Magnitogorsk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Magnitogorsks byvåpen
Stålverk i Magnitogorsk på 1930-tallet
Magnitogorsks tekniske universitet.

Magnitogorsk (russisk: Магнитого́рск, løselig oversatt: magnetfjellbyen) er en gruve- og industriby i Tsjeljabinsk oblast i Russland. Byen ligger ved elva Ural, og har et av de største jern- og stålverk i landet. Geografisk ligger byen på den østlige (sibirske) siden av de sørlige Uralfjellene. Innbyggertall: 418 545 (folketelling 2002), 440 321 (folketelling 1989).

Historie[rediger | rediger kilde]

Den raske byggingen av Magnitogorsk sto i fronten for Josef Stalin's femårsplaner på 1930-tallet. Den var et utstillingsvindu for sovjetiske prestasjoner. Enorme reserver av jernmalm i området gjorde det til en førsteklasses beliggenhet for å bygge et stålverk som kunne utfordre sine vestlige rivaler. Imidlertid hadde en stor andel av arbeidsstyrken, hovedsakelig tidligere småbønder, svært få industrikunnskaper og liten industriell erfaring. For å løse disse problemene kom flere hundre utenlandske spesialister for å lede arbeidet, herunder et gruppe arkitekter under ledelse av tyskeren Ernst May.

I følge de opprinnelige planene skulle Magnitogorsk bygges etter inspirasjon fra Pittsburgh, som på den tid var det viktigste senteret for stålproduksjon i USA. Den skulle følge den samme lineære bydesign, med rader av lignende, store nabolagskvartaler løpende parallelt med fabrikken, skilt fra hverandre med grønne belter. Planen var å plassere bolig- og produksjonsområdene slik at reisetidene ble minimalisert.

Men innen May hadde fullført sine planer for Magnitogorsk var imidlertid byggingen av både fabrikken og boligområdene allerede i gang. Den vidstrakte fabrikken og de enorme rensesjøene gjorde at det var lite areal til overs tilgjengelig til byggingen av byen, og May måtte dermed tegne om bosetningene for å passe med det gjenværende området. Denne modifiseringen medførte en by som var mere «tau-lignende» enn lineær.

Byen spilte en viktig rolle under andre verdenskrig.

Nyere tid[rediger | rediger kilde]

Årene etter perestroika medførte store endringer i byens liv. Jern- og stålfabrikken ble omorganisert til et aksjeselskap, Magnitogorsk Iron and Steel Works eller MISW, (russisk: Магнитогорский металлургический комбинат – Magnitogorskij metallurgitsjeskij kombinat eller MMK), som hjalp med ombyggingen av jernbanen og bygging av ny lufthavn.

Med uttømmingen av de store lokale reservene av jernmalm, har Magnitogorsk måttet importere råmaterialer fra gruver nord i Kasakhstan.

Selv om industriområdene er konsentrert på venstre side av elva Ural, og de fleste boligkompleksene ligger på høyre bredd, så er innbyggerne fortsatt utsatt for helsefarlige utslipp og fabrikkrøyk. Magnitogorsk ble nylig oppført på en liste over de 25 mest forurensede byene i verden, i en undersøkelse gjennomført av Blacksmith Institute. Forurensingene omfatter bly, svoveldioksyd, tungmetaller og annen luftforurensing. I følge det lokale sykehuset, er bare 1% av barna i byen ved god helse. Lokalavisa refererer til at 72% av barna født i byen er syke, mens bare 27% hadde friske mødre.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Bibliografy[rediger | rediger kilde]

  • Scott, John, Behind the Urals: An American Worker in Russia's City of Steel, Indiana University Press, 1989. ISBN 0-253-20536-0
  • Degtyarev A. G., Letopis' gory Magnitnoy i goroda Magnitogorska, 1993. Om Magnitogorsk, dens historie og naturressurser
  • Kotkin, Stephen, Steeltown, USSR. Et detaljert innblikk inn i Gorbatsjev-tidens samfunn gjennom en detaljert studie av alle aspekter av hverdagsliv i Magnitogorsk.
  • Kotkin, Stephen, Magnetic Mountain. En detaljert beskrivelse av byggingen av Magnitogorsk og byens utvikling under Stalins styre.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Magnitogorsk – bilder, video eller lyd

Koordinater: 53°25′N 58°58′Ø