Tsar-Russland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Det russiske tsardømmet (russisk Царство Русское – Tsarstvo Russkoje) er det offisielle navnet på den russiske staten i tiden fra da Ivan IV tok tittelen tsar (keiser) i 1547 til Peter den store grunnla Det russiske keiserdømmet i 1721.

Opphav[rediger | rediger kilde]

Elfenbenstronen til Ivan den grusomme.

På 1500-tallet hadde den russiske herskeren stått opp som en mektig, autokratisk person, en tsar. Med dette viste han at han så på seg selv på lik linje med keiseren av Østromerriket eller den mongolske khanen. Etter Ivan III giftet seg med Sofia Paleologa, niesen til den siste keiseren av Østromerriket, tok hoffet i Moskva opp østromerske skikker, ritualer, titler og emblemer, som den tohodede ørnen, som fremdeles er en del av det russiske riksvåpenet.

Ivan den grusomme[rediger | rediger kilde]

Under Ivan IV (regjerte 1533–1584) fikk tsaren ubegrenset makt. Ivan IV ble kronet til tsar og dermed anerkjent av kirken som keiser. Theofilos av Pskov hevdet at siden Konstantinopel hadde falt til Det osmanske riket i 1453 var den russiske tsaren den eneste rettmessige ortodokse herskeren og at Moskva var «Det tredje Roma», siden han var den siste etterfølgeren til Roma og Konstantinopel, senter for kristendom i tidligere perioder. Denne tanken var en del av selvbildet til Russland de neste århundrene.

Ivan IV tok tsarens autokratiske makt til nye høyder og han ble kjent som den grusomme (russisk gorznyj, «tordnende»). Ivan viste farene ved å la en mentalt ustabil person styre en stat, og selv om han tilsynelatende var intelligent og handlekraftig, led han av paranoia og depresjoner, og han ble kjent for sine ekstremt voldelige handlinger.

Ivan IV ble storfyrste av Moskva i 1533, bare tre år gammel, og tok over tronen i 1547. Kroningen av Ivan som tsar var inspirert av de omstendelige kroningsprosessene av de østromerske keiserne. Assistert av en gruppe bojarar, startet Ivan en rekke nyttige reformer. I 1550-årene innførte han en ny lovsamling, omorganiserte militæret og det lokale styret.

Russland var stadig i kriger og erobret stadig nye landområder. Ivan slo og annekterte Kazan-khanatet ved Volga i 1552 og senere Astrakhan-khanatet, der Volga munner ut i Kaspihavet. Disse seierne omformet Russland til den multietniske og multireligiøse staten den fortsatt er i dag. Tsaren kontrollerte nå områdene langs hele Volga og fikk tilgang til Sentral-Asia.

Utvidelsen nordvestover mot Østersjøen viste seg å bli langt vanskeligere. I 1558 invaderte Ivan Livland og havnet således ut i en 25 år lang krig mot Det polsk-litauiske samveldet, Sverige og Danmark-Norge. Trass i noe suksess, ble Ivans styrker presset tilbake og nasjonen klarte ikke å befeste posisjonen ved Østersjøen. Samtidig prøvde Devlet I Giray av Krim-khanatet å utnytte denne krigen, og samla sammen så mange som 120 000 ryttere som han raserte Moskva-regionen med frem til slaget ved Molodi, som sette en stopper for disse invasjonene. I tiårene etter ble likevel de sørlige grenseområdene stadig plyndret av Nogajhorden og Krim-khanatet, som tok de lokale innbyggerne med seg som slaver. Disse krigene slet på Russland.

Opritsjnina og urotiden[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Opritsjnina og Den store urotiden

Et palass fra 1600-tallet ved Krutitsy.

Sent i 1550-årene utviklet Ivan en fiendtlig holdning til rådgiverne sine, regjeringen og bojarene. I 1565 valgte han å dele Russland i to deler: hans private domene (eller opritsjnina) og et offentlig område (eller zemsjtsjina). Ivan valgte seg ut de mest velstående og viktigste distriktene i Russland som sitt eget domene, og her gikk han til angrep på bojarene, handelsmennene og også vanlige folk, tok livet av enkelte og konfiskerte landområdene og eiendelene deres. Slik begynte et tiår med terror i Russland som enda med massakren i Novgorod i 1570.

