Viking

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Danske vikinger invaderer England», framstilt i miniatyrmaleri fra Miscellany on the life of St. Edmund (engelsk helgenkonge, ca. 840–870) fra 1100-tallet.
Fra utgravinga av Gokstadskipet i Vestfold 1880.
Statsvogn fra Osebergfunnet i Vestfold.
Steigen Sagaspill i Steigen kommune i Nordland bygger på et gammelt sagn fra vikingtiden.

Vikingene [viking], av norrønt víkingr, var mennesker fra området som i dag kalles Skandinavia. I den sene jernalderen deltok vikingene i landnåm, plyndring, militære ekspedisjoner og handelsvirksomhet langs kyster og elver vestover, sørover og østover i Europa fra omkring år 800 og frem til slutten av 1000-tallet. I samtiden var ordet viking reservert for personer som dro på oversjøisk hærferd. Under nasjonalromantikken ble betydningen av ordet utvidet til å omhandle nærmest alle skandinaver som levde under perioden som ble døpt «vikingtiden» på 1800-tallet. På grunn av behovet i de skandinaviske landene for et nasjonalt symbol å føle identifikasjon og stolthet over, ble vikingene gjort til gjenstand for hemningsløs beundring, særlig fra 1840-tallet til 1940-tallet. Selv om datidens nasjonalistisk pregede fremstilling av vikingene er kraftig nedtonet i etterkrigstiden, er vikingene fortsatt et av de mest kjente etniske symboler i de nordiske land. Dessuten er de det mest kjente symbol for Norden i verden utenfor Skandinavia. Vikingtiden fant sted under yngre jernalder.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Etymologien til ordet viking

Betydningen av ordet «viking» er uviss. Tre teorier er lansert for å forklare ordets opphav. En teori går ut på at uttrykket å reise ut i viking, kommer av at de seilte ut fra en vík (bukt) mens andre vil knytte det til landskapsnavnet Viken som var det gamle navnet på kysten ved Oslofjorden. Ifølge den danske historikeren Else Roesdahl er det et vestnordisk ord som betyr noe i retning av «en som kjemper til sjøs», «sjørøver», «hærferd til sjøs» eller «herjing».

Eldste bevarte kilde til ordet «viking» er fra det angelsaksiske diktet Widsith som trolig stammer fra 800-tallet: «siþþan hy forwræcon wicinga cynn» («siden de jagde viking-ætt»). Innbyrdes angelsaksiske overfall kaltes den gang av angelsakserne for «vikingeoverfall». Angrep fra de skandinaviske områdene omtales i de samme kildene som regel som angrep fra hedninger, daner eller nordmenn.

I sagalitteraturen brukes viking ofte i uttrykket «å dra i viking». Vikinger var da personer som dro på oversjøisk hærferd.

Ordet forsvant fra språket i århundrene etter sagatiden. Hos Ludvig Holberg på 1700-tallet er ordet synonymt med sjørøver. I de nærmeste år etter 1810 ble ordet igjen innført i samtidens språk, i Sverige i patriotiske dikt av Erik Gustaf Geijer og Esaias Tegnér, mens det ble gjeninnført i dansk av de såkalte gullalderdikterne. I Norge noe senere.[1] Under nasjonalromantikken på 1800-tallet ble ordets betydning utvidet til det ugjenkjennelige slik at det kom til å bety nærmest hva som helst relatert til samfunnet et årtusen tidligere. En viking ble ikke bare betegnelsen på de som dro på hærferd, men en karakteristikk av hele datidens samfunn.

Idag brukes gjerne «viking» som en hedersbetegnelse om mennesker som er barske og sterke, gjerne idrettsfolk. For eksempel «Bjørn Dæhlie er en ordentlig viking.».

Vikingtiden[rediger | rediger kilde]

For utdypende artikler, se Vikingtiden og Vikingtiden i Norge
Kunstneren Halfdan Egedius' fremstilling fra 1899 av Snorres versjon av kong Olav den helliges fall ved Stiklestad i 1030

Både arkeologien og historievitenskapen regner vikingtiden fra ca. 800 – ca. 1050. Det er ikke noe skarpt politisk skille som markerer vikingtidens begynnelse eller slutt. Eldre, mer militært og politisk orientert historieskrivning tidfestet epoken til mellom angrepet på Lindisfarne og henholdsvis slagene ved Stiklestad eller Stamford Bridge. Men slik nøyaktighet i tidfestingen regnes i dag som kunstig i en mer bred forståelse av vikingtidens samfunn.

Den eldste bevarte sikre skriftlige referanse til vikingaktivitet, er plyndringen av klosteret Lindisfarne på kysten av det nordøstlige England den 8. juni 793, selv om lignende aktivitet trolig har foregått før dette, men uten å bli nedtegnet og bevart for ettertiden som kilder. I 789 nevner den angelsaksiske krønike et tokt mot Portland på sørkysten av England. De som utførte toktet skal ha vært fra Hordaland, selv om kildene er noe uklare om dette.

Vikingtiden må sees i lys av den sosiopolitiske situasjonen Europa var i etter Vest-Romerrikets fall på 400-tallet. Det tidligere keiserdømmet var nå delt inn i mange mindre høvdingdømmer, germanske folkeslag var på vandring og det kom ofte til konflikt. På mange måter kan man si at vikingtiden var en forlengelse av den folkevandringsperioden man ser i Europa i århundrene før. I år 814 døde Karl den store og hans rike gikk i føydal oppløsning. Dette gjorde at det ikke fantes noen samlet statsmakt på det europeiske kontinent som kunne motsette seg vikingenes erobringsforsøk og skattlegging.

I løpet av andre halvdel av 1000-tallet minket vikingenes aktivitet utenfor hjemlandet og vikingtiden gikk mot slutten. Slaget ved Stamford Bridge i 1066 var siste skandinaviske forsøk på å gjenerobre England, og Magnus Berrføtt falt i Irland i 1103 som den siste av vikingkongene.

Blant årsakene til at vikingtiden tok slutt nevnes blant annet at det danske Nordsjøveldet gikk i oppløsning, at volden i Norge ble vendt fra ytre ekspansjon til indre borgerkrig etter 1130, videre at de europeiske landene fikk sterkere statsmakter, noe som gjorde dem til et vanskeligere bytte for ytre angrep. Vikingtidens slutt sammenfaller med det første korstoget i 1095.

Vikingenes ferder[rediger | rediger kilde]

Færøysk frimerke minnes vikingferdene over storhavet
Reiseveier og år for viktige vikingferder

Utbredelsen av reisevirksomheten er det som klarest skiller vikingenes samfunn fra de foregående og etterfølgende. Vikingenes reiser strakk seg fra Grønland i vest til Kaspihavet i øst. Ofte foregikk erobringene etappevis, slik at vikingene slo seg ned på et sted, ble der noen år eller en generasjon før de fortsatte erobring videre.

