Biosfærereservat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Et biosfærereservat er en internasjonalt vedtatt betegnelse for visse typer verneområder. Termen ble vedtatt under UNESCOs program «Man and the Biosphere» på 1990-tallet, og har seinere fått internasjonalt gjennomslag. Per 2007 var 529 områder i 105 land verna som biosærereservater.

Biosfærereservater skiller seg fra tradisjonelle verneområder ved at de kombinerer kjerneområder underlagt strenge restriksjoner med soner der det foregår bærekraftig næringsutøvelse.

Norge har til nå ingen biosfærereservater, men MAB-komiteen i Norges forskningsråd hadde et prosjekt gående (i perioden 1. oktober 1994 til 31. desember 1997) for å vurdere biosfæreområder som verktøy for kombinasjonen bruk, vern og utvikling innen det norske forvaltningssystemet. Danmark har imidlertid opprettet et 97 200 000 hektar stort biosfærereservat (verdens største) på Nordøst-Grønland, Nordøst-Grønland biosfærereservat.[1]

Biosfæreområde (Biosfærereservat)[rediger | rediger kilde]

Et biosfæreområde (Biosfærereservat) skal fungere som et demonstrasjonsområde for å leve og arbeide moderne i bedre harmoni med naturen. Et av de primære målene for MAB er å oppnå en bærekraftig balanse mellom å ta ivare på biologisk diversitet og naturressurser, promotere økonomisk utvikling og opprettholde et sosialt og kulturelt mangfold.

Et biosfæreområde skal ha høye natur- og kulturverdier og et visst innhold av vernede områder. Området skal være representativt for et større landskap- og/eller marint område slik at resultatene fra biosfæreområdet er overførbare.

Biosfæreområdene skal for dette formål utvikle innovative metoder for bærekraftig utvikling, teste dem og dele resultatene nasjonalt og internasjonalt. Arbeidet krever nært samarbeid mellom interessegruppene i lokalsamfunnet og positivt engasjement fra forskningsinstitusjoner og forvaltningsmyndigheter.

Ordet biosfære referer til alt på land, i vann og i atmosfæren som opprettholder livet på jorden. Ordet reservat betyr at det er et spesielt område som er utvalgt for å balansere biologisk mangfold og andre ressurser med bærekraftig bruk. Begrepet reservat betyr ikke at dette er områder som er vernet for menneskelig bruk og utvikling. Tvert om er menneskelig bruk en viktig del av MAB-programmet. Erfaring har imidlertid vist at begrepet reservat lett blir misforstått negativt til å bety et vernet område. For å unngå dette er den opprinnelige benevnelsen biosfærereservat i mange land blitt endret til biosfæreområde.

Hvert biosfæreområde demonstrerer praktiske tiltak for å en bedre bærekraftig bruk av ressursene. De er foregangsområder for samfunnsbaserte initiativ som beskytter vårt naturlige miljø samtidig som man sikrer sunn økonomisk vekst. Biosfæreområder viser at økonomi av høy kvalitet også krever at miljøet og samfunnsforholdene holder høy standard.

Biosfæreområdenes viktigste virkemiddel er frivillig dialog mellom samfunnsaktørene i lokalsamfunnet, og erfaringene verden over viser at dette arbeidet gir gode resultater. Mange biosfæreområder er dyktige til å fremme lokal identitet og produkter, noe som bidrar til at befolkningen er stolt over sitt område.

Et biosfæreområde skal foreslås av lokalsamfunnet, ratifiseres av en nasjonal UNESCO komité, nomineres av regjeringen og utpekes av UNESCO’s MAB program. Myndighet over land og vann blir ikke endret når et biosfæreområde blir opprettet. Myndighetenes jurisdiksjoner og privat eierskap forblir følgelig det samme etter at et biosfæreområde er blitt opprettet. UNESCO’s biosfære program er like mye et helthetlig tiltak for samfunnsutviklingen som et miljøprogram. Det fører ikke til oppretting av nye verneområder og heller ikke til restriksjoner av innbyggernes rettigheter. Fokuset på framtidsutviklingen skiller det klart fra verdensarvprogrammet.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Utgangspunktet for MAB-programmet var det internasjonale forskningsprogrammet IBP (International Biological Progam 1964-74) som organiserte en lang rekke store miljøforskningsprosjekt under den overordnete problemstillingen «Den biologiske basis for produktivitet og menneskelig velferd». Det ble klarlagt hvor viktig menneskelig ressursutnyttelse var for utviklingen av økosystemene. Dette tok UNESCO opp som en viktig global utfordring og i 1971 ble MAB-programmet startet.

I løpet av de første årene av MAB-programmet fokuserte biosfæreområdene på forskningsproblemstillinger om vern av miljøet. Følgelig ble en rekke nasjonalparker og urørte naturområder inkludert i programmet. De skandinaviske landene opprettet således i 1970-årene biosfæreområder ut fra disse premissene. Norge opprettet ett område på nordøst-Svalbard, Sverige ett i Lappland og Danmark ett på Nordøst-Grønland.

I 1987 kom Brundtlandkommisjonen med argumentasjon for en bærekraftig utvikling hvor menneskenes bruk av naturressursene ble satt inn i en økonomisk og sosial sammenheng. Kommisjonen påpekte at «ressursutnyttelse, investeringer, teknologisk utvikling og institusjonelle endringer må alle harmonere med hverandre og sikre både det umiddelbare og framtidige potensialet for å rekke menneskelige behov og forventninger».

Verdenskongressen for MAB i Sevilla i 1995 fulgte opp Brundtlandskommisjonen med et nytt sett med målsettinger og direktiver som ble definert og vedtatt for nye biosfæreområder («The Seville Strategy and The Statutory Framework of the World Network»). Kriterier ble fastsatt for å sikre at bestemmelsene i programmet skulle bli fulgt. Regelmessig evaluering av biosfæreområder ble obligatorisk. Derfor er mange biosfæreområder som ble etablert i 1970- og 1980-årene senere blitt trukket ut av verdensnettverket eller blitt redefinert slik at de følger de nye retningslinjene. Dermed ble både det norske og det svenske biosfæreområdet trukket tilbake.

Ved verdenskongressen i Madrid i 2008 ble det fokusert på de akselererende klimatiske endringene, den hurtige urbaniseringen som en driver bak miljøendringene, og det akselererende tapet av biologisk og kulturelt mangfold. Disse utfordringene ble inkludert i «Madrid Action Plan for Biosphere Reserves (2008-2013)».

Alle relevante vedtak i MAB programmet blir tatt av en internasjonal komité: MAB International Co-ordinating Council (ICC). De 38 medlemmene av ICC er regjeringsrepresentanter som er valgt for en fireårs periode av UNESCO General Conference. Sekretariatet for MAB programmet er lokalisert i UNESCOs hovedkvarter i Paris.

Den økende bekymring for de menneskeskapte miljøproblemene har særlig etter årtusenskiftet ført til en markant økt interesse for MAB-programmet. Det verdensomspennende biosfærenettverket (WBRN) omfatter i 2013: 621 biosfæreområder i 117 land, inkludert 12 grenseoverskridende områder. I Europa er det opprettet 231 biosfæreområder i 34 land. I Sverige er det etter 2002 opprettet 5 biosfæreområder. I Norge er det også flere lokale initiativ for å få opprettet biosfæreområder, og den norske UNESCO-kommisjonen har i 2013 tatt initiativ for å opprette en norsk MAB-komité.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]