Som følge av denne politikken brøt Ivan ned den økonomiske og politiske makten til de fremste bojarfamiliene, og slik ødela han personene som hadde bygd opp Russland og som var best i stand til å styre landet. Handelen forsvant og bøndene, som ble møtt med økte skatter og voldstrusler, valgte å flytte fra Russland. I 1572 avskaffet Ivan omsider praksisen med opritsjninaen, men politikken hadde ført landet ut i uføre. Ivans politikk la derfor grunnlaget for perioden i russisk historie kjent som Den store urotiden.

Ivan IV ble etterfulgt av sønnen Fjodor, som var mentalt tilbakestående. Det egentlige styret hadde derfor Fjodors svoger, bojaren Boris Godunov, som er kjent for å ha avskaffet Jurijdagen, den eneste gongen i året da livegne kunne flytte fra en landeier til en annen. Den kanskje viktigste hendelsen under Fjodor var opprettelsen av patriarkatet i Moskva i 1589, som skapte den helt selvstendige og fraskilte russisk-ortodokse kirken.

I 1598 døde Fjodor uten arvinger og gjorde med det slutt på Rurik-dynastiet. Boris Godunov kalte så inn til en Zemskij Sobor, en nasjonalforsamling av bojarer, kirkeledere og borgerlige, som utropte ham til tsar, selv om forskjellige bojarfraksjoner nektet å anerkjenne denne avgjørelsen. Feilslåtte avlinger førte til den russiske hungersnøden i 1601-1603 og i denne perioden dukket en mann opp som hevdet å være Tsarevitsj Demetrius, Ivan IVs sønn som døde i 1591. Denne tronpretendenten ble kjent som Falske Dmitrij I. Han fikk støtte i Polen og marsjerte til Moskva, samlet støtte hos bojarene og andre personer på veien. Historikere mener at Godunov trolig hadde klart seg gjennom denne krisen om han ikke hadde dødd i 1605. Den falske Dimitrij I kom til Moskva og ble kronet til tsar samme år, etterfulgt av mordet på Tsar Fjodor II, Godunovs sønn.

Russland gikk så inn i en periode der kaos fremdeles hersket, en periode kjens som Den store urotiden (Смутное Время). Hverken bojarer eller andre borgere klarte å ta fra tsaren makten, blant annet fordi bojarene kjempet seg i mellom for å ta over trona og fordi fiendtlige styrker okkuperte Kreml.

I urotiden oppstod det en borgerkrig, som ble gjort verre av at forskjellige bojarfraksjoner kjempet seg i mellom om å ta over tronen, at Polen og Sverige blandet seg inn, og en særdeles stor misnøye hos folket. Falske Dimitrij I og den polske garnisonen hans ble styrtet og en bojar, Vasilij Sjujskij ble utropt til tsar i 1606. I et forsøk på å holde på tronen allierte Sjujskij seg med svenskene og startet den ingermanlandske krigen med Sverige. Falske Dimitrij II allierte seg med Polen og slo seg ned utenfor Moskvas bymurer der han sette opp et falskt hoff i landsbyen Tusjino.

I 1609 blandet Polen seg offisielt inn i affærene til Russland, fanget Sjujskij og okkuperte Kreml. En gruppe russiske bojarer signerte i 1610 en fredsavtale og anerkjente Władysław IV Vasa, sønn av den polske kongen Sigismund III Vasa, som tsar. I 1611 dukket Falske Dmitrij III opp i de svenskokkuperte områdene, men ble raskt pågrepet og henrettet. Det polske nærværet startet en ny patriotisme hos russerne og en frivillig hær, finansiert av handelsmennene Stroganov og velsignet av den ortodokse kirken, ble dannet i Nizhnij Novgorod og under ledelse av fyrst Dmitrij Pozjarskij og Kuzma Minin drev den russiske hæren polakkene ut av Kreml. I 1614 erklærte en zemskij sobor bojaren Mikhail Romanov som tsar, og startet med det den 300 år lange regjeringstiden til Romanov-familien.