Hva var årsakene til vikingtoktene? De fleste heller i dag til den teori at de skyldtes mangel på dyrkbar jord. Fra Norge var det særlig fra Vestlandet de drog ut på sine ferder. Geografien tilsier at her måtte mangel på jord være størst. Det begynte med handelsferder til fremmede land. Senere gikk denne virksomheten over til piratferder. Det var gjerne storbønder og høvdinger – mest fra Vestlandet – som ledet disse toktene. Hjemme i Norge ville disse gjerne leve på storkarsvis – med overdådige gjestebud og blotgilder, hvor tallrike gjester kunne ta for seg av mat og drikke. Men ressursene ble for knappe i de overbefolkede sjøbygdene. Eget forråd strakk ikke til. Man spedde derfor på husholdningen ved å plyndre i fremmede land. De kunne ligge i viking om sommeren og leve av gårdene sine om høsten, vinteren og våren. En høvdingsønn som ikke var odelsbåren, så vikingyrket som et brukbart alternativ til gårdsdrift. Herjinger i fremmede land skaffet ham gratis løsøre. Mange vikinger ble svært rike, og dessuten kunne de gjennom kamper mot andre vikinger eller andre land vinne stor heder hjemme i Norge. Det siste telte ofte like mye som gods og gull. For andre som la ut på det åpne havet, var landnåm den egentlige og viktigste hensikt for utferden.

I siste halvpart av 800-årene organiserte vikinger fra de nordiske land det historien kaller «den store hæren». Den herjet i Frankrike, Irland og England. Når enorme mengder av norske, danske og svenske vikinger gjorde strandhogg, lot de det ikke bli med det. De erobret nytt land og grunnla byer. Nordiske kjøpmenn og jordhungrige bønder fulgte i deres kjølvann.

Norske vikinger seilte nordover langs kysten av Norge og over Vesterhavet til Færøyene, Skottland og Irland. De oppdaget og befolket Island på slutten av 800-tallet og anla to kolonier på Grønland. Etterhvert la norske konger under seg øyene i Vesterhavet, samt deler av Skottland og Irland under seg. Islendingen Leiv Eriksson anla en bosetning nord på øya Newfoundland på den amerikanske siden av Atlanterhavet rundt år 1000.

I østlig retning dro vikinger (især fra Svearike) opp langs elvene i Russland, noen så langt som til Det kaspiske hav. Her ble staten Novgorod anlagt, som er en av Russlands første større statsdannelse.

Danske vikinger seilte over Nordsjøen til England, og dannet et kongedømme i Jorvik (York). Fra 830-tallet ble Frankerriket utsatt for hyppige vikingangrep. Her dro vikingene opp langs elvene inn i Frankrike, men de dro sjelden langt fra skipene. I det som skulle bli kjent som Normandie i Nord-Frankrike ble området kolonisert, og ble anerkjent som eget rike i 911 Landskapet fikk navn etter vikingene, befolkningen ble assimilert slik at normannerne var fransktalende da de erobret England i 1066.

Med koloniene i Irland, England og Frankrike som base, ble også den iberiske halvøy og Sør-Italia utsatt for plyndringstokter.

På den iberiske halvøy kjenner man angrep mot kongedømmet Asturias' kyster på 800-tallet, og dette kongedømmets provins Galicia synes å ha vært særlig hardt utsatt. I 968 ble biskop Sisnando av Compostela drept og klosteret Curtis plyndret. Bispesetet Tuy ble rammet av en flåte under (den senere) Olav den helliges ledelse, ble liggende vakant i et halvt århundre. Nordmennene tok også gisler som de løslatte mot løsepenger.

På halvøyas sørlige og islamske del seilte vikingene opp Guadalquivir-elven på sin plyndringsferd i 844, og dette ble foranledningen til at Cordobakalifatet organiserte sin første flåtestyrke.

Frykten for vikingene[rediger | rediger kilde]

Hos frankerne, Vest-Europas nye herskere, kom de oversjøiske angrepene nordfra som en meget ubehagelig overraskelse – og de frankiska kilder beskriver vikingenes aksjoner som uhyggelige. Ifølge muntlige overleveringer lød bønnen A furore Normannorum libera nos, Domine, «Frels oss, o Gud, fra nordmennenes vrede» fra kirker og klostre[trenger referanse]. Under nasjonalromantikken ble de brutale sidene ved vikingenes fremferd feid under teppet av diktere og historikere. Den mest anerkjente norske historikeren på midten av 1800-tallet uttalte for eksempel: «at vikingtogene i det hele taget utførtes med en for hine tider sjelden og med hensyn til togenes øiemed merkelig ærlighet og humanitet».[2] 1800-tallets historikere hadde oppdaget at frankernes tidligere erobringer av skandinavenes handelspartnere i sør (frisere og saksere) hadde foregått med en stor grad av massiv brutalitet. Fra et skandinavisk synspunkt var det på 1800-tallet og inn på 1900-tallet gjerne fristende å beundre vikingenes foretaksomhet og frihetstrang. I etterkant av denne romantikken – under sosial-darwinismens framvekst i Europa – ble vikingene sogar tillagt en usedvanlig fysisk og psykisk styrke. Under 30-tallets politiske propaganda ble vikingenes idealer misbrukt til politisk propaganda, hvor man ønsket å framheve idealer som "ukuelig pågangsmot og vilje til seier". Samtidig framhevet man også deres faktiske begavelse for tekniske nyvinninger og sosial organisasjon. Etter siste krig har pendelen svingt til ett motsatt, politisk ytterpunkt – hvor man igjen henter fram de frankiske beretninger som beskriver vikingens "blodige fremferd" og "suverene menneskeforakt".

Når de nordiske kildene – som islandske ættesagaer og Snorres Heimskringla – forteller om strandhogg i fremmede land, finner vi mindre om denne "hedenske råskap", selv om brutale scener ofte framstilles i forbindelse med konflikter og krig. Det kristne Europa tok naturligvis anstøt av de overfall de skandinaviske hærstyrker gjorde mot de katolske støttepunkter i nord-vet, hvor kirker og klostre var en del av det tysk-romerske keiserdømmets aggresjoner mot de frie "hedningene" i nord. Da klostrene Lindisfarne, Jarrow og Wearmouth på Englands østkyst ble plyndret av norske angripere, sendte Karl den Stores kirke-minister Alkuin et antall brev til keiserens katolske støttespillere, der han utmaler "vikingens råskap" mens han laster den engelske konge Ethelred av Wessex for ikke å ha avverget landstigningen og angrepet. Til Ethelred selv skriver Alcuin:

«Nå har vi og våre forfedre bodd i dette hellige land i nærmere tre hundre år, og aldri før har slik redsel vist seg i Britannia som den som nå er kommet over oss fra hedenske folk, og aldri hadde noen tenkt at et slikt overfall kunne komme over havet. Tenk St. Cuthberts kirke tilsølt med Guds presters blod, plyndret for sine prydelser. Et sted mer hellig enn noe annet i Britannia er blitt bytte for hedninger».

