Færøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 62°N 7°V

Føroyar
Færøerne

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen

Kart over FøroyarFærøerne

Innbyggernavn Færøying, færøysk
Hovedstad Tórshavn
Tidssone UTC+0
Sommertid: +1
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 182
1 399[a] km²
0,5 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 208
49 057[b]
Bef.tetthet 35,07 innb./km²
Styreform Konstitusjonelt monarki
Monark Margrethe II av Danmark
Statsminister Kaj Leo Johannesen
Offisielle språk Færøysk og dansk
Avhengig av Danmark
Valuta Færøysk krone[c] (DKK)
Nasjonaldag Ólavsøka (29. juli)
Nasjonalsang «Tú alfagra land mítt»
ISO 3166-kode FO
Toppnivådomene .fo
Kart over Færøyene
Kart over Færøyene

c^ Sedlene er danske kroner med færøyske motiver.
Myntene er de samme som i Danmark.

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Færøyene (færøysk: Føroyar [ˈfœɹjaɹ], dansk: Færøerne [ˈfɛːʀøʔəʀnə], betyr «fåreøyene»[1]) er en øygruppe som ligger nord for Skottland og omtrent 600 km vest for Bergen. Øyene var tidligere en del av Norgesveldet, men har siden 1814 vært en del av Kongeriket Danmark. Færøyene ble likevel allerede i 1709 administrativt lagt til Sjælland stift. Siden 1948 har øyene hatt indre selvstyre innenfor riksfellesskapet, med et folkevalgt Lagting, en egen regjering og to representanter i det danske Folketinget. Administrativt er Færøyene inndelt i 30 kommuner. Færøyene er ikke medlem av Den europeiske union, til tross for at Danmark er det.

Færøyene består av 18 øyer av vulkansk opprinnelse. Klimaet preges av beliggenheten i Golfstrømmen, som medvirker til å gi milde vintre og kjølige somre. Skydannelser omkring de høye fjellene og tåke forekommer hyppig. Øyene er hovedsakelig gresskledde med en utbredt forekomst av villblomster. Det finnes ikke naturlig trevekst. De fleste av fuglene er sjøfugler, og tidligere har fuglefangst vært en viktig binæring. Fiskeriet er den fremste næringsveien på Færøyene. Sauehold har liten kommersiell betydning etter industrialiseringen av fiskeriet, men har stadig stor kulturell og sosial betydning. Den ikke-kommersielle hvalfangsten i øyenes indre farvann har lange historiske og matkulturelle tradisjoner. Fangstmetoden er i dag unik i verden, men har blitt kritisert i utlandet.

Øygruppen ble først bosatt av irske munker omkring år 625. Nordmenn koloniserte øyene i tiden etter år 850. Dagens befolkning på rundt 50 000 innbyggere har norsk og keltisk avstamning. Færøyingene snakker det vestnordiske språket færøysk, som er det minste germanske språket og stammer fra norrønt. Foruten færøysk er dansk offisielt språk, men snakkes ikke til daglig av færøyinger. 20 000 personer bor i og rundt hovedstaden Tórshavn, oppkalt etter den norrøne guden Tor. Byen er Færøyenes politisk-administrative, økonomiske og kulturelle sentrum.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Flyfoto av nordlige partier av Færøyene.
Utdypende artikkel: Færøyenes geografi. Se også: Liste over elver på Færøyene, Liste over fjell på Færøyene, Liste over fjorder på Færøyene og Liste over innsjøer på Færøyene.

Færøyene ligger på 62 grader nordlig lengde og 7 grader vestlig bredde i det nordlige Atlanterhavet. Øyene ligger nord for Hebridene, nordvest for Shetland, vest for Norge og sørøst for Island. Øygruppen består av 18 øyer, 11 holmer og 750 skjær, og danner en triangelform.[2] Færøyene har et samlet areal på 1 395,74 km².[2] Fra Kapp EnnibergViðoy i nord til Sumbiarsteinur sør for Suðuroy måler øygruppen 118 km. Fra Gáadrangur vest for Mykines til Stapi øst for Fugloy er det 75 km. Den samlede kystlinjen er på 1 289 km.[2] Det geografiske midtpunktet i øygruppen ligger ved KaldbaksbotnurStreymoy.[3] Lengste avstand til kysten er 5 km. Færøyene hevder et territorialfarvann på 275 000 km².

Særlig vestkysten er markant med sine høye, loddrette fuglefjell. Den gjennomsnittlige fjellhøyde er 300 m over havet. Slættaratindur (880 moh.) ved FunningurEysturoy er det høyeste fjellet. Etter Slættaratindur kommer Gráfelli (856 moh.), Villingadalsfjall (841 moh.), Kúvingafjall (830 moh.) og Teigafjall (825 moh.).[4] Med unntak av Villingadalsfjall, som ligger ved ViðareiðiViðoy, ligger de ti høyeste fjellene på Kunoy og Eysturoy. Kapp Enniberg på Viðoy (754 moh.) er Europas nest høyeste sjøklippe, etter Hornelen i Norge.

Færøyene har ingen store vassdrag, men mange bekkefar og små fosser. Den klart største innsjøen er Sørvágsvatn (3,57 km²) på Vágar.[5] Sørvágsvatn drenerer i havet gjennom den 30 m høye Bøsdalafossur, som er fossen med størst vannføring i øyriket. Ellers finnes noen mindre innsjøer på de fleste store øyene. Nest største innsjø er Fjallavatn (1,03 km²), dernest følger Sandsvatn (0,82 km²) og Toftavatn (0,51 km²). Vann utgjør til sammen 0,5 % av øyenes areal. Den lengste fjorden er Skálafjørður (14 km) på Eysturoy, etterfulgt av Gøtuvík (11 km) og Funningsfjørður (9,7 km).[6]

De fleste bebyggelser ligger beskyttet på østkysten ved en bukt eller fjord, unntatt Fámjin og Sumba, som er beskyttet av vestlige skjær, og den eneste innlandsbygden, Vatnsoyrar. De fleste bygdene har naturnavn som er lette å tyde med grunnleggende kjennskap til geografiske uttrykk på færøysk.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Vestkysten av Suðuroy.

Utdypende artikkel: Færøyenes geologi

Øyene oppstod for om lag 60–70 millioner år siden under tertiærperioden i geologisk historie.[7] Øygruppen ble skapt av vulkansk aktivitet som en del av en opptil 4 000 m høy rygg som strakte seg fra Grønland til Irland og Skottland.[7] Av den avkjølte lavaen dannet den typiske færøyske basalten seg som gjentatte ganger ble krysset av tynne tufflag fra askeregn. I en vulkansk pause fantes det tropisk vegetasjon, herunder store trær, på Færøyene, noe kullagene viser. Foruten kull har ikke øygruppen noen mineralforekomster av betydning.

Gjennom erosjon forsvant det meste at høysletten. Det som ble igjen av ryggen var øyene, i hovedsak Hebridene, Færøyene og Island. Istiden formet restene av høysletten, Færøyene, i dagens karakteristiske daler i sydøstlig-nordvestlig retning.[7] Mange av dalene ble fylt med vann og dannet dagens færøyske fjorder. Det myke tufflaget lå eksponert for bølgeslag og det tøffe klimaet og ble med tiden vasket bort og etterlot den sterkere basalten. Slik oppsto de typiske trappestrukturene i innlandet og de voldsomme klippene og kystlandskapet vest og nord på øygruppen, slik som for eksempel Beinisvørð og Kapp Enniberg.

Øyene[rediger | rediger kilde]

Kunoyarnakkur (819 moh.) med Kapp Enniberg på Viðoy i bakgrunnen.
Fjellandskap ved Vestmanna på Streymoy.

Utdypende artikkel: Liste over øyer på Færøyene

Streymoy er Færøyenes største øy med et areal på 373,5 km². I likhet med flere andre av øyene har den en avlang form, og strekker seg i nordvest–sørøstlig retning. Det geografiske midtpunktet på Færøyene ligger på Streymoy. Sørøst på øya ligger hovedstaden Tórshavn. Streymoy har tradisjonelt vært inndelt i regionene Norðurstreymoy og Suðurstreymoy med henholdsvis Vestmanna og Tórshavn som tyngdepunkter. Det er to store fjorder på øya, Kollafjørður og Kaldbaksfjørður. Langs den sørlige delen av Streymoy ligger småøyene Hestur, Koltur og Nólsoy.

