Barentshavet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 75°0′0,0072000″N 40°0′0,0000″Ø

Barentshavet

Barentshavet er den delen av Nordishavet som ligger mellom Novaja Semlja, Frans Josefs land og Svalbard. Mot Norskehavet avgrenses Barentshavet langs en linje mellom Sørkapp på Spitsbergen over Bjørnøya til Nordkapp. I øst trekkes grensa mot Karahavet fra nordøstpynten av Novaja Semlja til det østligste punktet på Frans Josefs land. Mot selve Nordishavet går grensa nord for Frans Josefs land til Nordaustlandet på Svalbard. Kvitsjøen regnes ikke som en del av Barentshavet.

Havet har fått sitt navn etter den nederlandske oppdageren Willem Barents.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Barentshavet dekker et areal på 1,4 mill km². Kvitsjøen, som skiller Kolahalvøya fra det øvrige Nordvest-Russland regnes ikke til Barentshavet, mens Petsjorahavet mellom Novaja Semlja og fastlandet gjerne regnes med.

Fiskevernsoner[rediger | rediger kilde]

Det meste av Barentshavet ligger innenfor Norges og Russlands økonomiske soner, samt fiskevernsonen ved Svalbard. Mellom disse ligger et mindre område kalt smutthullet, som er fritt hav. Det har i perioder vært konflikter mellom norske og russiske myndigheter på de ene siden og fiskere fra tredjeland som har drevet fiske i smutthullet på den andre.

Økonomiske soner[rediger | rediger kilde]

Grensedragning mellom norsk og russisk økonomisk sone ble avklart i 2010. Norge ville bruke samme prinsipp som er brukt i Nordsjøen, nemlig midtlinjeprinsippet, som tilsier at grensen trekkes midt mellom nærmeste norske og russiske kyst. Russland hevdet sektorprinsippet, som innebar at grensen legges langs en linje (meridian) mellom nordpolen og et punkt på territorialgrensen utenfor norsk-russisk landgrense. På denne måten oppsto et stort omstridt område i Barentshavet.

På 1970-tallet ble det under daværende havrettsminister Jens Evensen innledet forhandlinger med Sovjetunionen om grensedragning i Barentshavet. Forhandlingene resulterte i en midlertidig avtale, gråsoneavtalen.

I 2010 ble det laget en avtale mellom regjeringene i de to landene om den norsk-russiske grenselinjen i Barentshavet. Den ble signert 15. september 2010 av statsminister Jens Stoltenberg og den russiske presidenten Dmitrij Medvedev. Avtalen ble deretter godkjent av Stortinget i februar 2011, og deretter i den russiske nasjonalforsamlingen i mars 2011. Den 8. april 2011 ble avtalen endelig ratifisert da Medvedev satte sin signatur under avtalen.

Oseanografi[rediger | rediger kilde]

Barentshavet er et sokkelhav med en gjennomsnittlig dybde på bare 230 m. Det aller meste av Barentshavet er grunnere enn 300 m; men i ei øst-vestgående renne mellom Bjørnøya og fastlandet (Bjørnøyrenna) kan en finne dyp på over 600 m. Områder grunnere enn 200 m er Svalbardbanken mellom Bjørnøya og Hopen, Storbanken nordøst for Hopen og Sentralbanken midtveis mellom Svalbard og Novaja Semlja. Disse er alle viktige fiskebanker.

Barentshavet påvirkes utenfra av tre ulike havstrømmer. Den norske kyststrømmen løper langs kysten av Finnmark, Kola og Novaja Semlja og bringer relativt varmt vann med lav saltholdighet inn i Barentshavet. Inn gjennom Bjørnøyrenna går ei grein av Svalbardstrømmen med varmt, atlantisk vann. Atlanterhavsvannet har en høg saltholdighet (>35 promille) og en temperatur på mellom 3,5 og 6,5°. Kaldt, arktisk vann strømmer inn i Barentshavet fra nordøst mellom Frans Josef land og Novaja Semlja og i noen grad mellom Frans Josef land og Svalbard.

I vest ligger Havforskningsinstituttets målestasjon på Ingøy like nord av Hammerfest. Her er havet 290 meter dypt i Ingøydjupet med overflatevannet som en blanding mellom atlantisk vann fra nordvest, og kystvann som kommer fra sørvest. Atlanterhavets saltholdige vann strømmer rundt Tromsøflaket og østover, hvorpå det trenger innover Ingøydjupet fra nordvest. Overflatetemperaturen er typisk ca. 4-5°C om vinteren og 7-9°C om sommeren. Saltholdigheten veksler i overflaten mellom 34 og 34,5. I atlantiske lag under 150 meter er temperaturen i juli omlag 5,8°C, og i januar med 5,0 – 5,4°C, mens saltholdigheten er omlag 34,5 hele året. Først på omlag 275 meters dyp når saliniteten opp i 35.

