Sergej Rakhmaninov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sergej Rakhmaninov
Sergej Rakhmaninov
Født 1. april 1873
Flag of Russia.svg Semjonov, Russland
Død 28. mars 1943 (69 år)
Flag of the United States.svg Beverly Hills, USA
Ektefelle Natalia Satina (1877-1961)
Barn Irina (1903-1969)
Tatiana (1907-1961)
Yrke Komponist
Sjangre/
former
Senromantikken
Instrument Piano

Sergej Vasiljevitsj Rakhmaninov (russisk: Сергей Васильевич Рахманинов[1], født 20. marsjul./ 1. april 1873greg. i Oneg, Semjonov, Novgorod guvernement, død 28. mars 1943 i Beverly Hills, California) var en russisk komponist, pianist og dirigent. Rakhmaninov ses på som en av de viktigste komponistene innen senromantikken, og regnes samtidig for å være blant de største klavervirtuoser som noensinne har levd[2]. Foruten en større produksjon pianomusikk skrev Rakhmaninov også symfonier, operaer, sanger, symfoniske dikt og øvrige instrumentalverk. All hans musikk er solid ankret i den romantiske tidsepoken, og hans personlige stil kjennetegnes spesielt godt ved bruken av lange og ekspressive sangbare linjer i melodiføringen. De mest kjente verkene fra hans hånd er den andre og tredje klaverkonserten, Rapsodi over et tema av Paganini for piano og orkester og ciss-moll-preludiet for soloklaver.

I motsetning til komponister som Mozart, Beethoven og Chopin — som alle skrev musikk gjennom et helt liv — så stammer nær sagt hele Rakhmaninovs produksjon fra årene 1885-1917. Etter å ha bosatt seg i USA i 1918 valgte han istedet å fortsette en karriere som omreisende konsertpianist, noe som tappet ham for både tid og krefter. Fra 1918-1943 komponerte Rakhmaninov bare seks større verk, deriblant den tredje symfonien, fjerde klaverkonserten og Paganini-rapsodien. Av disse er det kun sistnevnte som står igjen som én av hans mest populære komposisjoner.

Liv[rediger | rediger kilde]

Barndom og yngre år[rediger | rediger kilde]

Rakhmaninov som 10-åring.

Rakhmaninov-familien var en del av et gammelt russisk aristokrati, og hadde vært i tsarens tjeneste helt siden 1500-tallet. Sergejs far, Vasily Arkadyevich (1841-1916), var en amatørpianist og militæroffiser, og giftet seg etterhvert med rikmannsdatteren Lyubov Petrovna Butakova (1853-1929). På den måten ble også Vasily inngiftet til fem store eiendommer Lyubovs familie var i besittelse av. Vasily og Lyubov fikk etterhvert seks barn sammen, og Sergej ble født som nummer fire i søskenflokken, 1. april 1873 i Semjonov, nær Novgorod i nordvest-Russland[3]. Da han var fire ble han undervist på piano av sin mor[4], deretter av Anna Ornatskaya, en musikklærer fra St. Petersburg. Hun underviste ham i klaverspill i kun «to-tre år», siden familien på dette tidspunktet var nødt til å auksjonere bort huset på grunn av farens stadig større finansielle vanskeligheter. Av de fem opprinnelige eiendommene var det nå bare én igjen, og Vasily var ene og alene grunnen til det økonomiske kaoset som var oppstått. Han ble beskrevet som en «lat, fordrukket, patologisk løgnende skjørtejeger med utstrakt spilleavhengighet»[5][6], og familien hadde med dette ikke noe annet valg enn å pakke tingene og flytte inn i en liten leilighet i St. Petersburg[7].

