. Demonstrantene ble rekruttert hovedsakelig fra ungdommen i det overbefolkede public housing-distriktet. Som et resultat igangsatte den koloniale administrasjonen et program som skulle gi boliger til om lag 1,8 millioner mennesker. Først ble mange av Mark I-III-husene rehabilitert, to og to leiligheter som ble slått sammen til en for å gi økt boareal. Dette viste seg å være dyrt og ineffektivt. I 1970-årene begynte de derfor å bygge Mark IV høyhus, som tilbød plass i de nederste etasjene til butikker og kjøpesentre. Her hadde hver leilighet egne sanitæranlegg og eget kjøkken. Denne standarden følges fortsatt i dag når det bygges nye boligblokker, om enn med en stadig forbedring av standarden i form av boareal, infrastruktur og utstyrsnivå. Public housing-programmet er fortsatt den ledende produsenten av boliger, og i noen områder av Hong Kong er andelen av boliger som har blitt oppført som følge av programmet godt over 70%.

Til tross for den høye antallet boliger som har blitt bygget var ikke før tidlig på 1980-tallet at de siste hytteområdene ble fjernet. Mark I-III-blokkene er nå så godt som borte og erstattet med høyblokker, og de få gjenværende utgavene er bebodd av de fattigste innvandrerne fra Folkerepublikken.

Etter det har økt kraftig de siste tiårene, er inntektsnivået av store deler av befolkningen, den Public Housing Authority mer og mer om å gjøre leietakere til leilighetene til eierne. Håpet er at ved å gi eierskap av stua den aldrende Hongkongern mer sikkerhet.

Cage People[rediger | rediger kilde]

I Hong Kong bor det ifølge offisielle tall om lag 100 000 såkalte Cage People (burmennesker). Dette er betegnelsen på Hong Kong-beboere som bor sammen med flere personer i et rom. Rommene er låsbare bur eller trekasser, som er ca. 2 kubikkmeter og ofte stablet to eller tre i høyden, som vanligvis er lite mer enn et sted å sove.

Innbyggerne i et boligbur («burhjem») deler ofte kjøkken, bad og toalett med ti andre personer. Prisen for leie av et bur var i 2009 1000-1500 Hong Kong dollar, tilsvarende ca. 100-150 €.[16] I forhold til arealet er dette dyrt, selv etter Hong Kong-standard, men i absolutte tall, tilsvarer det ifølge distriktet bare en tjuende til en tredjedel av leien for en liten leilighet[17]

Religion[rediger | rediger kilde]

Det er full religionsfrihet i Hongkong. De fleste innbyggere er enten buddhister eller taoister, og forfedrekult står også sterkt på grunn av konfucianismens sterke innflytelse. Det er også omkring en halv million kristne i byen, det vil si om lag ti prosent av befolkningen. De er omtrent jevnt fordelt mellom Den katolske kirke og et større antall protestantiske kirker (inklusive anglikanerne). Det er også omkring 70 000 muslimer, mellom 2 000 og 3 000 jøder og noen hinduer og sikher. Trossamfunnene har grunnlagt skoler og institusjoner for sosial assistanse.

Den katolske biskop av Hongkong, biskop Joseph Zen Ze-kiun, ble kreert til kardinal i 2006.

Gastronomi[rediger | rediger kilde]

Wonton tilberedt på kantonesisk manér

Hongkongs lokale kjøkken er svært likt det kantonesiske kjøkken. Det er ofte endel tilpasset vestlig smak, og den lokale variant av det kantonesiske kjøkken omtales av og til som «Hong Kong Style». Som i det kantonesiske kjøkken forøvrig legges det stor vekt på bruk av helt ferske råvarer. Det krydres for det meste med urter; det er sjeldent man opplever de mest ekstremt skarpe retter. Et unikum i forhold til den øvrige kinesiske kjøkkenkunst er bruken av søte desserter. Dette er ellers en ukjent skikk i Kina. Det dreier seg på vanlige restauranter ofte om en søt mangopudding eller en «tong sui» (糖水, «sukkervann» – en søt bønnesuppe), men det er også restauranter som spesialiserer seg på søtsaker. Mange av dessertene er basert på sago, tapioka eller frukt, og kan inneholde en ingrediens man kaller snøfroskfett (hasma).

Dim sum er et svært populært måltid som vanligvis spises mellom kl. 12 og kl. 16, og består av en rekke ulike småretter som velges fritt. I større restauranter er det ofte servitører som dytter vogner med et utvalg av disse smårettene rundt i restauranten, og folk kan dermed bestille og få retter direkte fra disse servitørene.

I verdensmetropolen Hongkong er det forøvrig et rikt restaurantutvalg med mat fra alle verdens kanter.