Vest for Streymoy ligger Vágar, den tredje største øya med 177,6 km². Tradisjonelt har den 10,3 km² store Mykines, den vestligste øya, blitt regnet til samme region som Vágar. Eysturoy er den nest største øya med et areal på 286,3 km², og er skilt fra Streymoy i vest med det smale sundet kalt Sundini. Eysturoy kjennetegnes av lange fjorder, hvorved de største bebyggelsene finnes.

Øst for Eysturoy ligger Norðoyar, som er en samlebetegelse for de seks nordligste øyene, Borðoy, Viðoy, Svínoy, Fugloy, Kunoy og Kalsoy. Den største av disse er den 96 km² store Borðoy, som de andre øyene omkranser. Regionens tyngdepunkt er byen Klaksvík på Borðoy. På Norðoyar finnes også øyrikets nordligste bebyggelse, Viðareiði på Viðoy. 41 km² store Viðoy er den nordligste av Færøyene og den nest største av Norðoyar, og skilles fra Borðoy ved Hvannasund.

Sør for Streymoy ligger den femte største øya, 112,1 km² store Sandoy. Skillet mellom den nordlige og sørlige halvdelen av øygruppen har tradisjonelt gått ved Skopunarfjørður mellom Streymoy og Sandoy. Sandoy er utpreget flatere enn de andre øyene. Her finnes hverken tunneler eller bratte fjellveier. Øya har brede dalstrøk med mange små innsjøer og lave, avrundede fjell. På vestkysten finnes det derimot steile klipper og fuglefjell. 10 km² store Skúvoy ligger umiddelbart sør for Sandur på Sandoy, og har tradisjonelt vært regnet til samme region som denne.

Mellom Skúvoy og Suðuroy ligger de minste øyene, Stóra Dímun og Lítla Dímun, med areal på henholdsvis 2,5 km² og 1 km². Lítla Dímun er den eneste som er ubebodd, mens Stóra Dímun er en av verdens minste bebodde øyer, til tross for sin utilgjengelighet. Stóra Dímun er administrert sammen med Sandoy, mens Lítla Dímun har grunneiere fra Hvalba på Suðuroy. Suðuroy er Færøyenes sørligste og fjerde største øy med et areal på 163,7 km². Landskapet er preget av dype fjorder og lett tilgjengelige fuglefjell. Tvøroyri og Vágur fungerer som tyngdepunkter på henholdsvis den nordlige og den sørlige delen av øya.

Flora[rediger | rediger kilde]

Skjørbuksurt på Færøyene.
Lundefugler på Mykines.
Ung gråsel ved Sandvík.

Utdypende artikkel: Færøyenes flora

Arktiske planter kan ha overlevd på topper som stakk gjennom den 400 m tykke isbreen over Færøyene i istiden. Da breene trakk seg tilbake kom nye planter fra det norske fastlandet og De britiske øyer, blant annet tatt med av sjøfugler.

Øyriket har en forholdsvis rik flora, det er registrert over 400 arter karplanter, over 400 arter moser og om lag 250 lavarter. Vegetasjonen domineres av gresshei som i høyden går over i fjellvegetasjon. Lynghei med røsslyng og blåbær er vanlig, det er også noe krattvegetasjon med vier og einer. Færøyenes nasjonalblomst er bekkeblom (soleiehov). Store arealer er myrlendte.

Den færøyske naturen er karakteristisk i sin mangel på trær, som har dårlige vekstforhold på grunn et ekstremt kystklima med vinder som blander store mengder havsalt i luften. Slik sett minner naturen om Connemara og Dinglehalvøya i Irland og de skotske øyene. Funn av stammer fra dunbjørk og grener i jorden, datert til ca. 2 300 år f.Kr., og funn av pollen fra hassel, indikerer at det i det minste var noen områder med bjørk og hassel på Færøyene før mennesker bosatte seg på øyene. På flere av øyene er det plantet bartrær, hvorav de aller fleste artene er av ikke-europeisk opprinnelse.

Fauna[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøyenes fauna. Se også: Liste over fugler på Færøyene

Etter siste istid kom også insekter og seler til øygruppen, i tillegg til fuglene, men dyrelivet var begrenset. De første menneskene møtte et land uten landpattedyr, krypdyr eller høye trær. Alle landpattedyr, i all hovedsak rotter, mus og harer, har derfor blitt introdusert av mennesker.

Færøyenes avsideliggenhet og barske klima gjør at få arter lever på land, og noen underarter er endog endemiske, slik som færøyponnien. Insekter som fluer, møll, edderkopper, biller, snegler og makk er opprinnelige arter i den færøyske faunaen, mens iberiasnegler og vepser har blitt introdusert i senere tid og blitt deler av den naturlige faunaen. Frosker finnes på Nólsoy, mens kaniner flere ganger har etablert seg for å så dø ut igjen. Ville landpattedyr er rotter, mus og harer, der harer finnes på alle øyene, unntatt de seks minste. Rotter finnes på syv øyer og mus på seks øyer.[8]

Gråselen er svært utbredt, og det finnes flere hvalarter i farvannene, deriblant kortfinnet grindhval, grindhval og spekkhogger som de meste vanlige. Havet er dessuten rikt på en lang rekke fiskearter, og de massive fuglebergene langs kysten huser derfor store mengder sjøfugl. I alt er det snakk om 110 forskjellige fuglearter på øyene, og i løpet av de siste 150 årene har over 260 arter blitt observert. Det er om lag 40 vanlige hekkefugler, herunder havhest (600 000 par), lundefugl (550 000 par), stormsvale (250 000 par), krykkje (230 000 par), lomvi (175 000 par) og havlire (25 000 par). Nólsoy huser verdens største koloni av havsvaler. Havsule forekommer bare på Mykines. Symbolsk viktig er også nasjonalfuglen tjelden, hvis årlige tilbakekomst rundt 12. mars feires av færøyingene som begynnelsen på våren.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Befolkningsutvikling
År Bef. ±%
1327 4 000
1350 2 000 −50,0%
1769 4 773 +138,7%
1801 5 255 +10,1%
1834 6 928 +31,8%
1845 7 782 +12,3%
1855 8 651 +11,2%
1880 11 220 +29,7%
1900 15 230 +35,7%
1925 22 835 +49,9%
1950 31 781 +39,2%
1975 40 441 +27,2%
1985 45 749 +13,1%
1989 47 787 +4,5%
1995 43 358 −9,3%
2000 46 196 +6,5%
2005 48 337 +4,6%
2010 48 541 +0,4%
Kilde: Offentlig statistikk[9][10]

Utdypende artikkel: Færøyinger. Se også: Liste over bosetninger på Færøyene

En færøysk folkedansgruppe.

Færøyene hadde 48 161 innbyggere den 1. januar 2013, fordelt på rundt 120 byer og bygder. Om lag halvparten av befolkningen bor på Streymoy. 12 245 personer bodde i Tórshavn by, mens hele hovedstadskommunen hadde 19 827 innbyggere. Den nest største byen er Klaksvík med 4 578 innbyggere. De tredje og fjerde største tettstedene er Hoyvík (3 731 innbyggere) og Argir (1 996), som har vokst sammen med Tórshavn by. Andre store tettsteder er Fuglafjørður (1 502), Vágur (1 322), Vestmanna (1 164) og Miðvágur (1 054). Langs østsiden av Skálafjørður på Eysturoy ligger en rekke bygder, deriblant Toftir, Runavík og Saltangará, som danner en sammenhengende bebyggelse med rundt 4 000 innbyggere.[10]

97,5 % av innbyggerne er danske statsborgere, det vil si fra enten Færøyene, Grønland eller Danmark.[11] Ifølge lovgivningen er enhver fastboende statsborger på Færøyene en færøying, inkludert alle som er født i Danmark eller på Grønland. En kulturell definisjon vil betegne færøyinger som en etnisk gruppe med færøysk som morsmål. Denne definisjonen omfatter også alle av færøysk herkomst som bor i Danmark, Island, Norge, Grønland osv. Færøyingene kan sies å være et skandinavisk-keltisk folk, da DNA-analyser viser at færøyske menns Y-kromosomer er 87 % skandinaviske, mens færøyske kvinners arvemateriale er 84 % skotsk-irsk.[12][13]

