Færøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Føroyar Færøerne
Flagg Riksvåpen
Innbyggernavn		Færøying, færøysk
Hovedstad		Tórshavn
Tidssone		UTC+0 Sommertid: +1
Areal  – Totalt:  – Vann:		Rangert som nr. 182 1 399[a] km² 0,5 %
Befolkning  – Totalt:		Rangert som nr. 209 48 856[b]
Bef.tetthet		34,92 innb./km²
Styreform		Konst. monarki
Dronning		Margrethe II
Statsminister		Kaj Leo Johannesen
Offisielle språk		Færøysk og dansk
Avhengig av		Danmark
Valuta		Færøysk krone2 (DKK)
Nasjonaldag		29. juli
Nasjonalsang		«Tú alfagra land mítt»
Toppnivådomene		.fo
Kart over Færøyene
1Dersom øyene hadde vært et selvstendig land 2Sedlene er danske kroner med færøyske motiver. Myntene er de samme som i Danmark. a^ CIA World Factbook (15. juli 2008) b^ CIA World Factbook (est. juli 2009)

Færøyene (færøysk: Føroyar, dansk: Færøerne) (betyr «saueøyene» eller «de fjerne øyene») er en øygruppe som ligger nord for Skottland og omtrent 600 km vest for Bergen. Øyene var tidligere en del av Norgesveldet, men har siden 1814 vært en del av Kongeriket Danmark. Færøyene ble likevel allerede i 1709 administrativt lagt til Sjælland stift. Siden 1948 har øyene hatt indre selvstendighet, med to representanter i det danske Folketinget. Administrativt er Færøyene oppdelt i 6 sysler og 34 kommuner. Færøyene er ikke medlem av EU, til tross for at Danmark er det.

Færøyene består av 18 øyer av vulkansk opprinnelse. Øygruppen har 50 000 innbyggere, hvorav 17 000 bor i hovedstaden Tórshavn, oppkalt etter den norrøne guden Tor.

Innhold 1 Naturgeografi 1.1 Øyene 1.2 Fjell 1.3 Flora og fauna 2 Demografi 2.1 Språk 2.2 Utvikling i folketallet 2.3 Religion 3 Historie 3.1 Irske munker bosetter seg på Færøyene 3.2 Norsk kolonisering 3.3 Kristendommen innføres 3.4 Færøyene blir norsk len 3.5 Færøyene blir mindre viktig for Norge 3.6 Kalmarunionen 3.7 Reformasjon og monopolhandel 3.8 Del av Danmark etter Kielfreden 3.9 Nasjonal vekkelse 3.10 Britisk okkupasjon under andre verdenskrig 3.11 Forfatningskrise og indre selvstyre 3.12 Opprøret i Klaksvík 4 Politikk og administrasjon 4.1 Administrativ inndeling 4.2 Flagg og symboler 5 Næringsliv 5.1 Tradisjonell småhvalfangst 5.2 Leting etter olje 6 Samfunn 6.1 Utdanning 6.2 Forskning og statistikk 6.3 Massemedia 6.4 Homofiles rettigheter 6.5 Byer 7 Kultur 8 Se også 9 Referanser 10 Litteratur 10.1 Reisehåndbøker 10.2 Annet 11 Eksterne lenker 11.1 Offisielle sider 11.2 Færøyske aviser 11.3 Annet

[rediger] Naturgeografi

Færøyene ligger på 62 grader nord, 7 grader vest i Nord-Atlanterhavet. Øyene ligger nord for Hebridene, nordvest for Shetland, vest for Norge og sørøst for Island.

Øygruppen er med sine 18 øyer og 11 holmer, fra Kapp Enniberg på Viðoy i nord til Sumbiarsteinur sør for Suðuroy, 118 km lang. Kystlinjen er på 1 117 km. Særlig vestkysten er markant med sine høye, loddrette fuglefjell. Den gjennomsnittlige fjellhøyde er 300 m over havet. Slættaratindur (882 m) er det høyeste fjell. Kapp Enniberg på Viðoy (754 m) er et av Europas høyeste klipper.

Lengste avstand til kysten er 5 km. De fleste bebyggelser ligger beskyttet på østkysten ved en bukt eller fjord, unntatt Fámjin og Sumba, som er beskyttet av vestlige skjær, samt Vatnsoyrar som er den eneste innlandsbygda.

[rediger] Øyene

Færøyene består av 18 øyer:

• Borðoy. Den største av de seks Norðoyar, og arealet er ca. 95 km². Her ligger Færøyenes nest største tettsted, Klaksvík. Foruten Klaksvik er det 7 andre tettsteder på denne øya; Norðyri, Anir, Árnafjørður, Strendur, Norðtoftir, Depil og Norðdepil. 5 004 innbyggere (2009).
• Eysturoy. Den nest største øya, og arealet er ca 286,3 km². 10 887 innbyggere (2009). Største tettsteder er Fuglafjørður i nord og tettsteder som Runavík og Nes langs Skálafjørður.
• Fugloy. En av de seks Norðoyar, og arealet er ca. 11,2 km². 40 innbyggere (2009).
• Hestur. Hesturs areal er 6,1 km², og det bor 32 innbyggere på øya (2009).
• Kalsoy. En av de seks Norðoyar, og et areal på ca 30,9 km². 119 innbyggere (2009).
• Koltur. Areal på 2,5 km² og 2 innbyggere (2009).
• Kunoy. En av de seks Norðoyar, og et areal på 35,5 km². 160 innbyggere (2009).
• Lítla Dímun. Den minste av øyene på Færøyene med et areal på mindre enn 1 km². Øya er den eneste som er ubebodd.
• Mykines. Den vestligste øya. Areal på 10,3 km² og 17 fastboende innbyggere (2009).
• Nólsoy. Areal på 10,3 km² og 248 innbyggere, som alle bor i bygda Nólsoy.
• Sandoy. Den femte største øya. Areal på 112,1 km² og 1 383 innbyggere (2009).
• Skúvoy. Areal på 10 km² og 47 innbyggere (2009).
• Stóra Dímun. Areal på 2,5 km² og 8 innbyggere (2009).
• Streymoy. Færøyenes hovedøy med et areal på 373,5 km², og 22 269 innbyggere (2009). Hovedstaden Tórshavn og tettstedet Vestmanna ligger på øya.
• Suðuroy. Færøyenes sørligste øy. Øya har et areal på 163,7 km² og en befolkning på 4 844 (2009).
• Svínoy. En av de seks Norðoyar. Areal på 27,1 km² og 40 innbyggere (2009).
• Vágar. Den tredje største øya. Areal på 177,6 km² og 3 067 innbyggere (2009).
• Viðoy. Den nest største av de seks Norðoyar. Areal på 41 km² og 611 innbyggere (2009).