1000-tallet gir en annen kirkefader følgende dramatiske beskrivelse om skandinavenes militære aksjoner i England:

«I samme året kom hedninger fra nordlige land med hærmakt over havet som stikkende vepser, og spredte seg til alle kanter som ville ulver, røvet og slo ned, ikke bare trekkdyr, sauer og okser, men endog prester og diakoner og flokker av munker og nonner. Og de kom til kirken i Lindisfarne og la alt øde med sine grusomme plyndringer, trampet på de hellige stedene med sine urene føtter, grov opp altere, og røvet alle skatter i den hellige kirke. Noen av brødrene drepte de, andre tok de med seg i lenker, og mange jaget de bort med spott og hån, og noen druknet de i sjøen.»

Beskrivelsene må naturligvis ses i lys av tidens bitre fiendskap mellom det katolske keiserdømmet og de frie kongedømmene i nord. Hvor meget av dette som har rot i virkeligheten er i dag omstridt.

Sosiale, økonomiske og teknologiske forutsetninger for vikingenes reiser[rediger | rediger kilde]

I de siste to århundrene har det blitt lansert en rekke teorier for å forklare vikingenes 250 år lange militære ekspansjonisme.

Vikingtidens samfunn var et ættesamfunn, noe som vil si at en persons stilling, status, rettigheter og plikter fullt og helt ble bestemt av dennes slektskap eller underordningsforhold til stormenn. Altså ikke ut fra tilhørighet til en stat som i vår tid. Mangelen på statsmakt, kirke og politi førte til at den eneste trygghet og sikkerhet en person kunne sikre seg var den en fikk gjennom sin ættetilhørighet. Fravær av en sentral statsmakt, ættesamfunn, samt en svært hårsår forståelse av ære, førte til sammen til endeløse ættefeider der krig var en familiesak, ikke et bare et statsanliggende. Opprettelsene av institusjoner som tingene, kirka og sentralstatene kan tolkes som forsøk på å legge en demper på dette ekstreme voldsnivået. Sett i lys av ættefeider, voldskultur var det ikke noe som helst unikt i vikingenes ekspansjonisme. Den eneste forskjellen var at skipsteknologien (se under) nå hadde nådd et slikt nivå at hærferdene lettere kunne legges oversjøisk i stedet for internt mellom de skandinaviske høvdingdømmene. Erobringstrangen skilte dem heller ikke fra datidens europeiske ridderskap.

Vikingtidens Skandinavia var også et slavesamfunn. Ettersom dette var i førstatistisk tid, kan imidlertid slaveholdets omfang kun anslås ut fra litterære kilder og stedsnavn (f.eks Trelleborg, Trældal etc). Enkelte har anslått størrelsen på slavehold til 1/3 av befolkningen. Hvis dette anslaget stemmer, kan en tenke seg at kontroll over slavebefolkningen krevde store militære ressurser fra den frie befolkningen. Vikingferdene førte også til en kontinuerlig forsyning av nye treller til de nordiske landene. Nyere genetisk forskning har vist at en stor del av skandinavers arvematerialet kan føres tilbake til keltiske slaver. I Vest-Europa var de fleste innbyggerne ufrie bønder uten tyngre væpning, (serfer), mens militærmakt var monopolisert til en liten prosent jord-eiende riddere. Dette stod i kontrast til samfunnsforholdene i Skandinavia, der slaveøkonomi og relativt stor grad av væpning i den frie delen av bondebefolkningen førte til at selv om befolkningen var liten (<1,5 mill i hele Skandinavia[3]) kunne de i flere århundrer mønstre hærer som overgikk Vest-Europas småstater i både størrelse og slagkraft. Det kan spekuleres på om kanskje 10 ganger så stor andel av den mannlige befolkningen kunne tjenestegjøre for stormenn som vikinger i Skandinavia, enn tilsvarende riddere kunne mønstre av like godt trente soldater i de europeiske småstatene.

Jernutvinning[rediger | rediger kilde]

Arkeologer har påvist en sterk økning i jernutvinning ved starten av vikingtiden. Dette var en forutsetning for den militære ekspansjonen som fulgte.

Osebergskipet fra Vikingskipshuset i Oslo

Skipene[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Vikingskip

Skipene som ble brukt i de Skandinaviske landene i vikingtiden var blant en av forutsetningene for vikingenes suksess. Skipene kunne seile hurtig og langt, på et døgn kunne de godt seile over 150 nautiske mil (om lag 280 km) med en hær på 200 skip og 5 000 mann. En hær av en størrelse som skulle forsvare seg mot vikingene, kunne først samle seg etter at vikingene var vekk igjen. Ikke minst kunne de hurtig komme i land, med en hel hær, på en bar sandstrand, eller langt oppe i en liten elv. Vikingene var ikke avhengig av havner. Skipene kunne også transporteres over land, da en snekke ikke veide mer enn at en normal hestevogn kunne bære den.

Vikingenes utrustning[rediger | rediger kilde]

Vikingenes utrustning kunne bestå av øks, skjold og spyd. Videre kunne de ha på seg klær av vadmel, ull og pels. Basert på arkeologisk kunnskap kan vi med sikkerhet si at kun velstående vikinger hadde hjelm og brynje.

Vikingtidens sverdklinger kunne være damasksmidde, det vil si, at klingen var smidd delvis av karbonfritt, delvis av oppkullet stål, som gir et vakkert mønster av lyst og mørkt stål. Klinger fra Rhinlandet i Frankerriket var spesielt ettertraktet på grunn av den høye kvaliteten. Som regel sto smedens navn som varemerke på klingen. Vikingene ga ifølge sagaene sverdene navn, og mente at de hadde en egen personlighet.

Konger og hærførere kan ha hatt spesielt flotte hjelmer, så det var enkelt for hirdmennene å følge dem og beskytte dem i kampen. Det er en utbredt myte at vikingene bar hjelmer med horn. Dette er imidlertid en romantisk ide fra det tyske operaliv på 1900-tallet, der vikinger i blant annet Wagners opera Der Ring des Nibelungen bar hjelmer med horn for å virke mer fryktinngytende. Det finnes avbildninger av mennesker med hjelmer med horn, blant annet på den danske Gundestrupkjelen fra år 100 f.Kr. Det finnes også hjelmer med horn i fra sørligere deler av Europa. Disse er imidlertid ikke fra vikingtiden men fra førromersk jernalder, flere hundreår tidligere. Den eneste vikinghjelmen som er funnet er i fra en grav på Gjermundbo i Haugsbygd på Ringerike. Hjelmen er sannsynligvis laget på Gotland.