Den 1. januar 2013 bodde det 1 276 utenlandske statsborgere fra mer enn 80 stater på Færøyene. Den største gruppen er 183 islendinger, noe som svarer til 0,4 % av den samlede befolkningen. Dernest kommer 103 thailendere, 97 filippinere, 93 nordmenn og et sekstitall av hver av polakker, rumenere og serbere.[11] Innvandringen fra Thailand og Filippinene er i noen grad knyttet til ekteskap med innfødte færøyinger.[14]

I aldersgruppen 15–64 år har øyene et signifikant underskudd på kvinner.[15][16] I 2011/2012 hadde nyfødte på Færøyene en forventet levealder på 79,6 år for menn og 84,6 år for kvinner, noe som er blant de høyeste i verden.[17] Færøyene har blitt beskrevet som et familiebasert samfunn.[18] Det samlede fruktbarhetstallet på 2,4 barn per kvinne er blant de høyeste i Europa. Gjennomsnittlig alder for førstegangsfødende kvinner i 2012 var 25,9 år. Spedbarnsdødeligheten er høyere enn i resten av Norden, unntatt Grønland. Færøyene har Nordens strengeste abortlovgivning, og har kun fire abortinngrep per 100 fødsler.[17] Abort tillates kun etter medisinsk eller sosial indikasjon.[19] Forekomsten av skilsmisser er den laveste i Norden, 1,6 per 1 000 gifte i 2012.[20] Forekomsten av selvmord er lav sammenlignet med Europa forøvrig. Epidemiologisk har færøyingene mye til felles med andre skandinaver.[17]

Språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøysk. Se også: Den færøyske språkstriden

Færøysk er språket som blir mest brukt i dagligtale på Færøyene. Færøysk snakkes av 80 000 mennesker, i første rekke på Færøyene. Det har vært offisielt språk i forvaltningen, skoleverket og kirken på Færøyene siden 1938, etter en langvarig språkstrid. Kampen for anerkjennelsen av færøysk språk tok til etter V.U. Hammershaimbs rettskrivning av 1846, og må sees i sammenheng med nasjonalbevegelsen på øyene.[21]

Færøysk er en del av den vestnordise språkgrenen, som omfatter færøysk, islandsk, norsk og det utdødde språket norn. Den nordiske språkgrenen tilhører den germanske gruppen av den indoeuropeiske språkfamilien. I likhet med islandsk har færøysk utviklet seg fra de gammelnorske dialektene som nybyggerne i vikingtiden hadde med seg fra det vestlige Norge. Færøysk er, sammen med islandsk og noen norske målfører, det eneste nordiske målet som ennå har de fire germanske kasusene, altså nominativ, akkusativ, dativ og genitiv. Genitiv blir for det meste kun brukt i faste uttrykk.

Bruken av dansk i dagligtale er for det meste forbeholdt den etnisk danske minoriteten på øyene. Alle færøyinger blir undervist i dansk fra 3. klasse i folkeskolen. Den karakteristiske aksenten kalles gøtudansk.[22] Denne allmenne språkkunnskapen bidrar også til å bringe mange danske lånord inn i færøysk.[23]

Religion[rediger | rediger kilde]

Tórshavn domkirke
Viðareiðis kirkja

Utdypende artikkel: Færøysk kirkehistorie

Fra rundt år 625 antar man at keltiske munker var de første fastboende mennesker på Færøyene. Mytene forteller at de ble fordrevet av de hedenske vikingene fra Norge, som mer eller mindre frivillig ble kristnet av vikinghøvdingen Sigmundur Brestirson. Færøyene var inntil reformasjonen underlagt biskopen i Nidaros.

Nesten alle færøyinger er kristne. 84 % tilhører den evangelisk-lutherske folkekirken. Ca. 7 % tilhører Plymouthbrødrene, som oppstod i 1900, inspirert av den skotske vekkelsespredikanten William Gibson Sloan. 5 % tilhører andre kirkelige retninger som Pinsemenigheten og Syvendedagsadventistene (som også driver en større privatskole i Tórshavn). Den katolske menighet i Tórshavn har 70 medlemmer. Menigheten driver også en større barnehage med blant annet nonner fra fransiskanerordenen som pedagoger. Det finnes dessuten en liten gruppe som bekjenner seg til Bahá'í-troen. Kulturen på Færøyene er, sammenlignet med den norske, preget av en nokså pietistisk kristendomsforståelse.

Av kjente kirker kan nevnes Ólavskirkjan og kirkeruinen Magnuskatedralen i Kirkjubøur, Tórshavn domkirke, Mariukirkjan i Tórshavn (katolsk), Christianskirkjan og ved siden av de gamle færøyske trekirker fra 1800-tallet, som bygdekirkene i Vágur, Fámjin, Gøtugjógv og på Toftir.

Bibelen ble i 1948 oversatt til færøysk av Victor Danielsen fra Brøðrasamkoman og i 1961 av Jákup Dahl og Kristian Osvald Viderø fra Fólkakirkjan.

Historie[rediger | rediger kilde]

Et historisk kart over Færøyene fra 1673

Irske munker bosetter seg på Færøyene[rediger | rediger kilde]

Da Færøyene for første gang ble besøkt av vikingene i 795 traff de munker fra Irland, som levde en eneboertilværelse på øyene. Disse munkene fant ingen urbefolkning som de kunne omvende. De tilbragte tiden med å drive sauehold og plantedyrkning (blant annet dyrket de havre). Man antar at de irske munkene kom omkring år 625. Sannsynligvis flyttet munkene videre til Island i tiden rundt nordmennenes ankomst til øyene.

Norsk kolonisering[rediger | rediger kilde]

Øyene ble kolonisert av nordmenn på 800-tallet, og det antas at de første bosetterne kom i tiden etter år 825. Disse var hovedsakelig vikinger fra Norge, samt skotter og irer. Det er rimelig å regne med at det ensidige næringsgrunnlaget på øyene, i all vesentlighet sauehold, kystfiske og fuglefangst, allerede fra vikingtiden gjorde dem avhengige av tilførsler fra Norge, hvilket bidro til å styrke de politiske og kirkelige båndene landene imellom.[24]

For å opprettholde lov og orden ble Alltinget etablert i år 900 etter mønster fra de norske tingene på denne tiden, som Frostatinget. Alltinget er med sitt nåværende navn Lagtinget verdens eldste lovgivende forsamling, også eldre enn det islandske Alltinget. Alltinget ble samlet om sommeren på halvøya Tinganes ved Tórshavn. Stedets sentrale beliggenhet og øya Nólsoy som beskytter stedet mot de verste stormene fra øst, var avgjørende for tingets plassering. Alltingets forhandlinger ble ledet av en lagmann. På Alltingets møter tok man seg av landets anliggender, vedtok lover og meglet ved stridigheter og forente dermed både den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt. At alle frie menn var like for loven, var et sentralt begrep.

Det antas at det fantes lokale ting i hver av de seks regionene: Suðuroy, Sandoy, Vágar, Streymoy, Eysturoy og Norðoyar.

Kristendommen innføres[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøysk kirkehistorie

I 999 kom vikinghøvdingen Sigmundur Brestisson på kongebud for å forkynne læren om Hvíta Krist, og med våpenmakt tvinge færøyingene til å gå over til kristendommen. Med 30 menn møtte høvdingen Tróndur i GøtaLagtinget på Tinganes, men Tróndur og de øvrige færøyinger i forsamlingen avviste den nye læren. De så på kristendommen som Sigmundurs unnskyldning for å ta makten over øyene. Sigmundur valgte da en annen metode i sitt misjonsarbeid. I nattens mulm og mørke seilte han med sitt mannskap til Gøta og inn på Tróndurs gård, hvor han hev Tróndur ut av sengen og ga ham valget mellom å bekjenne seg til den kristne tro eller å bli halshugget.

Tróndur var pragmatisk og valgte det første, men ifølge Færøyingesagaen svor Tróndur hevn. I 1005 samlet han sine menn i en nattlig aksjon for å angripe Sigmundur på Skúvoy, hvor de tok Sigmundur på sengen. Sigmundur og hans tro følgesvenn og fetter Tóri Beinirsson sprang i havet sammen med karlen Einar fra Suðuroy. Deres legendariske svømmetur er blant annet gjengitt i kvadet Sigmundarkvæði yngra (det yngre kvad om Sigmundur), som alle skolebarn på Færøyene stifter bekjentskap med i undervisningen. Mens Tóri og Einar døde på svømmeturen, lyktes det Sigmundur å nå Sandvík på Suðuroy, men der ble han drept av bonden Torgrímur Illi, som var en av Tróndurs menn.