Romanov[rediger | rediger kilde]

Andrej Rjabusjkin. Tsar Mikhail ved sesjonen til Bojardumaen.

De store fiendene til Russland, Polen og Sverige, havnet på denne tiden i krig med hverandre, noe som gav Russland mulighet til å slutte fred med Sverige i 1617. Den polsk-moskovittiske krigen sluttet med Deulinoavtalen i 1618, og Polen og Litauen fikk tilbake kontrollen over områder, inkludert Smolensk, som Storhertugdømmet Litauen hadde tapt i 1509.

De første Romanov-tsarene var svake herskere. Under Mikhail var de statlege affærene styrt av faren, Filaret, som i 1619 ble patriark i den ortodokse kirken. Senere støttet Mikhails sønn, Aleksej (r. 1645-1676) seg til bojaren Boris Morozov, som styrte landet for ham. Morozov misbrukte sin posisjon og utnyttet folket, og i 1648 ble han bortvist av Aleksej etter saltopprøret i Moskva.

Etter Smolenskkrigen, et mislykket forsøk på å ta tilbake Smolensk fra Polen i 1632, sluttet Russland fred med Polen i 1634. Den polske kongen Wladyslaw IV, sønn og etterkommer av Sigismund III Vasa som bojarene hadde valg til tsar av Russland under urotiden, sa fra seg alle krav til tittelen i fredsavtalen.

Lovendringene i 1649[rediger | rediger kilde]

Autokratiet overlevde urotiden med svake og korrupte tsarer på grunn av myndighetenes sterke, sentrale byråkrati. På 1600-tallet ble byråkratiet kraftig utvidet og tallet på departement (prikazy ; entall prikaz ) økte fra 22 i 1613 til 80 rundt 1650. Ofte dekket departementene overlappende og motstridende områder, men sentralmyndighetene klarte slik å få kontroll over og regulere alle samfunnsgrupper, samt handel, produksjon og til og med den ortodokse kirken.

Sobornoje Ulozjenije, en omfattende lovsamling, ble innført i 1649. På denne tiden hadde bojarene slått seg sammen med den nye eliten og dannet et nytt adelskap kalt dvorjanstvo. Både den gamle og nye adelen hadde obligatorisk tjeneste i statsapparatet, hovedsakelig i militæret på grunn av stadige kriger langs grensene i syd og vest, og angrep fra nomadene. Til gjengjeld fikk adelen land og bønder.

Staten sanksjonerte fullt ut livegenskap og bønder som rømte ble statsflyktninger. Godseierne hadde fullstendig kontroll over bøndene sine. Bønder som levde på statseid land ble ikke regnet som livegne. De ble organisert i kommuner som var ansvarlege for skatter og andre forpliktelser. Som de livegne bøndene måtte disse statsbøndene holde seg til landområdene de hadde fått. Handelsmenn og håndverkere fra middelklassen ble skattlagt, og som de livegne bøndene hadde de ikke lov å flytte på seg.

Den nye loven med økte skatter og reguleringer førte til at misnøyen som hadde ulmet siden urotiden ble skjerpet. I 1650- og 1660-årene økte talet på bønder som rømte dramatisk. Et populært område som mange rømte til var området rundt elva Don, der don-kosakkene holdt til. Et stort opprør fant sted i Volga-regionen i 1670 og 1671. Stenka Razin, en kosakk fra Don-regionen, ledet et opprør som førte sammen rike kosakker og livegne bønder på flukt. Det uventede opprøret sveipet oppover Volgadalen og truet selve Moskva. Troppene til tsaren klarte til slutt å slå tilbake opprørerne etter at de hadde okkupert store byer langs Volga. Razin ble offentlig torturert og henrettet.

Tilegnelsen av Ukraina[rediger | rediger kilde]

Apollinarij Vasnjetsov. En gammel russisk by.

