Anton Tsjekhov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Anton Pavlovitsj Tsjekhov Антон Павлович Чехов
Født		29. januar 1860(1860-01-29) Taganrog, Det russiske keiserdømmet
Død		15. juli 1904 (44 år) Badenweiler, Baden, i nåværende Baden-Württemberg
Ektefelle		Olga Knipper
Yrke		Lege, novellist, dramatiker
Nasjonalitet		russer
Pseudonym		Antosha Tsjekhonte, «Mann uten milt» og andre
Påvirkninger		Ivan Turgenev, Nikolaj Gogol, Henrik Ibsen, Leo Tolstoj, Honoré de Balzac
Påvirket		Konstantin Stanislavskij, Maksim Gorkij, Mikhail Bulgakov, John Cheever, James Joyce, Ernest Hemingway, Katherine Mansfield, Vladimir Nabokov, J. D. Salinger, Tennessee Williams, Virginia Woolf, Frank O'Connor, Bob Dylan, Alice Munro, Raymond Carver, Guram Dochanashvili, Charles Bukowski

Anton Pavlovitsj Tsjekhov (russisk: Антон Павлович Чехов; født 17. januar^jul./ 29. januar 1860^greg. i Taganrog ved Azovhavet i Sydrussland, død 2. juli^jul./ 15. juli 1904^greg. i Badenweiler) var en russisk forfatter. Han regnes som en av av verdenslitteraturens fremste novellister^[1] og dramatikere; ved siden av Shakespeare og Ibsen blant de mest spilte dramatikerne i verden^[2].

Tsjekhov skrev fire klassiske skuespill, og de beste novellene hans holdes svært høyt av forfattere og kritikere^[3][4]. Tsjekhov praktiserte som lege gjennom størstedelen av sin litterære karriere, og han skrev en gang at «Medisinen er min ektevidde hustru, litteraturen er min elskerinne.»^[5]

Etter at premieren på skuespillet Måken 17. oktober 1896 ble møtt med elendige kritikker, vendte Tsjekhov seg for en tid fra teateret. Men stykket ble satt opp igjen 17. desember 1898 av Konstantin Stanislavskij og hans Moskva kunstnerteater, og denne reviderte oppsetningen ble en dundrende suksess og et gjennombrudd både for teateret og for Tsjekhov som dramatiker. Moskva kunstnerteater og Tsjekhov fikk gjensidig stor betydning for hverandre, og teateret satte også opp Onkel Vanja og hadde premierene på Tre søstre og Kirsebærhagen. Disse fire modne Tsjekhov-stykkene er svært krevende både for skuespillerensemblene^[6] og for publikum fordi stykkene ikke har mye tradisjonell ytre handling. Istedet flyter det en understrøm av emosjoner under en dialog som gjerne dreier seg om dagligdagse, trivielle emner, og dette krever at publikum fyller ut og dikter med.^[7]

Opprinnelig hadde ikke Tsjekhov ambisjoner om å bli en forfatter i egentlig forstand^[8]; de tidlige fortellingene skrev han for å finansiere studiene og underholde foreldrene og søsknene, det dreide seg om humoristisk underholdningslitteratur som han produserte på løpende bånd. Men ettersom de kunstneriske ambisjonene vokste gjorde han formale innovasjoner som påvirket utviklingen av den moderne novellekunsten^[9]. Originaliteten ligger i en tidlig bruk av bevissthetsstrøm-teknikker – som senere ble brukt av James Joyce og andre modernistiske forfattere – kombinert med at han avviste den tradisjonelle historiestrukturens moralske finalitet^[10] og istedet insisterte på at forfatterens rolle var å stille spørsmål, ikke å svare på dem.^[11]

Innhold 1 Biografi 1.1 Barndom og ungdom 1.2 Tidlig forfatterskap 1.3 Vendepunkt 1.4 Sakhalin 1.5 Melikhovo 1.6 Jalta 1.7 Siste år 2 Påvirkning og litterær arv 3 Referanser 4 Litteratur 4.1 Biografier, memoarer og brevsamlinger 4.2 Tsjekhov på norsk 4.3 Tsjekhov på engelsk 5 Bibliografi 5.1 Dramatikk 5.2 Sakprosa 5.3 Noveller og korte fortellinger (utvalg) 6 Eksterne lenker