Den økonomiske situasjonen tæret betydelig på ekteskapet, og foreldrene ble snart separert. Før Ornatskaya reiste hjem til foreldrene sørget hun likevel for at Sergej ble innviet som student ved Konservatoriet i St. Petersburg. Her begynte han så tidlig som i 1883, bare ti år gammel. Samme år dør søsteren Sofia av difteri, og faren flytter til Moskva[3]. Det skal derfor vise seg å bli Lyubovs mor, Sergejs mormor, som fra dette øyeblikk valgte å steppe inn for å ta seg av barna. Spesielt fokuserte hun på en streng religiøs oppdragelse, og søskenflokken ble ofte tatt med på russisk-ortodokse gudstjenester. Her møter unge Sergej for første gang liturgiske sanger og byens kirkeklokker, noe som skulle komme til å sette seg tydelige preg på mange av hans senere komposisjoner[7].

I 1885 spilte Sergej piano ved flere tilsteninger hvor prominente gjester, eksempelvis storhertugen Konstantin, var tilstede. Likevel strøk Rakhmaninov på vår-eksamen, og flyttet derfor til Moskva for å fortsette studiene ved byens konservatorium. Her møtte Rakhmaninov Nikolaj Zverev, som krevde svært streng arbeidsdisiplin fra sin elev. Det må utvilsomt ha hjulpet, siden Sergej våren 1891 fikk laud som karakter under den avsluttende pianoeksamen. Han flyttet deretter til sommerstedet Ivanovka, hvor han fikk komponert flere sanger og skrevet skissene til det som etterhvert skulle bli hans første klaverkonsert. I løpet av sin siste tid som student i Moskva fullførte han flere orkesterverk, deriblant Klippen og 1. sats til en ungdomssymfoni[3].

Han ga sin første konsert 11. februar 1892, hvor han urframførte sin egen Trio élégiaque nr. 1 sammen med fiolinisten David Kreyn og cellisten Anatoliy Brandukov. Størst suksess oppnådde han under avgangseksamen, hvor han med sitt avslutningsverk − operaen Aleko − ble belønnet med «Den store gullmedaljen»; en pris skolen kun hadde delt ut ved to tidligere anledninger. Rakhmaninov fikk sitt avsluttende diplom den 29. mai 1892, og kunne i en alder av 19 år for første gang kalle seg «fri kunstner»[3].

Krevende startfase, fulgt av tiltakende suksess[rediger | rediger kilde]

Rachmaninoff 1900.jpg
Fiaskoen med Symfoni nr. 1 ledet Rakhmaninov inn i en lengre depresjon (1897).

Rakhmaninov fortsatte umiddelbart med komponeringen, og fikk snart publisert sine Seks sanger (op. 4) og To stykker (op. 2). På grunn av forlagets sene betaling, så Rakhmaninov seg nødt til å ta en jobb ved ‘Moskvas elektriske utstilling‘ samme år. På programmet sto blant annet ciss-moll-preludiet, som ble urframført[8] til umiddelbar begeistring blant publikum. Dette skulle etterhvert vise seg å bli hans aller mest populære verk for solopiano[9][10]. Sommeren året etter (1893) komponerte han også Fantaisie-Tableaux (op. 5) og Morceaux de salon (op. 10)[11].

Det første store nederlaget i Rakhmaninovs liv kom etter premieren av hans første symfoni (op. 13) i mars 1897, da verket ble slaktet av såvel publikum som kritikere. En av disse var komponist, musikkskribent og De Fem-medlem César Cui, som sammenlignet symfonien med Egyptens ti plager, og videre skrev at «verket vil bli høyt elsket av de som studerer musikk ved konservatoriet i Helvete»[12][13]. Symfoniens fiasko gikk svært hardt inn på Rakhmaninov, og han forsvant snart inn i en mørk og dyp depresjon. I de påfølgende tre årene sluttet han så å si helt med komponeringen, og manglet helt troen på at han igjen kunne klare å skrive stor musikk. Dette ledet på ny Rakhmaninov inn i pengenød, og han takket derfor ja til en midlertidig stilling som assisterende dirigent ved Moskvas private operaselskap sesongen 1897-98. Ikke før Rakhmaninov kom i kontakt med Nikolaj Dahl så ting ut til å løsne. Dahl var en anerkjent psykolog med hypnoseterapi som spesialfelt, og gjennom en serie kurs fikk han Rakhmaninov til å vinne tilbake troen på egne evner som musiker og komponist[14]. Den nye selvtillitten ga seg umiddelbart utslag i at Rakhmaninov komponerte sin andre pianokonsert; et verk som i dag står som en av tidenes mest populære og hyppigst spilte klaverkonserter innen romantikken — sammen med Schumanns a-moll-konsert, Griegs a-moll-konsert (som forøvrig var Rakhmaninovs personlige favoritt) og landsmannen Tsjajkovskij sin første i b-moll.