Kilder til vikingenes historie[rediger | rediger kilde]

I ettertid er synet på vikingtiden sterkt preget av kildesituasjonen. Det meste av skriftlige kilder som har blitt brukt som beretning om vikingtiden har enten vært gjenfortalt muntlig og blitt nedtegnet flere hundreår i ettertid, eller de er sterkt farget av å være nedtegnet av vikingenes motstandere som regnet dem som ugudelige hedninger. Kilder fra sagatradisjonen er nedtegnet i en kristen høymiddelalderstat som skilte seg sterkt fra det førkristne vikingtidssamfunnet som ble beskrevet. Imidlertid inkluderer sagaene mange kvad som i motsetning til sagaene er fra vikingtidshendelsenes samtid. Historikere har derfor festet langt større lit til kvadenes enn til sagaenes sannhetsgehalt.

Kvad[rediger | rediger kilde]

Vikingene levde før skriftkulturens tid. Evnen til å deklamere dikt ble høyt verdsatt. Fordi diktene følger helt fastsatt versefot og har bokstavrim (såkalt allitterasjon), kan vi feste lit til at kvad fra vikingtiden er overlevert i nærmest uendret form til de ble nedskrevet i høymiddelalderen. 3-4 kvad er bevart fra 800-tallet, et par dusin fra 900-tallet. Disse har vi bevart fordi de ble inkorporert i islandsk sagalitteratur på 1200-tallet. Som redskap til å forstå vikingenes tid regner historikere kvadene for å ha høyere kildeverdi enn sagalitteratur som er nedtegnet flere hundreår etter vikingtiden. De fleste bevarte kvad er skrevet for å bevare minnet om gjerninger som vikingene oppfattet som heroiske og for å styrke ættas anseelse for ettertiden. Å bli skildret skald (dikter) var et av datidens viktigste PR-tiltak.

Runesteiner[rediger | rediger kilde]

Runesteinene er en viktig samtidskilde for vikingekspedisjonene, og navn på de ulike aktørene. Slike steiner finnes flere plasser i Norden. Et eksempel er Ingvarsteinene i Mälardalen i Sverige, som ble reist for å minnes den skjebnesvangre vikingferden inn i dagens Russland, tidlig på 1000-tallet. I tillegg til å være en kilde for vikingene, er disse steinene også kilder for hvordan samfunnet forøvrig var i de nordiske områdene på denne tiden.[4]

Ibn Fadlan[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Ibn Fadlan

Ahmed Ibn Fadlan var en arabisk geograf som i 921 besøkte volga-bulgarerne, og som også skrev en detaljert beskrivelse av en vikingbegravelse.

Arkeologi[rediger | rediger kilde]

Gravhauger Det er først og fremst utgravningene av de store gravhaugene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet som har vært avgjørende for vårt syn på vikingene og vikingtiden.

Boplasser De store utgravningene av gravhauger i Norge på 1800- og 1900-tallet ga arkeologene viktig informasjon om gravskikk i de øverste sosiale lag i vikingtiden. Lite var imidlertid kjent om hvordan de vanlige menneskene i denne tidsperioden levde og bodde. De første undersøkelser av boplasser var fokusert på hustufter som var synlige på markoverflaten. Disse lå som regel i utmark og var uforstyrret av moderne aktiviteter. Det var ikke før på 1970-tallet med introduksjonen av nye feltmetoder til Norge, som for eksempel maskinell flateavdekking, at dette synet forandret seg og man begynte å undersøke store åkerområder.

Nå til dags er det vanlig med arkeologiske undersøkelser i dyrket mark, der husanlegg kan være bevart etter flere århundrer med moderne dyrkingsmetoder. De arkeologiske undersøkelsene har vist at de mest typiske husene fra vikingtiden er såkalte langhus, der indre rekker med takbærende stolper deler huset inn i 3-5 langsgående rom, såkalte «skip». Husenes lengde og rominndeling kan variere. Tuftene er imidlertid som regel pløyd vekk. Det største kjente langhuset lå på Borg i Lofoten og var ca. 83 m langt og inntil 9 m bredt, mens de fleste husene er rundt 20-30 m lange og 5-7 m brede. Noen av husene kan ha vært delt inn i en del for mennesker og en for dyr. Dette er basert på at inndelinger kan spores i undergrunnen og at det i noen hus bare finnes ildsteder i en av husdelene.

I tillegg til langhusene finnes også såkalte grophus, hus som er bygget rundt en stor nedgravning. Disse tror man ble benyttet til håndverk. Man finner også mindre hus som kan ha hatt en lagringsfunksjon. Det er riktignok ikke funnet hele gårdstun fra vikingtid i Norge, så det er vanskelig å si hvordan disse var organisert.

Vikingene synes å ha tilpasset seg den lokale byggeskikken ettersom de flyttet til områder der det allerede bodde mennesker. På Shetland og Orknøyene, for eksempel, finnes det steinbygde hus som er datert til vikingtid mens stolpebygde hus er sjeldne. Disse steinbygde husene finner man ikke i Norge eller i resten av Skandinavia.

Bygravninger Våre fremste kilder for forståelsen av vikingenes handelsruter kommer fra de omfattende utgravningene gjort i byer i Nord-Europa gjennom hele 1900-tallet, og spesielt på 1960 og 70-tallet. Det var først og fremst med disse utgravningene at oppfatningen av vikingene som hensynsløse barbarer forandret seg og man kom fram til et mer nyansert bilde. Vikingenes raid langs Europas kyster ga kortsiktig gevinst, men kunne ikke sammenlignes med hva man kunne oppnå ved å opprette handelssteder for for eksempel salg av slaver til de arabiske landene. Oppblomstringen av disse handelsstedene sørget også for en oppsving for lokale handelsmenn og håndverkere, noe som har kommet tydelig frem under de arkeologiske undersøkelsene. I byene kunne håndverkere ta med seg sine kunnskaper og spre dem gjennom handel, samtidig som de fant inspirasjon blant varene som ble handlet fra fjerne strøk.

Slike byutgravninger har vært gjennomført i Hedeby, Birka, ved Kaupangen i Skiringssal, i Novgorod, Dublin og York/Jorvik.