[rediger] Biografi

[rediger] Barndom og ungdom

Anton Tsjekhov var den tredje av seks overlevende søsken. Faren Pavel var sønn av en tidligere livegen, og var en forfengelig og strebersk kjøpmann, opptatt penger, prestisje og familiens fasade. Tyrannisk som han også var, prylte han gjerne kona og barna. Noen historikere antar at Pavel Tsjekhov var modell for sønnens mange framstillinger av hykleri.^[12] Antons mor Jevgenia var derimot snill og saktmodig. Hun lærte ham å skrive og lese, og hun var en glimrende forteller^[13][14], så vi kan anta at Tsjekhov arvet fortellertalentet sitt fra henne. Selv mente Tsjekhov at «talentet i familien vår kommer fra far og hjertet fra mor».^[15][16]

Som voksen kritiserte Tsjekhov broren Aleksanders behandling av sin kone og barn ved å minne ham på Pavels tyranni:

	Glem ikke at det var løgn og brutalitet som ødela din mors ungdom. Den samme løgn og brutalitet ødela også vår barndom, i den grad at det nå er motbydelig og skremmende å tenke tilbake på det. Glem ikke all den gru og vemmelse vi følte når far ble rasende under middagen og kalte mor en skrulle når hun hadde tatt for mye salt i suppen.
– Anton Tsjekhov i brev til broren Aleksander, 2. januar 1889[17]

Greske handelsmenn hadde en viktig rolle i Taganrogs forretningsliv, så faren – som tross alt var opptatt av å gi sine barn en god utdanning – sendte Anton og broren Nikolaj på byens greske skole. Men skolen var dårlig drevet, og etter to år skiftet de over til Taganrog gymnasium, som senere skiftet navn til «Tsjekhov Gymnasium».

Tsjekhovs skoleprestasjoner var nokså gjennomsnittelige, og som femtenåring måtte han gå om igjen et år fordi han ikke besto en greskeksamen^[18]. Tsjekhov foraktet autoriteter, var alvorlig, sky og tilbakeholden, og satt mye for seg selv og leste. Likevel var han skøyeraktig med en utmerket evne til å gi lærerne morsomme tilnavn. Han likte å spille amatørteater og gikk ofte på det lokale provinsteaterets forestillinger. Han skrev også korte anekdoter, humoristiske historier, og skuespillet Faderløs som sannsynligvis er tapt. Videre sang han ved det gresk ortodokse klosteret og i farens kor. I et brev fra 1892 brukte han ordet «lidelse» for å beskrive sin barndom, og mintes: «Når mine brødre og jeg sto i midtgangen og sang [...] så alle vennlig på oss og misunte våre foreldre, mens vi samtidig følte oss som små straffanger.»^[19]

Utviklingen var i ferd med å gå forbi Taganrog, havnebassenget grodde igjen og skipsfarten flyttet til Rostov, den nye jernbanen ble bygget utenom byen og folketallet falt. Faren neglisjerte dessuten forretningen, og i 1876 gikk han konkurs etter å ha misligholdt lånet på et nytt hus. Han var redd for å havne i gjeldsfengsel og flyktet – vekk fra sine forpliktelser – til Moskva for å forsøke å finne seg arbeid. De to eldste sønnene studerte allerede ved universitetet i Moskva. Jevgenia og de minste barna flyttet etter i juli 1876, mens den 16 år gamle Anton ble igjen alene i tre år for å fullføre skolen. Dette temaet – tap av hjem og familie – brukte han senere blant annet i sitt siste skuespill, Kirsebærhagen (1904). I Moskva levde familien i fattigdom mens faren lette etter arbeid, og de sendte stadig brev til Anton med bønn om å hjelpe til med økonomien, noe han gjorde blant annet ved å selge det brukte husholdningsutstyret de hadde lagt igjen, gi privatundervisning, fange og selge gullfinker og selge korte fortellinger til avisene. Alt han kunne avse sendte han til foreldrene.

Omsider fikk faren arbeid på et handelshus, og i 1879 besto Tsjekhov eksamen og flyttet til Moskva for å studere medisin. Moskva ble straks favorittbyen hans, stedet han senere alltid lengtet tilbake til.