[rediger] Fjell

Det høyeste fjellet er Slættaratindur på Eysturoy, ikke langt fra Gjógv, som rager 882 meter over havet. Seks av de ti høyeste fjellene (4.–9. plass) ligger på Kunoy, mens resten ligger på Eysturoy – med unntak av Villingadalsfjall ved Viðareiði på Viðoy. Man trodde lenge av Skælingsfjall på Streymoy var det høyeste fjellet, helt til man fikk mer nøyaktige målinger og kunne slå fast at Skælingsfjall bare var det 19. høyeste fjellet.

Nr.	Navn	Øy	Høyde
1	Slættaratindur	Eysturoy	882 m
2	Gráfelli	Eysturoy	856 m
3	Villingadalsfjall	Viðoy	841 m
4	Kúvingafjall	Kunoy	830 m
5	Teigafjall	Kunoy	825 m

[rediger] Flora og fauna

Ville landpattedyr	Utbredelse[1]
Rotte	Borðoy, Eysturoy, Kunoy, Streymoy, Suðuroy, Vágar, Viðoy
Mus	Fugloy, Hestur, Mykines, Nólsoy, Sandoy, Streymoy
Hare	Borðoy, Eysturoy, Fugloy, Kalsoy, Kunoy, Sandoy, Skúvoy, Streymoy, Suðuroy, Svínoy, Vágar, Viðoy

[rediger] Demografi

Færøyene har 48 405 innbyggere (1. desember 2007), av disse bor 17 000 i hovedstaden Tórshavn og 5 000 i Klaksvík.

98 prosent av innbyggerne er riksborgere, det vil si fra enten Færøyene, Grønland eller Danmark. Islendinger (0,4 %) utgjør den største gruppen av utlendinger, fulgt av nordmenn og polakker med 0,2 prosent hver. Ved utløpet av 2003 bodde det mennesker fra 77 forskjellige stater på Færøyene.^[2]

Norske vikinger var den første store befolkningsgruppen som flyttet til Færøyene, og etter noen hundre år var befolkningen kommet opp i 4 000. Omkring 1349-1350 ble befolkningstallet halvert på grunn av svartedauen. Senere innvandring fra Shetland, Orknøyene og Norge gjorde at befolkningstallet stabiliserte seg på ca. 5 000 innbyggere.

Etter at man startet med havfiske, ble man mindre avhengig av landbruket og av kystfiske, i tillegg ble det forbedringen av befolkningens helsetilstand. Dette bidro til at folketallet ble tidoblet i løpet av 200 år fra 1700-tallet.

På slutten av 1980-tallet ble Færøyene rammet av en økonomisk krise som medførte høy arbeidsløshet. Dette medførte til at 10 prosent av befolkningen utvandret, halvparten til Danmark. Krisen var over i 1995 og mange av de utvandrede har siden flyttet tilbake.

[rediger] Språk

Færøysk er språket som blir mest brukt i dagligtale på Færøyene. Færøysk er en del av den vestnordiske språkgrenen, som omfatter islandsk, færøysk, det utdødde språket norn og til dels norsk. Den nordiske språkgrenen tilhører den germanske gruppa av den indoeuropeiske språkfamilien.

Som islandsk har færøysk utvikla seg fra de gammelnorske dialektene som nybyggerne i vikingtiden hadde med seg fra det vestlige Norge.

Færøysk snakkes av 80 000 mennesker, i første rekke på Færøyene, hvor det har vært offisielt språk siden 1937.

Færøysk er, sammen med islandsk og noen norske målfører, det eneste nordiske målet som ennå har de fire germanske kasusene: nominativ, akkusativ, dativ og genitiv. Genitiv blir for det meste kun brukt i faste uttrykk.

[rediger] Utvikling i folketallet

År	Innbyggere	År	Innbyggere	År	Innbyggere
1327	ca. 4 000	1880	11 220	1995	43 358
1350	ca. 2 000	1900	15 230	1996	43 784
1769	4 773	1911	ca. 18 800	1997	44 262
1801	5 255	1925	22 835	1998	44 817
1834	6 928	1950	31 781	1999	45 409
1840	7 314	1970	ca. 38 000	2000	46 196
1845	7 782	1975	40 441	2001	46 996
1850	8 137	1985	45 749	2002	47 704
1855	8 651	1989	47 787	2003	48 214

[rediger] Religion

Fra ca. år 625 antar man at keltiske munker var de første fastboende mennesker på Færøyene. Mytene forteller at de ble fordrevet av de hedenske vikingene fra Norge, som mer eller mindre frivillig ble kristnet av vikinghøvdingen Sigmundur Brestirson. Færøyene var inntil reformasjonen underlagt biskopen i Nidaros.