Færøyene blir norsk len[rediger | rediger kilde]

Fårebrevet fra 1298

Olav den hellige oppfordret noen viktige menn fra Færøyene, lagmann Gilli, Tórolvur Sigmundsson og Leivur Øssursson, om å komme til Norge for å bli hans hirdmenn i 1024. Men så lenge Tróndur i Gøta levde, klarte ikke Olav den hellige å få full kontroll over Færøyene. Etter Tróndur i Gøtas død i 1035 tok Leivur Øssurson Færøyene i len av den norske kongen Magnus den gode samme år. Dette markerer slutten på både vikingtiden på Færøyene og på Færøyenes selvstendighet.

Kirkjubøur bispedømme ble grunnlagt i 1111 med sete i Kirkjubøur, og var fra 1152 underlagt Nidaros erkebispedømme. I Kirjubøur skrev Biskop Erlendur i 1298 Færøyenes eldste kjente dokument, Fårebrevet. Han påbegynte også Magnuskatedralen, som i dag er en kirkeruin.

Kong Sverre kom til fostring i Kirkjubøur på Færøyene fem år gammel i 1156. Han må ha vært spesielt evnerik, for biskop Roe på Færøyene satte ham i prestelære. Som voksen skal Sverre ha fått høre av sin mor at han var sønn av kong Sigurd Munn. Om dette stemte eller ikke er uvisst, men det gav i hvert fall legitimitet til et mer storstilt prosjekt enn en karriere innen kirken. Sverre tok kontakt med den ledende opprørsflokken i landet, Birkebeinerne, som stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde falt i slaget på Re. De tok Sverre til høvding, og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører. I løpet av kort tid greide han å få seg selv hyllet som konge på Øyratinget, men det tok flere år før kongsmakten var endelig sikret.

I 1274 trådte den Yngre Gulatingslov i kraft. Lagmannen, som hittil hadde vært folkevalgt, ble fra nå av kongelig embedsmann. Alltinget ble omdannet til et Lagting, som kun hadde rett til å dømme og ikke utforme lover.

Færøyene blir mindre viktig for Norge[rediger | rediger kilde]

Da Håkon V Magnusson ble konge i 1299, valgte han Oslo og Akershus festning som kongesete. I 1314 gjorde han Oslo til rikets hovedstad. De utenrikspolitiske linjene ble rettet østover, noe som gikk imot den tidligere utenrikspolitiske retningen som kongemakten hadde fulgt, med sterk satsing på de nordatlantiske områdene i vest for å holde på og sikre Norgesveldet. Norge mistet kontakten med Shetland og Orknøyene, og enda viktigere, med Færøyene og Island.

Etter de første 500 årene med norsk bosetning hadde folketallet kommet opp i rundt 4 000, men dette ble halvert som følge av svartedauden på midten av 1300-tallet. Senere innvandring fra Shetland, Orknøyene og Norge gjorde at folketallet stabiliserte seg på ca. 5 000 innbyggere.

Kalmarunionen[rediger | rediger kilde]

I 1380 går Norge sammen med sine kolonier, Færøyene, Orknøyene, Hjatland, Island og Grønland, inn i en union med Danmark. 17 år senere, i 1397, dannes Kalmarunionen hvor også Sverige inngår. Kalmarunionen er en personalunion hvor landene har felles konge. Imidlertid var det et norsk riksråd som ved kongevalgene fra 1380 til reformasjonen i 1536 i prinsippet kunne ha valgt en annen konge enn den man hadde i Danmark. Etter reformasjonen ble det norske riksrådet nedlagt og Norge og dets kolonier underlagt Danmark.

Reformasjon og monopolhandel[rediger | rediger kilde]

Tjeld (Tjaldur på færøysk) ble øyenes nasjonalfugl etter at Nólsoyar Páll diktet "Fuglakvæði". Siden 1943 har Tjeldens dag blitt feiret 12. mars, etter initiativ fra S. Patursson. (Færøysk frimerke fra 1977).

Reformasjonen nådde Færøyene i 1538, to år etter Danmark. Øyene ble et prosti under Bergens biskop. Kongen overtok 2/3 av jorden. Bispesetet og prestestolen i Kirkjubøur ble nedlagt, og i 1547 ble latinskolen grunnlagt. Begynnelsen av reformasjonen markerer starten på det danske språks periode, da dansk ble innført som kirke- og amtsspråk. Perioden varte til midten av 1800-tallet.

I 1579 fikk den færøyske sjøhelten Magnus Heinason handelsmonopol på all handel til og fra Færøyene og han oppførte festingen Skansin i Tórshavn som et vern mot sjørøvere. Magnus Heinason mistet handelsmonopolet etter fire år, etter beskyldninger om svindel og dårlige varer. Heinason ble dømt til døden for sjørøveri i nederlandsk tjeneste, og ble henrettet den 18. januar 1589 i København. Etter sin død ble han frifunnet for anklagene.

København overtok handelsmonopolet fra Bergen i 1619, og i 1620 kom den færøyske kirken under Sjællands biskop.

Gabeltiden omtales som den mørkeste perioden i Færøyenes historie. Den varte fra 1655, da Christoffer Gabel ble lensherre på Færøyene, til 1709 da hans sønn Frederik Gabel døde. I 1662 fikk Gabel også handelsmonopolet og Færøyene ble nærmest styrt som en privat koloni.

Presten Lucas Debes var en av Gabels største motstandere og han reiste med en færøysk delegasjon til København i 1673, hvor han fortalte kongen om Gabels vilkår. Da en kongelig kommisjon kom frem til Færøyene samme år, ble Tinganes rammet av en brann hvor de fleste handelsbygninger og dokumenter gikk med. Noen hevdet på den tiden at Gabels menn stod bak brannen.

I 1709 overtok den danske stat handelsmonopolet, et monopol som varte til 1856.

Nólsoyar Páll var motstander av handelsmonopolet og kjempet for frihandel og selvstendighet for Færøyene. Hans Fuglakvæði er en vise hvor tjelden symboliserer ham selv, og dermed også den frie færøying. I 1804 bygde han sammen med Royndin Fríða Færøyenes første selveide skip siden Magnus Heinasons tid. Hans skip kom godt med da Færøyene i 1807 var truet av hungersnød under krigen mellom Danmark og England. Nólsoyar Páll satte inn sitt skip for å skaffe korn til øyfolket. Han omkom i et forlis vinteren 1808/1809 og er nå Færøyenes nasjonalhelt.

Del av Danmark etter Kielfreden[rediger | rediger kilde]

Lagtingshuset (1906). I bakgrunnen det nåværende danske riksombudsmannens hus

Ved Kielfreden i 1814 mistet Danmark Norge til Sverige, mens Færøyene, Island og Grønland ble igjen i det danske riket.

Fra 1700- til 1900-tallet ble folketallet tidoblet. Dette tilskrives den store industrialiseringen av fiskeriet, som i tillegg ble mer orientert mot havfiske enn mot kystfiske.[25] Så sent som i 1845 var 68 % av de yrkesaktive beskjeftiget i landbruket. Den økte levestandarden gav lengre forventet levealder, mindre barnekull og større motstandsdyktighet mot sykdommer.

I 1816 nedlegges det færøyske Lagtinget etter ordre fra den danske kongen Frederik VI etter å ha eksistert i 900 år. Færøyene blir et dansk amt styrt av fire danske embetsmenn, og enhver færøysk innflytelse på landets styring fjernes. Den dømmende funksjonen ivaretas av sorenskriveren, som eneste dommer i alle rettssaker.

Færøyingene ønsker å få gjenopprettet Lagtinget, men dette blir avslått av Stænderforsamlingen i Roskilde i 1844 og 1846.

26. mars 1852 underskriver Frederik VII loven om Lagtingets gjenopprettelse. Lagtinget skal fungere som et amtsråd og fikk kun rådgivende myndighet i færøyske anliggender. Den eneste Lagtinget fikk råderett over, var kirkens midler. Loven om Lagtingets gjenopprettelse trådte i kraft to år senere, i 1854, men det første Lagting ble samlet allerede i 1852 etter lagtingsvalget den 30. juni.

Nasjonal vekkelse[rediger | rediger kilde]

Frimerke med den opprinnelige notisen i avisen om julemøtet i 1888
Flaggskandalen på Ólavsøka i 1930.

