Canada

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Canada Canada
	Canada har ikke riksvåpen
Flagg
Nasjonalt motto: A Mari Usque Ad Mare (Latin: Fra hav til hav)

Offisielle språk:	fransk og engelsk
Hovedstad:	Ottawa
Styreform: Dronning: Generalguvernør: Statsminister:	Konstitusjonelt monarki Elisabeth II Michaëlle Jean Stephen Harper
Areal: Totalt Herav vann	Rangert som nr. 2 9 984 670 km² 8,62 %
Befolkning: Totalt (2005) Tetthet	Rangert som nr. 35 32 805 041 3,29/km²
HDI:	0,961 (rangert som nr. 4)
Uavhengighet fra:	Storbritannia 1. juli 1867 (Confederation) 11. desember 1931 (Statute of Westminster) 17. april 1982 (Canada Act)
Valuta:	Canadiske dollar `(CAD$)`
Tidssone:	UTC -3.30 til -8
Nasjonaldag:	1. juli
Nasjonalsang:	«O Canada»
Toppnivådomene:	.ca
Kart over Canada:

The Dominion of Canada (engelsk) eller Le Dominion du Canada (fransk) er et land i Nord-Amerika som grenser til De forente stater (USA), Grønland (Danmark) og St. Pierre et Miquelon (Frankrike). Canada har verdens nest største landmasse (nesten 10 million km²) etter Russland og er verdens nordligste land. Canada er en føderasjon bestående av ti provinser og tre territorier.

[rediger] Navn

Navnet «Canada» kommer fra ordet kanata som er et indiansk ord for «landsby» og ble brukt om Stadacona, en landsby der dagens Ville de Québec / Quebec City ligger. Kart laget av franske og engelske oppdagelsesreisende viser at navnet Canada var brukt om elven Ottawa. En teori er at elven fikk navnet sitt etter landsbyen og at området deretter fikk samme navn.

[rediger] Styreform

Canada er et konstitusjonelt monarki, en føderal stat og et parlamentarisk demokrati med to offisielle språk og to lovsystemer: Civil law og common law. I 1982 ble Charter of Rights and Freedoms befestet i Canadian Constitution (den kanadiske grunnlov).

Canadas grunnlov var opprinnelig en britisk lov, British North America Act, 1867, og helt frem til 1982 måtte en endring av denne foretas i det britiske parlament. Siden 1982, da grunnloven ble «patriert», dvs. da kanadierne fikk rett til å forandre den i Canada, er denne grunnleggende lov blitt kjent som Constitution Act, 1867-1982.

Monarkiet

Fra tiden med fransk kolonisering og britisk styre til det nåværende selvstyre har kanadierne levd under et monarki. Selv om Canada har vært en selvstyrt «dominion» i det britiske imperium siden 1867, ble full uavhengighet for Canada først etablert i 1931 ved Statute of Westminster.

Elizabeth II, Dronningen av England, er derfor Canadas dronning og overhode for mange land. I egenskap av Dronning av Canada delegerer hun sine fullmakter til en kanadisk generalguvernør. Canada er derfor et konstitusjonelt monarki: Dronningen er overhode men styrer ikke.

Det føderale styre

«Konføderasjonens 33 fedre» vedtok et føderalt styre i 1867. En føderal stat er en stat som samler mange forskjellige politiske samfunn under et felles styre for felles formål, og separate lokale eller regionale regjeringer for de spesielle behov til hver enkelt region.

I Canada ligger ansvaret til den sentrale, eller føderale, regjering innenfor følgende områder: nasjonalt forsvar, mellomprovinsiell og internasjonal handel, immigrasjon, bank- og pengesystem, straffelov og fiskeri. Domstolene har også gitt de føderale myndigheter fullmakter når det gjelder luftfart, shipping, jernbane, telekommunikasjon og atomenergi.

Den regionale eller provinsielle lovgivende myndighet er ansvarlig for utdanning, eiendoms- og borgerlige rettigheter, rettspleien, sykehussystemet, naturressurser innen sine grenser, folketrygd, helse og kommunale institusjoner.

Parlamentarisk system

Det kanadiske parlamentariske system har sine røtter i England. Det kanadiske parlament holder på tradisjonene fra det britiske parlament og består av Dronningen (som i Canada er representert ved generalguvernøren), senatet og underhuset.

Senatet, også kalt Overhuset (Upper House), har mønster etter det britiske Overhuset (House of Lords). Det har 104 medlemmer som blir utnevnt, ikke valgt, stort sett blant Canadas fire hovedregioner: Ontario, Quebec, provinsene i vest og Atlanterhavsprovinsene. Senatet har de samme fullmakter som Underhuset (House of Commons), med noen få unntak.

Underhuset er det viktigste lovgivende organ med 301 medlemmer, ett fra hvert av de 301 valgdistriktene. Den kanadiske grunnlov sier at det må velges et nytt Underhus minst hvert femte år. Som i Storbritannia og andre land i Samveldet av nasjoner, stemmer velgerne i Canada på ett medlem fra sitt valgdistrikt i en valgomgang.

I hvert valgdistrikt blir den kandidat valgt som har flest stemmer selvom han eller hun har fått mindre enn halvparten av stemmene. Kandidatene representerer som regel et anerkjent politisk parti, selvom noen stiller som uavhengige, og det parti som vinner flest representanter danner i alminnelighet regjering. Partiets leder blir så spurt av Generalguvernøren om å bli statsminister.

Den virkelige utøvende makt ligger hos regjeringen under ledelse av statsministeren. Som regel er statsministeren leder for det største partiet i Underhuset og har utstrakte fullmakter. Statsministeren pleier å velge sine ministre blant parlamentsmedlemmene som er medlem av regjeringspartiet.

Strengt tatt er statsministeren og regjeringen monarkens rådgivere. Men den reelle myndighet ligger hos regjeringen, og statsoverhodet (generalguvernøren) handler etter regjeringens råd. Regjeringen former landets politikk og er ansvarlig overfor Underhuset. Den kanadiske stat med 25 ministre i spissen utfører sine plikter gjennom mellommenn i de føderale departement, spesielle utvalg, komiteer og statseide bedrifter.

Politisk utvikling

Canada som hadde vært en selvstyrende koloni i 1867, fikk status som en selvstendig stat etter sin deltagelse i den første verdenskrig og oppnådde rettslig uavhengighet med Statute of Westminster i 1931. Grunnloven av 1867 hadde en alvorlig mangel: den inneholdt ingen generelle prosedyrer for grunnlovsmessige endringer. Det var nødvendig å henvende seg til det britiske parlament i London hver gang det var behov for å forandre den grunnleggende lov.