Tabellen nedenfor viser målte temperaturer og saltinnhold ved 1 meter dybde og 150 meter de siste årene fordeler seg slik:[1]

Ingøy (Måsøy) 1935 1940 1945 1950 1955 1960 1965 1970 1975 1980 1985 1990 1995 2000 2005 2010
Januar
Temp i °C 1 meter .. 5,3 .. .. .. .. .. 4,9 6,2 4,4 5,7 4,5 4,5 5,7 6,0 6,3
Temp i °C 150 meter .. 6,5 .. .. .. .. .. 6,1 6,2 4,7 5,9 6,2 6,0 6,7 6,7 7,0
Salinitet 1 meter .. 34,2 .. .. .. .. .. 34,4 34,3 33,8 34,2 34,1 34,0 33,6 34,3 34,5
Salinitet 150 meter .. 34,7 .. .. .. .. .. 34,8 34,8 34,0 35,1 34,7 34,5 34,3 34,7 34,9
Juli
Temp i °C 1 meter .. 8,0 .. .. .. .. .. 7,7 6,8 7,9 6,4 10,6 8,3 8,5 8,6 7,8
Temp i °C 150 meter .. 6,1 .. .. .. .. .. 5,5 6,2 5,4 4,7 6,5 5,9 5,9 6,7 6,3
Salinitet 1 meter .. 34,4 .. .. .. .. .. 34,5 34,2 33,9 33,0 34,1 33,8 34,4 33,8 34,5
Salinitet 150 meter .. 34,8 .. .. .. .. .. 34,9 34,6 34,7 34,9 34,6 34,6 34,9 34,9 34,9


I løpet av vinteren skjer det en vertikal blanding av vannmassene i Barentshavet som bringer næringsrikt dypvann opp til overflata og blir tilgjengelig for planteplankton utover våren og sommeren. Om sommeren stabiliserer vannmassene seg; i områder med vinteris ved at isdekket smelter og gjør overflatelaga mindre salte, i den isfrie delen ved at sola varmer opp overflatelaget. Kombinasjonen av vertikal omrøring om vinteren og sjiktning om sommeren gjør Barentshavet til et område med optimale forhold for planteplankton i sommermånedene.

Isdekket har sin største utbredelse i mars til mai, og med et minimum i månedene august til september. Det er målt store variasjoner fra år til år med hensyn til vanntemperatur og isdekke. Den viktigste årsaken til variasjonene ser ut til å være styrken på Svalbardstrømmen.

Isfjell[rediger | rediger kilde]

Svalbard kalves det isfjell fra flere breer. Disse driver med havstrømmene sørover eller går på grunn og blir stort sett liggende stille til de smelter. Mange isfjell på vei sørover passerer på østsiden av Bjørnøya, men blir tatt av havstrømmer og brakt nordover igjen på vestsiden av Bjørnøya. Det er observert isfjell ved kysten av Finnmark i 1881 og 1929. Hendelsen sommeren 1881 skjedde etter en langvarig periode med nordlige vinder. Isfjell fra breer på Franz Josef land og Novaja Semlja kan komme inn mot Kolahalvøya og Øst-finnmark.[2] [3]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Barentshavet har med sitt arktiske klima et relativt lite artsmangfold, men en høg biomasseproduksjon. Oppveksten av planteplankton om våren og sommeren gir grunnlag for store mengder dyreplankton og krill, som igjen er basis for sild og lodde. Viktige beitearter av hoppekreps omfatter raudåte, ishavsåte og feitåte. Under oppvarmingsperioden 2005-10 ble stadig større mengder varmt atlantisk vann, egg og yngel av havdyr transportert inn i Barentshavet.[4] Flere atlantiske arter vandret inn til fjordene på Svalbard, deriblant torsk og sild. Også silda beiter på loddeyngel. Øverst i næringsnettet er torsk den økonomisk sett viktigste arten, men Barentshavet har også viktige bestander av sei og hyse. En svært viktig art er også den arktiske polartorsken. Ved Bjørnøya er det på 2000-tallet igjen observert blåskjell, etter 5000 års fravær i området. Under varmeperioden etter yngre dryas er blåskjell kjent fra fossilfunn langs hele nordkysten av Spitsbergen for 9 400 år siden (f.v.t), med maksimal utbredelse under et antatt klimatisk optimum omkring 7 250 f.v.t. De siste funnene daterer seg til 5 300 f.v.t ved munningen av Woodfjorden, før moderne funn ved Bjørnøya.[5]

Videre finnes store bestander av sjøpattedyr; først og fremst grønlandssel og vågehval, men også knølhval og finnhval, havert, steinkobbe og hvalross. Det er også en stor isbjørnbestand.