Shopping[rediger | rediger kilde]

På grunn av det lave skattenivået er Hongkong et yndet reisemål for shoppingturister, særlig fra Japan. I lang tid gjaldt Hongkong som det absolutt beste stedet å kjøpe det siste innen elektronikk til billigste pris, men dette har nå til en viss grad jevnet seg ut i forhold til mange andre byer i Sørøst-Asia.

Museer[rediger | rediger kilde]

Hongkong er ikke kjent for sine museer, men har likevel enkelte svært severdige.

I Kowloons bydel Tsim Sha Tsui ligger det like øst for Star Ferry-terminalen to utmerkede museer i Hong Kong Cultural Centre: Det er Hong Kong Museum of Art som legger hovedvekten på kinesisk kunst, og det spektakulære Hong Kong Space Museum med et virtuelt planetarium. Noen kvartaler lenger mot nord ligger de svært moderne Hong Kong Museum of History og Hong Kong Science Museum.

Lei Cheng Uk Branch Museum i Mongkok ble bygd etter at man i 1955 fant et gravanlegg fra Han-dynastiets epoke. Dette ble Hongkongs mest omfattende og betydningsfulle arkeologiske utgravning, og beviser at halvøya var bebodd minst så lang tid tilbake som for 2000 år siden. Museet Sam Tung Uk i Tsuen Wan gjengir en Hakka-bosetning.

På Hongkongøyas Hong Kong Park ligger Museum of Tea Ware i Flagstaff House, som er den eldste bevarte bygning fra tidlig kolonitid. Temuseet dokumenterer teens historie i Kina.

I bydelen Shatin er Heritage Museum som tar for seg Hongkongs historie og kultur. Museet er såpass nytt at det ikke er nevnt i enkelte guidebøker, men er ett av byens mest interessante.

Arkitektur[rediger | rediger kilde]

Bank of China-bygningen i Hongkong

Det er ikke mange eldre bygninger igjen i det sentrale byområdet. Istedet er byen preget av moderne arkitektur, særlig i den sentrale og vestlige del av Hongkongøyas nordside. Skyskraperne langs havnen er en av byens turistattraksjoner. På Kowloon-siden var det restriksjoner på skyskrapernes høyde frem til 1998, så lenge den gamle flyplassen der var i bruk. Senere er flere høye skyskrapere blitt bygd eller planlagt.

Hongkongs best kjente bygning er antakelig Ieoh Ming Peis Bank of China Tower, fullført i 1990. Bygningen var omstridt fra første stund; det ble hevdet at dens skarpe kanter og andre arkitektoniske trekk gav den og hele Hongkong sentrum «negativ feng shui-energi». De to hvite antennetårnene på toppen skal ha vært særlig uheldige, ettersom det er kinesisk skikk å brenne to røkelsespinner for de avdøde.

En annen kjent bygning er hovedkontoret til HSBC-banken, fra 1985.

Blant Hongkongs største byggeprosjekter var den nye flyplassen på Chek Lap Kok, med tilhørende brokompleks.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

1950-tallet begynte en intensiv industrialisering. Byen har i lengre tid hatt en betydelig produksjon av blant annet klær, klokker, elektronikk og leketøy. På grunn av stigende lønnsutgifter har en stor del av denne produksjonen særlig siden 1990-tallet blitt flyttet til Guangdongprovinsen, selv om produksjonsutviklingsarbeidet fremdeles stort sett er forblitt i Hongkong.

Turismen er en annen viktig næring. Både den spektakulære havnen, shoppingmulighetene og den særegne britisk-kinesiske atmosfæren drar mange besøkende. Det ferskeste trekkplasteret, som synes å tiltrekke mange turister fra det kinesiske fastland, er et Disneyland som ble åpnet på Lantau-øya den 12. september 2005. Men først og fremst er den internasjonale handel drivkraften i Hongkongs dynamiske økonomi. Byen er sterkt avhengig av den internasjonale handel som betjenes av det enorme havneområdet. Betydningen av Hongkong i internasjonal handel reflekteres også av at byen pr. 2005 hadde hele 107 konsulater og generalkonsulater, mer enn noen annen by i verden. Selv New York har det færre, med sine 93 konsulater. Hongkong har en av verdens minst regulerte økonomier, er verdens 10. største handelsenhet og 11. største banksentrum.

Hongkongs monetære politikk tar sikte på å holde valutaen stabil. Ettersom verdien av Hongkongdollaren derfor for tiden (siden 1983) er låst til HK$7,80 til én US$, svarer én hongkongdollar omtrent til 65 norske øre.

Hongkong har nær sagt intet landbruk, denne sektoren utgjør under 0,1 % av bruttoinntekten. Det lille som er av landbruk led dessuten sterkt under utbruddet av fugleinfluensa på 1990-tallet. Fiskeriene har en noe større betydning, men også her utgjør disse en forsvinnende liten andel av bruttoinntektene.