Nesten alle færøyinger er kristne. 84 % tilhører den evangeliske-lutherske folkekirken. Ca. 7 % tilhører Plymouthbrødrene, som oppstod i 1900, inspirert av den skotske vekkelsespredikanten William Gibson Sloan. 5 % tilhører andre kirkelige retninger som Pinsemenigheten og Syvendedagsadventistene (som også driver en større privatskole i Tórshavn). Den katolske menighet i Tórshavn har 70 medlemmer. Menigheten driver også en større barnehage med blant annet nonner fra fransiskanerordenen som pedagoger. Det finnes dessuten en liten gruppe som bekjenner seg til Bahá'í-troen. Kulturen på Færøyene er, sammenlignet med den norske, preget av en nokså pietistisk kristendomsforståelse.

Av kjente kirker kan nevnes Ólavskirkjan og kirkeruinen Magnuskatedralen i Kirkjubøur, Tórshavn domkirke, Mariukirkjan i Tórshavn (katolsk), Christianskirkjan og ved siden av de gamle færøyske trekirker fra 1800-tallet, som bygdekirkene i Vágur, Fámjin, Gøtugjógv og på Toftir.

Bibelen ble i 1948 oversatt til færøysk av Victor Danielsen fra Brøðrasamkoman og i 1961 av Jákup Dahl og Kristian Osvald Viderø fra Fólkakirkjan.

[rediger] Historie

[rediger] Irske munker bosetter seg på Færøyene

Da Færøyene for første gang ble besøkt av vikingene i 795 traff de munker fra Irland, som levde en eneboertilværelse på øyene. Disse munkene fant ingen urbefolkning som de kunne omvende. De tilbragte tiden med å drive fåreavl og plantedyrkning (blant annet dyrket de havre). Man antar at de irske munkene kom omkring år 625. Sannsynligvis flyttet munkene videre til Island i tiden rundt nordmennenes ankomst til øyene.

[rediger] Norsk kolonisering

Øyene ble kolonisert av nordmenn på 800-tallet, og det antas at de første bosetterne kom i tiden etter år 825. Disse var hovedsakelig vikinger fra Norge, samt skotter og irer.

For å opprettholde lov og orden ble Alltinget etablert i år 900 etter mønster fra de norske tingene på denne tiden, som Frostatinget. Alltinget er med sitt nåværende navn Lagtinget verdens eldste lovgivende forsamling, også eldre enn det islandske Alltinget. Alltinget ble samlet om sommeren på halvøya Tinganes ved Tórshavn. Stedets sentrale beliggenhet og øya Nólsoy som beskytter stedet mot de verste stormene fra øst, var avgjørende for tingets plassering. Alltingets forhandlinger ble ledet av en lagmann. På Alltingets møter tok man seg av landets anliggender, vedtok lover og meglet ved stridigheter og forente dermed både den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt. At alle frie menn var like for loven, var et sentralt begrep.

Det antas at det fantes lokale ting i hver av de seks regionene: Suðuroy, Sandoy, Vágar, Streymoy, Eysturoy og Norðoyar.

[rediger] Kristendommen innføres

I 999 kom vikinghøvdingen Sigmundur Brestisson på kongebud for å forkynne læren om Hvíta Krist, og med våpenmakt tvinge færøyingene til å gå over til kristendommen. Med 30 menn møtte høvdingen Tróndur i Gøta på Lagtinget på Tinganes, men Tróndur og de øvrige færøyinger i forsamlingen avviste den nye læren. De så på kristendommen som Sigmundurs unnskyldning for å ta makten over øyene. Sigmundur valgte da en annen metode i sitt misjonsarbeid. I nattens mulm og mørke seilte han med sitt mannskap til Gøta og inn på Tróndurs gård, hvor han hev Tróndur ut av sengen og ga ham valget mellom å bekjenne seg til den kristne tro eller å bli halshugget.

Tróndur var pragmatisk og valgte det første, men ifølge Færøyingesagaen svor Tróndur hevn. I 1005 samlet han sine menn i en nattlig aksjon for å angripe Sigmundur på Skúvoy, hvor de tok Sigmundur på sengen. Sigmundur og hans tro følgesvenn og fetter Tóri Beinirsson sprang i havet sammen med karlen Einar fra Suðuroy. Deres legendariske svømmetur er blant annet gjengitt i kvadet Sigmundarkvæði yngra (det yngre kvad om Sigmundur), som alle skolebarn på Færøyene stifter bekjentskap med i undervisningen. Mens Tóri og Einar døde på svømmeturen, lyktes det Sigmundur å nå Sandvík på Suðuroy, men der ble han drept av bonden Torgrímur Illi, som var en av Tróndurs menn.

[rediger] Færøyene blir norsk len

Olav den Hellige oppfordret noen viktige menn fra Færøyene, lagmann Gille, Tórolvur Sigmundsson og Leivur Øssursson, om å komme til Norge for å bli hans hirdmenn i 1024. Men så lenge Tróndur i Gøta levde, klarte ikke Olav de Hellige å få full kontroll over Færøyene. Etter Tróndur i Gøtas død i 1035 tok Leivur Øssurson Færøyene i len til den norske kongen Magnus den Gode samme år. Dette markerer slutten på både vikingtiden på Færøyene og på Færøyenes selvstendighet.

Færøyene bispedømme ble grunnlagt i 1111 med Kirkjubøur som sete, og fra 1152 underlagt Nidaros erkebispedømme. Her skrev Biskop Erlendur i 1298 Færøyenes eldste kjente dokument, Fårebrevet. Han påbegynte også Magnuskatedralen i Kirkjubø, som i dag er en kirkeruin.