Viktige vikingbyer, -«riker» og -slag[rediger | rediger kilde]

De første mindre handelsstedene i Skandinavia ble grunnlagt før 800-tallet, men med oppsvingen i handel i vikingtiden kom større handelssteder. Mange ble grunnlagt med kongelig myndighet, slik som for eksempel Hedeby og Bergen, ettersom de kongelige hadde interesse av å innbringe skatt fra handelen.

Handelen var intensiv gjennom hele vikingtiden og ved slutten av 900-tallet hadde den spredt seg fra Island til det Kaspiske hav. Handelsmennene i Skandinavia var ute etter sølv fra Østen. Dette ble byttet i varer som for eksempel pelsverk, honning, voks, våpen og slaver. Andre varer som ble importert til Skandinavia fra Østen var glassvarer, silke og metallarbeider. De fleste av disse varene ble sannsynligvis importert fra Bysants. Varer fra den vestlige verden er mer hverdagslige slik som tekstiler og basalt til kvernsteiner. Det ble imidlertid også importert luksusartikler som for eksempel keramikk, vin og drikkeglass.

Kaupang (norrønt for «kjøpstad», «by») er et stedsnavn som ble brukt om forskjellige handelsplasser, som Kaupangen i Skiringssal, Kaupanger i Sogn, Koppang i Østerdalen, Kaupangen i Trøndheimen og Hamarkaupangen. Den eldste norske kaupangen vi kjenner til, er den i Skiringsal, som ble nevnt av Ottar.

Kaupang som navn ble brukt alene (en kaupang innenfor et større område, som Kaupangen i Trønderheimen) eller sammen med stedsnavn. I områdene Skåne og Halland i Sverige er det et antall av mindre handelssteder som alle har navn som ender med «-köping». Samtlige steder ligger i nærheten av kysten og en elv.

Birka[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Birka
Fra utgravningene på Birka

Birka var en svensk handelsby i vikingtiden, på lik linje med Kaupang i Norge. Birka lå på Björkön i Uppland. Byen ble opprettet på 700-tallet og hadde i sin storhetstid omkring 1000 innbyggere. Birka nevnes på 800-tallet som Birca, som anses å være en latinisering av Björkö. Birka omtales av Adam av Bremen. Hit kom den hellige Ansgar og anla den første kristne menighet på den skandinaviske halvøy i 829. Cirka syv hundre personer bodde på Birka da byen var som størst. Kjøpmenn fra nær og fjern (selv fra den arabiske halvøy) med dyrebare handelsvarer søkte seg til byen, men de fleste utlendingene synes å ha vært frisere. Mot slutten av 900-tallet ble Birka forlatt til fordel for Sigtuna.

Birka har vært fokus for undersøkelser siden 1600-tallet. De første systematiske undersøkelsene ble imidlertid utført av arkeologen Hjalmar Stolpe mellom 1871 og 1895. De største moderne utgravningene fant sted mellom 1990 og 1995, da Björn Ambrosiani undersøkte den såkalte «Svarta jorden» hvor hovedbosetningen skal ha vært.

Hovedområdet ligger ved Björkö og dekker omtrent 7 hektar. De arkeologiske undersøkelsene her har avdekket både bosetningsspor og gravfelt. Fra disse undersøkelsene har man kommet frem til at det kan ha bodd så mange som 1 000 mennesker i Birka da byen var på sitt største. Byen var i følge Rimbert omkranset av et palisadeverk, selv om de arkeologiske undersøkelsene ikke har funnet bevis for dette. Det er heller ikke kjent hvordan husene innenfor palisaden så ut, men det er sannsynlig at de var bygd av tre.

De arkeologiske undersøkelsene har avslørt at Birka var en svært aktiv handelsplass og at det var hjem til handelsmenn, håndverkere og bønder. Her ble det blant annet handlet i arabisk sølv, russiske perler, jern og pelsverk.

Kaupangen i Skiringssal[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Kaupangen i Skiringssal
Kulturminner i dagen ved utgravningsplassen på Kaupang
Rekonstruerte hus i Hedeby i tidsriktig byggestil.

Skiringssal var en handelsplass, en kaupang, som lå ved Kaupangkilen i Viksfjord fem km østenfor Larvik sentrum. Skiringssal betraktes som Norges første by. Man referer ofte til stedet som Kaupang. Man antar at på 800-tallet kan det ha bodd 400-600 mennesker der. Universitetet i Oslo har gjennomført store utgravninger fra 2000 til 2002.

Våre eldste kunnskaper om kaupangen i Skiringssal har vi fra en samtidig skriftlig kilde. Den skriver seg fra en nordnorsk sjøfarer og handelsmann, Ottar fra Hålogaland fra rundt 880-tallet, som fortalte om ‘nordmennenes land’ til den engelske kong Alfred den store og om reisen han hadde gjort langs norskekysten, innom Skiringssal og Hedeby, før han kom til London.

Hedeby[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Hedeby

Hedeby var en dansk kaupang helt sør i Danmark, rett ved Danevirke. Navnet betyr heden eller lyngmo. Hedeby var en viktig kontakt midt mellom Østersjøområdene i øst, de saksiske markeder i vest, de frankiske og germanske markeder i syd, og den norske kaupangen Skiringssal i nord. Kaupangens utvikling besto i dens gunstige beliggenhet; dels var den beskyttet mot overfall fra syd av Danvirke-befestningen, dels lå den ved vestenden av Østersjøen, hvor det ble lastet av til transport av varer tvers over Jylland, og dels lå den ved hærvegen hvor den nord- og sydgående trafikken langs land passerte stedet.

Den første bosetning der går tilbake til midten av 700-tallet. I 803 nevnes stedet i kildene for første gang. Fra 1000-tallet ble Hedeby beskyttet med festningsvoll. Byområdet innenfor befestningsverket dekket 24 hektar.

Munken Ansgar fikk omkring år 848 tillatelse til å bygge en kirke i Hedeby, og utførte her den første kristne misjon i Danmark. Muligens var Hedeby en kortere tid under svensk styre.

De mest omfattende utgravningene i Hedeby fant sted i perioden 1930 – 1939 under ledelse av arkeologen Herbert Jankuhn, men det har også vært flere undersøkelser senere. Til tross for de mange utgravningene, er fortsatt er bare rundt 5% av områdene undersøkt. Man allikevel se omrisset av en større byområde enn noen annen nordisk kaupang. Man har sporet Hedebys gater av treverk, grunnplanene av bygninger som tjente til boliger, verksteder av omfattende typer håndverk og salgshus for varer. Bosetningen var godt organisert med hus på rekke, atskilt med gjerder og grøfter dekket av treverk. Også deler av bygningsverket er blitt bevart.