29. april 1902 gifter han seg med Natalia. Sammen får de senere to jenter; Irina (1903-1969) og Tatiana (1907-1961). Rakhmaninov får seg etter giftemålet jobb som dirigent ved Bolsjojteateret i 1904, og ble der til mars 1906. Etter et kort opphold i Italia, slo han seg i juli samme år ned i Dresden. Her komponerte han flere verker de neste tre årene, kun avbrutt av «obligatoriske» sommerferier ved familiens Ivanovka.

Rakhmaninov komponerte sin 3. klaverkonsert til den første USA-turneen i 1909. I Amerika ble han tatt svært godt imot av publikum, og suksessen førte til at han fikk flere forespørsler om å en gang vende tilbake. Dette ville han imidlertid ikke, mye på grunn av det sterke savnet til hjemlandet. Blant tilbudene han avslo, var blant annet et engasjement som fast dirigent for Boston-symfonikerne[15].

Utvandring til USA og pianistkarriere[rediger | rediger kilde]

Den russiske revolusjonen i 1917 førte til at Rakhmaninov så seg nødt til å emigrere. Som et medlem av Russlands mer velstående borgerskap, hadde hans familie nå tapt både eiendom, levemåte og levesett. 44 år gammel forlot derfor han og hans familie Petrograd i en åpen slede den 22. desember 1917, med kurs mot Helsinki. Alt han hadde med seg på reisen var noen få notatbøker med fragmenter av egne verk, samt partituret til Rimskij-Korsakovs opera Den gylne hane[16]. Hele neste år gikk med til å holde solokonserter i Skandinavia, hvor han blant annet spilte i flere norske byer. I Stavanger spilte han forøvrig på et Bechstein-flygel som senere ble restaurert og i dag er fullt spillbart[17]. 1. november 1918 reiste han fra Kristiania til New York, først og fremst fordi han følte USA var det landet hvor han best kunne klare seg rent økonomisk. Her holdt han 40 konserter i løpet av fire måneder, og signerte samtidig en kontrakt med Victor Talking Machine Company for retten til å utgi senere lydinnspillinger. Som et resultat av konsertlivet hadde han og familien (i 1921) endelig nok penger til å kunne anskaffe seg hus i landet.

Sitat Da jeg forlot Russland, forlot jeg også ønsket om å komponere. Ved å miste landet, mistet jeg også meg selv. Sitat
– Rakhmaninov i et intervju med Monthly Musical Record, 1934[18]

På grunn av den heftige turnévirksomheten som fulgte, klarte ikke Rakhmaninov lenger å komponere i samme tempo som tidligere. Fra 1918 og fram til sin død i 1943 produserte han kun et fåtall verk, for det meste transkripsjoner og parafraser over egne eller andres komposisjoner. Ikke før han kjøpte seg et nytt sommerhus (Villa Senar) ved innsjøen Vierwaldstättersee i Sveits, klarte han å skrive noe av virkelig betydning for ettertiden. Det var i løpet av feriene her mellom årene 1932-39 at blant annet Paganini-rapsodien (1934) og den tredje symfonien (1936) så dagens lys. Hans siste verk — Symfoniske danser — ble skrevet i 1940, tre år før han døde.

