Den ortodokse kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Denne artikkelen handler om den østlige ortodokse kirke. Den ortodokse kirke kan også referere til andre kirker; se den ortodokse kirke (andre betydninger).
Den ortodokse kirke
Grunnlagt En av grenene fra det store skisma i 1054, (evt på den økumeniske patriark i Konstantinopel som den første blant likemenn i bispekollegiet.
Antall medlemmer Rundt 300 millioner
Hvor Hele verden
Sakramenter Syv mysterier. Disse er dåp og nattverd som de aller viktigste. I tillegg kommer skriftemål, konfirmasjon (kalles ferming eller myronsalving og forrettes umiddelbart etter dåpen), ektevigsel, ordinasjon og sykesalving

Den (østlige) ortodokse kirke er det nest største kirkesamfunnet i verden. Den oppfatter seg også som den eldste kristne kirke idet den står i en ubrutt historisk tradisjon tilbake til apostlene og idet den anser Den katolske kirke som brutt ut av Den ortodokse kirke. Å kalle kirken østlig er egentlig misvisende siden det finnes flere ortodokse bispeseter og kirker i Vest-Europa og Amerika.

Den ortodokse kirke er en fellesbetegnelse på de kristne kirker i Romerriket før det store skisma i 1054 og i det bysantinske kulturområdet etter skismaet. Man taler undertiden om «de ortodokse kirker» i flertall – Den gresk-ortodokse kirke, Den russisk-ortodokse kirke, Den serbisk-ortodokse kirke osv. – fordi Den ortodokse kirke organisatorisk består av selvstendige eller selvstyrte kirker uten f.eks. en pave som binder dem sammen. Når de allikevel kan omtales i éntall, er det fordi de åndelig sett oppfatter seg som én kirke. Denne enheten kommer til uttrykk i en felles tro som jo er det vesentlige for et trossamfunn, dvs felles kommunion (feiring av nattverd) og gjensidig anerkjennelse. Kirkesamfunnene som regnes med i gruppen, aksepterer de syv første økumeniske konsiler som autoritative, og deler mange felles tradisjoner og har samme trosbekjennelse (den Nikenske fra 381). Den anerkjenner den økumeniske patriark i Konstantinopel som den første blant likemenn i bispekollegiet. Den er historisk knyttet til patriarkatene i Konstantinopel, Alexandria, Antiokia og Jerusalem. Disse var, i tillegg til Roma, de opprinnelige patriarkatene. I dag finnes langt flere ortodokse patriarkater (se listen nedenfor).

De største av de ortodokse kirkene er den russisk-ortodokse kirke og den rumensk-ortodokse kirke. Alle de ortodokse kirker kan spore sitt opphav tilbake til ett av de fem oldkirkelige patriarkater, dvs. de fire som er nevnt ovenfor og Roma.

Betegnelsen «ortodokse kirker» brukes også om de kirkesamfunn som brøt med resten av kirken allerede etter konsilet i Kalkedon i 451. Disse kalles Orientalske ortodokse kirker og tilhører ikke ovennevnte kommunion. Man skiller derfor mellom de orientalske ortodokse kirker (eller pre-kalkedonske kirker) og de østlige ortodokse kirker. Språklig sett er dette en kunstig konstruksjon, da 'orientalsk' betyr 'østlig'.

Hovedtrekk[rediger | rediger kilde]

Den østlige ortodokse kirken er verdens nest største kirkesamfunn og anser seg stå i en ubrutt historisk tradisjon tilbake til apostlene. Dette ikonet fra seint 1300- eller tidlig 1400-tall viser festdagen «ortodoksiens triumf» («ortodoksiens søndag») til minne om den bysantinske keiserinna Teodora II som i 843 beseiret den billedødeleggende ikonoklasmen. Patriarken Methodios I av Konstantinopel står øverst til venstre, nær ikonbildet av jomfru Maria. Ortodoks betyr «rettroende».