En rekonstruksjon av et typisk Hedeby-hus er blitt reist på Moesgård Museum i Danmark. Det har også blitt funnet dype brønner for å sikre vanntilførselen. Hedeby lå lavt i terrenget og den vannholdige jorda har bevart store mengder organisk materiale som treverk, lær og tekstiler. Alt i alt er rundt 340 000 gjenstander funnet. Undersøkelser gjort av havnebunnen har også avdekket bryggekonstruksjoner. I tillegg er det funnet vraket av et langskip fra sen vikingtid i bukta. Dette er bygget i nordisk klinktradisjon, men ble sannsynligvis satt i brann ved et angrep på Hedeby, muligens tett ved det sted hvor det ble bygget. Ved Hedeby er det også avdekket betydelige gravsteder både med og uten trekister og trekammer innenfor festningsverkene og utenfor mot sydvest. Trekammergravene var rikere utsmykket og inneholdt blant annet spyd og skjold.

Dublin[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Dublin

Omkring 840 ankom norske vikinger, som anla en festning i området. Byen ble sete for et norsk kongedømme. I 852 tok danske vikinger kontroll, og de etterfølgende årene var preget av kamper mellom irer og dansker/nordmenn. Kildene varierer i sin omtale av hvem det egentlig var som kontrollerte Dublin; i Norge snakker man ofte om det som et norsk vikingkongedømme, mens man i Irland og Storbritannia omtaler dem som Danes. Dette fortsatte inntil 1014, da irene seiret i slaget ved Clontarf.

I 1169 begynte engelskmennene å ta kontroll over Irland. Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke (kjent som Strongbow), tok først Wexford, Waterford og størstedelen av Leinster, og deretter Dublin. Henrik II av England ankom i 1171, og ga Dublin sitt første bybrev.

Man[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Man

De norske vikingene opprettet det lokale parlamentet Tynwald for over 1000 år siden. Tynwald konkurrerer med det islandske Alltinget og det færøyske Lagtinget om å være verdens eldste parlament som har vært i kontinuerlig funksjon siden starten.

Man var norsk skattland frem til 1266, da øya ble gitt til Alexander III av Skottland. Etter hans død i 1286 tok Edvard I av England over. Øya var under engelsk herredømme frem til 1406.

Jorvik[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Jorvik

Jorvik var det norrøne navnet på den engelske byen York. Navnet kommer sannsynligvis fra det angliske navnet Eoforwic. Jorvik var i vikingtiden hovedstaden i Nordimbraland (Northumberland eller Northumbria). Nordimbraland var større enn senere tiders Northumberland. Snorre Sturlason omtaler Nordimbraland som en femtedel av hele England.

Jorvik ble erobret av danske vikinger i 866, og ble hovedstad i et lite kongedømme. Kongedømmet hadde handelsforbindelser med store deler av verden. Omkring år 1000 hadde Jorvik det nest største folketallet av byene på de britiske øyer, etter London. Vilhelm Erobreren gjorde slutt på Jorviks selvstendighet.

Normandie[rediger | rediger kilde]

Hertugdømmet Normandie ble etablert i 911 gjennom kong Karl den enfoldiges avståelser til Rollo, av mange holdt for å være identisk med møringen Gange-Rolv. Ettersom barneoppdragelse var overlatt til vikingenes (oftest) fransktalende kvinner, gikk språket raskt over til fransk. 150 år senere erobret den normanniske hertugen Guillaume (Vilhelm Erobreren) England i 1066.

Holmgard (Novgorod)[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Novgorod

Olav Tryggvason tilbragte deler av sin barndom i Holmgard, hos den hedenske fyrst Vladimir. Men langt viktigere er helgenkongen Olav Haraldssons opphold i denne byen. Da kong Knut den mektige dro til Norge for å befeste sitt grep over landet, måtte Olav Haraldson flykte unna. Etter en kort tid i Sverige slo han seg ned i Holmgard i Gardarike, hvor han ble vel mottatt av storfyrst Jaroslav og hans fyrstinne Ragnhild av Sverige, som Olav i sin tid skulle hatt til ekte.

Fire vikingkonger – Olav Tryggvason, Olav den hellige, Magnus den gode og Harald Hardråde, søkte tilflukt i Novgorod fra fiender i hjemlandet. Tidlig på 900-tallet sendte Novgorod felttog mot Konstantinopel (norrønt: «Miklagard») for å sikre handelen med Bysants. Dette resulterte i en integrering av østslaviske stammer i det russiske Kievriket.

Konstantinopel (Miklagard)[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Væring

Væringer (norrønt væringjar, flertall av substantivet várar = løfte, ed) er en felles norrøn betegnelse på de menn som tjenestegjorde i vaktstyrken hos keiseren av Miklagard (Konstantinopel). Væringer var en form for leiesoldater på 900-tallet og 1000-tallet.

Væringer som begrep er beslektet eller overlappende med begrepet varjager, «de edsvorne», (russisk: Варяги, Varyagi) som var de menn som drev handel østover og sørover på de russiske elvene, eller drev plyndring som vikinger. Arkeologiske funn på Gotland i form av utenlandske mynter tyder på et vestlig senter for denne handelen og at handelen var betydelig.

Stamford Bridge[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikler: Stamford Bridge og Slaget ved Stamford Bridge

Kong Harald Hardråde ledet i 1066 et norsk felttog mot England. Harald Godwinson var nettopp blitt kronet til engelsk konge, og nordmennene ventet liten motstand. Felttoget var mislykket, og Harald falt ved Stamford Bridge den 25. september. Hendelsen har liten plass i engelsk historieskriving, og kommer lett i skyggen av alt som hente senere det året. Slaget var likevel avgjørende for ettertiden, da det bidro til å svekke den angelsaksiske hæren så mye at de tapte for den normanniske hæren med Villiam Erobreren i slaget ved Hastings like etter.

Jomsborg[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jomsvikingene.

Jomsborg er et lite mysterium. Det er klart at det fantes en gruppe kalt Jomsvikingene900- og 1000-tallet. Ifølge Jómsvíkinga saga, Olaf Tryggvassons saga i Heimskringla, holdt de til i Jomsborg som lå ved kysten av dagens Tyskland eller Polen. Den eksakte beliggenheten er omdiskutert, men en mulig plassering er ved byen Wollin i Polen. I 1043 gjorde Magnus den gode slutt på jomsvikingene. Han angrep da Jomsborg, ødela befestningen og drepte de overlevende.

Orknøyene[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Orknøyene.

Vikingenes rolle i nasjonsbygging og som kollektiv myte[rediger | rediger kilde]

Vikingtiden fremheves[rediger | rediger kilde]

I høymiddelalderen fikk perioden status som en spesielt heroisk og minneverdig tid. Dette medførte at det islandske aristokrati på 1200-tallet la ned et stort arbeid i å nedtegne ættesagaer og litteratur. For islendingene var særlig perioden 870-930, da den til da ubebodde øya Island ble befolket særlig viktig. Kalveskinnspergament var svært kostbart, så kun de aller mest ressurssterke stormennene hadde råd til å nedskrive hendelsene i århundrene forut. Imidlertid opererte en ikke med noe begrep om en «vikingtid», men derimot med et skille mellom hedensk tid (<1000/1030) og kristen tid (etter kristningen).