Fra midten av 1800-tallet økte den nasjonale bevisstheten gradvis på Færøyene. Venceslaus Ulricus Hammershaimb startet arbeidet med å skape det færøyske skriftspråket og utga en rettskrivningsstandard i 1854. Selv om dette kunne ha vært en mulighet til å skape en lydnær rettskrivning, som i walisisk, valgte han å legge frem en rettskrivning sammenfallende med en ubrutt skriftlig tradisjon fra det gamle norrøne målet.

Hammershaimbs grammatikk ble møtt med litt motstand, fordi den var så innfløkt, og en rivaliserende rettskrivning ble konstruert av Jakob Jakobsen. Jakobsens versjon lå nærmere det talte språket, men ble aldri tatt i bruk av folk flest.

Etter en nasjonal vekkelse på Julemøtet i 1888 ble den færøyske forening Føroyingafelag stiftet få uker senere. Det færøyske selvstendighetspartiet Sjálvstýrisflokkurin ble stiftet i 1906. Partiet ble stiftet som en motvekt til det liberale danskvennlige partiet Sambandsflokkurin, som ville opprettholde den nuværende statsretslige stilling. Til å begynne var hovedstriden mellom de to partiene den færøyske språkstriden. Striden ble tilspisset da den danske regjeringen, etter samråd med Sambandspartiet, i 1912 bestemte at undervisningsspråket i den færøyske grunnskolen skulle være dansk. Denne bestemmelsen ble opphevet i 1938.

For å markere ønsket om færøysk selvstendighet ble Dannebrog firt under en høytidelig åpning av Lagtinget under Ólavsøkan i 1930, og det uoffisielle færøyske flagget heist. Den høyeste danske embetsmann på Færøyene, amtmann Hjalmar Ringberg, forlot stedet i protest. Episoden omtales i dag som «Flaggskandalen».

Britisk okkupasjon under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Britiske soldater på Færøyene under andre verdenskrig vist på et frimerke fra 2005

Færøyenes strategiske plassering i Nord-Atlanterhavet gjorde at Storbritannias statsminister Winston Churchill 11. april 1940 i en radiotale på BBC kunngjorde at de ville sende to destroyere til Tórshavn for å okkupere Færøyene 12. april 1940, tre dager etter Tysklands okkupasjon av Danmark. Churchill hadde fått forsikringer fra færøysk hold at britiske soldater var velkomne.

Øyene som tidligere var avhengig av økonomiske overføringer fra Danmark, var nå helt avhengig av Storbritannia. Britene befestet stillinger på strategisk viktige steder. Sund og fjorder ble minelagt, og på Vágar bygde britiske ingeniørsoldater en militær flybase.

8 000 britiske soldater var stasjonert på Færøyene, som den gang hadde 30 000 innbyggere.

Selvstendighetsbevegelsen hadde stor fremgang ved valget i 1943, men britene tillot ingen endring i øyenes forhold til Danmark, før Danmark var et fritt land.

Forfatningskrise og indre selvstyre[rediger | rediger kilde]

Kong Christian X oppløste det færøyske lagtinget etter at det ble flertall for løsrivelse fra Danmark

Etter andre verdenskrig ville ikke Færøyene tilbake til sin gamle status som et dansk amt. Den danske regjeringen inviterer den færøyske lagtingsdelegasjonen ned til København i 1946 for å forhandle om Færøyenes fremtidige styreform. Lagtingsdelegasjonen og den danske regjering ble ikke enige og man besluttet i fellesskap å avholde en folkeavstemning 14. september 1946. Valget stod mellom den danske delegasjonens betingelser eller løsrivelse. Det ble flertall for uavhengighet (5 656 for og 5 490 imot). Fire dager senere, 18. september utroper lagmann Thorstein Petersen Færøyene som en selvstendig nasjon. Opposisjonen hevder at beslutningen er grunnlovsstridig og får støtte fra den danske regjering. Den danske kongen, Christian X av Danmark, oppløser det færøyske lagtinget 23. september med støtte fra samtlige partier i Folketinget og presiserer at Danmark kun kan akseptere færøysk selvstendighet ved gjensidig forhandling. Det skrives ut nyvalg og de partier som ønsker fortsatt å være en del av det danske rike får et flertall på fire mandater. Den nye lagtingsformannen Jákup Frederik Øregaard utbringer en hyllest Leve kongen, for Færøyene, for Danmark, noe som aldri før har skjedd i lagtinget.

Etter nye forhandlinger ble det i 1948 vedtatt en lov om indre selvstyre. Færøysk ble godkjent som offisielt språk, Færøyene fikk egne pengesedler, færøysk krone og embedet som lagmann (løgmaður, Færøyenes statsminister) ble igjen innført.

Siden 1950-årene har industrialisering og sentralisering gjort at mange har flyttet fra små bygder og til større tettsteder, mens útoyggjar blir truet av fraflytting. Den færøyske finanskrisen i perioden 1989–1995 gav høy arbeidsløshet, og nærmere 10 % av befolkningen utvandret, hvorav halvparten til Danmark. Mange av utvandrerne har siden flyttet tilbake til Færøyene.

Opprøret i Klaksvík[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Klaksvíkstriden

I 1955 gjorde innbyggerne i Klaksvík opprør, etter at overlegen på byens sykehus, Olaf Halvorsen, en tidligere aktiv nazist, ble avskjediget mot innbyggernes vilje. For å dempe uroen ble 100–200 politifolk sendt til byen, med det resultat at innbyggerne minela innseilingen til havnen. Før det kom til konfrontasjon, ble det inngått et politisk forlik.

Legesaken var den utløsende faktor for opprøret, men den underliggende årsaken var spørsmålet om Færøyene uavhengighet.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Lagtingshuset i Tórshavn er en trebygning fra 1856.

Færøyene er «et selvstyrende Folkesamfund i det danske Rige,» ifølge Hjemmestyreloven av 1948.[26] Dronning Margrethe II av Danmark er således statsoverhode i det konstitusjonelle monarkiet. Færøyenes statsrettslige stilling har vært gjenstand for vitenskapelig og politisk debatt.[27] I 2005 ble de færøyske myndighetenes kompetanse utvidet til alle områder, unntatt statsforfatningen, statsborgerskap, Høyesterett, utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk samt valuta- og pengepolitikk. Fámjinserklæringen stadfestet Færøyenes innflytelse og medvirkning i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Færøyene er et representativt demokrati med allmenn stemmerett for fastboende statsborgere over 18 år.[28] Nasjonalforsamlingen er Lagtinget, som består av 33 medlemmer valgt ved forholdstallsvalg og kumulasjon. Valg utskrives senest hvert fjerde år. Lagtinget praktiserer parlamentarisme og et flerpartisystem. Lagtinget har fire oftest jevnstore partier, Fólkaflokkurin, Sambandsflokkurin, Tjóðveldi og Javnaðarflokkurin. De mindre partiene Framsókn, Miðflokkurin og Sjálvstýrisflokkurin er også representert. Fra Lagtinget utgår regjeringen (landsstýri, «landsstyre»), som ledes av en statsminister (løgmaður, «lagmann»). Statsminister siden 2011 er Kaj Leo Johannesen fra Sambandsflokkurin. Færøyene har høy oppslutning rundt tradisjonelle former for politisk deltagelse, men kvinner er underrepresenterte.[29][30][31] De viktigste skillelinjene i færøysk politikk er høyre–venstre, union–selvstyre og sentrum–periferi.[32]

Færøyene er ikke medlem av Den europeiske union. En egen tilleggsartikkel i Roma-traktaten slår fast at danske statsborgere bosatt på Færøyene ikke skal anses som danske statsborgere i traktatøyemed. Det vil si at danske statsborgere bosatt på Færøyene er ikke EU-borgere, mens andre EU-lands statsborgere som bor på øyene, ansees som EU-borgere. Færøyene har vært en del av Den nordiske passunionen siden 1966 og Schengen-området siden 2001. Det er også inngått tollpolitiske samarbeid med EU, EFTA og Russland. Formelt har ikke Færøyene et eget ambassadevesen, men har representasjonskontorer i København, Brussel, London og Reykjavík.[33]

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Færøyenes inndeling i kommuner fra 1. januar 2009.