Inntil 1054 var de østlige ortodokse kirker del av samme kirke som Den katolske kirke. Dette året skilte de lag i det store skismaet, etter gjennom lang tid å ha glidd fra hverandre i dogmatiske spørsmål. Både den ortodokse og den katolske kirke hevder å være «den ene, hellige, katolske og apostoliske kirke», slik kirken er beskrevet i den nikenske trosbekjennelse. Begge hevder også at den andre tar feil, og de regner hverandre som skismatikere (mange ortodokse regner katolikker som kjettere). Ordet ortodoks viser til at kirkene hevder å ha bevart den opprinnelige kristne tro uforandret. Katolsk ('universell') på sin side viser til den katolske kirkes krav på å være den sanne verdensomspennende kirke. Det betyr ikke at den ortodokse kirke ikke hevder å være universell. Et mindretall blant ortodokse kristne mener at den katolske kirke representerer den autentiske vestlige tradisjon under den romerske patriarken, men de fleste har det offisielle synet at Roma falt fra den sanne lære. Den katolske kirke på sin side regner kirkelige handlinger i den ortodokse kirke som gyldige, og tillater ortodokse å motta nattverden i den katolske kirke dersom deres egen patriark tillater dem å gjøre det.

Lære[rediger | rediger kilde]

Den ortodokse kirke bekjenner seg til det den oppfatter som den katolske (dvs. helhetlige og allmenne), apostoliske kristne tro. Troen er ikke fundert på en særskilt reformators lære, men representerer en ubrutt tradisjon tilbake til apostlene. Den hellige tradisjonenBibelen, liturgien, kirkefedrene, de økumeniske konsilene osv. – spiller derfor en avgjørende rolle som bærer av læren. Det er Den Hellige Ånd som leder kirken og dens tradisjon gjennom historien og levendegjør troen.

Verden er skapt av Gud til samfunn med Gud, men gjennom syndefallet ødela mennesket sin sanne gudbilledlighet. I sentrum for ortodoks tro står inkarnasjons-mysteriet: at Gud ble menneske slik at mennesket kan bli guddommeliggjort og gjenfinne sin gudbilledlighet. Kristus har nedtrampet dødskreftene med sin egen nedferd i dødsriket. Ortodokse oppfatter derfor sin gudstjeneste som en vedvarende påske, en feiring av oppstandelsen.

Fromhet og spiritualitet[rediger | rediger kilde]

Ortodokst fromhetsliv er utpreget liturgisk i forhold til det som er vanlig i luthersk tradisjon. Fasteperioder avløses av høytider gjennom hele kirkeåret. Hver årstid har sin fastetid og sin festtid. Likeens er uken delt inn i fastedager (onsdag og fredag) og festdager (lørdag og søndag).

Det liturgiske liv preges av mysteriene eller sakramentene, med dåp og nattverd som de aller viktigste. I nattverden får menigheten del i Kristi legeme og blod. I skriftemålet bekjenner den troende sine synder før gudstjenesten. Konfirmasjonen kalles ferming eller myronsalving og forrettes umiddelbart etter dåpen. Ektevigsel, ordinasjon og sykesalving er også mysterier.

Den viktigste liturgiske handling er den guddommelige liturgi. Essensen ligger nær den katolske messe, med nattverden som høydepunkt, men formen er svært annerledes. Synet på nattverden er ikke ulikt det katolske, men én av forskjellene var sentral i det store skismaet. I den ortodokse kirke bruker man nemlig syret brød, mens man i den katolske kirke bruker usyret. Dette førte til gjensidige beskyldninger på 1000-tallet om at man ikke feiret nattverd på korrekt måte. Generelt kan en si at Den ortodokse kirke bruker et mindre «vitenskapelig» språk angående nattverden enn det som utviklet seg i vestlig middelalder. Skolastikken i vest søkte å finne rasjonelt utleggbare forklaringsmodeller på alt i troen; ortodokse teologer har tidvis polemisert mot denne katolske tendensen og ment at en må holde på at visse ting er uforklarlige mysterier.