Vikingtiden glemmes?[rediger | rediger kilde]

Etter senmiddelalderen ble minnene om vikingtiden trolig gradvis glemt i befolkningen. Et mulig unntak var innen lovverket, der lover fra tiden før reformasjonen fikk ekstra autoritet om de ble tilegnet å være «Hellig Olavs Lov». Rettstradisjonen og tingsinstitusjonen som ble skapt i vikingtiden og middelalderen bevarte en viss grad av kontinuitet til Christian Vs tid. Vikingtidens militære forsvar, Leidangen, ble omformet fra en hær til kun å være en skatt. Det som i ettertid ble regnet som et av vikingtidens karakteristika, vold og ættefeider, fortsatte riktignok med uforminsket styrke, men ble negativt omtalt i tingbøker i stedet for å bli heroisert over i sagaer.

Oppfattelsen av vikingene i tidlig nytid[rediger | rediger kilde]

På 1600-tallet ble Snorres kongsagaer oversatt til dansk og ble dermed tilgjengeliggjort. Dette ble hovedkilden til de første Norgeshistoriene som kom ut i opplysningstiden. Personer som islendingen Árni Magnússon (1663–1730) la ned et stort arbeid i å ta vare på og kopiere middelalderhåndskrifter som kunne kaste lys over vikingtidens historie.

Vikingsvermeri under nasjonalromantikken[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Stamford av nasjonalromantikeren Peter Nicolai Arbo

I de første generasjonene etter 1814, ble Norges «egentlige historie» regnet som Vikingtiden og høymiddelalderen. Siden historie var definert som statshistorie og ble skrevet fra et slags «konge(ørn)perspektiv» innebar kongefellesskapet i Oldenborgstaten i datidens snevre historieoppfatning at Norge ikke hadde noen historie etter middelalderen. For en nylig selvstendig nasjon som Norge var det da sett på som viktig å knytte sin historie bakover til en antatt gloriøs fortid. Vikingtiden passet da perfekt inn i tidens nasjonalisme for å skape et bilde av en fortid som kunne tjene som nasjonal identitet og legitimering av kulturens egenart. Norrønfilologien ble også utviklet i denne perioden, og tekstkritikken ble benyttet til å skape autentiske utgaver av kildene.

Vikingskipsutgravingene, den nye Snorre-utgaven og 1905[rediger | rediger kilde]

Vikingene var hovedingrediens i nasjonalismen som nådde et foreløpig høydepunkt omkring 1905. Her ser vi en allegorisk «Mor Norge» fremstilt som viking-valkyrie med Den norske løve og inskripsjon i dragestil på et tidstypisk postkort.

To begivenheter kom til å skape en voldsom og vedvarende begeistring for vikingtiden ved århundreskiftet i 1900. Oseberg- og Gokstadskipene ble utgravet og Snorres kongesagaer utkom i ny, statssubsidiert billigbokutgave med Norges fremste kunstnere som illustratører. Boken ble solgt i rekordopplag og ble folkelesning. Boken var med på å forme den nasjonale identiteten som ingen andre litterære verk. Før historikerne hadde utviklet sagakritikken, ble Snorres livaktige fortellinger fra vikingtiden trodd bokstavelig. Etter at skolereformen på 1860-tallet hadde innført ikke-religiøse fag som historie og geografi, ble undervisning om vikingtidens konger viet stor plass.

Historikeren og venstreideologen Ernst Sars formidlet historien om at vikingtiden og høymiddelalderen kultur levde videre, og at det var bøndene som var bærere av denne kontinuiteten. Norge bestod i størst grad av selveiende bønder, med en kultur som strekker seg helt tilbake til vikingtiden. Eksempler på dette er videreføring av treskjæring på stavkirker og trebåtbygging som er nærmest identisk med vikingenes båter. Vikingtradisjonene som ble videreført i bondesamfunnet passet selvfølgelig venstrebevegelsen som hånd i hanske da de overtok makten i 1884. De latinskoleutdannede embetsmennene fikk dermed sin kulturelle kapital devaluert. Deres idealisering av Romerriket ble utfordret av en venstre- og nynorskbevegelse som dyrket vikingene og satte Snorre høyere enn Cicero.

Første halvdel av 1900-tallet: Kamp om eiendomsretten til vikingtiden[rediger | rediger kilde]

I mellomkrigstiden var norsk identitet i svært stor grad tuftet på vikingmyter. Mange samtidsfenomen ble forklart med at dette var kulturkarakteristika og nedarvede tradisjoner fra vikingtiden. De norske utvandrerne til USA bar med seg denne kulturelle bagasjen, noe som den dag i dag gir seg utslag i vikingdyrkning som av mange oppfattes som ekstrem kitch. Ishavsimperialismen og den norske okkupasjonen av Grønland i 1931–33 ble legitimert med at det var i samsvar med at «vikingene kom først». Historikeren Halvdan Koht skrev talløse verk om tidlig Norgeshistorie. Heroisering av vikingtiden ble derfor i mellomkrigstiden et felles tankegods for alle politiske grupper (kanskje med unntak av kommunistene). Mest hengivne i dyrkingen av vikingtradisjonene var imidlertid partiet Nasjonal Samling som ble stiftet i 1933. Quisling hadde forlest seg på sagalitteratur, og nærmest ethvert politisk fenomen eller politisk krav kunne legitimeres med henvisning til «slik var det i vikingtiden». Under krigen foregikk det en hard symbolkamp der både motstandsbevegelsen og nazi-sympatisørene ønsket eierskapet til den «riktige tolkninga» av vikingtiden. Nazistene tok i bruk en rekke vikinginspirerte ikoner, som for eksempel runene i SS-symbolet. Bruken av vikingsymbolikk var spesielt utbredt i Nasjonal Samling.

Vikingene som etnisitetsmarkør i etterkrigstidens Skandinavia[rediger | rediger kilde]

Volds- og herjingsekspedisjonene et tusenår tidligere i de landene som hadde vært Norges allierte under andre verdenskrig passet plutselig dårlig i Norges nye image utad. Dessuten hadde nazistenes bruk av vikingtidssymboler og retorikk diskreditert bruken av denne tiden. Heroiseringen av vikingtiden i skolelærebøker ble derfor gradvis nedtrappet i løpet av etterkrigstiden. Men over hundre års nasjonalistisk vikingretorikk har satt så dype spor at vikingtidsmyter fortsatt preger den kollektive identitet i de skandinaviske land.