En prosedyre for lovendringer burde ha vært inkludert i Grunnloven da den trådte i kraft ved Statute of Westminster i 1931, men først i november 1981, etter mange forsøk, ble den føderale regjering og provinsene (unntatt Quebec) enige om endringsprosedyrene som nå er en del av Constitution Act av 1982. Siden da har Grunnloven bare kunnet forandres i Canada.

Fleksibelt system

Det kanadiske konstitusjonelle system er blitt forandret gjennom årene, noen ganger ganske omfattende, men alltid fredelig og gradvis. I 1980- og 1990-årene er det gjort to store løft for å forandre grunnloven. Meech Lake-avtalen i 1987 søkte å bringe Quebec tilbake til Canadas konstitusjonelle familie ved å imøtekomme fem konstitusjonelle betingelser fra Quebec. Betingelsene dreiet seg om provinsiell deltagelse når det gjelder utnevnelse av høyesterettsdommere og senatorer, grunnlovens endringsprosedyre, økte fullmakter for provinsene i immigrasjonssaker, en viss reduksjon i den føderale kjøpekraft og en grunnlovserklæring at Quebec er et «særskilt samfunn».

Imidlertid ble ikke Meech Lake-avtalen gjennomført fordi den ikke oppnådde rettslig godkjennelse fra alle provinser og den føderale regjering som lovendringsregelen av 1982 forlanger.

I 1991-92 ble en ny runde innledet for å få til grunnlovsreformer og den resulterte i Charlottetown-avtalen. Avtalen, som ble støttet av statsministeren, de 20 provinsregjeringssjefene, lederne for de to territoriene og fire nasjonale ledere for urbefolkningen, dreiet seg om reformer i Senatet og endringer i delingen av de rettslige fullmakter mellom den føderale og de provinsielle regjeringer. Den støttet også selvbestemmelsesretten til Canadas urbefolkning og anerkjente Quebec som et særskilt samfunn. Imidlertid ble avtalen forkastet av kanadierne i en nasjonal folkeavstemning 26. oktober 1992.

Senere, 2.februar, 1996, vedtok parlamentet et lovforslag som garanterer Canadas fem største regioner at ingen grunnlovsendring som berører dem vil finne sted uten deres enstemmige samtykke. Mindre enn en måned etter folkeavstemningen om Quebecs suverenitet, 30. oktober 1995, vedtok også parlamentet en resolusjon som anerkjenner Quebec som et særskilt samfunn.

Den kanadiske regjering overfører også mer ansvar til provinsene for noen oppgaver og tjenester, f.eks. når det gjelder arbeidsmarkedstrening og utvikling av gruvedrift og skogsdrift.

Idag er det parlamentariske system stadig den styringsform som kanadierne har valgt. Den føderale struktur, med den maktfordeling som den innebærer, er den eneste ordning som kan ta hensyn til Canadas geografi og landets dobbelte rettslige og språklige arv.

[rediger] Provinser og territorier

Hovedartikkel: Provinser og territorier i Canada

Canada består av ti provinser og tre territorier. Provinsene har større selvstyre fra de føderale myndighetene enn det territoriene har. Tidligere statsminister i Canada, Paul Martin, uttalte i 2006 at han ønsket at territoriene på lengre sikt skulle få status som provins.

Canadas ti provinser (hovedstad i parentes):

Canada har tre territorier:

[rediger] Geografi

Canada strekker seg over den nordlige del av det nordamerikanske kontinent og har et flateinnhold på 9 970 610 kvadratkm. Landet er det nest største i verden, etter Russland. Fra øst til vest omfatter Canada 6 tidssoner.

Canadas motto, «fra hav til hav», er geografisk sett noe upresist. I tillegg til landets kystlinjer mot Atlanterhavet og Stillehavet, har Canada en tredje kystline mot Nordishavet, noe som gjør at ikke noe land i verden har en så lang kystlinje.

I syd har Canada en 8892 km lang grense mot USA. I nord ligger de arktiske øyer mindre enn 800 km fra Nordpolen. På den andre siden av Nordishavet har Canada Russland som nabo.

På grunn av det barske nordlige klima er bare 12 % av landet egnet for jordbruk. Således bor de fleste av landets 30 millioner innbyggere innen noen hundre kilometer fra den sydlige grense hvor klimaet er mildere, på et langt tynt belte som strekker seg fra Atlanterhavet til Stillehavet.

Hvis man flyr over Manitoba eller nordlige Ontario om sommeren vil du se mer vann enn land: store og små innsjøer, så mange at det er umulig å telle dem. Man har anslått at Canada har 1/7 av verdens ferskvannskilder. I tillegg til Great Lakes, som landet deler med USA, har Canada mange store elver og innsjøer.

Canada er delt inn i syv regioner, hver av dem med meget forskjellig topografi og klima.

1. Stillehavskysten - Av Canadas regioner er det British Columbias kyst, med dype fjorder, beskyttet av Vancouver Island mot stillehavsstormene, som har det mest moderate kilma med varme, fuktige luftstrømninger fra Stillehavet.

Vestkysten av Vancouver Island får uvanlig mye regn som gir den et temperert regnskogklima. Selvom den ikke inneholder den mangeartede tropiske regnskogen har øyas vestkyst de eldste og høyeste trær i Canada: 1300 år gamle rød seder og Douglasgran som er 90 m høy.

2. Cordilleraen Fra British Columbia til like øst for Albertas grense er landet ungt med forrevne fjell og høye platåer. Man kan se geologiske tegn på nylig vulkansk aktivitet i Garibaldi Provincial Park syd i British Columbia og ved Mount Edziza i nord.

Rocky Mountains, Coastal Mountains og andre områder som går fra nord til syd laget store konstruksjonsproblemer for byggerne av den transkontinentale jernbane og motorveier. Imidlertid er ikke Canadas høyeste topper i Rocky Mountains, men i St. Elias Mountains, som er en forlengelse av Cordilleraen (spansk for fjellkjede), og strekker seg i nord inn i Yukon og Alaska. Den høyeste topp i Canada, Mount Logan (6050 m), reiser seg i et vidstrakt område dekket av is i det syd-vestre hjørne av Yukon, den største iskalott syd for polarsirkelen.