Russland fortsatte å vokse utover 1600-tallet. I sydvest tok de østlege område av Ukraina, som hadde vært under polsk-litauisk styre. Zaporozjia-kosakkane, krigere som levde i grenseområdene mellom Polen, Russland og krim-tatarene, hadde tjenestegjort i den polske hæren som leiesoldater, men ble forble selvstendige og gjorde flere opprør mot polakkene. I 1648 slo bøndene i Ukraina seg sammen med kosakkene under Khmelnytskij-opprøret, på grunn av undertrykkingen fra polakkene. I starten var ukrainerne allierte med krim-tatarene, som bidro til å styrte det polske styret. Polakkene overtalte tatarene til å skifte side, og ukrainerne trengte da militær støtte for å holde på posisjonen sin.

I 1654 tilbød den ukrainske lederen Bogdan Khmelnytskij Ukraina som et protektorat under den russiske tsaren Aleksej I. Aleksej tok i mot tilbudet, som ble ratifisert med Perejaslav-traktaten. Dette førte til krig mellom Russland og Polen. Andrusovo-traktaten, som gjorde slutt på krigen i 1667, delte Ukraina langs elva Dnepr, den vestlege delen kalt Ukraina på den høyre bredden ble underlagt Polen, og de østlige delene, eller Ukraina på den venstre bredden ble det kosakkiske Hetmanatet, et selvstyrt område underlagt tsaren.

Raskol - det russiske skismaet[rediger | rediger kilde]

Da Russland utvidet sine områder sydvestover fikk dette uante konsekvenser. De fleste ukrainerne var ortodokse, men de nære kontaktene til de romersk-katolske og den polske motreformasjonen, førte dem i kontakt med vestlege intellektuelle strømninger. Den russisk-ortodokse kirken oppdaget at isolasjonen deres fra Konstantinopel hadde ført til liturgiske variasjoner og praksiser.

Den russisk-ortodokse patriarken Nikon ønsket å føre de russiske tekstene i samsvar med de opprinnelige gresk tekstene, men møtte hard motstand hos mange russere som så på dette som utenlandsk inntrenging eller til og med djevelens verk. Da den ortodokse kirken tvang gjennom reformene oppstod det et skisma i 1667. De som ikke aksepterte reformene ble kalt de gammeltroende. Disse ble offisielt erklært for kjettere og ble forfulgt av både kirken og staten. Den fremste personen av de gammeltroende, erkepresten Abbacum, ble brent på stake. Delingen ble så permanent, og mange handelsmenn og bønder slo seg sammen med de gammeltroende.

Tsaren følte også innflytelsen fra Ukraina og vesten, og gjennom Kiev kom nye impulser innen barokken i arkitektur, litteratur og kunst. Andre mer direkte kanaler til vesten gjorde at den internasjonale handelen økte og flere utlendinger kom til Russland. Tsaren fattet interesse for den mer avanserte teknologien i vesten, særlig innen militært utstyr. Mot slutten av 1600-talet hadde innflytelsen fra Ukraina, Polen og Vest-Europa tatt over for den russiske kulturen og banet vei for mer radikale endringer.

Erobringen av Sibir[rediger | rediger kilde]

Vasilij Surikov. Jermak erobrer Sibir.

Russland utvidet landområdet sitt østover og møtte relativt lite motstand. I 1581 leide handelsfamilien Stroganov, som dreiv med pelshandel, kosakklederen Jermak Timofejevitsj, for å føre en ekspedisjon inn i de vestlige delene av Sibir. Jermak slo Sibir-khanatet og erklærte områdene vest for Ob og Irtysj for russiske.

Fra baser som Mangazeja presset handelsmenn og utforskere på østover fra Ob til Jenisej, så videre til Lena og helt til kysten av Stillehavet. I 1648 åpnet kosakken Semjon Dezjnov en passasje mellom Amerika og Asia. På midten av 1600-talet nådde russerne elven Amur, i utkanten av Det kinesiske keiserriket.

Etter en periode med strid med Qing-dynastiet sluttet Russland fred med Kina i 1689. Med Nertsjinsk-traktaten avsto Russland sine krav på Amurdalen, men fikk tilgang til områdene øst for Bajkalsjøen og handelsruten til Beijing. Freden med Kina skjedde samtidig med at russerne nådde Stillehavet på midten av 1600-tallet.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Muscovy – bilder, video eller lyd