Europaparlamentet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Europaparlamentet
Europaparlamentet
Europaparlamentet
Plenarsalen i Europaparlamentet
President: Martin Schulz
Partier: Det europeiske folkeparti (221)
Det progressive forbund av sosialister og demokrater i Europaparlamentet (191)
Alliansen av europeiske konservative og reformister (70)
Alliansen av liberale og demokrater for Europa (67)
Det europeiske forente venstre–Det nordiske grønne venstre (52)
De europeiske grønne/Den europeiske frie allianse (50)
Europa for frihet og demokrati (48)
Frittstående (52)
Møtested: Strasbourg
Plenumssalen i Brüssel

Europaparlamentet (EP; el. Det europeiske parlament) er den lovgivende institusjon i Den europeiske union (EU) som er direkte valgt av Unionens innbyggere. Parlamentet vedtar lover sammen med Rådet gjennom den alminnelige lovgivningsprosedyre, tidligere kalt medbestemmelsesprosessen. Denne gjaldt tidligere bare visse saker i EUs 1. søyle, men omfatter etter 1. desember 2009 over 90% av lovsakene.[1] I andre saker har Parlamentet en rådgivende funksjon. Parlamentet er også med å vedta budsjettet, og har en kontrollfunksjon overfor Europakommisjonen som innebærer at det kan avsette Kommisjonen.

Historie[rediger | rediger kilde]

EP ble opprettet i Paristraktaten i 1952, og velges siden 1979 hvert femte år i allmenne, frie og hemmelige valg i alle EU-land. Det er imidlertid stor forskjell i valgdeltakelsen, som ved valget i 2009 varierte mellom 19 % i Slovakia og 91 % i Luxembourg. Før 1979 ble medlemmene utpekt av sine hjemlands egne parlamenter.

Europaparlamentet har sitt sete i Louise Weiss- og Winston Churchill-bygningene i Strasbourg. Selv om det bare finnes ett offisielt sete, har Europaparlamentet flere arbeidssteder: Strasbourg, Brussel og Luxembourg. Årlig har Europaparlamentet tolv plenumssesjoner – en per måned unntatt august (ingen plenumssesjon) og i september (to plenumssesjoner) – som varer i tre og en halv dag hver. I Brussel finnes arbeidskomiteene – nærheten til Rådet tillater parlamentarikerne å utføre et svært viktig arbeid med denne andre institusjonen – og det finnes også seks «minisesjoner» per år som varer i to dager hver. Generalsekretariatet i Luxembourg tar hånd om administrasjon og oversettelsestjenestene.

Denne situasjoner er en konsekvens av Europaparlamentets egen historie. I 1952 var Strasbourg, grensebyen, sterkt merket av konsekvensene av den annen verdenskrig og ble hovedsetet til kull- og stålunionens hovedforsamling. Dette symboliserte den tysk-franske forsoningen. I 1965 fusjonerte kull- og stålunionen, det økonomiske fellesskapet og Euratom. Forsamlingen av denne nye institusjonen fikk sitt sete i Strasbourg, mens Rådet og Kommisjonen ble plassert i Brussel. Europaparlamentets generalsekretariat ble etablert, og de to europeiske domstolene returnerte til Luxembourg. I etterkant ser det ut til at Europaparlamentarikerne foretrekker å være i Brussel og de har redusert sin uke i Strasbourg fra fem dager til tre og en halv.

Noen folkevalgte kjemper for en total forflytning av Europaparlamentet fra Strasbourg til Brussel. I 2006 lanserte den svenske Europaparlamentarikeren Cecilia Malmström en underskriftskampanje i samarbeid med OneSeat.eu. I følge Malmström var prisen å betale for Strasbourg på over 200 millioner euro for direkte (bygninger) og indirekte (transport) kostnader. Men det offisielle tallet fra Europaparlamentets sider er på 155 000 000 euro for alle tre arbeidsstedene samlet.

European stars.svg
Artikkelserien om
Den europeiske unions
institusjoner og forfatning
Institusjoner:
Traktater:

Det eksisterer også flere kampanjer for Strasbourg, slik som OneCity eller assosiasjonen for europeisk demokrati, “Pour la Démocratie Européenne”. I følge denne assosiasjonen, er tall som OneSeats kampanje bygger på, basert på feil grunnlag.

