Inflasjon
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Inflasjon er en økning av pengemengden i forhold til antall varer og tjenester, som i sin tur leder til et fall i markedsverdien eller kjøpekraften til penger. Når flere penger jager det samme antall varer, kompenserer markedet ved å heve prisene.
Perioder med stabil inflasjon er gjerne vekstperioder i investeringsmarkeder i økonomien fordi den økende mengden penger gjør dem lette å få tak i, og folk plasserer pengene i investeringer. Det øker investeringenes verdi, og har en kollektiv effekt ved at flere inspireres til å ta opp lån og investere i det samme markedet, som videre øker verdiene. Etter at alle investorene har kjøpt seg inn vil det bli flere selgere enn kjøpere, og det kommer en utjevningsperiode (resesjon) som sender prisene tilbake til et nivå som reflekterer ekte produksjon og etterspørsel. De som tjener penger er de som solgte seg ut til riktig tid. Inflasjon er motstykket til deflasjon.
Innhold |
[rediger] Årsaker
For å forstå årsaken til inflasjon må man først forstå hvordan pengemengden øker og minker. En vanlig misoppfatning er at staten trykker penger. Det er ikke tilfellet i et sentralbanksystem, hvor pengene lånes ut fra sentralbanken. Staten tar så jevnlig opp ny statsgjeld for at økonomien skal ha penger i sirkulasjon (likviditet), og for å erstatte penger som betales tilbake til sentralbanken. Pengene sentralbanken låner ut kommer med rentekostnader, og fordi pengene til å betale rentene med også må lånes fra sentralbanken har vi en stadig økende statsgjeld. Inflasjon er derfor er konstant faktor i samfunnet.
Men pengene fra sentralbanken (kontanter, konto hos sentralbanken) utgjør bare basispengemengden (M0), omtrent 10% av pengene våre. Når pengene kommer i banksystemet mangedobles pengemengden av bankene under fraksjonsreserve-systemet. Det gjøres ved at bankene hver gang noen tar opp et lån ikke utsteder penger, men kreditt (konto). Begrensningen er at bankene må ha minimum en fraksjon av pengene den låner ut for å dekke kontanter som taes ut av konto. Denne bestemmes av Basel Komiteen i Sveits, og de nyligste reguleringene fra 2007 med Basel II-akkorden pålegger bankene å ha minimum 8% kapitaldekning. Kontoinnehaver kan når som helst ta ut pengene sine, men banksystemet baserer seg på at folk istedet vil bruke kreditt til transaksjoner (betalinger, overføringer). Derimot, om en bank går konkurs vil kontoinnehaverne kanskje få tilbake bare 8% av det som stod på konto.
Penger kommer i eksistens ved utlån, enten det er penger fra sentralbanken (kontanter), eller kreditt fra bankene. Penger er i all enkelthet et gjeldsbevis, og hver gang noen tar opp et lån lager banken ny kreditt (som mange forveksler med å være penger). Ved hver nedbetaling av lån vil derfor penger/kreditt forsvinne igjen, men fordi nye lån stadig taes opp er ikke endringene så merkbare med mindre det skjer noe som dramatisk ender balansen mellom disse to faktorene.
Fordi pengene er skapt ut av gjeld skapes kun lånebeløpet, ikke pengene til å betale rentene. For at samfunnet skal ha penger til å betale renter må disse også lånes, hvilket gjør inflasjon til en konstant faktor i samfunnet fordi pengemengden hele tiden må utvides, noe som igjen øker gjeldsbyrden. I perioder uten inflasjon vil det derfor alltid være noen som ikke klarer å betale lånene sine og mister eiendelene sine til inkasso.
Inflasjonen kan økes ved at:
- Sentralbanken senker styringsrenten, som igjen senker bankenes rentenivå og stimulerer flere til å ta opp nye lån.
- Staten øker statsgjelden.
Brå inflasjon intreffer når:
- Basel-komiteen senker fraksjonsreserve-kravet til bankene, som tillater bankene å låne ut mer (lage mer kreditt).
- BIS selger de enorme valutareservene den holder av en valuta, noe som gir en brå økning i tilgjengelig pengemengde. (Frykt for dette gjør at bankene følger Basel-komiteens direktiver).
[rediger] Måling av inflasjon
Inflasjon blir målt ved å observere utviklingen av en stor gruppe varer og tjenester i en økonomi (vanligvis basert på data innsamlet av et offentlig statistikkbyrå). Prisene til disse varene og tjenestene blir kombinert for å gi prisveksten eller det gjennomsnittlige prisnivået. Inflasjonsraten er økningen i denne indeksen, og mens prisnivå kan bli sett på som målingen av størrelsen til en ballong kan inflasjon bli sett på som dens økning i størrelse.
Det finnes ulike målemetoder av inflasjon, da verdien til inflasjon avhenger av hvilken vekt man gir hver enkelt vare og tjeneste i indeksen. Eksempler på noen måleenheter er:
- Konsumprisindeksen (KPI) måler prisen på et utvalg av varer som blir kjøpt av en «typisk konsument». I mange industrialiserte land blir den årlige prosentsatsen av KPI oppgitt som det vanlige inflasjonsmålet.
- Produsentprisindeksen (PPI) måler prisen til produsenter.
- Engroshandelprisindeksen
- Boligprisindeksen
- Råvareprisindeksen måler prisene på et utvalg råvarer.
[rediger] Hyperinflasjon
Utdypende artikkel: Hyperinflasjon
Inflasjon var med på å utløse den russiske revolusjon. Man innførte alkoholforbud, men dermed forsvant den tredjedelen av statsinntektene som hadde kommet fra vodka-monopolet. Pengesedler måtte trykkes opp så raskt at trykkpressene brøt sammen. Ville noen heve en sjekk i banken, fikk de en diger bunke sedler der de selv måtte fylle inn tallene med blekk. Matforsyningen brøt deretter sammen, siden bøndene ikke lenger kunne godta betaling i verdiløse pengesedler. [1]
[rediger] Andre definisjoner
I noen sammenhenger er ordet inflasjon forstått som en økning i pengeetterspørselen, som ofte blir sett på som årsaken til prisvekst. Noen økonomer foretrekker fortsatt denne definisjonen, i stedet for bare prisøkning i seg selv. Derfor refererer noen til 1920-årene i USA som en periode med inflasjon, selv om prisene ikke økte.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker og fotnoter
- ^ Norman Stone: Den første verdenskrig (s. 136), forlaget Gyldendal, Oslo 2008, ISBN 978-82-05-37978-7
