Peredvizjniki
Peredvizjniki (russisk: Передви́жники) var en gruppe russiske kunstmalere, som i protest mot de restriksjoner tsardømmets ledende kunstakademi la på landets malerkunst samlet seg i et kunstnerfellesskap, som utviklet seg til Selskapet for vandreutstillinger, dannet i 1870.
Utvikling og idegrunnlag[rediger | rediger kilde]
Selskapet eller foreningen ble dannet etter en langvarig strid mellom avantgarde og demokratisk inspirerte krefter i landets kunstmiljø på den ene siden, og på den andre siden de rådende i St. Petersburgs kunstakademi som holdt fast på en idealiserende, akademistilistisk malerkunst. Selskapet var ment å være en motvekt til Russlands dominerende kunstsenter (St. Petersburgs kunstakademi).
Selve grunnleggingen i 1870 i St. Petersburg kom på initiativ fra Ivan Kramskoj, Grigorij Mjasojedov, Nikolaj Ge og Vasilij Perov. Foreningen videreutviklet de beste tradisjoner i det eksisterende Kunstnerkollektivet. Dette kollektivet (artellet) ble ledet av Kramskoj, han var også leder av den nye sammenslutningen, Peredvizjniki.
Peredvizjniki var påvirket av de oppfatningene Vissarion Belinskij og Nikolaj Tsjernysjevskij forfektet om det folkelige og det estetiske. Akkurat som de fleste slavofilene var Tsjernysjevskij en liberaler som med glød støttet frigjøringenav de livegne bøndene, noe som ble oppnådd da livegenskap ble opphevet i 1861. Hans politiske aktiviteter førte til at styresmaktene forbød publisering av alle hans skrifter.
På grunnlag av Tsjernysjevskijs tanker brøt 14 kunststudenter i 1863 med det statlige kunstakademiet. Et flertall av de fjorten dannet sju år senere kjernen i Selskapet for vandreutstillinger (de planla å holde kunstutstillinger som skulle vises rundt om i hele Russland). Til grunn for sitt arbeid utviklet Peredvizjniki en kunstnerisk kode basert på sosial og politisk kritikk, i motsetning til ren estetisme. Tsjernysjevskijs ideer omsatte kunstmalerne i verk som la vekt på motivet eller emnet for maleriet. Peredvizjniki-malerne avviste “kunst for kunstens skyld”-filosofien til samtidens akademi-tradisjon. I stedet rettferdiggjorde Peredvizjniki-malerne sin kunstnergjerning (akkurat som deres venner og samtidige Fjodor Dostojevskij, Leo Tolstoj, Ivan Turgenjev, og andre) ved målbevisst å prøve å gjøre kunsten sin nyttig for folk og samfunn.
Praksis og aktiviteter[rediger | rediger kilde]
Fra 1871 til 1923 arrangerte foreningen 48 vandreutstillinger med utgangspunkt i St. Petersburg og Moskva. Deretter ble utstillingene vist i Kiev, Kharkov, Kazan, Orel, Riga, Odessa og andre byer. Ettersom Peredvizjniki-malerne malte realistisk kunst viste verkene deres de mangesidige karaktertrekkene ved samfunnet, ofte med kritisk tendens. Kunsten deres viste ikke bare fattigdom, men også det vakre i folkelivet; ikke bare lidelse, men også heltemot og karakterstyrke. I Peredvizjniki-bevegelsens menneskekjærlige kunst fantes det resolutt fordømmelse av russisk, autokratisk forfatning. Frigjøringsbevegelsen for det russiske folk ble fremvist med empati (Arrestasjonen av propagandisten av Ilja Repin). Størst vekt i arbeidet deres ble det lagt på skildringen av folket (Morgenen ved henrettelsen av Streltsij av Vasilij Surikov).