Utdypende artikkel: Færøyenes kommuner

Færøyene er fra 1. januar 2009 inndelt i 30 kommuner med omkring 120 byer og bygder. Kommunene har ansvar for en offentlige tjenester som barnehager, primærhelsetjeneste, arealplanlegging og tekniske tjenester. Interkommunalt samarbeid er utbredt på de fleste tjenesteområder, ettersom den gjennomsnittlige kommunestørrelsen er liten. Sentralisering, stigende forventninger til offentlige tjenester og en aldrende befolkning i periferien har aktualisert spørsmålet om kommunesammenslåinger.[34] De folkevalgte kommunestyrene har få medlemmer sammenlignet med kommuner i Norge og Sverige.[35]

Tradisjonelt er også Færøyene inndelt i syv regioner eller sysler (sýslar), Norðoyar (KG), Eysturoy (FD), Norðurstreyoy (VN), Suðurstreymoy (TN), Vágar (VA), Sandoy (SA) og Suðuroy (TG). Disse brukes fremdeles i kjennetegn i skipsfart. Syslene var egne rettskretser med lokale ting fra vikingtiden. Frem til 2008 var syslene også valgkretser til Lagtinget. Frem til 2010 fungerte syslene som politidistrikter, med hver sin sysselmann. Fra 2010 er det fem sysselmenn fordelt på tre politidistrikter. Retten på Færøyene er felles førsteinstansdomstol for øyene, og har Østre Landsrett i Danmark som appellinstans.

Flagg og symboler[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Færøyenes flagg og Færøyenes riksvåpen

Nasjonaldagen er den 29. juli, som sammenfaller med tusenårige nasjonalhøytiden Ólavsøka.

Færøyenes flagg (Merkið, «merket») er et nordisk korsflagg, først presentert i 1919 og i offisiell bruk siden 1940. Flagget ble laget av tre færøyske studenter i København våren 1919. Det ble først heist i bygden Famjin i juni. Til Ólavsøka i 1930 ble flagget tatt i bruk i en offisiell anledning, og fra 1931 kom flagget i vanlig bruk. Bruken var en kilde til uenighet mellom danske og færøyske myndigheter gjennom 1930-årene. Da Danmark ble okkupert av tyske styrker i april 1940, tok britiske styrker kontroll over Færøyene. Det ble da nødvendig å etablere en flaggskikk som skilte skip fra britisk-kontrollerte områder fra dansk/tysk-kontrollerte skip. Den 25. april 1940 anerkjente Storbritannia Merkið som Færøyenes flagg. Siden 1947 har 25. april vært nasjonal høytidsdag til minne om flagget. Hjemmestyreloven av 1948 stadfestet Merkið som øyenes offisielle flagg.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Trålere i Sandur på Sandoy.
Færøysk oppdrettsanlegg.

Utdypende artikkel: Færøyenes økonomi

Færøyene var inntil begynnelsen av 1900-tallet et landbrukssamfunn, basert på fåreavl, kystfiske og fangst av fugler. Dette har nå endret seg, og Færøyene er i dag en fiskerinasjon med en moderne flåte av trålere og fiskeforedlingsindustri. Med endringer i fiskerigrensene i 1970-årene utviklet Færøyene en særegen økonomisk modell av korporatistisk og planøkonomisk tilsnitt. Finanskrisen i 1990-årene førte til et oppgjør med denne, og i dag er subsidiene og regjeringsgarantiene avviklet, fiskeriet regulert og fiskerettighetene kapitalisert.[36]

Eksporten fra fiskerisektoren utgjør 98 % av den totale eksporten. Øyenes avhengighet av fiskerinæringen er ikke uproblematisk, fordi økonomien er sårbar overfor svingninger i fangst og priser. Overfisking og innskrenkninger i kvoter er på sikt en trussel for samfunnet. Hensynet til fiskerinæringen veide tungt da Færøyene valgte å stå utenfor EU, og dermed ikke være underlagt EUs felles fiskeripolitikk. Færøyene har et tett samarbeid med Island i fiskerirelaterte spørsmål. Et annet trekk ved den færøyske økonomien er den store sysselsettingen i offentlig sektor, og det årlige tilskuddet fra Danmark gjør at Færøyene kan opprettholde en stor ikke-tjenesteytende sektor og en stor offentlig administrasjon. Det finnes også et betydelig offentlig eierskap, for eksempel i selskaper som Posta, Føroya Tele, Rúsdrekkasøla Landsins og Atlantic Airways.[37]

Færøyingene håper at olje i fremtiden vil bli en viktig industri. Åtte oljeselskaper, inkludert det norske oljeselskapet Statoil, er tildelt letelisenser i færøysk farvann og vil starte leting våren 2006. Til sammen vil det i perioden frem til 2008 bli utført ti boreforsøk i området, fem på færøysk side og fem på britisk side. Tidligere leteboringer har ikke gitt drivverdige funn.

Fiskeoppdrett[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøysk fiskeoppdrett

Fiskeoppdrettet gjorde sitt inntog på Færøyene i slutten av 1970-årene, hovedsakelig på grunn av en nedadgående vekst i de internasjonale fiskeprisene og økonomien for øvrig, samt stadig minkende fiskekvoter. Dermed begynte man for alvor å investere store summer i oppdrettsanlegg, primært for laks og ørret, slik at færøyingene slapp å seile ut for å fange fisk. Næringen har siden starten vært regulert av Færøyenes regjering, med påkrevde tillatelser for å drifte anlegg.

Enkelte ganger i 1980-årene utgjorde eksporten av oppdrettsfisk helt opp til 20 % av Færøyenes samlede eksport,[38] men eksporten falt til et bunnivå under krisen i 1990-årene, før næringen deretter tok seg opp igjen. I 1998 ble subsidiene til næringen avskaffet, og i 1999 eksporterte man 30 000 tonn oppdrettsfisk, en dobling fra året før. I de senere år har næringen vært noe plaget av lakselus. Oppdrettsnæringen er i dag Færøyenes nest største eksportnæring, etter havfiskeriet, og det største lakseoppdrettsselskapet, Bakkafrost, står alene for en produksjon på 30 650 tonn sløyd vekt.

Tradisjonell småhvalfangst[rediger | rediger kilde]

Fangede grindhvaler i Hvalba på Suðuroy

Utdypende artikkel: Færøysk hvalfangst

Den tradisjonelle færøyske grindhvalfangsten (grindadráp [ˈgɹɪndaˌdrɔap], «grindedrap») foregår hovedsakelig i øyenes indre farvann. Den har lange, historiske og matkulturelle tradisjoner, og kan dateres tilbake til 1584. Fangsten er strengt lovregulert, og overvåkes alltid av den lokale sysselmannen, tilsvarende en lensmann. Rundt 950 grindhvaler blir fanget årlig, hovedsakelig i sommermånedene. Fangsten er ikke-kommersiell og organisert av de enkelte bygdene. Alle kan delta, og hele fangsten blir fordelt likt mellom alle i bygdens manntall i etterkant. Fangstmennene omringer grindhvalene med en stor halvsirkel av båter, og driver så hvalene inn i en bukt eller en fjord. Når de kommer nært nok land, blir hvalene fanget og slaktet av fangstmenn på land. Fangsten antas å utgjøre rundt 25 % av kjøttforbruket på øyene.

Internasjonale dyrevernaktivister kritiserer fangsten, og beskriver den som kaldblodig og unødvendig,[39] mens deltakerne til gjengjeld hevder at de utenlandske journalistene som rapporterer fra fangsten ikke har nok kunnskap om fangstmetodene og dens økonomiske betydning.[40]

Energiforsyning[rediger | rediger kilde]

Rørledninger for Fossá kraftverk i Vestmanna i 1950-årene.

Færøyenes tilgang på elektrisk kraft kommer i all hovedsak fra vannkraft og termisk energi. På 2000-tallet har det også blitt gjort flere utbygginger av vindkraft. I 2012 hadde Færøyene en samlet energiproduksjon på 291 556 MWh, hvorav 62,1 % kom fra termisk energi, 34,2 % fra vannkraft og 3,7 % fra vindkraft.[41] Øyene har en betydelig import av olje, som for det meste brukes til drivstoff og elektrisk kraft.[42]

Siden 1990-årene har en rekke selskaper blitt tildelt letelisenser for olje- og gassforekomster på færøysk sokkel. Den færøyske sokkelen er teknisk krevende, fordi store deler er dekket av et tykt, hardt lag med lava. Det er gjort flere funn, men så langt har ingen felter vist seg å være drivverdige. De færøyske, børsnoterte selskapene Atlantic Petroleum og Faroe Petroleum har virksomhet på færøysk, irsk, britisk, norsk og nederlandsk sokkel.