Kong Sverre kom til fostring i Kyrkjubø på Færøyene fem år gammel i 1156. Han må ha vært spesielt evnerik, for biskop Roe på Færøyene satte ham i prestelære. Som voksen skal Sverre ha fått høre av sin mor at han var sønn av kong Sigurd Munn. Om dette stemte eller ikke er uvisst, men det gav ihvertfall legitimitet til et mer storstilt prosjekt enn en karriere innen kirken. Sverre tok kontakt med den ledende opprørsflokken i landet, Birkebeinerne, som stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde falt i slaget på Re. De tok Sverre til høvding, og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører. I løpet av kort tid greide han å få seg selv hyllet som konge på Øyratinget, men det tok flere år før kongsmakten var endelig sikret.

1274 trådte den Yngre Gulatingslov i kraft. Lagmannen, som hittil hadde vært folkevalgt, ble fra nå av kongelig embedsmann. Alltinget ble omdannet til et Lagting, som kun hadde rett til å dømme og ikke utforme lover.

[rediger] Færøyene blir mindre viktig for Norge

Då Håkon V Magnusson ble konge i 1299, valgte han Oslo og Akershus festning som kongesete. I 1314 gjorde han Oslo til rikets hovedstad. De utenrikspolitiske linjene ble rettet østover, noe som gikk imot den tidligere utenrikspolitiske retningen som kongemakten hadde fulgt, med sterk satsing på de nordatlantiske områdene i vest for å holde på og sikre Norgesveldet. Norge mistet kontakten med de engelske øyene, og enda viktigere, med Færøyene og Island.

[rediger] Kalmarunionen

I 1380 går Norge sammen med sine kolonier, Færøyene, Orknøyene, Hjatland, Island og Grønland, inn i en union med Danmark. 17 år senere, i 1397, dannes Kalmarunionen hvor også Sverige inngår. Kalmarunionen er en personalunion hvor landene har felles konge. Imidlertid var det et norsk riksråd som ved kongevalgene fra 1380 til reformasjonen i 1536 i prinsippet kunne ha valgt en annen konge enn den man hadde i Danmark. Etter reformasjonen ble det norske riksrådet nedlagt og Norge og dets kolonier underlagt Danmark.

[rediger] Reformasjon og monopolhandel

Reformasjonen nådde Færøyene i 1538, to år etter Danmark. Øyene ble et prosti under Bergens biskop. Kongen overtok 2/3 av jorden. Bispesetet og prestestolen i Kirkjubø ble nedlagt, og i 1547 ble latinskolen grunnlagt. Begynnelsen av reformasjonen markerer starten på det danske språks periode, da dansk ble innført som kirke- og amtsspråk. Perioden varte til midten av 1800-tallet.

I 1579 fikk den færøyske sjøhelten Magnus Heinason handelsmonopol på all handel til og fra Færøyene og han oppførte festingen Skansin i Tórshavn som et vern mot sjørøvere. Magnus Heinason mistet handelsmonopolet etter fire år, etter beskyldninger om svindel og dårlige varer. Heinason ble dømt til døden for sjørøveri i nederlandsk tjeneste, og ble henrettet 18. januar 1589 i København. Etter sin død ble han frifunnet for anklagene.

København overtok handelsmonopolet fra Bergen i 1619, og i 1620 kom den færøyske kirken under Sjællands biskop.

Gabeltiden omtales som den mørkeste perioden i Færøyenes historie. Den varte fra 1655, da Christoffer Gabel ble lensherre på Færøyene, til 1709 da hans sønn Frederik Gabel døde. I 1662 fikk Gabel også handelsmonopolet og Færøyene ble nærmest styrt som en privat koloni.

Presten Lucas Debes var en av Gabels største motstandere og han reiste med en færøysk delegasjon til København i 1673, hvor han fortalte kongen om Gabels vilkår. Da en kongelig kommisjon kom frem til Færøyene samme år, ble Tinganes rammet av en brann hvor de fleste handelsbygninger og dokumenter gikk med. Noen hevdet på den tiden at Gabels menn stod bak brannen.

I 1709 overtok den danske stat handelsmonopolet, et monopol som varte til 1856.

Nólsoyar Páll var motstander av handelsmonopolet og kjempet for frihandel og selvstendighet for Færøyene. Hans Fuglakvæði er en vise hvor Tjelden symboliserer ham selv, og dermed også den frie færøying. I 1804 bygde han sammen med Royndin Fríða Færøyenes første selveide skip siden Magnus Heinasons tid. Hans skip kom godt med da Færøyene i 1807 var truet av hungersnød under krigen mellom Danmark og England. Nólsoyar Páll satte inn sitt skip for å skaffe korn til øyfolket. Han omkom i et forlis vinteren 1808/1809 og er nå Færøyenes nasjonalhelt.

[rediger] Del av Danmark etter Kielfreden

Ved Kielfreden i 1814 mistet Danmark Norge til Sverige, mens Færøyene, Island og Grønland ble igjen i det danske riket.

I 1816 nedlegges det færøyske Lagtinget etter ordre fra den danske kongen Frederik VI etter å ha eksistert i 900 år. Færøyene blir et dansk amt styrt av fire danske embetsmenn, og enhver færøysk innflytelse på landets styring fjernes. Den dømmende funksjonen ivaretas av sorenskriveren, som eneste dommer i alle rettssaker.

Færøyingene ønsker å få gjenopprettet Lagtinget, men dette blir avslått av Stænderforsamlingen i Roskilde i 1844 og 1846.