Innlandet i British Columbia varierer fra alpine områder dekket av sne til dype daler hvor det hersker ørkenlignende tilstander. På lesiden av fjellene, for eksempel, er det oppstått en regnskyggeeffekt som tvinger bøndene i Okanagan Valley til å vanne sine frukthager og vingårder.

3. Prærien Å kjøre over prærien er å se endeløse marker med hvete og raps som modnes under en himmel som synes å vare evig. Prærielandet i Alberta, Saskatchewan og Manitoba er blant de rikeste kornproduserende områder i verden.

Men selv her er det overraskelser. Hvis man forlater hovedveien ved Brooks i Alberta og kjører nordover, kommer du til Red Deer River-dalen. Her, under ørken-lignende forhold, har vann og vind skapt rare formasjoner i sandstein som kalles «hoodooer». De samme erosjonskrefter har avdekket noen av de største konsentrasjoner av dinosaurfossiler i verden.

Alberta er Canadas ledende produsent av petroleum. Sedimentære bergarter under prærien har betydelige forekomster av olje, naturgass og kaliumkarbonat.

4. Det kanadiske skjold Et enormt innlandshav som kalles Hudson Bay strekker seg inn i hjertet av Canada, og denne bukten er omringet av et fjellrikt område som kalles det kanadiske skjold. Dette er Canadas største geografiske særpreg og strekker seg i øst til Labrador, i syd til Kingston ved Lake Ontario og i nordvest så langt som til Nordishavet.

Skjoldet blir betraktet som kjernen i det nordamerikanske kontinent og er laget av røtter av eldgamle fjell. Skjoldets gneiss og granitt er 3,5 milliarder år gamle, 3/4 av Jordens alder. Skrubbet av isbreer som vokser og minker har skjoldet bare et tynt lag av jord som ernærer en boreal skog av gran, furu og amerikalerk.

Området er et lager av mineraler som gull, sølv, sink, kopper og uran, og Canadas store gruvebyer ligger her: Sudbury og Timmins i Ontario, Val-d'Or i Quebec, og Flin Flon og Thompson i Manitoba.

5. De store sjøene - St. Lawrencelavlandet - I det sørlige Quebec og Ontario, hjertet av industriområdene i Canada, ligger Canadas to største byer, Montreal og Toronto. I dette lille distrikt bor 50% av kanadierne og 70% av Canadas ferdigvarer blir produsert her.

Distriktet har også det viktigste jordbruksområde, f.eks. Niagarahalvøya. De store flatene rundt Eire-sjøen og Ontario-sjøen øker antall frostfrie dager og gjør det mulig å dyrke druer, fersken, pærer og andre frukter.

De Store Sjøene og St. Lawrencedistriktet er området hvor lønnesirup blir laget. Om høsten gløder treets blader i rødt, orange og gult. Saften blir tappet om våren og fordampet for å bli til lønnesirup og sukker, en kulinarisk delikatesse som først ble tilberedt og brukt av urbefolkningen i Nord Amerika. Lønnebladet er forresten Canadas nasjonalsymbol.

6. Atlanterhavsprovinsene - Appalacherdistriktet - New Brunswick, Nova Soctia, Prince Edward Island og Newfoundland er Canadas minste provinser og var de første hvor europeerne slo seg ned. Spor så langt tilbake som 1000 år f.Kr. er blitt funnet i norrøne bosetninger ved l'Anse aux Meadows på Newfoundland.

Grand Banks er blitt kalt Newfoundlands «kornkammer». Denne grunne kontinentalsokkel strekker seg 400 kilometer utenfor østkysten hvor en blanding av havstrømmer har skapt en av verdens rikeste fiskebanker. Disse fiskebankene ble engang ansett som utømmelige, men representerer idag en sårbar ressurs som må forvaltes på en klok måte.

Atlanterhavsprovinsene er en forlengelse av Appalachians som er en eldgammel fjellkjede. Mye av området har lave, kuperte åser og platåer og en dypt innskåret kystlinje. Jordbruket blomstrer i fruktbare daler som Saint John River Valley i New Brunswick og Anapolis Valley i Nova Scotia.

Prince Edward Island i St. Lawrence-gulfen har svakt kupert landskap med rik, rød jord. Denne fruktbare øya er Canadas minste provins og utgjør 0.1% av landmassen.

7. Arktis - Nord for tregrensen ligger et område med en ru skjønnhet. I løpet av den korte sommeren, når det nesten er kontinuerlig dagslys og et vell av blomster utfolder seg på tundraen, kan temperaturen komme opp i 30gr. C. Men vinterene er lange, iskalde, mørke og uforsonlige.

Arktis er ikke lenger et utilgjengelig grenseområde. Det går vei til Inuvik, i Mackenziedeltaet, og hvert samfunn har flyforbindelse. De fleste har elektrisitet, butikker og helsetjenester.

Nord for fastlandet er det en labyrint av øyer med stred og sund. De mest kjente av dem bindes sammen og former Norvestpassasjen, veien til Østen som så mange oppdagelsesreisende lette etter.

Inuittene (før kalt eskimoer) er i ferd med å skifte flere stedsnavn til sitt eget språk, inuktitut, som et resultat av større selvstyre. For eksempel bestemte innbyggerne i Frobisher Bay på Baffin Island å kalle sitt sted for Iqualuit, som betyr «fiskested».

Levende museer Det er mye bedre å utforske Canadas geografi på stedet enn å lese om den. Landets nasjonal- og provinsparker representerer alle landskapstyper og bevarer den opprinnelige villmarken i disse regioner: fra en fugleiakttakers paradis Point Pelée, et stoppested for trekkfugler som krysser Lake Erie, til isbreer og fjorder i Auyuittuq («landet som aldri smelter») på Baffin Island i Arktis; fra regnskog på Vancouver Island til steile klipper og høyland på Gros Morne vest i Newfoundland.

Enten de er små eller store er de kanadiske parkene levende museer og like variert, store og fascinerende som selve Canada.

Landegrenser: USA 8 893 km (2 477 km med Alaska)
Kystlinje: 243 791 km

Høydeforskjeller: Lavest: Atlanterhavet og Stillehavet 0 m, Høyest: Mount Logan 5 929 m

Naturressurser: Olje, naturgass, fisk, salt, jern, nikkel, sink, gull, bly, sølv, tømmer, grus og sand.