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP (verdensbanken) 189,8 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) 6,6% Q3 2007, The Economist nov 2007
Industriprod -2,3% Q3 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser 1,6% Q3 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd 4,68% Q3 2007, The Economist nov 2007
Børsindeks 1.jan-7.mai 2008 -7,9% The Economist mai 2008
Arbeidsløshet 4,1% Q3 2007, The Economist nov 2007
Handelsbalanse 12 mnd -20,6 mrd $ Q2 2007, The Economist nov 2007
Betalingsbalanse 12 mnd 24,9 mrd $ 9,8% Q2 2007, The Economist nov 2007
Budsjettbalanse 1,9% 2007, The Economist nov 2007

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Right of Abode in HKSAR—Verification of Eligibility for Permanent Identity Card». Immigration Department, Hong Kong Government. 5. juni 2007 language=engelsk. Arkivert fra originalen 19. januar 2008. Besøkt 1. februar 2008. 
  2. ^ «Who is entitled to sponsor family members to come to live in Hong Kong? If I am a lawful resident of Hong Kong, can my family members in the Mainland (or elsewhere) apply to immigrate to Hong Kong?». Community Legal Information Centre. Besøkt 4. november 2009. 
  3. ^ «Hong Kong». The World Factbook. CIA. 23. august 2010. Besøkt 17. september 2010. 
  4. ^ a b «Population by Ethnicity, 2001 and 2006» (engelsk). Census and Statistics Department, Hong Kong Government. Besøkt 4. oktober 2010. 
  5. ^ Fan Shuh Ching (1974). «The Population of Hong Kong». World Population Year (engelsk) (Committee for International Coordination of National Research in Demography), s. 18–20. Besøkt 25. august 2010. 
  6. ^ International Labour Office (2009). Application of International Labour Standards 2009 (I) (engelsk). International Labour Organization. s. 640. ISBN 92-2-120634-3. 
  7. ^ Westra, Nick (5. juni 2007). «Hong Kong as a Cantonese speaking city» (engelsk). Journalism and Media Studies Centre, University of Hong Kong. Besøkt 14. november 2009. 
  8. ^ «ICE Hong Kong» (engelsk). University College London. Besøkt 1. februar 2008. 
  9. ^ Yum, Cherry (2007). Which Chinese? Dialect Choice in Philadelphia’s Chinatown (engelsk). Haverford College. Besøkt 25. august 2010. 
  10. ^ Piboontanasawat, Nipa (23. oktober 2008). «Hong Kong Has Highest Income Disparity in Asia, UN Report Says» (engelsk). Bloomberg. Besøkt 25. august 2010. 
  11. ^ «State of the World’s Cities 2008/2009» (pressemelding) (engelsk). United Nations Human Settlements Programme. 2009. Besøkt 31. august 2010. 
  12. ^ Subcommittee to Study the Subject of Combating Poverty (engelsk). Legislative Council of Hong Kong. 23. juni 2005. Besøkt 30. august 2010. 
  13. ^ «Policies in Assisting Low-income Employees». Commission on Poverty (engelsk) (Legislative Council of Hong Kong). 23. januar 2006. Besøkt 30. august 2010. 
  14. ^ Kwok Kwok-chuenCommission on Poverty (12. februar 2007). Income Distribution of Hong Kong and the Gini Coefficient (engelsk). Hong Kong Government. Besøkt 30. august 2010. 
  15. ^ (en) Forbes-Liste: Dyreste byer i verden å bo i
  16. ^ Artikel på engelsk om Cage People i Asia Times: Rent soars for Hong Kong cage dwellers
  17. ^ Artikkel på tysk om Cage People i der Freitag: Zwei Quadratmeter Hongkong

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Frank Welsh: A History of Hong Kong (3. utg.), HarperCollins, 1998, 624 s. ISBN 1-56836-002-9.
  • Derek Lam: Mathematical Modelling of Hong Kong Political and Economical Development, Guangzhou Academic Press, 1986, 23 s.
  • Tak-Wing Ngo: Hong Kong's History: State and Society Under Colonial Rule (Asia's Transformations), Routledge, 1999, 205 s. ISBN 0-415-20868-8.
  • Poshek Fu og David Deser: The Cinema of Hong Kong: History, Arts, Identity, Cambridge University Press, 2002, 346 s. ISBN 0-521-77602-3.
  • Steve Tsang, I.B. Tauris: A Modern History of Hong Kong, 2004, 356 s. ISBN 1-86064-184-9.
  • Liu Shuyong: An Outline History of Hong Kong, 291 s. ISBN 7-119-01946-5.
  • Forts and Pirates – A History of Hong Kong, Hong Kong History Society, Hyperion Books, 1990. ISBN 962-7489-01-8.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Hong Kong – bilder, video eller lyd
Hong Kong Skyline Panorama - Dec 2008.jpg
Hong Kong Skyline