Peredvizjniki-bevegelsen åpnet i sin blomstringstid (1870-1890) for et vidsyn som var fremment for russisk malekunst inntil da. Malerne la øket vekt på det naturlige og på bildets og motivets frihet. I kontrast til tidens tradisjonelle mørke palett, valgte de en friere og åpnere fremgangsmåte med en lysere palett når de skulle skildre lys. De strebet mot det naturnære i sine bilder, og skildret folkets forhold til de omgivelsene de virket i.
Den oppfinnsomme, originale folkekunsten til Peredvizjniki tjente som et effektivt middel i den demokratiske, offentlige, moralske og estetiske utdanningen av flere generasjoner russere. Ved å nære en voksende revolusjonær bevissthet i samfunnet, ble malerkunsten en viktig faktor i fremveksten av en russisk frigjøringsbevegelse. Peredvizjniki-bildene påskyndet folks forståelse for den revolusjonære bevegelsen i Russland.
Selskapet samlet i sine tidlige år omtrent alle de mest talentfulle kunstnerne i landet. I Peredvizjniki var det også kunstnere fra Ukraina, Latvia og Armenia. Foreningen viste også verk av Mark Antokolskij, Vasilij Veresjtsjagin og Andrej Rjabusjkin. Viktig for utviklingen av Peredvizjnikis kunst var kritikeren, demokraten Vladimir Stasov, og kunsthandleren Pavel Tretjakov som viste maleriene deres i galleriet sitt og ga dem både viktig materiell og moralsk støtte.
Foreningens styrke og påvirkningskraft i det offentlige vokste jevnt og trutt, og autokratiet måtte gi opp å benytte taktikken med å vingeklippe Peredvizjniki. Det ble både gjort forsøk på å innskrenke Peredvizjniki-malerne sin aktivitet, og å styrke den fallende verdien av verk som Kunstakademiet godkjente. I 1890-årene var Peredvizjniki-kunst inkludert i kunstakademiets strukturer, og foreningens påvirkning viste seg i de nasjonale kunstskolene.
Solnedgangstid[rediger | rediger kilde]
Frem mot hundreårsskiftet ble Peredvizjniki-kunsten i mindre grad enn før oppfattet å avspeile folkelivet. Bevegelsens påvirkningskraft bleknet, og enkelte av kunstmalerne begynte å vise sosialist-ideer, et uttrykk for utviklingen av en arbeider-/klassebevegelse. Mange fra Peredvizjniki engasjerte seg i å utvikle sovjetkunsten, de brakte med seg realisme-tradisjonene fra det 19. århundre og hjalp til med å forme kunstretningen til sosialistisk realisme.
Rundt 1898 var Peredvizjnikis ledende posisjon i det russiske kunstlivet overstått. En ny bevegelse, kalt Mir iskusstva fanget større interesse og kom i førersetet. Denne bevegelsen førte moderne trender inn i russisk kunst.
Den 48. utstillingen med Peredvizjniki i 1923 ble den siste. De fleste medlemmene ble med i Kunstnerforbundet i det revolusjonære Russland (AKhRR). Medlemmene i dette forbundet støttet seg til Peredvizjnikis tradisjoner, de forsøkte å skape kunstverk forståelige for folk, samtidig som arbeidet trofast avspeilet det Sovjet-ledelsen fant gyldig.
Peredvizjniki-malere[rediger | rediger kilde]
Abram Arkhipov, Nikolaj Ge, Nikolaj Jarosjenko, Nikolaj Kasatkin, Ivan Kramskoj, Arkhip Kuindzji, Isaak Levitan, Rafail Levitskij, Vladimir Makovskij, Vasilij Maksimov, Grigorij Mjasojedov, Leonid Pasternak, Vasilij Perov, Vasilij Polenov, Illarion Prjanisjnikov, Ilja Repin, Andrej Rjabusjkin, Konstantin Savitskij, Aleksej Savrasov, Valentin Serov, Emily Shanks, Ivan Sjisjkin, Vasilij Surikov, Apollinarij Vasnjetsov, Viktor Vasnetsov.
Se også[rediger | rediger kilde]