I desember 1939 dirigerte han Philadelphia-orkesteret. Før den tid hadde han ikke stått på et podium siden januar 1917, den gang mens han ennå bodde i Russland[19].

Vennskap med Vladimir Horowitz[rediger | rediger kilde]

Vladimir Horowitz rundt år 1930.

Sergej Rakhmaninov ble i 1928 kjent med pianisten Vladimir Horowitz. For Horowitz var det sterkt å endelig treffe «sin musikalske Gud fra ungdomstiden», og de to forble nære venner ut livet. Rakhmaninov var ofte å se på Horowitz‘ konserter, og var der alltid den siste som forlot salen. Sammen holdt de flere intimkonserter i Rakhaminov-familiens hus i North Elm Drive, Beverly Hills, med et repertoar som for det meste besto av komponistens firhendige versjoner av egne verk. Etter en konsert i Hollywood Bowl i 1942 — der Horowitz var solist i hans tredje klaverkonsert — uttalte Rakhmaninov etterpå at «dette er slik jeg alltid har drømt at konserten min skal spilles. Jeg trodde bare ikke jeg skulle få oppleve det her på Jorden»[20]. I Rakhmaninovs øyne forble Horowitz den fremste utøveren av hans konserter og soloverk.

Sykdom og død[rediger | rediger kilde]

Rakhmaninovs grav på Kensico Cemetary, New York.

Rakhmaninov ble syk i løpet av en konsertturné sent i 1942, og ble etterhvert diagnostisert med framskyndet føflekkreft, sannsynligvis som et direkte resultat av langvarig røyking (han røykte over 40 sigaretter daglig[21]). Den nærmeste familien ble straks underrettet, men Rakhmaninov selv måtte leve videre i total uvitenhethet. I februar 1943 ble Rakhmaninov og Natalia endelig amerikanske statsborgere, etter å ha bodd i landet i over 25 år[22]. Hans siste konsert ble holdt 17. februar 1943 ved "Alumni Gymnasium" i Knoxville, og programmet besto blant annet av Chopins klaversonate nr. 2 (med den kjente sørgemarsjen). Han ble så dårlig etter denne konserten at han umiddelbart satte seg på toget tilbake til Los Angeles, en reise som tok tre dager. I slutten av mars ble Rakhmaninov raskt svakere, og han gikk etterhvert inn i koma. Natt til 28. mars sovnet han stille inn i Elm-huset i Beverly Hills, kun fire dager før sin 70-årsdag. Rakhmaninov hadde ønsket å bli begravet ved Villa Senar, men den pågående verdenskrigen gjorde dette umulig[23]. Istedet ble han den 1. juni 1943 gravlagt på Kensico Cemetary i Valhalla, New York, blant annet til tonene av sin egen Vesper.

Verk[rediger | rediger kilde]

Rakhmaninov skrev totalt fem store verk for piano og orkester; fire klaverkonserter og en Paganini-rapsodi (et variasjonsverk for piano og orkester). Av konsertene er det den andre og den tredje som utvilsomt er mest kjent. Han skrev også tre symfonier og mindre symfoniske verk som Klippen (op. 7), Caprice bohémien (op. 12), De dødes øy (op. 29) og Symfoniske danser (op. 45).

Komposisjoner for solopiano inkluderer 24 preludier i alle dur- og mollskalaer, to sett med Études-Tableaux (opp. 33 og 39), Seks moments musicaux (op. 16), Variasjoner over et tema av Chopin (op. 22) og Corelli-variasjonene (op. 42). Han skrev også to store og teknisk svært krevende klaversonater, samt en mengde firhendig pianomusikk og transkripsjoner av andre komponisters verk. Best kjent av disse er hans parafrase over Rimskij-Korsakovs berømte Humlens flukt, en versjon som blant annet er å høre i filmen Shine.

