FNs sikkerhetsråd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Salen der sikkerhetsrådet møtes. FN-bygningen i New York

Foto: Kjetil Ree

De forente nasjoners sikkerhetsråd er ifølge FN-pakten FNs handlingsorgan, og er det organet med mest makt innen hele FN, ettersom det kun er Sikkerhetsrådet som kan utstede fredsbevarende styrker. Alle medlemsland må følge rådets vedtak. Stormaktene Amerikas forente stater, Frankrike, Folkerepublikken Kina, Russland og Storbritannia (som er faste medlemmer) har vetorett og kan forhindre foreslåtte vedtak.

Norge har vært medlem av Sikkerhetsrådet flere ganger, i årene 1949-50, 1963-64 og 2001-02. Dessuten har Norge i en årrekke stilt militære styrker til rådighet for FNs fredsbevarende styrker som er underlagt Sikkerhetsrådet.

Formannsskapet i Sikkerhetsrådet rullerer hver måned mellom rådets medlemmer. Norge hadde sist formannsskapet i Sikkerhetsrådet i mars 2002, og arbeidet ble ledet av ambassadør Ole Peter Kolby^[1].

Innhold

1 Utvidelse
2 Medlemsland
- 2.1 Faste medlemsland
- 2.2 Rullerende medlemsland
3 Referanser
4 Eksterne lenker

[rediger] Utvidelse

Det har i den senere tid vært diskutert å utvide antallet permanente medlemmene. De landene som har markert seg med de sterkeste kravene om fast sete, Japan og Tyskland, er FNs andre og tredje største netto bidragsytere. Tyskland er også den nest største bidragsyteren av tropper til FN-operasjoner etter USA. Kansler Gerhard Schröder sa i august 2004 rett og slett: «Tyskland har rett til et sete».

Tidligere generalsekretær Kofi Annan ba sine rådgivere om å fremme forslag til hvordan FNs struktur kan reformeres. En foreslått løsning er å utvide antallet faste medlemmer av sikkerhetsrådet med fem, som inkluderer Japan, Tyskland, India, Brasil og et afrikansk land. I september 2004 undertegnet disse fire landene en felles uttalelse hvor de gjensidig støtter hverandres krav om fast plass. Storbritannia og Frankrike erklærte at de støtter dette kravet.

Noen land, bl.a. Italia og Nederland, ønsker et felles europeisk sete. Men siden det er lite sannsynlig at Storbritannia og Frankrike ønsker å gi opp sine egne seter, bør Tyskland, som er et mye større land, også få et sete, ifølge den tyske utenriksministeren.