Jordfordeling:
Dyrket land: 7 %
Skog: 54 %
Annet: 38 % (1993)
Dyrket land: 7 100 km² (1993)

De viktigste byene er Toronto, Montréal, Vancouver, Calgary, Ottawa, Halifax, Edmonton, og Winnipeg.

[rediger] Befolkning

Kanadiere kaller seg 'kanadiere', 'kanadisk', 'nord-amerikanere' og 'nord-amerikansk', men aldri 'amerikansk' og 'amerikanere', som, for kanadiere (og meksikanere), er det folket som bor sør for Canada i De forente stater. Å kalle en kanadier (og en meksikaner) for en amerikaner er en fornæmelse.

De fleste kanadiere i dag er etterkommere av innvandrere fra Europa. Som en motsetning til begrepet «melting pot», det vil si «smeltedigelen», som blir brukt om befolkningen i andre engelsktalende land, som Australia, snakker kanadiere om «the Canadian mosaic», altså «den kanadiske mosaikken» der hver folke- og språkgruppe tradisjonelt har fått være seg selv, har hatt sin plass i samfunnet og til sammen danner et felles bilde.

69 % er engelsktalende, 25 % fransktalende og resten andre språk.

[rediger] Økonomi

Økonomiske nøkkeltall	Verdi	% av BNP	År, kilde
BNP (Verdensbanken)	1.251,5 mrd US$		2006, Verdensbanken
BNP (vekst)	2,5%		Q3 2007, The Economist nov 2007
Industriprod	0,2%		Q3 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser	2,5%		Q3 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd	3,95%%		Q3 2007, The Economist nov 2007
Arbeidsløshet	5,9%		Q3 2007, The Economist nov 2007
Handelsbalanse 12 mnd	+48,5 mrd $		Q3 2007, The Economist nov 2007
Betalingsbalanse 12 mnd	+21,9 mrd $	+1,8%	Q2 2007, The Economist nov 2007
Utviklingshjelp	- 2,60 mrd US$		2005, UNDP Database
Budsjettbalanse		1,0%	Q3 2007, The Economist nov 2007
BNP per innb	35.073 US$		2005, UNDP Database

[rediger] Historie

Man mener at urbefolkningen kom fra Asia for 30 000 år siden ved hjelp av en landbro mellom Sibir og Alaska. Noen av dem slo seg ned i Canada mens andre valgte å fortsette sydover. Da de europeiske oppdagelsesreisende kom til Canada var landet befolket av forskjellige urbefolkningsgrupper som, avhengig av miljøet, levde som nomader eller i faste bosetninger, var jegere, fiskere eller bønder.

Den første kontakten mellom urbefolkningen og europeerne fant trolig sted for omkring 1000 år siden da nordmenn fra Island slo seg ned på Newfoundland for en kort periode. Men det tok enda 600 år før den europeiske utforskning av Canada begynte for alvor.

De første koloniutposter

Franske og engelske oppdagelsesreisende som lette etter en bedre sjøvei til de rike markedene i det Fjerne Østen brukte de nord-amerikanske elver og sjøer flittig. De etablerte mange utposter, franskmennene særlig langs St. Lawrence elven, Great Lakes og Mississippi elven, og de engelske omkring Hudson Bay og langs Atlanterhavskysten. Selvom oppdagelsesreisende som Cabot, Cartier og Champlain aldri fant veien til Kina og India, fant de noe som var like verdifullt: rike fiskebanker og myldrende stammer av bever, rev og bjørn som alle hadde verdifull pels.

Permanent fransk og engelsk bosetting startet tidlig på 1600 tallet og økte utover hele århundret. Med bosettingen fulgte økonomisk aktivitet men New France- og New England-koloniene forble økonomisk avhengig av pelshandelen og politisk og militært avhengig av sine moderland.

Det var uunngåelig at Nord-Amerika ble brennpunktet for en bitter rivalisering mellom England og Frankrike. Etter Quebec Citys fall i 1759, tildelte Paris-traktaten alle franske landområder øst for Mississippi til England, unntagen øyene St. Pierre og Miquelon utenfor Newfoundland.

De 65 000 fransktalende innbyggerne i Canada som nå kom under britisk styre, hadde et eneste mål: å holde på sine tradisjoner, språk og kultur. I 1774 vedtok England Quebec Act som innrømmet offisiell anerkjennelse av fransk sivilrett og garanterte språk- og religions-frihet.

Et stort antall engelsktalende kolonister, som ble kalt Loyalists fordi de ønsket å forbli tro mot det britisk imperium, søkte tilflukt i Canada etter at USA vant sin uavhengighet i 1776. De slo seg for det meste ned i Nova Scotia og New Brunswick og langs Great Lakes.

Økningen i folketallet førte til dannelsen av Upper Canada (nå Ontario) og Lower Canada (Quebec) i 1791. Begge koloniene fikk sin egen styrings-institusjon med valgte representanter. Opprør i Upper og Lower Canada i 1837 og 1838 drev engelskmennene til å forene de to kolonier og den forenede kanadiske provins ble dannet. I 1848 ble det innført parlamentarisme i denne forenete koloni, utenrikssaker kom utenom. Canada vant enda mer selvstendighet men forble en del av det britiske imperium.

Et land blir født

Storbritannia's nord-amerikanske kolonier,- Canada, Nova Scotia, New Brunswick, Prince Edward Island og Newfoundland-, vokste og blomstret uavhengig av sitt moderland. Men da USA fikk mer makt, etter den amerikanske borgerkrig, følte en del politikere at en union av de britiske kolonier var den eneste utvei for å stå imot en eventuell anektering. 1. juli 1867, ble Canada East, Canada West, Nova Scotia og New Brunswick forenet ved British North America Act, og ble Dominion of Canada.

Det nye lands regjering var basert på det britiske parlamentariske system med en generalguvernør (Kronens representant) og et parlament som bestod av Underhuset og Senatet. Parlamentet hadde den lovgivende makt i saker av nasjonal interesse (som strafferett, handel og nasjonalt forsvar) mens provinsene ble gitt lovgivende makt i saker av «spesiell» interesse (som eiendom, borgerrett, sykehus og utdanning).

Utvidelse vestover

Straks etter konføderasjonen, ble Canada utvidet i nord-vest, Rupert's Land,- et område som strakte seg syd og vest i tusenvis av kilometer fra Hudson Bay-, ble kjøpt av Canada fra Hudson's Bay Company som var blitt gitt det veldige område av Kong Charles av England i 1670.