Rakhmaninov komponerte to store koralverk; Liturgi over Sankt Johannes Khrysostomos (op. 31) og Vesper (op. 37). Andre verker for kor inkluderer Klokkene (op. 35), kantaten Våren (op. 20) og Tre russiske sanger (op. 41).

Han fullførte tre mindre operaer; Aleko, Den gjerrige ridder (op. 24) og Francesca da Rimini (op. 25).

Kammermusikken inkluderer to sentrale klavertrioer (kalt Trio élégiaque nr. 1 og Trio élégiaque nr. 2) og en cellosonate. Rakhmaninov skrev også flere sanger for piano og vokal, deriblant den ordløse Vokalise.

Rakhmaninov som komponist[rediger | rediger kilde]

Solokadensen mot slutten av første sats i Rakhmaninovs tredje klaverkonsert (her i «ossia»-versjonen) er av svært høy vanskelighetsgrad, mye på grunn av sine hurtige akkordforflytninger i begge hender.

Rakhmaninovs tidligste verker bærer tydelig preg av å være påvirket av landsmannen Tsjajkovskijs musikk. Først i midten av 1890-årene blir det for alvor klart at Rakhmaninov er på vei til å finne sin egen stil, eksemplifisert med hans første symfoni. Her finner en for første gang innslag av originalitet knyttet til kraft, rytme og lyriske tilnærminger i musikken. Men det er likevel med den andre klaverkonserten (1901) at ting virkelig løsner. Nå legges fokus mer på de enkle, sangbare melodiene — samt en mer nedtonet, variert og gjennomarbeidet orkestrering.

Spesielt for Rakhmaninov er bruken av store og spredte akkorder for å skape en illusjon av kirkeklokker i musikken. Dette kommer blant annet tydelig fram i Klokkene, i Ess-dur-etyden (op. 33 nr. 7) og i h-moll-preludiet (op. 32 nr. 10). Han var også sterkt påvirket av de russisk-ortodokse hymnene han hadde hørt så mye av i sin barndom. Elementer fra disse er mye brukt i eksempelvis Vesper og i den første symfonien. Han mestret også kontrapunkt og fuge-temaer, ikke minst takket være harmonilære-studiene med Tanejev. Karakteristisk er likevel hans bruk av kromatiske kontrapunkt, tydeliggjort spesielt i preludiene. Ofte «settes tonen» ved hjelp av små melodiske eller rytmiske fragmenter, der teksturen blir videreutviklet ved original bruk av harmoni og rytmisk fleksibilitet.

Rakhmaninov som pianist[rediger | rediger kilde]

Rakhmaninov blir sett på som en av de største pianister fra forrige århundre, og han blir i dag plassert sammen med store navn som Josef Hofmann, Vladimir Horowitz, Leopold Godowskij og Arthur Rubinstein. Flere trekker fram Rakhmaninovs krystallklare spill, hans unike «gylne» tonekvalitet og en helt spesiell evne til å få fram mellomstemmene i musikken. Han var også fysisk stor som person, med en høyde på rett under to meter. Hendene var enorme, og gjorde ham i stand til å spille store akkorder, hurtige tonepassasjer («løp») og foreta raske forflytninger uten nevneverdige problem. Hans egne komposisjoner for piano bærer tydelige preg av dette; her forekommer det ofte kompliserte cluster-akkorder, store intervaller (på mer enn én oktav) og arpeggioer som beveger seg over store avstander på klaviaturet. Ifølge den amerikanske pianisten Earl Wild skal Rakhmaninov ha vært i stand til å spille et intervall på en duodecim ved bruk av én hånd, noe som isåfall er langt fra normalt[24]. Andre biografer peker på den sjeldne fleksibiliteten Rakhmaninov hadde i fingrene, eksempelvis ved at han kunne holde nede en akkord med fire av fingrene i høyre hånd for så — samtidig — være i stand til å flytte tommelen (på undersiden av hånden) ti centimeter til høyre for lillefingeren[25]. På toppen av alt dette var han også i besittelse av unike ferdigheter når det kom til bladspilling og tillæring av nye verker på kort tid. Alexander Goldenweiser, en medstuderende pianist ved konservatoriet i Moskva, sa senere følgende: «Jeg husker hvordan Siloti ba Rakhmaninov om å øve inn BrahmsVariasjoner og fuge over et tema av Händel. Dette var på en onsdag, og bare tre dager senere spilte Rakhmaninov stykket utenat som en mester»[26].

