Hunere
Hunere var et asiatisk nomadefolk av mongolsk avstamning, og som fra Midt-Asias stepper bredde seg vestover. De invaderte de sydøstre og sentrale delene av Europa ca. 370 e.Kr. Hunerne var i sin samtid beryktet for sin grusomhet, og deres herjinger i Mellom-Europa og Balkan var omfattende. Av den grunn brukes ordet «huner» i mange språk om barbarer og bøller.
Under kong Attila i årene 441 til 443 herjet de det Bysantinske rike. Ekspansjonen vestover ble stoppet like øst for dagens Paris av en allianse av romere og visigotere i slaget ved Chalons. Etter Attilas død gikk riket i oppløsning, og hunerne ble etter hvert bofaste i det nåværende Ungarn. De blandet seg med andre folkeslag og opphørte å eksistere som eget folk rundt år 500.
Ordet hune eller hun er et gammelt tyrkisk ord som betyr «folk» eller «menneske». På tungusisk betyr ordet chun «kraft» eller «mot». Ordet har overlevd i flere europeiske guttenavn. I sin oprinnelige form betød navnet Hunfredus «Hunerfred», dvs «den som megler frem fred med hunerne». Normannerne tok det gammelfranske guttenavnet Hunfroi med seg til England, der det ble forvansket til Humphrey, og i Italia til Umberto. [1]
Kinesiske skribenter delte hunerne inn i sorte hunere (europeiske) og hvite hunere (asiatiske).
Det hevdes at det var hunerne som startet folkevandringstiden, da de selv ble presset vestover etter flere nederlag mot kinesere og tibetanere.
[rediger] Henvisninger
- ^ John Man: Attila (s. 233), forlaget Gyldendal, Oslo 2009, ISBN 978-82-05-39335-6
[rediger] Se også
 |
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til: Hunere |
Denne historierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