Torskens viktigste byttedyr er lodde, men den kan også beite på amfipoder, krill, reker, sild og annen torsk. Loddebestanden svinger mye fra år til år som følge av naturlige variasjoner, men også som følge av hard beskatning. Det skjedde et sammenbrudd i loddebestanden i 1987-88 og på nytt i 1993-95. Siste gang lodda forsvant var i 2003-04. Lodda er bytte ikke bare for torsk, men også for sild, sjøpattedyr og sjøfugl. Særlig fikk kollapsen på slutten av 1980-tallet store ringvirkninger, fordi silda samtidig holdt seg borte fra Barentshavet. Grønlandsselen la ut på næringsvandring sørover langs norskekysten, og anslagsvis 75 000 sel drukna i garn langs kysten. Det var også en tydelig nedgang i sjøfuglbestanden.

Den totale biomassen for ulike arter og dyregrupper i Barentshavet fordeler seg slik:

  • Dyreplankton, inkl. krill – 30 mill. tonn
  • Lodde – 0,2-7 mill. tonn
  • Sild – 0-4 mill. tonn
  • Torsk – 1 mill. tonn
  • Hval – 0,5 mill. tonn
  • Sel – 0, 5 mill. tonn
  • Sjøfugl – 10 000 tonn - 16 millioner individer[6]

Geologi[rediger | rediger kilde]

Berggrunnen under Barentshavet består av en mektig lagrekke av sedimentære bergarter fra mesozoikum og tertiærtiden. I kvartærtiden var området dekket av tykk is, og etter siste istid har det foregått landhevning. Sedimentlagpakken er dermed erodert.

I juratiden ble sand avsatt i elveleier og elvedeltaer. Tilsvarende avsetningsmiljøer fantes også i triastiden.

Fiskerier[rediger | rediger kilde]

Norge erklærte suverenitet og har drevet havoppsyn siden 1977.

Oljevirksomhet[rediger | rediger kilde]

Russisk sektor[rediger | rediger kilde]

Shtokmanfeltet er verdens største, kjente gassfelt. Det russiske oljeselskapet Gazprom antyder at Shtokmanfeltet kan komme i drift fra 2012. Hittil er bare ett oljefelt under utbygging på russisk side – Prirazlomnoje i Petsjorahavet.

Norsk sektor[rediger | rediger kilde]

Det er boret 81 letebrønner i Barentshavet og Tromsøflaket per februar 2009. Det ble i 2008 gjort funn i seks av åtte letebrønner, og nærmere 60 oljeselskaper har søkt konsesjon for oljeboring i den 20. konsesjonsrunden.

Det er til sammen i Barentshavet og Tromsøflaket påvist 11,2 mill. Sm³ olje og 6,8 milliarder m³ gass i felt som det kan være aktuelt å bygge ut – det vil si ca. 5 % av ressursene i Nordsjøen.

Miljørisiko[rediger | rediger kilde]

Fra miljøvernorganisasjoner og miljøvernmyndigheter har det vært uttrykt stor motstand og skepsis til oljevirksomhet i Barentshavet. De mener at sjøl ordinære driftsutslipp kan skade den sårbare økologiske balansen, og at et uhell kan være katastrofalt under de rådende temperatur- og værforholda. Miljøvernorganisasjonene har krevd at det opprettes petroleumsfrie områder i Barentshavet og nordlige Norskehavet. 7. april 2006 legger den norske regjeringa fram en forvaltningsplan for Barentshavet. Lekkasjer om innholdet i planen viser at det er lite trolig at regjeringa vil gå inn for petroleumsfrie områder. I prinsippet vil da hele Barentshavet være åpent for oljevirksomhet. Det vil derimot bli stilt krav om nullutslipp, det vil si at borekaks og borevæske må tas til land for deponering.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Måleverdier Ingøy - Havforskningsinstituttets datatjeneste, meny til venstre. Januar-tallene 1975 er fra 6.desember 1974.
  2. ^ Ingrid Hønsi: Isfjell i Barantshavet, Oljedirektoratet, rapport OD-88-75, Stavanger, 1988.
  3. ^ Arne Kvitrud og Ingrid Hønsi: Isfjell ved Norskekysten, Oljedirektoratet, rapport OD-90-92, Stavanger 1990.
  4. ^ Knut Sunnanå, Tilstanden i økosystem Barentshavet - Havforskningsinstituttet, 2011.
  5. ^ Otto Salvigsen, «Radiocarbon-dated Mytilus edulis and Modiolus modiolus from northern Svalbard: Climatic implications», Norsk Geografisk Tidsskrift, Volum 56 nummer 2, 2002, side 56-61.
  6. ^ Knut Sunnanå, Tilstanden i økosystem Barentshavet - Havforskningsinstituttet, 2011.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Foldvik,Bente 1998: På tokt i Barentshavet ISBN 82-529-2298-8
  • Tore Jakobsen og Vladimir K. Ozhigin (red) The Barents Sea: Ecosystem, Resources, Management. Half a century of Russian – Norwegian cooperation Tapir 2012 (825 sider) ISBN: 9788251925457

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]