26. mars 1852 underskriver Frederik VII loven om Lagtingets gjenopprettelse. Lagtinget skal fungere som et amtsråd og fikk kun rådgivende myndighet i færøyske anliggender. Den eneste Lagtinget fikk råderett over, var kirkens midler. Loven om Lagtingets gjenopprettelse trådte i kraft to år senere, i 1854, men det første Lagting ble samlet allerede i 1852 etter lagtingsvalget den 30. juni.

[rediger] Nasjonal vekkelse

Fra midten av 1800-tallet økte den nasjonale bevisstheten gradvis på Færøyene. Venceslaus Ulricus Hammershaimb startet arbeidet med å skape det færøyske skriftspråket og utga en rettskrivningsstandard i 1854. Selv om dette kunne ha vært en mulighet til å skape en lydnær rettskriving, som i walisisk, valgte han å legge frem en rettskriving sammenfallende med en ubrutt skriftlig tradisjon fra det gamle norrøne målet.

Hammershaimbs grammatikk ble møtt med litt motstand, fordi den var så innfløkt, og en rivaliserende rettskriving ble konstruert av Jakob Jakobsen. Jakobsens versjon lå nærmere det talte språket, men ble aldri tatt i bruk av folk flest.

Etter en nasjonal vekkelse på Julemøtet i 1888 ble den færøyske forening Føroyingafelag stiftet få uker senere. Det færøyske selvstendighetspartiet Sjálvstýrisflokkurin ble stiftet i 1906. Partiet ble stiftet som en motvekt til det liberale danskvennlige partiet Sambandsflokkurin, som ville opprettholde den nuværende statsretslige stilling. Til å begynne var hovedstriden mellom de to partiene den færøyske språkstriden. Striden ble tilspisset da den danske regjeringen, etter samråd med Sambandspartiet, i 1912 bestemte at undervisningsspråket i den færøyske grunnskolen skulle være dansk. Denne bestemmelsen ble opphevet i 1938.

For å markere ønsket om færøysk selvstendighet ble Dannebrog firt under en høytidelig åpning av Lagtinget under Ólavsøkan i 1930, og det uoffisielle færøyske flagget heist. Den høyeste danske embetsmann på Færøyene, amtmann Hjalmar Ringberg, forlot stedet i protest. Episoden omtales i dag som Flaggskandalen.

[rediger] Britisk okkupasjon under andre verdenskrig

Færøyenes strategiske plassering i Nord-Atlanterhavet gjorde at Storbritannias statsminister Winston Churchill 11. april 1940 i en radiotale på BBC kunngjorde at de ville sende to destroyere til Tórshavn for å okkupere Færøyene 12. april 1940, tre dager etter Tysklands okkupasjon av Danmark. Churchill hadde fått forsikringer fra færøysk hold at britiske soldater var velkomne.

Øyene som tidligere var avhengig av økonomiske overføringer fra Danmark, var nå helt avhengig av Storbritannia. Britene befestet stillinger på strategisk viktige steder. Sund og fjorder ble minelagt, og på Vágar bygde britiske ingeniørsoldater en militær flybase.

8 000 britiske soldater var stasjonert på Færøyene, som dengang hadde 30 000 innbyggere.

Selvstendighetsbevegelsen hadde stor fremgang ved valget i 1943, men britene tillot ingen endring i øyenes forhold til Danmark, før Danmark var et fritt land.

[rediger] Forfatningskrise og indre selvstyre

Etter andre verdenskrig ville ikke Færøyene tilbake til sin gamle status som et dansk amt. Den danske regjeringen inviterer den færøyske lagtingsdelegasjonen ned til København i 1946 for å forhandle om Færøyenes fremtidige styreform. Lagtingsdelegasjonen og den danske regjering ble ikke enige og man besluttet i fellesskap å avholde en folkeavstemning 14. september 1946. Valget stod mellom den danske delegasjonens betingelser eller løsrivelse. Det ble flertall for uavhengighet (5 656 for og 5 490 imot). Fire dager senere, 18. september utroper lagmann Thorstein Petersen Færøyene som en selvstendig nasjon. Opposisjonen hevder at beslutningen er grunnlovsstridig og får støtte fra den danske regjering. Den danske kongen, Christian X av Danmark, oppløser det færøyske lagtinget 23. september med støtte fra samtlige partier i Folketinget og presiserer at Danmark kun kan akseptere færøysk selvstendighet ved gjensidig forhandling. Det skrives ut nyvalg og de partier som ønsker fortsatt å være en del av det danske rike får et flertall på fire mandater. Den nye lagtingsformannen Jákup Frederik Øregaard utbringer en hyllest Leve kongen, for Færøyene, for Danmark, noe som aldri før har skjedd i lagtinget.

Etter nye forhandlinger ble det i 1948 vedtatt en lov om indre selvstyre. Færøysk ble godkjent som offisielt språk, Færøyene fikk egne pengesedler, færøysk krone og embedet som lagmann (løgmaður, Færøyenes statsminister) ble igjen innført.

Forsvars- og utenriksforhold er ikke omfattet av det indre selvstyret, men Fámjinserklæringen fra 29. mars 2005 åpnes det for økt færøysk innflytelse på øyenes utenriks- og sikkerhetspolitikk.

[rediger] Opprøret i Klaksvík

I 1955 gjorde innbyggerne i Klaksvík opprør, etter at overlegen på byens sykehus, Olaf Halvorsen, en tidligere aktiv nazist, ble avskjediget mot innbyggernes vilje. For å dempe uroen ble 100–200 politifolk sendt til byen, med det resultat at innbyggerne minela innseilingen til havnen. Før det kom til konfrontasjon, ble det inngått et politisk forlik.

Legesaken var den utløsende faktor for opprøret, men den underliggende årsaken var spørsmålet om Færøyene uavhengighet.