Innspillinger[rediger | rediger kilde]

Mange av Rakhmaninovs innspillinger er i dag ansett for å være klassikere. Det viktigste historiske dokumentet som foreligger er utvilsomt CD-boksen «Sergei Rachmaninoff: The Complete Recordings»[27]. Samlingen dekker samtlige av de mange innspillingene Rakhmaninov gjorde mellom 1919 og 1942, og inneholder både egne og andres verk.

Media[rediger | rediger kilde]

Øvrige referanser i media[rediger | rediger kilde]

Rakhmaninovs musikk har ofte blitt benyttet i filmer. Spesielt gjelder dette andre og tredje klaverkonsert, ciss-moll-preludiet og variasjon nr. 18 fra Paganini-rapsodien.

  • Ciss-moll-preludiet: Our Day Will Come, fransk: Notre jour viendra, (2010), Limitless (2011).
  • Klaverkonsert nr. 2: Brief Encounter (1945) og Gresskar i nød (1955).
  • Klaverkonsert nr. 3: Shine (1996).
  • Paganini-rapsodien: The Story of Three Loves (1953), Somewhere in Time (1980), En ny dag truer (1993).

Flere sanger har benyttet elementer fra Rakhmaninovs verk, spesielt fra hans andre klaverkonsert:

  • Klaverkonsert nr. 2: «I Think of You» fra Sinatra-albumet Where Are You? (1957), «All by Myself» av Eric Carmen (1975); senere covret av blant annet Jan Werner (1995) og Celine Dion (1996).