[rediger] Tidlig forfatterskap

Anton viste seg tidlig som den mest aktive og begavede i familien Tsjekhov, og i Moskva overtok han ansvaret for hele familien^[20]. For å underholde dem og betale sine egne skolepenger skrev han daglig korte, humoristiske historier og betraktninger om dagliglivet i samtidens Russland, mange under pseudonym som «Antosja Tsjekhonte» (Антоша Чехонте) og «Mann uten milt» (Человек без селезенки). Hans store produksjon gav ham gradvis et visst ry som satiriker, og i 1882 skrev han for Oskolki («Fragmenter»), som var eid av en av de ledende russiske forleggerne, Nikolaj Lejkin^[21]. På denne tiden var Tsjekhovs tone krassere enn den man kjenner fra hans modne, mer medfølende verk^[22].

Tsjekhov var ferdig utdannet lege i 1884, og selv om han aldri tjente stort på legegjerningen, regnet han det som sitt egentlige yrke^[23]. Fra 1884 hostet Tsjekhov blod, og i 1886 ble anfallene verre, men han ville ikke innrømme overfor venner og familie at det dreide seg om tuberkulose^[16]. Til en venn hevdet han at han var redd for å bli undersøkt av sine kolleger^[24]. Han fortsatte å skrive for ukeblader og tjente nok penger til at familien kunne flytte inn i stadig bedre husvære.

Tsjekhovs ry var nå stigende, og den første som la merke til ham var forfatteren Nikolaj Leskov, som etter en heller fuktig aften på byen presenterte seg for Tsjekhov som en «mystiker» og sa til ham: «Du kommer til å dø tidligere enn din bror... Jeg skal salve deg til konge, som Samuel salvet David... Skriv.»^[25] Tidlig i 1886 fikk Tsjekhov tilbud om å skrive i et av de mer populære avisene i St. Petersburg, Novoje Vremja («Nye tider»), som var eid og redigert av magnaten og avisredaktøren Aleksej Suvorin. Suvorin betalte tolv kopek pr linje, nesten dobbelt så mye som Lejkin, og gav ham frie tøyler med hensyn på fortellingenes lengde. Det viktigste var likevel at Suvorin ikke stilte krav om at historiene skulle være humoristiske eller skrevet på kortest mulig tid. Dette ga Tsjekhov anledning til å konsentrere seg om kvaliteten på det han skrev.^[25] Suvorin ble en livslang venn, kanskje Tsjekhovs nærmeste.^[26] På mange måter var den høyreorienterte Suvorin – som Lenin senere kalte «tsarens løpende hund» – Tsjekhovs motpol^[27]. Men de hadde det til felles at begge hadde arbeidet seg opp fra små kår, Suvorins far var en enkel soldat, og Suvorin selv hadde arbeidet seg oppover fra lærer, journalist og kritiker^[28].

Sent på vinteren kom fortellingen «Sjelemesse» (1886). Den handler om en sørgende far som krever at minnet om hans avdøde datter ikke skal forskjønnes, men at hun skal minnes som den prostituerte hun var. Fortellingen skapte oppsikt, og Suvorin overtalte Tsjekhov til å slutte å skrive under pseudonym.^[25] Snart ble ikke bare litterære kretser, men også publikum oppmerksom på Tsjekhov. Etter å ha lest novellen Jegeren^[29] skrev den populære, sekstifire år gamle forfatteren Dmitrij Grigorovitsj til Tsjekhov: «De har et virkelig talent, et talent som plasserer Dem langt over den nye generasjon av forfattere.»^[30] Videre anbefalte han Tsjekhov om å sette ned farten, skrive mindre og konsentrere seg om litterær kvalitet.