Nyere historiografi om vikingtidens samfunn[rediger | rediger kilde]

Siste tiår har forskningen på vikingsamfunnet dreid i etnografisk/sosialantropologisk retning. Arkeologen Jøren Haavardsholm har analysert bruken av vikingsymbolikk og hevdet at dagens forståelse av vikingtiden er en 1800-tallskonstruksjon.[5] Middelalderhistorikeren Sverre Bagge er en av mange som har tolket sagalitteraturen fra vikingtigen som en antropologisk kilde til datidens samfunnsforhold, og i stedet for kun å benytte sagaene som beretning om hvilke politiske begivenheter som faktisk fant sted.[6][7]

Myter[rediger | rediger kilde]

Ættesamfunnet[rediger | rediger kilde]

Det var tidligere antatt at ættesamfunnet og blodsbånd var blant de avgjørende faktorene som holdt samfunnet sammen, men i dag synes det som om det var høvdingsamfunn og offentlige "kontraktsvennskap" som var det viktigste. Slike vennskapsforhold og allianser ble etablert ved hjelp av gaver og generøsitet, og rikdom, makt, innflytelse og antall allierte var derfor uunngåelig knyttet sammen.[8] En av konsekvensene av denne praksisen med å skaffe seg forbundsfeller gjennom gaver var at høvdingene hele tiden måtte gripe enhver anledning til å tilegne seg inntekt og rikdom der dette var mulig.

Hornete hjelmer[rediger | rediger kilde]

Bortsett fra to-tre tilfeller av rituelle hjelmer som hadde utstående horn, eller slanger, har ingen illustrasjoner eller utgravinger av vikinghjelmer antydet at de hadde horn. I virkeligheten ville slike hjelmer ha ført til at deres kampmetode, som var nærkamp, hadde blitt mer problematisk å gjennomføre. Den generelle misoppfatningen om at vikinger hadde hornete hjelmer stammer antageligvis fra det gøtiske forbundet i Sverige, som ble grunnlagt i 1811 i den hensikt å promotere norrøn mytologi som en religion av høy kunstnerisk anseelse. Myten har trolig blitt forsterket gjennom nasjonalismen, og gjennom at vikingtiden har blitt blandet sammen med den nordiske bronsealderen, som var 2000 år tidligere. Fra bronsealderen har det blitt funnet hornete hjelmer, både gjennom arkeologiske funn og helleristninger, hjelmer som antageligvis har blitt brukt i seremonier.[9]

Vikingene var «norske»[rediger | rediger kilde]

Vikingene var verken «norske», «svenske» eller «danske», selv om de bebodde et geografisk område som i dag er innenfor tilsvarende stater. Statsmaktene i disse landene ble konsolidert først flere århundrer etter vikingtiden, og nasjonalfølelser og patriotisme oppsto slik vi tenker i dag først på 1800-tallet. Vikingene knyttet sin idenrtitet til hvilken ætt de tilhørte og hvilke stormenn de tjente, ikke hvilken stat de bodde i.

Sverige oppstod som et kongerike først på 1100-tallet (etter vikingtident), «Danmark» var området bebodd av folkeslaget danene, og Norðrvegr var lenge kun et geografisk uttrykk, ikke et navn på en nasjonalitet.

Vikingene i nyere tids populærkultur[rediger | rediger kilde]

Turistmarkedsføring[rediger | rediger kilde]

Turistindustrien bruker ofte 1800-tallsmyter om vikingene som blikkfang i markedsføringen av de skandinaviske land som turistmål. For eksempel ved å fremstille vikinger med horn på hjelmen. I arbeidet innen turistnæringene for å selge de Skandinaviske land som en merkevare til turister, blir vikingstereotypier brukt som kulturell markør for alt skandinavisk. Dette fordi vikingene på grunn av 1800-tallets historiefremstilling har blitt det mest berømte delen av Skandinavias historie.

Vikingidealer i nazismen[rediger | rediger kilde]

Nazistisk propagandaplakat for verving til Den norske legions kamp mot bolsjevismen, tegnet under andre verdenskrig av Harald Damsleth i karakteristisk «heorisk realisme». Motivet viser to staute, «ariske» krigere og stavnen på et vikingskip som symbol på «germanske tradisjoner».

Nazistene tok i bruk en rekke vikinginspirerte ikoner, som for eksempel runene i SS-symbolet. Bruken av vikingsymbolikk var spesielt utbredt i Nasjonal Samling.

Tegneserier[rediger | rediger kilde]

Skjønnlitteratur[rediger | rediger kilde]

  • Den svenske forfatteren Frans G. Bengtsson skrev den humoristiske røverhistorien «Røde Orm» i to bind. Svensk tittel Röde Orm, sjöfarare i västerled : en berättelse från okristen tid". Første del: Om hvorledes Orm ble keivhendt. Andre del, Hemma och i Østerled. Bøkene er oversatt til norsk, og filmen Langskipene er basert på boken.
  • Vera Henriksen
  • Henrik Ibsens sagadrama
  • Torill Thorstad Hauger sine barne-/ungdomsbøker.

Tv-serier[rediger | rediger kilde]

Filmer[rediger | rediger kilde]

Dataspill[rediger | rediger kilde]

Kjente vikinger[rediger | rediger kilde]

Gange-Rolvs (Rollos) grav i katedralen i Rouen, Seine-Maritime

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Yngvar Ustvedt «Verre enn sitt rykte - vikingene slik ofrene så dem» Omtale i Aftenposten 13.09.2004
  2. ^ Historikeren P.A. Munch, sitert etter: Yngvar Ustvedt "Verre enn sitt rykte – vikingene slik ofrene så dem" s. 265
  3. ^ Cappelens Norgeshistorie bd.15, oversiktskapittel
  4. ^ P. H. Sawyer Medieval Scandinavia
  5. ^ Nrk.no Jernalderhistorie eller nasjonalsymbol?
  6. ^ Sverre Bagge Mennesket i middelalderens Norge: tanker, tro og holdninger 1000-1300 1.utg 1998, 2 utg 2005 ISBN 82-03-23282-5
  7. ^ Sverre Bagge Society and politics in Snorri Sturluson's Heimskringla 1991 ISBN 0-520-06887-4
  8. ^ Vennskap viktigere enn slektskap i norrøn tid
  9. ^ http://www.straightdope.com/mailbag/mhornedhelmet.html

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kjerstin Berby Johansen og Bjarne Gaut (norsk oversettelse): Vikingenes vide verden. Krohn Johansen forlag 2008.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wiktionary-logo-en.png Wiktionary: viking – ordboksoppføring