Indoeuropeiske språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Indoeuropeiske språk
Land hvor flertallet av innbyggerne snakker et indoeuropeisk språk i mørk grønt, og land hvor et mindretall av innbyggerne snakker et indoeuropeisk språk i lys grønt
Land hvor flertallet av innbyggerne snakker et indoeuropeisk språk i mørk grønt, og land hvor et mindretall av innbyggerne snakker et indoeuropeisk språk i lys grønt
Region Fram til 1400-tallet: Europa, Sør-, Sentral- og Sørvest-Asia; i dag: hele verden.
Antall brukere Ca. 3 milliarder
Lingvistisk klassifikasjon språkfamilie
Videre inndeling
Inndeling Albansk
Anatolisk
Armensk
Baltoslavisk
Germansk
Gresk
Indoiransk
Italisk
Keltisk
Tokarisk
Språkkoder
ISO 639-2 ine

Portal: Språk
Indoeuropeiske språk

Indoeuropeiske språk er en språkfamilie som inneholder hundrevis av språk, inklusive de fleste store språk i Europa og mange språk på det indiske subkontinent (Sør-Asia), det iranske høylandet (Sørvest-Asia) og Sentral-Asia. Språk i denne språkfamilien med stor utbredelse inkluderer blant andre engelsk, hindi, spansk, portugisisk, bengali, russisk, fransk og tysk. Indoeuropeisk er den språkfamilien i verden som har flest talere; rundt 3 milliarder mennesker har et indoeuropeisk språk som sitt morsmål. De indoiranske språkene utgjør den største undergruppa av indoeuropeiske språk.

Indoeuropeiske språk består av de følgende åtte nålevende undergruppene: indoiransk, armensk, gresk, albansk, italisk, keltisk, germansk og baltoslavisk. I tillegg er det flere utdødde undergrupper.

Av de 20 mest talte språkene i verden i dag, ifølge SIL Ethnologue, er 12 indoeuropeiske: spansk, engelsk, hindi, portugisisk, bengali, russisk, tysk, marathi, fransk, italiensk, punjabi og urdu.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den første som kom på sporet av en stor felles språkfamilie, var den engelske dommeren William Jones. Han tjente ved høyesterett i Calcutta fra 1783, og da han hadde studert klassiske språk før han tok fatt på jus-studiet, var det naturlig for ham å lære seg sanskrit, det gamle skriftspråket som Indias tidligste litterære og religiøse tekster er skrevet på. I sin tredje årsberetning til the Asiatic Society of Bengal i 1786, nevnte han kort at han la merke til at sanskrit viste klare likhetstrekk med latin og gresk.[1]

Man visste at det fins elver som heter Alba i både Tyskland, Sveits, Frankrike og Spania; og elvenavnet Ara opptrer i både Tyskland, Nederland, England, Skottland og Spania. Elven Arno som flyter gjennom Firenze er samme navn som Arna utenfor Bergen; Arna var opprinnelig et elvenavn også her. Themsen deler navn med den indiske elven Tamasi (som betyr «den mørke»). I 1926 satte Gordon Childe i sin bok The Aryans opp en liste over gloser han mente hadde opphav i et felles urspråk: Gud, far, mor, sønn, datter, bror, søster, farbror, svigersønn, svigerdatter, svigerfar, svigermor, ektemann, kvinne, enke, husfar, klan, konge, hund, okse, sau, geit, hest, gris, okse, ku, vallak, kveg, ost, fett, smør, korn, brød, plog, mjød, kobber, gull, sølv, barberkniv, syl, slyngestein, buestreng, spyd, sverd, øks, snekker, aksel, vogn eller hjul, nav, åk, skip, åre, hus, dør, karm, stolpe, jordvegger.

På leting etter hvilket område det indoeuropeiske urspråket kunne ha oppstått i, studerte Winfred Lehmann ordenes slektskap i ulike språk. Ved forsøk på rekonstruksjon av ord for metaller, fant man ikke ord for gull eller sølv, langt mindre jern, knapt nok en generell betegnelse for metall, bronse, kobber. Sanskrit ayas (= «bronse», senere «kobber») og latin aes (= «kobber», «bronse») tilsvarer gammelengelsk ar (= «messing», «kobber»), som på moderne engelsk ble til ore (= «malm»).[2]

Ut fra dette konkluderer Lehmann med at indoeuropeernes urspråk oppstod i et senneolittisk samfunn, ved arkeologiske funn identifisert som «en kultur som holdt til nord for Svartehavet fra femte årtusen f.Kr.». Vi finner ord for hjord, ku, sau, geit, gris, hund, hest, ulv, bjørn, gås, and, bie, eik, bøk, piletre, korn, men mangelen på spesifikke ord for grønnsaker og ulike kornsorter «indikerer at de i all hovedsak må ha levd av animalsk føde».

Klassifisering[rediger | rediger kilde]

Hvordan ordet «Ma» sprer seg til mange språk.

Den indoeuropeiske språkfamilien består hovedsakelig av ti undergrupper:

Uklassifiserte indoeuropeiske språk[rediger | rediger kilde]

I tillegg til de klassiske ti undergruppene ovenfor, har det også eksistert flere andre, lite kjente, språk:

Det er ingen tvil om at det har eksistert andre indoeuropeiske språk som det ikke er spor igjen av.

Kunstige språk[rediger | rediger kilde]

Et stort flertall av kunstige språk kan regnes som indoeuropeiske, i alle fall når det gjelder ordforrådet. Eksempler er:

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Indoeuropeiske språk – bilder, video eller lyd

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Colin Renfrew: Den europeiske gåte, forlaget Pax, Oslo 1992.
  2. ^ Winfred Lehmann: Historical linguistics, an introduction, forlaget Holt, Rinestone and Winston, New York 1973.