[rediger] Politikk og administrasjon

Siden 1948 har Færøyene hatt selvstyre på alle områder, bortsett fra forsvars- og utenriksforhold. Færøyene er dermed ikke noe biland. Forholdet til Danmark, graden av selvstyre, og takten i utviklingen av eventuelt utvidet selvstyre er den vesentligste skillelinjen i færøysk politikk.

Færøyenes parlament er Lagtinget som består av minst 32 medlemmer som i utgangspunktet er valgt for fire år. Disse fordeler seg i dag på de politiske partiene Tjóðveldi (8), Sambandsflokkurin (7), Fólkaflokkurin (7), Javnaðarflokkurin (6), Miðflokkurin (3) og Sjálvstýrisflokkurin (2). Partiene plasserer seg ikke bare på en høyre- og venstreakse, men også på en union- og selvstyreakse, slik at Lagtinget har både et selvstyreparti og et unionsparti for venstresiden, sentrum og høyresiden.

Færøyene er ikke medlem av EU, og en egen tilleggsartikkel i Roma-traktaten slår fast at danske statsborgere bosatt på Færøyene ikke skal anses som danske statsborgere i traktatøyemed. Det vil si at danske statsborgere bosatt på Færøyene er ikke EU-statsborgere, mens andre EU-nasjoners statsborgere som bor på øyene anses som EU-statsborgere. Færøyene er en del av Schengenområdet.

Nasjonaldagen er den 29. juli (Ólavsøka, eller Olsok på norsk), og det er en utstrakt Olav-kultus på øyene.

[rediger] Administrativ inndeling

Færøyene er fra 1. januar 2009 inndelt i 30 kommuner, med omkring 120 byer og tettsteder. Tradisjonelt er også Færøyene inndelt i sju regioner eller sysler (syslár), Norðoyar (KG), Eysturoy (FD), Norðurstreyoy (VN), Suðurstreymoy (TN), Vágar (VA), Sandoy (SA) og Suðuroy (TG). I dag brukes regionene kun som inndeling for politiet, mest synlig i kjennetegn for skip, men er fremdeles vidt omtalt som øyenes regioner. Inntil 2008 var disse regionene også valgkretser ved valg til Lagtinget. Under vikingtiden hadde hver region sitt eget ting.

[rediger] Flagg og symboler

Færøyenes flagg (Merkið) er et nordisk korsflagg, først presentert 22. juni 1919 og i offisiell bruk siden 1940. Merkið ble laget av tre færøyske studenter i København våren 1919: Jens Olivur Lisberg, Janus Øssursson og Pauli Dahl. Det ble bragt til Færøyene i juni samme år, og først heist i bygda Famjin 22. juni 1919. Til Olsok i 1930 ble flagget tatt i bruk i en offisiell anledning, og fra 1931 kom flagget i vanlig bruk, men fremdeles uoffisielt. Bruken var en kilde til uenighet mellom danske og færøyske myndigheter gjennom 1930-tallet. Da Danmark ble okkupert av tyske styrker i april 1940, tok britiske styrker kontroll over Færøyene. Det ble da nødvendig å etablere en flaggskikk som skilte skip fra britisk-kontrollerte områder fra danske/tyske-kontrollerte skip. 25. april 1940 anerkjente Storbritannia Merkið som Færøyenes flagg. Siden 1947 har 25. april vært nasjonal høytidsdag til minne om flagget.

Med Hjemmestyreloven av 23. mars 1948 ble flagget anerkjent som øyenes offisielle flagg.

[rediger] Næringsliv

Færøyene var inntil begynnelsen av 1900-tallet et landbrukssamfunn, basert på fåreavl, kystfiske og fangst av fugler. I 1845 var 68 % av de yrkesaktive beskjeftiget i landbruket.

Dette har nå endret seg, og Færøyene er i dag en fiskerinasjon med en moderne flåte av trålere og fiskeforedlingsindustri. Eksporten fra fiskerisektoren utgjør 98 % av den totale eksporten. Øyenes avhengighet av fiskerinæringen er ikke uproblematisk, fordi økonomien er sårbar overfor svingninger i fangst og priser. Overfisking og innskrenkninger i kvoter er på sikt en trussel for samfunnet. Hensynet til fiskerinæringen veide tungt da Færøyene valgte å stå utenfor EU, og dermed ikke være underlagt EUs felles fiskeripolitikk. Færøyene har et tett samarbeid med Island i fiskerirelaterte spørsmål.

Færøyingene håper at olje i fremtiden vil bli en viktig industri. Åtte oljeselskaper, inkludert det norske oljeselskapet Statoil, er tildelt letelisenser i færøysk farvann og vil starte leting våren 2006. Tilsammen vil det i perioden frem til 2008 bli utført ti boreforsøk i området, fem på færøysk side og fem på britisk side. Tidligere leteboringer har ikke gitt drivverdige funn.

[rediger] Tradisjonell småhvalfangst

Den tradisjonelle færøyske grindhvalfangsten (færøysk: Grindadráp [ˈgɹɪndaˌdrɔap]) foregår hovedsaklig i øyenes indre farvann. Den har lange, historiske og matkulturelle tradisjoner, og kan dateres tilbake til 1584. Fangsten er strengt lovregulert, og overvåkes alltid av den lokale sysselmannen, tilsvarende en lensmann. Rundt 950 grindhvaler blir fanget årlig, hovedsaklig i sommermånedene. Fangsten er ikke-kommersiell og organisert av de enkelte bygdene. Alle kan delta, og hele fangsten blir fordelt likt mellom alle i bygdas manntall i etterkant. Fangstmennene omringer grindhvalene med en stor halvsirkel av båter, og driver så hvalene inn i en bukt eller en fjord. Når de kommer nært nok land, blir hvalene fanget og slaktet av fangstmenn på land. Fangsten antas å utgjøre rundt 25 % av kjøttforbruket på øyene.