Utvidelsen vestover fant ikke sted uten motstand. I 1869, ledet Louis Riel et Métis opprør i et forsøk på å forsvare sine forfedres land-rettigheter. Det ble oppnådd et kompromiss i 1870 og en ny provins, Manitoba, ble skapt fra Rupert's Land.

British Columbia som hadde vært en kronkoloni helt fra 1858, bestemte seg for å gå inn i Dominion i 1871 etter løfte om å få jerbaneforbindelse med resten av landet; så fulgte Prince Edward Island i 1873. I 1898 ble det nordlige territorium av Yukon etablert for å sikre kanadisk jurisdiksjon over området under gullrushet i Klondike. I 1905 ble to nye provinser skapt fra Rupert's Land: Alberta og Saskatchewan, og resten av landet ble Northwest Territories. Newfoundland foretrakk å forbli en britisk koloni men i 1949 ble den Canadas tiende provins.

Etableringen av nye provinser falt sammen med den økende immigrasjon til Canada, særlig til den vestlige del. Immigrasjonen var på sitt høyeste i 1913 med 400 000 mennesker som kom til Canada. I førkrigsperioden nøt Canada godt av den blomstrende verdensøkonomien og etablerte seg som en industri og jordbruksmakt.

En nasjon modnes

Canadas betydelige rolle under den 1. verdenskrig ble belønnet med egen representasjon, adskilt fra England, i League of Nations etter krigen. Landets uavhengige stemme gjorde seg mer og mer gjeldende og i 1931 ble Canadas konstitusjonelle uavhengighet fra England bekreftet ved at Statute of Westminster ble vedtatt.

Også i Canada, som andre steder, føltes depresjonen i 1929 hardt. Så mange som en av fire arbeidere var uten arbeid og Alberta, Saskatchewan og Manitoba ble hjemsøkt av tørke. Ironisk nok var det behovet for soldater til de allierte under den 2. verdenskrig som fikk Canada ut av depresjonen og etter krigen fremstod landet som den fjerde-største industrimakt.

Siden den 2. verdenskrig har Canadas økonomi fortsatt å ekspandere. Denne vekst, kombinert med statlige sosiale program som barnetrygd, alderspensjon, almenn helseomsorg og arbeidsledighetstrygd har gitt kanadiere en høy levestandard og den ønskelige livskvalitet.

Merkbare forandringer har skjedd i Canadas immigrasjons-mønster. Før den 2. verdenskrig kom de fleste immigranter fra de britiske øyer eller øst-Europa. Siden 1945, har stadig flere syd-europeere, asiater, syd-amerikanere og folk fra de Karibiske Øyer beriket Canadas flerkulturelle mosaikk.

Ettersom nasjonen har utviklet seg og modnet, har den også vunnet anerkjennelse og innflytelse på den internasjonale arena. Canada har vært med i FN siden starten og er den eneste nasjon som har deltatt i alle FNs større fredsbevarende operasjoner. Landet er også medlem av Commonwealth, Francophonie (de fransktalende land) G7 gruppen (av industrialiserte land) og NATO.

Ny føderasjon i emning

I løpet av de siste 25 år har kanadierne igjen kjempet med fundamentale spørsmål om nasjonal identitet. Misnøye blant de mange fransktalende quebeckere resulterte i en folkeavstemning i provinsen i 1980 om hvorvidt Quebec burde bli mer politisk uavhengig i forhold til Canada, men flertallet stemte for den nåværende ordning.

I 1982, kulminerte prosessen mot en større konstitusjonell reform i undertegningen av Constitution Act hvor British North America Act av 1867 med forskjellige lovendriger ble til: Constitution Acts, 1867-1982. Constitution (grunnloven), dens Charter of Rights and Freedoms og dens generelle lovendringer redefinerer funksjonene og fullmaktene til den føderale regjering og provins-regjeringene og stadfester individets og etniske gruppers rettigheter.

Det er gjort to kraftanstrengelser for å forbedre det konstitusjonelle system: i 1987 med Meech Lake avtalen, som ikke ble gjennomført fordi den ikke ble rettslig godkjent av alle provinsene, og i 1991 med Charlottetown avtalen. Sistnevnte avtale ville ha gjennomført reformer i Senatet og foretatt større endringer i grunnloven. Den ble, imidlertid forkastet av kanadierne i en folkeavstemning 26. oktober, 1992.

Senere, 2. februar 1996, har det kanadiske parlament vedtatt et lovforslag som garanterer Canadas 5 største regioner at ingen grunnlovsendring som berører dem vil bli foretatt uten deres enstemmige samtykke. Mindre enn en måned etter folkeavstemningen om Quebecs suverenitet 30. oktober, 1995, vedtok også parlamentet en resolusjon som anerkjenner Quebec som et særskilt samfunn i Canada.

Etablert av to folkeslag som historisk sett står skarpt mot hverandre, beriket av mange kulturer, språk og religioner, og karakterisert av en topografi som er svæ rt variert, er og blir Canada et kompromissets land. Samhold i mangfoldighet kunne være Canadas motto. En bærende kraft av moderasjon og toleranse karakteriserer den kanadiske føderasjon og sikrer dens eksistens.

[rediger] Indianerne (First Nations) og Inuitene

Canadas historie går tilbake til uminnelige tider og indianerne danner en viktig og særskilt del av det kanadiske samfunn. Christopher Columbus ga dem feilaktig navnet «indianere» i 1492 fordi han trodde han var kommet til India. I dag lykkes indianerne i å minne andre kanadiere på at de en gang var et selvoppholdende folkeslag med sin egen form for styre. Faktisk eksisterer enda noen tradisjonelle styreformer. Kanadiske indianere, eller First Nations som er den benevnelsen de foretrekker, befinner seg i en overgangsperiode og søker å få til kulturell, sosial, politisk og økonomisk gjenoppliving.

I Canada er det nesten 540 000 registrerte eller status-indianere (ca. 1,8 % av den kanadiske befolkning). Når de er «registrert» er det enkelte menneske anerkjent av den føderale lov som indianer og har krav på visse rettigheter, privilegier og goder. Ca. 55 % av de registrerte indianere lever i spesielle landområder som kalles reservat, som er reservert for deres bruk. Det er mer enn 2200 reservater over hele Canada for ca. 605 indianersamfunn. De fleste er i landlige omgivelser, mange er isolerte og noen er ikke bebodd.

