Høyesterett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Se også Norges Høyesterett

En høyesterett er en domstol som dømmer i siste instans i et selvstendig rettssystem, som en stat, delstat eller lignende. Høyesterett i en jurisdiksjon dømmer gjerne primært saker av prinsipiell betydning, og på denne måten dannes presendens som lavere domstoler følger.

I Storbritannia var høyesterett, av historiske årsaker, en komité av Overhuset inntil en egen høyesterett begynte sitt virke i oktober 2009.

I Tyskland er funksjonen som føderal høyesterett delt, ved at de har en egen føderal grunnlovsdomstol (Bundesverfassungsgericht) og ytterligere frem likestilte føderale høyesteretter i ikke-konstitusjonelle saker, nemlig Bundesgerichtshof, Bundesverwaltungsgericht, Bundessozialgericht, Bundesfinanzhof og Bundesarbeitsgericht. Muligheten for at de likestilte domstoler kan komme til avgjørelser med motstridende innhold er løst ved opprettelsen av et fellesorgan (Gemeinsamer Senat der obersten Gerichtshöfe des Bundes).

På grunn av internasjonale traktater og medlemskap i internasjonale organisasjoner er det blitt mindre entydig hvilke domstoler som har funksjon av høyesterett i europeiske stater. For eksempel føyer Norge seg etter rettsavgjørelser i Menneskerettsdomstolen (iht. EMK) selv om Høyesterett har kommet til motsatt utfall innen det norske rettsystemet. EF-domstolen i Luxemburg har siden 1964 (Saken Costa mot ENEL) lansert en doktrine om at den er overordnet de enkelte medlemslands respektive høyesteretter innenfor EF-rettens område.

Motsigelsen om hvordan en høyesterett kan være underlagt en utenlandsk retts juristiksjon er forsøkt løst innenfor juridisk teori med prinsippene om rettsmonisme og rettsdualisme.

Eksempler på høyesteretter[rediger | rediger kilde]