Opera

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Opera er et scenisk verk med sangpartier til orkesterakkompagnement, der hele teksten synges. Sangere som er skolerte i klassisk sang, agerer på scenen og anvender oftest scenekostymer. Scenen har vanligvis dekor for å illustrere handlingens miljø. Operaer kan inneholde ballettscener. En opera kan ha talt dialog isteden for resitativer. For eksempel "Tryllefløyten" av Mozart; som er av stilen singspiel.

Det finnes likevel mellomformer og moderne motsvarigheter til opera, se oratorium, sangspill, operetter og musikaler. Iblant anvendes også termen "musikkdrama" som en sammenfattende benevning for alle slags typer skuespill med sang. Iblant inkluderer termen "musikkdrama" også skuespill med musikk der skuespillerne ikke selv synger, se for eksempel ballett.

Forskjellen mellom oratorium/kantate og opera ligger i at i oratoriumet (eller kantaten) agerer ikke sangerne, og de opptrer ikke på en scene med dekor. Forskjellen mellom en operette/sangspill og opera er at operetten er musikalsk enklere og har friere form, men begge formene anvender skolerte stemmer. En musikal krever ikke skolerte stemmer. Den kan musikalsk snarere ses som en følge av slagere, og har ofte dansescener.

En spansk zarzuela er en slags mellomting mellom opera buffa og en operette. Zarzuela er ofte en enakter med humoristisk handling med (i en viss grad) improviserte dialoger.

Betegnelsen kommer fra det latinske ordet opera som betyr arbeid/verk i flertall (entall opus). Ordet «opera» brukes vanligvis om det tradisjonelle europeiske musikkteatret som oppstod i Firenze på slutten av 1500-tallet, men også andre former for musikalsk drama – for eksempel kinesisk «pekingopera» – regnes i samme kategori.

Wiener Staatsoper sett innenfra med et blikk på sceneteppet

Operaens form og innhold har utviklet seg gjennom de siste 400 årene, helt fra den aller første oppføringen av Claudio Monteverdis Orfeus til det fullendte uttrykket i Richard Wagners operaer. De vokale og instrumentale innslagene, samt orkesterets rolle, har dermed vært gjenstand for stadige reformer og nyskapning. Det som var vanlig på 1600-tallet, var enten forsvunnet eller forandret av tidens gang da 1800-tallet kom. Noen sjangerbetegnende elementer, som vokalformene resitativ og arie, og det intense dramaet i handlingen, har imidlertid preget operaen gjennom tidene, selv om disse elementene også har utviklet seg.

Operaene ble laget av komponister som ofte representerte sin kunstneriske samtid og som var inspirerte av de kulturelle og politiske svingningene de var en del av. Det var en flytende og gjensidig påvirkning mellom de ulike sentrene for musikalsk innovasjon, der storbyer i Italia, Tyskland, Frankrike og England spilte hovedrollene. Særlig ble italiensk det store operaspråket, og dermed ble det innen operaverdenen stående en del ord og uttrykk som etter hvert ble universelle for sjangeren. Når man skal gi en oversikt over hva som skjer i en operaframføring, dukker det altså opp mange italienske fraser.

Operahuset i Sydney.

Orkesterets rolle har forandret seg over tid. Fra operaens første dager var fokuset på det vokale, og etter hvert ble det lagt stadig mer vekt på sangsolistenes virtuositet. Instrumentene holdt seg i bakgrunnen slik at sangerne fikk briljere. På 1760-tallet gjorde den tyske komponisten Christoph Willibald Gluck opprør mot dette, og i hans reformopera lå fokuset mer på det instrumentale. Musikken skulle støtte opp om dynamikken i handlingen og ikke avbrytes av unødvendige «pauser» av vokale forsiringer.


Orkesterbesetningen ble større etter hvert som nye instrumenter ble utviklet, og skiftet i takt med de musikkhistoriske epokene. I begynnelsen ble det brukt typiske basso continuo-instrumenter som cembalo, lutt, zink, orgel og bassgambe. Seinere kom de store orkestrenes tid, og komponister som Wagner og Giuseppe Verdi benyttet seg bevisst av mulighetene for klang og instrumentering. Orkesteret og musikken ble mer og mer gjenstand for eksperimentering og nyskaping – og samspillet og dynamikken mellom det musikalske og det sceniske stadig mer innfløkt. Operaen har en veldig sterk fortellende dimensjon, der dramaet ofte søker å illustrere sider ved menneskets liv og vesen. Det litterære aspektet bindes sammen med det musikalske i et forsøk på å gi tilhørerne et innblikk i det komponisten og dikteren har på hjertet. Når disse to aspektene vellykket går opp i en større helhet, gis operaen en voldsom kraft til å trollbinde sitt publikum.

Operakomponister[rediger | rediger kilde]

Nordmenn[rediger | rediger kilde]

Hjalmar Borgstrøm, Arne Eggen, Ole Olsen, Gerhard Schjelderup (også komposisjon med Kristofer Janson)[1], Hallvard Johnsen (Legenden om Svein og Maria oppført 1971)

Kronologi av norske operaer[rediger | rediger kilde]

120 operaer er blitt skrevet av norske komponister, før år 2000.[2]

Blant disse er "Fredkulla" 1859, Austanfyre sol og vestanfyre måne (1888–1890), Fiskeren (1900), Den røde pimpernell (1913), Stormfugler (1926), og Olav Liljekrans (1940).[3]

Andre norske operaer er Lajla og Stallo.

Berømte operahus[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ida Karine Gullvik 2011-08-27 Klassekampen «Teppefall for norsk opera» side 50
  2. ^ Ida Karine Gullvik 2011-08-27 Klassekampen «Teppefall for norsk opera» side 50
  3. ^ Ida Karine Gullvik 2011-08-27 Klassekampen «Teppefall for norsk opera» side 50

Artikkelen baseres blant annet på:

  • Leslie Orray, Rodney Milnes – Opera a Concise History
  • Alfred EinsteinMusic in the Romantic Era
  • The Metropolitan Opera Enyclopedia
  • The Concise Oxford Dictionary of Opera
  • Camilla LundbergMusikens myter

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Opera – bilder, video eller lyd