Opprinnelse

De fleste antropologer mener at den Nord-Amerikanske indianer kom via Beringstredet fra Sibir, for 10 000-30 000 år siden. Da de europeiske oppdagelsesreisende og nybyggere ankom, var Canada befolket av mange forskjellige slags urbefolkninger som, avhengig av omgivelsene, levet som nomader eller slo seg ned; de var jegere, fiskere eller bønder, krigerske eller fredelige. De delte og deler et dypt og spirituelt slektskap med landet og det liv det gir. Hver eneste kultur fra urbefolkningene hadde en særskilt spirituell tro og seremonier hvorav mange er bevart ved muntlig overgivelse gjennom generasjoner.

Tidlig indiansk administrasjon

England skaffet seg kontroll over det meste av Nord-Amerika i 1760 og utferdiget Royal Proclamation tre år senere som reserverte landområder for indianerne og foreskrev at bare styresmaktene kunne forhandle med indianerne i saker som gjaldt landområder. Dette ga støtet til en serie landavståelses-traktater hvor indianerne frafalt sine krav om spesielle landområder mot engangsoppgjør og livrenter. Det ble også reservert landområder til reservater som var områder til bruk for indianerne som ikke ville bli tilgjengelig for nybyggere som kom til Canada fra Europa eller USA. Jakt- og fiskerettighetene til indianerne ble også traktatfestet.

Fra og med 1830 startet bosetting i reservater i deler av det som idag er øst Canada under regjeringens formynderskap, og urbefolkningen ble gjort til statens myndlinger.

Perioden etter konføderasjonen

I og med etableringen av konføderasjonen fikk den føderale regjering den lovgivende myndighet over «indianere og landområder reservert for indianere». Da den første Indian Act (Lov om indianere) ble vedtatt i 1876 fikk de føderale myndigheter stor makt til å kontrollere indianernes levemåte i reservatene: den bestemte hvem som var indianer og hvem som ikke var det; den kontrollerte all bevegelse fra reservatene; den bestemte når og hvor barna skulle gå på skole; og den fratok indianerne retten til å stemme. Deler av loven ga også regjeringen myndighet over indianere som ikke hadde noe reservert landområde.

Selvom Indian Act ble endret ved mange anledninger for å fjerne disse urettferdighetene, gjelder flere av lovens bestemmelser av 1876 den dag idag. For eksempel krever loven at den føderale regjering overvåker valg, anerkjenner eller forkaster indianer- vedtekter, administrerer pengebeløp som tilhører indianerne og enkeltmennesker, overvåker deres eiendommer og forvalter indianernes landområder.

Det ble gjort ytterligere anstrengelser for å assimilere indianerne med det vestlige samfunn i en frigjørings-prosess. Før konføderasjonen, ble Gradual Civilization Act av 1857 vedtatt og var et incentiv angående eiendoms- og penge-saker for å oppmuntre indianerne til å forlate stammesamfunnet og søke frigjøring. Meningen var at frigjøringen skulle være en belønning for å adoptere livsstilen og skikkene til de «siviliserte» innbyggerne.

I 1859 ble Civilization and Enfranchisement Act vedtatt, men få indianere oppga sin status og sine rettigheter til fordel for frigjøring. Etter konføderasjonen, ble Enfranchisement Act av 1869 vedtatt hvis formål var å fri indianerne fra sin tilstand som statens myndlig.

I 1940 og -50 årene var barnedødeligheten blant indianerne høy og levealderen lav. Flere utdanningsfremstøt, som f.eks et system for internatskoler, passet dårlig for indianerungdommen. Boligstandarden i reservatene var dårlig og problemer med alkohol og arbeidsledighet var alminnelig.

Men i 1960 årene var det tegn til bedring i de sosiale og økonomiske forhold. Helsetjenesten ble forsterket og indianerbarn fikk større adgang til høyere utdanning. I slutten av 1960-årene hadde indianerne oppnådd fulle politiske og juridiske rettigheter.

Selvom urbefolkningen idag er representert i nesten hver eneste sektor av arbeidsstyrken er det stadig alvorlige økonomiske og sosiale problemer. Arbeidsledighetsprosenten er høy sammenlignet med hva den er blant de vanlige innbyggerne og boligene er utilfredsstillende i mange reservater. Med hjelp fra de kanadiske myndigheter, arbeider indianerne med å ta fatt på disse sakene.

Landkrav

I løpet av de to siste tiår har det vært en betydelig økning i urbefolkningens landkrav. Mange krav er gjort opp og forhandlinger fortsetter om andre krav.

Her er to typer krav: - de omfattende krav er basert på urbefolkningens rett gjennom tradisjonell bruk av og opphold i landområder som ikke er dekket av traktater eller andre avtaler,- og - de særskilte krav springer ut fra mangel på oppfyllelse av traktater eller påståtte forseelser fra Kronen når det gjelder administrasjon av indianernes land og andre goder.

Begge typer krav gir anledning til å etablere en land- og økonomisk basis. På mange måter er de også viktige når det gjelder å realisere urbefolkningens selvbestemmelse, skjønt i seg selv utgjør de ikke noe selvstyre.

Politisk utvikling

Konstitusjonelle endringer som anerkjenner urbefolkningens iboende rett til selvstyre er og blir et viktig mål for Canadas indianere. Noen av dem har allerede selvstyreordninger i sine samfunn som gir dem kontroll over saker forbundet med landområder og bruk av land, resurser, helse- og sosialtjenester, utdanning og lokal skattelegging. Vedtaket om å forf ølge samfunnsbasert selvstyre-avtaler er gjort av de enkelte indianersamfunn og avtalene er skreddersydd for å tilfredsstille de unike forhold i deres samfunn.

Økonomi

Grundere blant urbefolkningen deltar i større grad enn noen gang i nasjonaløkonomien og i hver eneste sektor av arbeidslivet med støtte fra staten og den private sektor.

Idag er 10,000 forretningsforetak eiet og drevet av personer som tilhører urbefolkningen. Resursutviklings-prosjekt berører mange sektorer inkludert kommersiell eiendomsutvikling, skogsdrift, turistnæring og gruvedrift.

Utdanning og arbeid

Fordi indianerne nå har kontroll over utdanningsprogrammene i sine samfunn (329 av 363 skoler i reservater) er det økt tilgang av studenter og antallet studenter som faller fra har sunket. Mer enn 63 % av indianerne og inuitene i grunnskolen og den videregående skole får noe opplæring i sitt eget morsmål.