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Rasmus Rasmussen og Símun av Skarði, grunnleggerne av Føroya Fólkaháskúli

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

I 1979 ble det innført et selvstendig utdanningssystem på Færøyene. Antallet utdanningsmuligheter er allikevel begrenset, og mange må reise til utlandet for å studere. Årlig tar omkring 500 færøyinger høyere utdanning på Færøyene, mens rundt 1 000 studerer i Danmark. Med Hjemmestyreloven av 1948 ble færøysk hovedspråk på Færøyene, mens dansk ble det offisielle andrespråket og har fortsatt en sentral rolle. Dansk er det første fremmedspråket færøyske barn blir lært opp i, fra 3. klasse, og fra 4. klasse blir de også undervist i engelsk. Fra 8. klasse er det også mulighet for å lære seg andre fremmedspråk som tysk, fransk eller spansk. Den obligatoriske folkeskolen (fólkaskúlin) går frem til 10. klasse.

I 1937 ble det opprettet en videregående skole i form av et kurs. I 1964 ble kurset utvidet til et reelt gymnasium som fortsatt befinner seg i Hoyvík, nemlig Føroya Studentaskúli og HF-skeið, som i dag er Færøyenes største videregående skole. I Tórshavn ligger også handelsskolen Føroya Handilsskúli som tilbyr en rekke utdannelser, en teknisk skole, samt navigasjons- og maskinmesterskolen Vinnuháskúlin. Byen huser også Fróðskaparsetur Føroya, som ble grunnlagt den 20. mai 1960 og fortsatt er det eneste universitetet på Færøyene, samt folkehøyskolen Føroya Fólkaháskúli.

Forskning og statistikk[rediger | rediger kilde]

Universitetet, Fróðskaparsetur Føroya, er det fremste stedet for forskning på Færøyene, særlig med hensyn til maritime fag, men også færøysk språk og litteratur, samt færøysk og global historie. Forskerne ved universitetet samarbeider internasjonalt, samt med Hagstova Føroya. Hagstova Føroya er den sentrale færøyske institusjonen for innsamling, bearbeiding og formidling av offisiell statistikk. Viktige statistikkområder er befolkning (herunder også navn), kriminalitet, valg, miljø, utdanning, innvandring, arbeidsmarked, helse og lønn. Hagstova Føroya har dessuten værstatistikk tilbake til 1961 fra Akraberg, Mykines og Tórshavn.

Massemedier[rediger | rediger kilde]

Almenkringkasteren Kringvarp Føroyas hovedkvarter i Tórshavn.

Færøyene ble det siste landet i Europa som fikk en nasjonal fjernsynskringkaster, nemlig Sjónvarp Føroya (SvF) i 1984. Før dette hadde radiokanalen Útvarp Føroya (ÚF) kringkastet sine sendinger siden 1957. Andre radiokanaler er Rás 2 og Lindin, hvor sistnevnte er en kristen radiostasjon, mens førstnevnte ble opprettet som et alternativ til Útvarp Føroya da Atlantic Radio ble nedlagt. Sjónvarp Føroya og Útvarp Føroya er siden 2005 samlet i det offentlige mediekonsernet Kringvarp Føroya (KvF).

De eldste mediene på øyene er allikevel avisene. Dimmalætting, opprinnelig et organ for Sambandsflokkurin, ble første gang trykt i 1878, og blir i dag utgitt fem ganger i uken. Hovedkonkurrenten er Sosialurin, som ble etablert som organ for Javnaðarflokkurin i 1927 og i dag blir utgitt fem ganger i uken. Partipressen omfattet også 14. september, Dagblaðið og Tingakrossur, som var organ for henholdsvis Tjóðveldisflokkurin, Fólkaflokkurin og Sjálvstýrisflokkurin, men disse kom alle i økonomisk uføre under krisen i 1990-årene. Dimmalætting og Sosialurin ble deretter erklært partipolitisk uavhengige og solgt til private, skjønt arven fra partipressens dager somme tider kommer til syne.

Norðlýsið er en regionavis for Norðoyar med base i Klaksvík. Av andre publikasjoner finnes blant andre todagersavisen Oyggjatíðindi, kvinnemagasinet Kvinna, det populærvitenskapelige tidsskriftet Frøði og litteraturtidsskriftet Varðin.

Kriminalitet[rediger | rediger kilde]

Diskriminering av homofile på Færøyene har blitt viet oppmerksomhet. Homofili ble avkriminalisert i 1933, mens diskriminering av homofile ble eksplisitt forbudt ved lov i 2006. Færøyene anerkjenner ikke homofile partnerskap. Motstand mot lovfesting av rettigheter på LHBT-området har i stor grad vært religiøst begrunnet.[43][44]

Kultur[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøysk kultur. Se også: Færøysk kunst, Færøysk litteratur og Færøysk musikk.