Medlemslandenes seter i Europaparlamentet[rediger | rediger kilde]

Medlemslandenes seter i Europaparlamentet
Land Sep
1952
Mar
1957
Jan
1973
Jun
1979
Jan
1981
Jan
1986
Jun
1994
Jan
1995
Mai
2004
Jun
2004
Jan
2007
Jun
2009
Fra
2011
Fra
2014
Tyskland 18 36 36 81 81 81 99 99 99 99 99 99 99 96
Frankrike 18 36 36 81 81 81 87 87 87 78 78 72 74 74
Italia 18 36 36 81 81 81 87 87 87 78 78 72 73 73
Belgia 10 14 14 24 24 24 25 25 25 24 24 22 22 22
Nederland 10 14 14 25 25 25 31 31 31 27 27 25 26 26
Luxembourg 4 6 6 6 6 6 6 6 6 6 6 6 6 6
Storbritannia     36 81 81 81 87 87 87 78 78 72 73 73
Danmark     10 16 16 16 16 16 16 14 14 13 13 13
Irland     10 15 15 15 15 15 15 13 13 12 12 12
Hellas         24 24 25 25 25 24 24 22 22 22
Spania           60 64 64 64 54 54 50 54 54
Portugal           24 25 25 25 24 24 22 22 22
Sverige               22 22 19 19 18 20 20
Østerrike               21 21 18 18 17 20 20
Finland               16 16 14 14 13 13 13
Polen                 54 54 54 50 51 51
Tsjekkia                 24 24 24 22 22 22
Ungarn                 24 24 24 22 22 22
Slovakia                 14 14 14 13 13 13
Litauen                 13 13 13 12 12 12
Latvia                 9 9 9 8 9 9
Slovenia                 7 7 7 8 8 8
Kypros                 6 6 6 6 6 6
Estland                 6 6 6 6 6 6
Malta                 5 5 5 5 6 6
Romania                     33 33 33 33
Bulgaria                     17 17 18 18
TOTALT 78 142 198 410 434 518 567 626 788 732 782 736 754 751

Representasjon og partigrupper[rediger | rediger kilde]

Europaparlamentet representerer rundt 500 millioner mennesker og det har 751 representanter. Parlamentsmedlemmene jobber ikke i nasjonale eller geografiske grupper, men deles inn etter hvilket parti de tilhører, og jobber i store europeiske partier.

Antallet representanter som velges fra hvert medlemsland fastsettes utifra folketallet, men små land er forholdsvis overrepresentert. For eksempel har valgkretsen Skottland i Storbritannia like mange representanter som Malta (6), selv om folketallet er 10 ganger større, mens det selvstendige Irland, som har færre innbyggere enn Skottland, har dobbelt så mange (12).

Representantene velges ved forholdstallsvalg på nasjonale partilister i det enkelte medlemsland. Etter Europaparlamentsvalget i mai 2014 er det valgt inn 751 representanter fra 189 nasjonale partilister fordelt på de 28 medlemslandene. Representantene grupperes i parlamentet etter partitilhørighet, og ikke etter nasjonalitet. Man kan ikke være medlem av et nasjonalt parlament samtidig som man sitter i Europaparlamentet. Representantene er valgt uten bundet mandat, som betyr at de står fritt til å stemme etter egen overbevisning uavhengig av det ståsted partiet de representerer inntar.

I Europaparlamentet etablerer så de nasjonale partiene allianser med partier fra andre land med sammenfallende grunnsyn, og kan danne en europeisk partigruppe dersom alliansen til sammen har mer enn 25 representanter fra minst 7 land. Det er en stor fordel å tilhøre en slik gruppe fordi man da får mer taletid og økonomisk støtte til et eget sekretariat etc.

Den største gruppen er Det europeiske folkeparti (konservativ/sentrum-høyre) som har 221 representanter fordelt på 43 nasjonale partier fra 27 medlemsland. Størst blant disse er CDU/CSU fra Tyskland, UMP fra Frankrike, Borgerplattformen fra Polen, Partido Popular fra Spania, Forza Italia fra Italia og Fidesz fra Ungarn. Tyske Manfred Weber (CSU) er gruppeleder.