Ikonene spiller en viktig rolle i ortodoks åndelighet; de sies å formidle evangeliet til øynene. De er bærere av den hellighet som den avbildede person representerer og er vinduer inn i det hellige. De fleste ortodokse hjem har et ikonhjørne hvor familiemedlemmene ber sine bønner, tenner lys og brenner røkelse.

Mystikk og askese er viktige elementer i ortodoks spiritualitet; gjennom bønn og åndelige øvelser søker en å se Gud slik apostlene så ham forklaretTabor. Innen klostervesenet er denne søken mot Guds-forening særskilt betydningsfull. Hesykastene praktiserer fortsatt den oldkirkelige Jesus-bønnen eller hjertebønnen hvor den bedende sitter i en spesiell stilling og ber med åndedrettet og oppmerksomheten rettet innad. Selve bønnen består av gjentagelsen av de enkle ordene Herre Jesus Kristus, forbarm deg over meg.

Ortodokse ærer (venererer) helgener og ber dem om forbønner. De feires med festdager og ikoner. I kirkene finnes også relikvier. Fremst blant helgenene er Guds Moder Maria, hun som bar Guds Ord i sitt morsliv.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Den Ortodokse kirke er i stor grad organisert som nasjonalkirker. Den økumeniske patriark i Konstantinopel anerkjennes som den første blant likemenn, med visse jurisdiksjonelle forrettigheter.

Den indre organiseringen av særkirkene har det klassiske kristne hierarki med biskoper, prester og diakoner. Øverst i hver særkirke står en patriark, erkebiskop, eller metropolitt som den første blant biskopene. Kirkene er noe ulikt organisert.

Den ortodokse kirke krever ikke at alle prester skal leve i sølibat; kun munkene må gjøre dette. Dog er det slik at kun munker ordineres til biskop, så alle biskoper er sølibatære.

Særkirkene som tilhører den østlige ortodokse kommunion deles inn i to hovedkategorier, de autokefale og de autonome. De autokefale (fra gresk, 'eget hode') har rett til å velge sitt eget kirkelige overhode. De autonome er i stor grad selvstyrte, men valget av kirkens lokale overhode må godgjennes av moderkirken. I tillegg kommer noen særkirker med tvetydig status, og noen som ikke deler full kommunion men som på alle andre punkter hører inn under samme tradisjon. De som kommer i sistnevnte kategori er utbryterkirker, dels av nasjonalistiske grunner og dels av dogmatiske.

Til Norge kom Den ortodokse kirke (i moderne tid) med Hellige Nikolai menighet på 1930-tallet. I dag finnes imidlertid en rekke ortodokse menigheter i landet, blant annet den russisk-ortodokse Hellige Olga menighet. Barentsburg er i særstilling i Norge som eneste by hvor flertallet av befolkningen er ortodokse; dette fordi byen i hovedsak er bebodd av russere og ukrainere.

Autokefale kirker[rediger | rediger kilde]

Autonome kirker[rediger | rediger kilde]

Kirker med tvetydig status[rediger | rediger kilde]

  • Den amerikanske ortodokse kirke (betraktes som autokefal av seg selv og av Moskvapatriarkatet, men av ingen andre ortodokse kirker. Den er imidlertid likevel i kommunion med de andre kirkene, som betrakter den som del av Moskvapatriarkatet))

Kirker som har forlatt felles kommunion[rediger | rediger kilde]

Uavhengige ortodokse kirker[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Colliander, Tito: Gresk-ortodoks tro og livssyn, Oslo 1990
  • Filokalia. De gamle fedrenes lære om det rene hjertes uavlatelige bønn. St.Olav forlag, Oslo 1993
  • Meyendorff, John: Byzantine Theology. Historical trends and doctrinal themes. London 1975
  • Tollefsen, Torstein: Teologi i farger. Ikoner i Norge, Verbum, Oslo 2001
  • Ware, Kallistos (Timothy): The Orthodox Church, London 1963
  • Ware, Kallistos (Timothy): The Orthodox Way, London 1979

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]