Den færøysk kulturen har sine røtter fra den norrøne kulturen. Færøyene var lenge isolert fra store kulturelle omveltninger og bevegelser som feide over Europa. Dette betyr at færøyingene har ivaretatt en stor del av sin tradisjonelle kultur. Det færøyske språket har sin opprinnelse i det vestnorrøne språket som ble snakket i Norge i tidlig middelalder. Det er i nær slekt med islandsk og det utdødde norn på Shetland og Orknøyene. Norn var gjensidig forståelig med færøysk, slik moderne islandsk til en viss grad er det i dag. Inntil 1400-tallet hadde færøysk en ortografi som lå nært opp til islandsk og norsk, men etter reformasjonen i 1538, ble bruk av færøysk i skoleverket, kirken og offentlig administrasjon forbudt av danskene. Selv om en rik muntlig tradisjon overlevde, ble ikke språket skrevet i mer enn 300 år. Formidling av dikt og fortellinger ble gjort muntlig. Disse verkene ble delt inn i sagnir (sagn), ævintýr (eventyr) og kvæði (kvad). Sistnevnte ble ofte satt sammen med musikk og middelaldersk kjededans. Disse ble etter hvert nedskrevet på 1800-tallet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Matras, Christian (1959): «Føroyanavnið eina ferð enn» (færøysk)Fróðskaparrit, nr. 8, s. 39–56.
  2. ^ a b c Oyggjastøddir (færøysk). Umhvørvisstovan. Besøkt 3. januar 2014.
  3. ^ Miðdepilin í Føroyum (færøysk). Umhvørvisstovan. Besøkt 3. januar 2014.
  4. ^ Fjøll í Føroyum flokkað eftir hædd (færøysk). Umhvørvisstovan. Besøkt 3. januar 2014.
  5. ^ Størstu vøtn (færøysk). Umhvørvisstovan. Besøkt 3. januar 2014.
  6. ^ Kort & Matrikelstyrelsen (2001). Føroyar. Topografiskt Atlas 1:100 000. København (færøysk). ISBN 87-7866-010-6.
  7. ^ a b c Debes, Hans Jacob (1990). Føroya søga, bind 1, s. 9–11. Føroya Skúlabókagrunnur, Tórshavn (færøysk). ISBN 99918-0-545-1.
  8. ^ Bloch, Dorete og Fuglø, Edward (1999). Villini súgdjór í Útnorðri. Føroya Skúlabókagrunnur, Tórshavn (færøysk). ISBN 99918-0-189-8.
  9. ^ Madsen, Heini (1999). Færøerne, hvornår skete det. Forlagið Skúvanes (dansk).
  10. ^ a b Fólkið skift á aldur, bygd/býur, kyn og ár (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 5. januar 2014.
  11. ^ a b Ríkisborgararættur, 1. januar 2013 skift á kyn, land og aldur (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 4. januar 2014.
  12. ^ Jørgensen, Tove H. m.fl. (2004): «The origin of the isolated population of the Faroe Islands investigated using Y chromosomal markers» (engelsk)Human Genetics, nr. 1, s. 19–28.
  13. ^ Als, Thomas D. m.fl. (2006): «Highly discrepant proportions of female and male Scandinavian and British Isles ancestry within the isolated population of the Faroe Islands» (engelsk)European Journal of Human Genetics, nr. 4, s. 497–504.
  14. ^ Skov, Oliver Routhe (21. oktober 2013). Kvinderne forsvinder fra Færøerne (dansk). DR. Besøkt 5. januar 2014.
  15. ^ Færøudvalget 2012–2013. Almindelig del, bilag 21 (dansk). Folketinget (2013). Besøkt 5. januar 2014.
  16. ^ Hamilton, Lawrence C.; Colocousis, Chris R. og Johansen, Sámal T.F. (2004): «Migration from Resource Depletion: The Case of the Faroe Islands» (engelsk)Society and Natural Resources, nr. 5, s. 443–453.
  17. ^ a b c Joensen, Høgni Debes (2013). Sundhedsberetning for Færøerne 2012–2013. Landslæknin í Føroyum, Tórshavn (dansk).
  18. ^ Gaïni, Firouz (2009). Family and Primary School in the Faroe Islands. International Conference on Primary Education (engelsk).
  19. ^ Lov nr. 177 fra 23. juni 1956 om foranstaltninger i anledning af svangerskab m.v. (dansk). Lógasavn. Besøkt 5. januar 2014.
  20. ^ Haagensen, Klaus Munch (red.) (2013). Nordic Statistical Yearbook 2013, s. 44–45. Nordisk ministerråd, København (engelsk og svensk). ISBN 978-92-893-2481-6.
  21. ^ Brunstad, Endre (1995). Nasjonalisme som språkpolitisk ideologi: Om nynorsk, frisisk og færøysk målreising. Norges forskningsråd, Oslo (norsk). ISBN 978-82-12-00527-3.
  22. ^ Jacbosen, Jógvan í Lon (2001): «Føroyskt – Færøsk» (dansk)Sprogforum, nr. 19, s. 40–45.
  23. ^ Petersen, Hjalmar P. (2011): «Related Languages, Convergence and Replication: Faroese-Danish» (engelsk)International Journal of Bilingualism, nr. 1, s. 101–120.
  24. ^ Helle, Knut (1974). Norge blir en stat 1130–1319, 2. utg., s. 124. Universitetsforlaget, Oslo. ISBN 82-00-01323-5.
  25. ^ Coull, James R. (1967): «A Comparison of Demographic Trends in the Faroe and Shetland Islands» (engelsk)Transactions of the Institute of British Geographers, nr. 41, s. 159–166.
  26. ^ Lov nr. 137 af 23. marts 1948 om Færøernes Hjemmestyre (dansk). Statsministeriet. Besøkt 18. januar 2014.
  27. ^ Sølvará, Hans Andrias (2003): «Færøernes statsretlige stilling i historisk belysning – mellem selvstyre og selvbestemmelse» (dansk)Føroyskt lógarrit, nr. 3, s. 145–181.
  28. ^ Løgtingslóg nr. 49 frá 20. juni 1978 um val til Løgtingið (færøysk). Lógasavn. Besøkt 18. januar 2014.
  29. ^ Hoff, Jens og West, Hallbera (2008): «Citizenship in the Faroe Islands: Participant, Parochial or Colonial?» (engelsk)Scandinavian Political Studies, nr. 3, s. 311–332.
  30. ^ Beinta í Jákupsstovu (2013): «Kvinneunderskudd blant færøyske politikere – sett i lys av Norris’ traktmodell for rekruttering av politiske representanter» (norsk)Tidsskrift for samfunnsforskning, nr. 3, s. 312–337.
  31. ^ Sigga í Hoyvík (2012). Kvinden. En antropologisk studie af den mytiske diskurs om kvinden, dens opkomst og udbredelse i det færøske samfund via nationalismen (dansk). Lunds universitet. Besøkt 18. januar 2014.
  32. ^ Grímsson, Ólafur Ragnar (1978): «Peripheries and Nationalism: The Faroes and Greenland» (engelsk)Scandinavian Political Studies, nr. 4, s. 315–327.
  33. ^ Uttanríkismál. Kunningarrit um uttanríkispolitiskt virksemi (færøysk). Løgmansskrivstovan (2013).
  34. ^ Beinta í Jákupsstovu og Kjersem, Eli (2007). Kommunesammenslåing og ny tenkning om kommunenes oppgaver på Færøyene. Høgskolen i Molde (norsk) [Paper til den 16. nordiske kommuneforskerkonferansen].
  35. ^ Beinta í Jákupsstovu og Kjersem, Eli (2005). Rekruttering av færøyske kommunepolitikere. Høgskolen i Molde (norsk). ISBN 82-7962-059-1 [Arbeidsnotat nr. 4/2005].
  36. ^ Hansen, Jørn Astrup (2007): «Færøerne – fra planøkonomi til markedsøkonomi» (dansk)Samfundsøkonomen, nr. 1.
  37. ^ Lecercle, Doranne (red.) (2011). OECD Territorial Reviews. NORA Region 2011: The Faroe Islands, Greenland, Iceland and Coastal Norway, s. 44. OECD Publishing (engelsk). ISBN 978-92-64-09761-2.
  38. ^ Justinussen, Jens Christian Svabo (1997). Fanget i fisken? En analyse af den politiske økonomi på Færøerne i efterkrigstiden, s. 111. Tek-Sam forlag, Roskilde (dansk). ISBN 87-7753-142-6.
  39. ^ Why do whales and dolphins strand? (engelsk). WDCS. Besøkt 28. april 2011.
  40. ^ Chrismar, Nicole (28. juli 2006). Dolphins Hunted for Sport and Fertilizer (engelsk). ABC News. Besøkt 28. april 2011.
  41. ^ El-gerð skift á vatn, vind og termiska orku í MWh (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 18. januar 2014.
  42. ^ Innflutningur skiftur á B.E.C. vørubólkar og mánaðir (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 18. januar 2014.
  43. ^ Rydström, Jens (2011). Odd Couples. A History of Gay Marriage in Scandinavia. Aksant Academic Publishers, Amsterdam (engelsk). ISBN 978-90-5260-381-0.
  44. ^ Guinot, Diane m.fl. (2006). Homofobi på Færøerne? En rapport om et samfunds holdningsændring i forbindelse med § 266 b (dansk). Roskilde Universitetscenter. Besøkt 18. januar 2014.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Debes, Hans Jacob (1990). Føroya søga I. Norðurlond og Føroyar. Føroya Skúlabókagrunnur, Tórshavn (færøysk). ISBN 99918-0-545-1.
  • Debes, Hans Jacob (1995). Føroya søga II. Skattland og len. Føroya Skúlabókagrunnur, Tórshavn (færøysk). ISBN 99918-0-060-3.
  • Debes, Hans Jacob (2000). Føroya søga III. Frá kongligum einahandli til embætisveldi. Føroya Skúlabókagrunnur, Tórshavn (færøysk). ISBN 99918-0-256-8.
  • Debes, Hans Jacob (2001). Færingernes land. Historien om den færøske nutids oprindelse. Multivers, København (dansk). ISBN 87-7917-039-0.
  • Jespersen, Kári og Nolsøe, Jens Pauli A. (2000). Føroya søga 1940–1998. Tráður til keldusavn. Føroya Skúlabókagrunnur, Tórshavn (færøysk).
  • Miller, James (2003). The North Atlantic Front: Orkney, Shetland, Faroe, and Iceland at War. Birlinn, Edinburgh (engelsk). ISBN 1-84341-011-7.
  • Nauerby, Tom (1996). No Nation Is an Island. Language, Culture and National Identity in the Faroe Islands. SNAI-North Atlantic Publications (engelsk). ISBN 87-983424-5-2.
  • Schei, Liv Kjorsvik (2003). The Faroe Islands. Birlinn, Edinburgh (engelsk). ISBN 1-84158-242-5.
  • Stove, Stein (1981). «Færøyene i norsk litteratur : en bibliografi til belysning av Færøyenes historie : norske bøker og tidsskriftartikler om Færøyene og færøyske emner : færøysk diktning oversatt til norsk : Færøyene som tema i norsk diktning». I: Færøyene – frendeland i vest, s. 129–153. Norsk-færøysk lag (norsk). ISBN 82-99084008.
  • West, John F. (1974). Færøerne. En nation og dens historie. Gyldendal, København (dansk).
  • Wylie, Jonathan (1987). The Faroe Islands. Interpretations of History. University Press of Kentucky (engelsk). ISBN 0813115787.
  • Young, G.V.C. (1979). From the Vikings to the Reformation. A Chronicle of the Faroe Islands up to 1538. Shearwater Press, Douglas (engelsk). ISBN 0-904980-20-0.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Færøyene – bilder, video eller lyd
Offentlige nettsteder
Færøyske aviser
Diverse