Internasjonale dyrevernaktivister kritiserer fangsten, og beskriver den som kaldblodig og unødvendig,^[3] mens deltakerne til gjengjeld hevder at de utenlandske journalistene som rapporterer fra fangsten ikke har nok kunnskap om fangstmetodene og dens økonomiske betydning.^[4]

[rediger] Leting etter olje

Færøyene øyner muligheten for store forekomster av olje og naturgass, siden både Norge og Storbritannia har store funn i Nordsjøen. Oljeselskapene har siden 1990-tallet vurdert mulighetene for å finne olje på færøysk sokkel og i 2000 fikk norske Statoil som et av tolv oljeselskaper tildelt tilsammen sju letelisenser. Området dekket 14 000 km² sørøst for Færøyene, et område som ligger 100 km nord for et britisk felt i nærheten Shetland, hvor det ble funnet drivverdige olje- og gassfelter tidlig på 1990-tallet.

Området på den færøyske siden er teknisk utfordrende siden store deler av sokkelen er dekket av et tykt hardt lag med lava. Havbunnen ligger 1 000 meter under havet og det bores ytterligere 3 000 meter ned i havgrunnen.

Den første lisensrunden tilførte 1,6 milliarder kroner til det færøyske samfunnet, mye av årsaken til dette er at oljeselskapene er forpliktet til å bruke færøysk arbeidskraft i de tilfeller det er mulig. I løpet av den første fireårsperioden etter tildelingen av letelisensene har det blitt boret i fire av syv letelisenser, men ingen av funnene i denne runden har vist seg å være drivverdige. Det amerikanske oljeselskapet Amerada Hess fant betydelige mengder olje i 2004, men det er foreløpig (mai 2005) uklart om feltet er drivverdig. ChevronTexaco har sammen med blant annet Statoil gjort betydelige olje- og gassfunn mellom Færøyene og Shetland, men det skal ytterligere undersøkelser til før man vet hvor mye olje og gass feltet inneholder og om feltet er drivverdig.

I 2005 sendte Statoil tre nye letefartøyer til området, etter at Lagtinget tildelte selskapet fire av totalt syv nye letelisenser.

[rediger] Samfunn

[rediger] Utdanning

I 1979 ble det innført et selvstendig uttdanningssystem på Færøyene. Antallet utdanningsmuligheter er allikevel begrenset, og mange må reise til utlandet for å studere. Årlig tar omkring 500 færøyinger høyere utdanning på Færøyene, mens rundt 1 000 studerer i Danmark. Med Hjemmestyreloven av 1948 ble færøysk hovedspråk på Færøyene, mens dansk ble det offisielle andrespråket og har fortsatt en sentral rolle. Dansk er det første fremmedspråket færøysk barn blir lært opp i, fra 3. klasse, og fra 4. klasse blir de også undervist i engelsk. Fra 8. klasse det også mulighet for å lære seg andre fremmedspråk som tysk, fransk eller spansk. Den obligatoriske grunnskolen, folkeskolen (fólkaskúlin), går frem til 10. klasse.

I 1937 ble det opprettet en videregående skole i form av et kurs. I 1964 ble kurset utvidet til et reelt gymnasium som fortsatt befinner seg i Hoyvík, nemlig Føroya Studentaskúli og HF-skeið, som i dag er Færøyenes største videregående skole. I Tórshavn ligger også handelsskolen Føroya Handilsskúli som tilbyr en rekke utdannelser, en teknisk skole, samt navigasjons- og maskinmesterskolen Vinnuháskúlin. Byen huser også Fróðskaparsetur Føroya, som ble grunnlagt 20. mai 1960 og fortsatt er det eneste universitetet på Færøyene, samt folkehøgskolen Føroya Fólkaháskúli.

[rediger] Forskning og statistikk

Universitetet, Fróðskaparsetur Føroya, er det fremste stedet for forskning på Færøyene, særlig med hensyn til havforskning, men også færøysk språk og litteratur, samt færøysk og global historie. Forskerne ved universitetet samarbeider internasjonalt, samt med Hagstova Føroya. Hagstova Føroya er den sentrale færøyske institusjonen for innsamling, bearbeiding og formidling av offisiell statistikk. Viktige statistikkområder er befolkning (herunder også navn), kriminalitet, valg, miljø, utdanning, innvandring, arbeidsmarked, helse og lønn. Hagstova Føroya har dessuten værstatistikk tilbake til 1961 fra Akraberg, Mykines og Tórshavn.

[rediger] Massemedia

Færøyene ble det siste landet i Europa som fikk en nasjonal fjernsynskringkaster, nemlig Sjónvarp Føroya (SvF) i 1984. Før dette hadde radiokanalen Útvarp Føroya (ÚF) kringkastet sine sendinger siden 1957. Andre radiokanaler er Rás 2 og Lindin, hvor sistnevnte er en kristen radiostasjon, mens førstnevnte ble opprettet som et alternativ til ÚF da Atlantic Radio ble nedlagt. Sjónvarp Føroya og Útvarp Føroya er siden 2005 samlet i det statlige mediekonsernet Kringvarp Føroya.

De eldste mediene på øyene er allikevel avisene: Dimmalætting ble første gang trykket i 1878, og blir i dag utgitt fem ganger i uken. Dens hovedkonkurrent er Sosialurin, etablert som Javnaðarflokkurins taleorgan i 1927, men som siden har blitt partiuavhengig og nå blir utgitt fem ganger i uken. Vikublaðið er en ukentlig avis, og den eneste som er gratis, samt den mest leste. Norðlýsið er en regionavis for Norðoyar med base i Klaksvík. Andre aviser er finansavisen Vinnuvitan og enmannsforetaket Oyggjatíðini. Kvinnemagasinet Kvinna har blitt utgitt siden 2004, og Frøði skriver om forskning.

