Sergej Rakhmaninov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Sergej Vasiljevitsj Rakhmaninov (Russisk: Сергей Васильевич Рахманинов, født 1. april 1873, død 28. mars 1943) var en russisk komponist, pianist og dirigent som flyttet til USA i 1920. Av fullførte verk, skrev han blant annet fire klaverkonserter, tre symfonier og tre operaer.

Rakhmaninov var ikke bare en av de største pianistene i det tyvende århundre, men også den siste store representanten for den russiske romantiske tradisjon sammen med Tsjaikovskij og Rimskij-Korsakov.

Selv om Rakhmaninovs familie opprinnelig var velstående, ble de redusert til trange kår av farens sløsing. Belastningen resulterte i at foreldrene med tiden separerte seg. I 1885, etter å i begynnelsen ha studert ved konservatoriet i St. Petersburg, ble Rakhmaninov sendt for å studere piano med den strenge læreren Nikolaj Zverev, hvis disiplinering forlangte at guttens pianoøvelse begynte hver morgen klokken seks. Å bo hos Zverev gav også den unge Rakhmaninov muligheten til å møte så fremragende musikere som Anton Rubinstein, Anton Arenskij, og, av kanskje størst betydning, Tsjaikovskij, på sammenkomstene søndag ettermiddag.

I 1888 ble Rakhmaninov undervist i komposisjon av Tanejev og Arenskij, og den økende interessen for komponering ledet til et brudd med den pianoorienterte Zverev. Før avgangseksamen, skrev han vellykkede verker som den varmt følelsesladde første pianokonsert, Trio elegiaque No. 1 og den russiskpregede, Tsjaikovskij-influerte enaktsoperaen Aleko - hans avgangseksamen - som han fikk den høyeste karaktér mulig for.

I 1892 skrev Rakhmaninov én av hans mest populære stykker, Preludium i ciss-moll. Fem år senere var premieren av hans ambisiøre første symfoni en katastrofe, muligens på grunn av Glazunovs utilstrekkelige fremførelse, noe som førte til at Rakhmaninov sluttet å komponere i en periode som varte tre år. Hans depresjon ble med tiden kurert under hypnosebehandling, og resultatet av Rakhmaninovs gjenoppdagede selvtillit var den umiddelbart fremgangsrike og svært populære andre pianokonserten. Fremdriften i oppbygningen til sluttens ekstatiske klimaks i dette verket, ble en modell for Rakhmaninovs etterfølgende stykkers avslutninger.

De neste 15 årene var svært produktive, og fruktene av hans modenhet ledet til hans andre symfoni (1906-7), tredje pianokonsert i 1909, og Klokkene, en korsymfoni basert på et dikt av Edgar Allan Poe. Rakhmaninov forlot igjen komposisjon, da han og hans familie forlot Russland for USA ved revolusjonen i 1917, og behovet for å tjene til livets opphold, tvang ham til å begynne en karriere som internasjonal konsertpianist.

Da Rakhmaninov vendte tilbake til komposisjon i 1926 med sin fjerde pianokonsert, fikk den dårlig mottagelse, noe som antydet at han hadde mistet teften. Men i 1930-årene gjenvant han tidligere heder med Variasjoner over et tema av Corelli, hans siste verk for solo piano, Rhapsodi over et tema av Paganini, for piano og orkester, og den tredje symfonien, fullført i 1936.

Hans siste verk, fullført tre år før hans bortgang av kreft i mars 1943, var symfoniske danser, som ikke bare viser hans interesse for instrumental klang - illustrert av bruken av altsaksofon - men minner også om de russisk-ortodokse kirkesanger fra sitt hjemland.