I 1992-93 tok nesten 22 000 urbefolknings-studenter videre utdanning i handelsfag, forretningsdrift, ingeniørfag, realfag, teknologi og handel. Antall personer fra urbefolkningen med videreutdanning og faglærte folk tilpasset dagens behov i arbeidsstyrken er økende. Statlige program er også i ferd med å bedre arbeidsutsiktene og oppmuntrer til videre karriere blant urbefolkningen i den føderale offentlige tjeneste og private sektor.

Sosiale forhold

På mange måter er levevilkårene til urbefolkningen dårligere enn vilkårene for den vanlige kanadier. Men i løpet av de siste 25 år er det gjort mye for å bedre levevilkårene i indianersamfunnene. I dag er administrasjonen av de fleste sosiale program blitt overført til indianske institusjoner. I 1960-årene bodde mange av urbefolkningen i virkelig dårlige boliger uten elektrisitet, vann eller kloakk. I dag har mer enn 80 % av hjemmene tilfredsstillende vann- og kloakk-forhold. Så å si alle samfunn har strøm, og mer enn 30 % av den nåværende boligmasse er bygget i løpet av de siste 5 årene og ytterligere 35% er blitt renovert.

Fordi levevilkårene er forbedret har indianernes helse blitt betydelig bedre. Bedre tilgang på god helseomsorg og større medvirkning fra samfunnet i helse-utdanning og ytelse er også medvirkende faktorer. Den føderale regjering arbeider også med urbefolkningsgrupper og provinsene og territoriene for å sette det eksisterende system mer i samsvar med kulturen og tradisjonene til urbefolkningen. Urbefolkningssamfunnene har også anledning til å utvikle lokal polititjeneste for å imøtekomme de kulturelle behov.

Miljø

Urbefolkningen har mye å bidra med i arbeidet for å bedre miljøet. Indianerne utarbeider sine egne planer for å håndtere miljøspørsmål og er med i regjeringsprogram for å forme politikk og tiltak som skal sikre en ansvarlig forvaltning og bevaring av miljøet.

Kultur

I dag er urbefolkningskulturen i ferd med igjen å bli anerkjent som nøkkelen til samfunns-stolthet og selvtillit. Urbefolknings-språk, kultur og historieprogram er blitt innført i skolene. Sentra som fremmer urbefolkningskultur, språk og tradisjonell tro og praksis er å finne over hele landet og blir mer og mer brukt for å bekjempe sosiale problemer. De eldre spiller igjen en sentral rolle og binder generasjonene sammen.

Mange urbefolkningsaviser og et utbredt nettverk av urbefolknings- radio og televisjons-tjenester sender program til sine samfunn på sitt eget språk. Arbeid fra kunstere fra urbefolkningen blir stadig mer akseptert av hovedstrømningene i det kunstneriske samfunn ellers i Canada og i utlandet.

Fremtiden

Urbefolkningen er i ferd med å få kontroll over sin fremtid. I økende grad får de adgang til de samme muligheter som andre kanadiere. Drivkraften til forandring er stor og flere forbed ringer kan ventes i årene som kommer.

INUITENE

Det har vært skrevet mye om inuitene i Arktis, noe er riktig og mye er fantasi. Selvom de er i fåtall blant verdens 5 milliarder mennesker er de ber ømt langt utover sitt hjemland.

Kanskje kommer denne anerkjennelse av deres unike tradisjonelle livsstil og kultur. Eller kanskje er det på grunn av at andre fascineres av inuitenes evne til å overleve og trives i det barske klima i nord-Canada.

Canada er hjemlandet til en fjerdedel av verdens inuiter (tidligere kalt eskimoer). Idag lever de fleste i ca. 40 små og avsidesliggende samfunn langs nordkysten av det kanadiske fastland og på de arktiske øyer som spenner over 4000 km og fem tidssoner.

Moderne teknologi har gjort livet lettere for inuitene («folket» på Inuktitut) og forbedret transport, kommunikasjon, helseomsorg og beskyttelse mot det barske klima. Det tradisjonelle hundespann er stort sett blitt erstattet av snowmobiler, terreng-kjøretøy, biler og lastebiler. Og harpunen er bitt erstattet av gevær. Iglooen, den legendariske kuppelformete snehytten, har veket plassen for hus med sentralvarme, elektrisitet, vann og kloakk, og benyttes bare ute i marken under jakt.

Men det moderne liv har også bragt med seg problemer. Som for mange urbefolkningsgrupper, må Canadas inuiter kjempe med den utfordringen det er å innordne seg livet i et industrialisert samfunn og samtidig holde på sine tradisjonelle sosiale og kulturelle røtter.

Historie

Opprinnelsen til de kanadiske inuiter er ukjent. Man tror at deres forfedre kom til Nord-Amerika fra Asia og krysset en landbro mellom to kontinenter under den siste istid.

Disse forfedre var innlandsjegere, men etterhvert som de beveget seg østover oppe i nord, tilpasset de seg kystforholdene og begynte å jakte på sel og hvalross. Den kulturen som kan beskrives som inuitenes er ansett å ha sprunget ut fra tilpassingen til jakt på havet og bruken av kajakk.

Jakt forblir det mest sentrale i inuitenes liv. Samfunnet var faktisk bygget på denne aktivitet med familien som den grunnleggende enhet. Fordi jakt hovedsakelig var en aktivitet som ble gjort i samarbeid med andre, pleide flere husstander å utgjøre en jaktgruppe. Helt til godt inn i dette århundre fantes det 700 slike grupper av inuiter spredt over hele det nordlige område.

Inuitene tilpasset sin livsstil til de forholdene som fantes. På Hudson Bays vestlige bredder hvor det var rikelig med vilt, levet Caribou inuitene som innlandsjegere og dro aldri ut til havet: i andre områder var sjøpattedyr og fisk den viktigste føde. Matforsyningen var balansert når det gjaldt næringsinnhold selvom den var lite variert og ofte vanskelig å få tak i.

Kontakt med utenverdenen

I flere århundre levet inuitene i Canada i nesten total isolasjon. Til tross for sporadisk og begrenset kontakt med tidlige oppdagelsesreisende, var det først i det 19. århundre med hvalfangstens komme at inuitene fikk en varig og viktig handel med europeerne.

Den økende betydning av pelshandel bragte også inuitene i ytterligere kontakt med utenverdenen. Fordi pels alltid var en viktig del av inuitenes livsstil ble snarefangst snart en like viktig aktivitet som jakt.