[rediger] Homofiles rettigheter

Det er få særlig fremtredne politikere som åpent støtter eksempelvis homofiles rettigheter i noen stor grad; nå avdøde Finnur Helmsdal tok imidlertid til orde for å la homofile inngå godkjent partnerskap på lik linje med heterofile.^[5] Dette har vært tilfelle i Danmark siden 1989, men er ennå ikke innført på Færøyene. Homofili i seg selv ble lovlig ved en felles lovendring i 1933.

Diskriminering mot homofile og lesbiske er sjelden, men ble en mye omtalt sak i september 2006 etter at den 25-årige, åpent homofile musikeren og radioprogramlederen Rasmus Rasmussen ble overfalt av fem menn i Tórshavn. Politiet var tilbakeholdne med å etterforske saken som relatert til diskriminering, da diskriminering mot homofile ikke var ulovlig på Færøyene på det tidspunktet. 15. desember 2006 ble et lovforslag om å inkludere «seksuell orientering» i Færøyenes antidiskrimineringslov, paragraf 266b, vedtatt av Lagtinget med 17 mot 15 stemmer.

[rediger] Byer

Hovedstaden Tórshavn har 12 384 innbyggere, mens hele Tórshavnar kommuna har 19 649 innbyggere. Tórshavn ligger sør på Streymoy, og er sentrum i Suðurstreymoy. Den nest største byen er Klaksvík på Borðoy, med sine 4 664 innbyggere. Klaksvík er Færøyenes fiskerihovedstad, og sentrum på Norðoyar.

Liste over de fem største tettstedene per 1. januar 2009:

Nr.	Navn	Innbyggere	Kommune
1	Tórshavn	12 384	Tórshavn
2	Klaksvík	4 664	Klaksvík
3	Hoyvík	3 467	Tórshavn
4	Argir	1 908	Tórshavn
5	Fuglafjørður	1 532	Fuglafjørður

[rediger] Kultur

Utdypende artikkel: Færøysk kultur. Se også: Færøysk kunst, Færøysk litteratur og Færøysk musikk

Den færøysk kulturen har sine røtter fra den norrøne kulturen. Færøyene var lenge isolert fra store kulturelle omveltninger og bevegelser som feide over Europa. Dette betyr at færøyingene har ivaretatt en stor del av sin tradisjonelle kultur. Det færøyske språket nedstammer fra det norrøne språket som ble snakket i Skandinavia i vikingtiden, og er i nær slekt med islandsk og det utdødde norn. Man antar at norn har vært gjensidig forståelig med færøysk, og moderne islandsk er til en viss grad det. Inntil 1400-tallet hadde færøysk en ortografi som lå nært opp til islandsk og norsk, men etter reformasjonen i 1538, ble bruk av færøysk i skoleverket, kirken og offentlig administrasjon forbudt av danskene. Selv om en rik muntlig tradisjon overlevde, ble ikke språket skrevet i mer enn 300 år. Altså ble alle dikt og historier bevart muntlig. Disse verkene ble delt inn i sagnir (sagn), ævintýr (eventyr) og kvæði (kvad). Sistnevnte ble ofte satt sammen med musikk og middelaldersk kjededans. Disse ble etterhvert nedskrevet på 1800-tallet.

[rediger] Se også

• Liste over personer på færøyske frimerker

[rediger] Referanser

[rediger] Litteratur

[rediger] Reisehåndbøker

• (da) Steen Ulrik Johannesen: Turen går til Færøerne. ISBN 87-567-7087-1
• (en) James Proctor: Faroe Islands. ISBN 1-84162-107-2

[rediger] Annet

• (en) Liv Kjorsvik Schei. The Faroe Isles. ISBN 1-84158-242-5
• (en) James Miller. The North Atlantic Front. ISBN 1-84341-011-7
• (en) Tom Nauerby. No Nation Is an Island. ISBN 87-983424-5-2
• (en) Elisabeth Vestergaard. Fishing Communities. ISBN 87-983424-3-6
• (no) Stove, Stein. «Færøyene i norsk litteratur : en bibliografi til belysning av Færøyenes historie : norske bøker og tidsskriftartikler om Færøyene og færøyske emner : færøysk diktning oversatt til norsk : Færøyene som tema i norsk diktning». s 129-153. I: Færøyene - frendeland i vest. Oslo, Norsk-færøysk lag, 1981
• (no) Johan Harstad. Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?. Norsk roman fra 2005 hvor store deler av handlingen foregår på Færøyene. ISBN 9788252560268

[rediger] Eksterne lenker

Commons: Færøyene – bilder, video eller lyd

[rediger] Offisielle sider

• (da) (de) (en) Færøyenes turistbyrås side for turister
• (en) (fo) Færøyenes turistbyrå
• Hagstova Føroya-Íbúgvaviðurskifti og val (Færøysk statistikk)
• (en) (fo) Føroya landsbókasavn (Nationalbiblioteket)

[rediger] Færøyske aviser

• (fo) Portal.fo (internettavis)
• (fo) Norðlýsið
• (fo) Sosialurin
• (fo) Dimmalætting

[rediger] Annet

• (fo) FaroeNature.net Færøyenes natur
• (en) A Birds Eye View Of Faroe Island Webcams
• (da) (en) (fo) Faroeislands.dk Bilder og tekst fra alle bygder på Færøyene
• (en) Bilder
• (da) (en) Informasjon om Færøyenes pengesedler
• (en) Frimerker fra Færøyene brukt som presentasjon av landet