Andre referanser:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Komponistens navn i henhold til kyrillisk skrivemåte.
  2. ^ (en)«En kort biografi om Rakhmaninov i Boosey & Hawkes». 
  3. ^ a b c d (en)Harrison, Max (2006). Rachmaninoff: Life, Works, Recordings. London: Continuum International Publishing Group. ISBN 0-8264-9312-2. 
  4. ^ (en)Shelokhonov, Steve (2007). «Biography for Sergei Rachmaninoff». IMDb. Besøkt 14. desember 2007. 
  5. ^ (en)Accardi, Julie Ciamporcero (2008). «Rach Bio». Rachmaninoff. Besøkt 13. september 2008. 
  6. ^ (en)Greene, David Mason (1985). Greene's Biographical Encyclopedia of Composers. Reproducing Piano Roll Foundation. s. 1004. ISBN 978-0-385-14278-6. 
  7. ^ a b (en)von Riesemann, Oscar (1934). Rachmaninoff's Recollections. New York: Macmillan. ISBN 0-8369-5232-4. OCLC 38439894. 
  8. ^ (en)«RACHMANINOV: Preludes Op. 23 / Cinq morceaux de fantaisie». Naxos Records. 2008. Besøkt 15. mars 2008. 
  9. ^ (en)«Martin Werner Plays: Schubert - Schumann - Grieg - Chopin - Rachmaninoff - Felder». Guild Music. 31. mai 2007. Besøkt 15. mars 2008. 
  10. ^ (en)«Sergei Rachmaninoff - Composer page». Boosey & Hawkes. 2008. Besøkt 21. mars 2008. 
  11. ^ (en)Threlfall, Robert; G. Norris (1982). Catalogue of the Compositions of Rachmaninoff. London: Scholar. s. 45. ISBN 0-85967-617-X. 
  12. ^ Hele sitatet lyder: «Hvis det fantes et konservatorium i Helvete, og en av dets talentfulle elever ble spurt om å komponere en programsymfoni over Egyptens syv [mener nok ti] plager og resultatet liknet herr Rakhmaninovs symfoni, ville denne personen helt sikkert ha kommet med riktig løsning og uten tvil gledet alle av Helvetes skapninger» (Haylock, s. 25).
  13. ^ (ru)Kyui, Ts., "Tretiy russkiy simfonicheskiy kontsert," Novosti i birzhevaya gazeta (17 March 1897(o.s.)), 3.
  14. ^ En av frasene Dahl ofte gjentok i løpet av terapien lød: «Du kommer til å skrive din klaverkonsert ... Den vil være av strålende kvalitet» (Haylock, s. 29).
  15. ^ (en)Norris, New Grove, 15:551.
  16. ^ (en)Haylock: Sergei Rachmaninov - An Essential Guide To His Life And Works, s. 59.
  17. ^ Aftenbladet.no: -Symfonikere spiller der folk ferdes (publisert 13.5.2013).
  18. ^ (en)Haylock: Sergei Rachmaninov - An Essential Guide To His Life And Works, s. 78.
  19. ^ (en)The Royal Philharmonic Society; hentet 17.10.2013.
  20. ^ (en)About Wizard Horowitz, Who Will Return Soon, The Milwaukee Journal, 18. april 1943, p. 66
  21. ^ (en)Haylock: Sergei Rachmaninov - An Essential Guide To His Life And Works, s. 86.
  22. ^ (en)Sergei Rachmaninoff: a bio-bibliography – Google Books. Books.google.com. 2001. ISBN 978-0-313-30907-6. Besøkt 13. mars 2010. 
  23. ^ (en)Norris, New Grove, 2nd ed., 713.
  24. ^ (en)Classical Tyro: Rachmaninoff’s Hands (publisert 1.4.2013).
  25. ^ (en)Haylock: Sergei Rachmaninov - An Essential Guide To His Life And Works, s. 69.
  26. ^ (en)Haylock: Sergei Rachmaninov - An Essential Guide To His Life And Works, s. 17.
  27. ^ Samlingen er på 10 CD-er, utgitt av RCA Victor Gold Seal (09026-61265-2) i 1992.

Bibliografi i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • Bertensson, Sergei/Leyda, Jay: Sergei Rachmaninoff—A Lifetime in Music (Washington Square, New York: New York University Press, 1956). ISBN n/a.
  • Harrison, Max: Rachmaninoff: Life, Works, Recordings (London og New York: Contunnum, 2005). ISBN 0-8264-5344-9.
  • Haylock, Julian: Sergei Rachmaninov — An Essential Guide To His Life And Works (London: Pavilion Books Ltd, 1996). ISBN 1-85793-944-1.
  • Kennedy, Michael: The Oxford Dictionary of Music (Oxford og New York: Oxford University Press, 1985). ISBN 0-19-311333-3.
  • Matthew-Walker, Robert: Rachmaninoff (London og New York: Omnibus Press, 1980). ISBN 0-89524-208-7.
  • Norris, Geoffrey: Rachmaninoff (New York: Schirmer Books, 1993). ISBN 0-02-870685-4.
  • Sergei Rachmaninoff: Rachmaninoff's Recollections Told to Oskar von Rieseman, oversatt til engelsk ved Dolly Rutherford (New York: MacMillan, 1934). ISBN n/a.
  • Schonberg, Harold: The Virtuosi: Classical Music‘s Great Performers From Paganini to Pavarotti (Vintage, 1985) ISBN 0-394-75532-4.
  • Scott, Michael: Rachmaninoff (Gloucestershire: The History Press, 2008) ISBN 978-0-7509-4376-5).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]