Overgangsperiode

Samkvem mellom inuitene og andre kanadiere økte raskt under og etter den 2. verdenskrig. Mindre flyplasser, værstasjoner og en radarkjede tvers over Canadas nordlige områder ble bygget. Statlige tjenester, gruveutvinning og utbygging økte og nylige oppdagelser av store olje- og gass-forekomster har bragt tusenvis av folk fra sør opp i nord.

Det var i denne sistnevnte periode at den kanadiske stat erkjente behovet for helse-, utdanning- og andre sosiale tjenester til inuitene. Dette førte til økt statlig tilstedeværelse og varslet flyttingen av inuitene til et mindre antall av større og mer stabile samfunn med skoler, kirker, statlige kontorer og butikker.

Inuitene idag

Jakt og fiske forsyner den dag i dag inuitene med friske proteiner. En viss selfangst og snarefangst fortsetter, men anti-selfangst og anti-snarefangst kampanjer har minsket verdien av disse engang så lukrative næringer. Pelshandel er imidlertid stadig en del av inuitenes kultur, og jakt gir det meste av matforsyningene og er et godt tilskudd til manges inntekter.

Inuitenes økonomiske fundament er mer variert idag enn det var tidligere. Internasjonale kjente billedhuggerarbeider og trykk laet av inuiter er meget etterspurt. De er en fast kilde til inntekter i mange samfunn og blir stort sett solgt gjennom inuitenes handelsforeninger.

Veksten i inuitsamfunnene har gitt jobber i tjenesteytende næringer, samfunnstjeneste og i staten.

Mange samfunn er for avsidesliggende til at inuitene kan få adgang til de store arbeidsmarkedene. Problemet med å skape variasjon i økonomien og skaffe meningsfylt arbeide for den unge og voksende inuit-befolkningen er stadig en utfordring.

Politisk oppvåkning

Tradisjonelt hadde de kanadiske inuiter få formelle politiske organer. De sto stort sett utenfor de politiske system som ble innført med moderniseringen i nord. For eksempel hadde inuitene ikke stemmerett i kanadiske valg før 1962. Men fordi de er opptatt av å få tilbake kontrollen over sine egne liv og sin fremtid har inuitene blitt mer politiske aktive. De fleste samfunn er i dag registrert og styrt av valgte råd, lik de som styrer i de forskjellige kommuner omkring i Canada.

I Northwest Territories, hvor inuitene og urbefolkningen danner flertall blant befolkningen, er inuitene godt representert i den lovgivende forsamling og på territorialt ministerniv å. I Canadas parlament sitter idag inuiter både i Underhuset og Senatet. Den mest kjente av politiske organisasjoner som er dannet, Inuit Tapirisat of Canada, snakker med en stemme om viktige økonomiske, miljømessige og politiske saker som berører inuitene.

Canadas inuiter har også slått seg sammen med inuitene på Grønland, i Alaska og i Russland for å danne Inuit Circumpolar Conference (en inuit konferanse), et internasjonalt organ som tar seg av nøkkelsaker og forhold som berører hele den arktiske verden.

En politisk avtale og derpå følgende lovgivning proklamert i juli 1993 vil føre til et nytt territorium i Canadas nordlige område innen 1999 bosatt overveiende av inuiter. Det nye territorium, som skal kalles Nunavut, vil omfatte den østlige halvpart av det nåværende Northwest Territories (ca. 3 ganger så stort som Frankrike) og vil få den samme grad av politisk og økonomisk suverenitet som de andre nordlige territorier.

Landkrav

Etterhvert som de nordlige områder ble mer utviklet oppstod også konflikter om eierforhold og rettigheter til land. Som regel eies land som ikke er i privat eie, av den kanadiske stat. Men inuitene har et historisk krav på store områder av land i kraft av at de har oppholdt seg der og brukt områdene i flere århundre.

Midler fra oppgjøret av landkravet fra inuitene i Inuvialuit (vest Arktis) i 1984 har også hjulpet til å åpne for flere muligheter for inuitene i dette område. Den endelige avtalen ga 2500 Inuvialuit inuiter 91 000 kv.km i økonomisk kompensasjon, midler til sosial utvikling, jaktrettigheter og en større rolle i forvaltningen av villmarken og bevaring av miljøet. I 1993, ble det oppnådd en endelig avtale med Tungavik Federation of Nunavut, det største landkrav som noen gang er avgjort i Canada. Avtalen vil gi omkring 17 500 inuiter 350 000 kv.km med land, økonomisk kompensasjon, retten til å nyte godt av royalties når ressursene i deres område blir utnyttet, jaktrettigheter og en større rolle i forvaltningen av landområder og miljøet.

Det er også oppnådd enighet om krav fra inuit-grupper i det nordlige område av Quebec. Og forhandlinger er i gang med Labrador Inuit Association som representerer 3800 inuiter som lever på kysten, i innlandet og utenfor kysten av nord Labrador (som er en del av Newfoundland and Labrador provinsen).

Bevaring av miljøet

Under utviklingen av det nordlige Canada i moderne tid har inuitene vært de første til å rette en inntrengende henstilling til forsiktighet og hensyn når det gjelder virkningen av menneskelig aktivitet i det arktiske miljø. De har en dypt rotfestet tradisjon i å leve i harmoni med naturen og forstår bedre enn de fleste at det nordlige økosystemet er sårbart.

Kanadierne er blitt klar over at nordområdene ikke lenger er et avsides, uberørt område som er immun mot virkninger fra det industrialiserte samfunn. Forurensning forårsaket av aktiviteter fra så langt borte som Europa, har dukket opp i miljøet og i inuitenes kost. I årene som kommer, kan klimaforandring og fenomen som drivhuseffekt komme til å forandre livet i nord.

Inuitene i Canada arbeider sammen med territoriale og føderale myndigheter for å forstå og finne løsninger på miljøsaker som berører deres hjemland.

Fremtiden

Canadas inuiter har vist en enestående ukuelighet i å motstå, absorbere og tilpasse seg en meget forskjellig kultur uten å miste hverken sine tradisjonelle verdier eller ønsket om å forbli et særskilt samfunn med tillit til seg selv.

I de senere år har de oppnådd en betydelig grad av politisk kontroll. Oppgjøret om deres landkrav og arbeidet for å skape det nye Nunavut territoriet vil gi dem et mer solid fundament til å planlegge sin egen fremtid.