Taiga
- For den russiske byen i Sibir se Tajga.
Taiga (fra jakutisk / mongolsk språk / russisk språk, «skog») er benevnelsen på det sibirske barskogsområdet mellom steppene i sør og tundraen i nord. Taiga brukes ofte synonymt med boreal barskog.
Taigalandskapet er kjennetegnet ved sine skoger med eviggrønne bartrær. Det dreier seg om subarktiske og fuktige område, der plantesamfunna preges av for eksempel lerk, edelgran, gran og furu. Disse treslagene er godt tilpasset et kaldt klima. Enkelte steder finner man tydelige innslag av bjørk og osp. Myrområder og tilknyttede plantearter er også vanlige.
Den gjennomsnittlige temperaturen for juli er i taigaområdene er høyere enn 10°C, men vekstsesongen er kortere enn 100 dager. Nedbør faller som regn, tåke, rim eller snø, og den er på mellom 400 og 850 mm per år. Jorda er preget av stort nedbørsoverskudd, som gjør at kalk og andre mineraler blir vasket ut. I tillegg danner råtnende nåler syre og andre stoff som hemmer spiring.
Taigaen er den ytterste sonen før tundraen. Taigalandskapet er typisk for store deler av Sibir, men også for Canada og Alaska.
Taigaen i Russland har gitt navn til den fryktede taigaflåtten.[1]
Barskogbelter[rediger]
Det nordlige barskogbeltet består vesentlig av gran og furu, men også en del bjørk. Dette jordens største sammenhengende barskogbelte strekker seg fra Pasvikdalen (Norge) og Enare (Finland) i vest, gjennom Sibir og inn i Nord-Amerika. Foruten skog består taigaen av store myrstrekninger. I vest inngår også osp, mens den østlige del har lerk. I sør går taigaen gradvis over til steppe, mens i nord grenser den enten til Ishavet eller går over i tundra med permafrost. Disse øde områdene huser en lang rekke pattedyr. Sommeren er kort og intensiv med en rikt og frodig fauna og her finnes noen av Asias siste store livskraftige bestander av store rovdyr.