Nest størst er gruppen Det progressive forbund av sosialister og demokrater (sosialdemokratisk/sentrum-venstre) som har 191 representanter fordelt på 33 nasjonale partier fra 28 medlemsland. Størst blant disse er Partito Democratico fra Italia, SPD fra Tyskland og Labour fra Storbritannia. Italienske Gianni Pittella (PD) er gruppeleder.

Tredje størst er gruppen Alliansen av europeiske konservative og reformister (konservativ) som har 70 representanter fordelt på 18 nasjonale partier fra 15 medlemsland. Størst blant disse er Conservative Party fra Storbritannia og Lov og rettferdighet fra Polen. Britiske Syed Kamall (Conservative Party) er gruppeleder.

Fjerde størst er gruppen Alliansen av liberale og demokrater for Europa (liberal/sentrum) som har 67 representanter fordelt på 31 nasjonale partier fra 21 medlemsland. Størst blant disse er MoDem fra Frankrike. Belgiske Guy Verhofstadt (VLD) er gruppeleder.

Femte størst er gruppen Det europeiske forente venstre/Det nordiske grønne venstre (kommunister og venstresosialister) som har 52 representanter fordelt på 21 nasjonale partier fra 14 medlemsland. Størst av disse er Die Linke fra Tyskland og SYRIZA fra Hellas. Tyske Gabriele Zimmer (Die Linke) er gruppeleder.

Sjette størst er gruppen De europeiske grønne/Den europeiske frie allianse (miljøpartier og regionalister) som har 50 representanter fordelt på 25 nasjonale partier fra 17 medlemsland. Størst blant disse er Bündnis 90/Die Grünen fra Tyskland, Europe écologie–Les verts fra Frankrike. Fransk-tyske Daniel Cohn-Bendit og tyske Rebecca Harms er gruppeledere.

Den syvende gruppen heter Europa for frihet og demokrati (konservativ) og har etter siste valg 48 representanter fordelt på 7 nasjonale partier fra 7 medlemsland. Største partier i denne gruppen er United Kingdom Independence Party fra Storbritannia og MoVimento 5 Stelle fra Italia. Britiske Nigel Farage (UKIP) og italienske David Borrelli (M5S) er gruppeledere.

Til sist er det 52 representanter fordelt på 12 nasjonale partier fra 10 medlemsland som ikke er en del av en gruppe.[2]

Fordeling på partigrupper etter medlemsland (2014-2019):[3]
Land EPP S&D ECR ALDE GUE/NGL G/EFA EFDD Andre Sum
Tyskland 34 27 8 4 8 13 0 2 (NPD 1 & DP 1) 96
Frankrike 20 13 0 7 4 6 1 23 (FN) 74
Storbritannia 0 20 20 1 1 6 24 1 (DUP) 73
Italia 17 31 0 0 3 0 17 5 (LN) 73
Spania 17 14 0 8 11 4 0 0 54
Polen 23 5 19 0 0 0 0 4 (KNP) 51
Romania 15 16 0 1 0 0 0 0 32
Nederland 5 3 2 7 3 2 0 4 (PVV) 26
Belgia 4 4 4 6 0 2 0 1 (VB) 21
Hellas 5 4 1 0 6 0 0 5 (GD 3 & KKE 2) 21
Portugal 7 8 0 2 4 0 0 0 21
Tsjekkia 7 4 2 4 3 0 1 0 21
Ungarn 12 4 0 0 0 2 0 3 (Jobbik) 21
Sverige 4 6 0 3 1 4 2 0 20
Østerrike 5 5 0 1 0 3 0 4 (FPÖ) 18
Bulgaria 7 4 2 4 0 0 0 0 17
Danmark 1 3 4 3 1 1 0 0 13
Finland 3 2 2 4 1 1 0 0 13
Slovakia 6 4 2 1 0 0 0 0 13
Irland 4 1 1 1 4 0 0 0 11
Kroatia 5 2 1 2 0 1 0 0 11
Litauen 2 2 1 3 0 1 2 0 11
Latvia 4 1 1 0 0 1 1 0 8
Slovenia 5 1 0 1 0 1 0 0 8
Estland 1 1 0 3 0 1 0 0 6
Kypros 2 2 0 0 2 0 0 0 6
Luxembourg 3 1 0 1 0 1 0 0 6
Malta 3 3 0 0 0 0 0 0 6
TOTALT 221 191 70 67 52 50 48 52 751

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]