Tsjekhov svarte at brevet traff ham som et lyn, og tilsto at «jeg har skrevet mine historier slik journalister skriver sine notiser om branner – mekanisk, delvis ubevisst, uten å bry meg om verken leseren eller meg selv.»^[31] Tilståelsen kan ha skadet Tsjekhov fordi tidlige manuskripter viser at han ofte skrev omhyggelig og med stadige revideringer.^[32] Grigorovitsj' råd inspirerte likevel til større kunstneriske ambisjoner hos den 26 år gamle forfatteren. Etter at Grigorovitsj trakk i de rette trådene vant Tsjekhov i 1887 Det russiske akademis Pusjkinpris for novellesamlingen I skumringen (V Sumerkakh) «for den beste litterære produksjon av høyeste kunstneriske verdi».^[33]

[rediger] Vendepunkt

Overarbeidet og syk reiste Tsjekhov samme år til Ukraina, og fikk på nytt øynene opp for naturen på steppen.^[34] Da han kom tilbake startet han på sin første lange fortelling, (en)Steppen, hans første poetiske mesterverk som han selv vurderte som sitt fremste verk så langt^[35]. Fortellingen representerer et langt sprang framover i Tsjekhovs novellekunst, og er blitt kalt «en ordbok over Tsjekhovs poesi» som oppviser mange av trekkene i hans modne verk.^[36]

Høsten 1887 fikk Tsjekhov bestilling på et teaterstykke, resultatet ble Ivanov som han skrev på mindre enn fjorten dager, og som ble produsert i november samme høst^[16]. Tsjekhovs beskrivelser av den kaotiske forberedelsen og premièren gir et trist bilde av tidens russiske teater^[37], men ble etter flere revisjoner og en god oppsetning på Aleksanderteateret en stor suksess i 1889. Mikhail Tsjekhov betraktet Ivanov som avgjørende for brorens intellektuelle utvikling og litterære karriere.^[16] Tsjekhov kjente sitat «Dersom det henger en pistol på veggen i første akt, må den fyres av i siste akt»^[38][39], stammer fra denne tiden.

Broren Nikolaj døde av tuberkulose i 1889, og novellen En kjedelig historie, en av Tsjekhovs beste på denne tiden, er påvirket av dette. Historien beskriver en eldre medisinerprofessor som føler alderdommen tynge mens han ser tilbake på noe han innser har vært et tomt og formålsløst liv.^[40][41] Mikhail Tsjekhov, som la merke til brorens depresjon og rastløshet etter Nikolajs død, undersøkte på samme tid fengselsforholdene som en del av sine jusstudier, og Anton Tsjekhov som lette etter et formål med sitt eget liv ble nå interessert i fengselsreformer.^[16]

[rediger] Sakhalin

I 1890 foretok Tsjekhov en anstrengende reise til straffekolonien på Sakhalin, nord for Japan. Her var han i tre måneder og intervjuet tusenvis av fanger og fastboende. Brevene Tsjekhov skrev under reisen regnes som hans beste.^[43] Bemerkningen til søsteren Masha om Tomsk ble viden kjent:^[44][45]

	Tomsk er en veldig kjedelig by. Bedømt ut fra fyllikene som jeg har blitt kjent med, og de intellektuelle som har villet ære meg med et besøk på hotellet mitt, er også innbyggerne ganske kjedelige.[46]

Innbyggerne i Tomsk tok senere hevn ved å reise en statue av Tsjekhov sett fra synsvinkelen til en person som ligger i rennesteinen.

Tsjekhov ble sjokkert og rasende over hva han så på Sakhalin: pisking, underslag av mat og utstyr, og trafficking. Han skrev: «det var tider jeg følte meg som vitne til menneskets ytterste nedverdigelse»^[47][48] Han ble særlig opprørt over forholdene fangenes barn levde under. For eksempel:

	På båten til Sakhalin var det en fange som hadde myrdet kona. Han var bundet med kjettinger på beina, og hans seks år gamle datter bar lenkene for ham over alt hvor han gikk. Om natten sov barnet i en klynge med fanger og soldater.[49]

Tsjekhov betraktet forbryterne som berme, men mente at legemlig straff måtte forbys og at myndighetene hadde plikt til å finansiere en human behandling av fangene. Han publiserte sine funn i 1893 og 1894 i den sosiale studien Ostrov Sakhalin («Sakhalin-øya»). Senere fikk han gitt et litterært uttrykk for helvetet på Sakhalin i den lange novellen Mordet^[50]. Den siste delen foregår på Sakhalin, hvor morderen Yakov laster kull nattestid mens han lengter hjem.

[rediger] Melikhovo

I 1892 kjøpte Tsjekhov det lille og forfalne godset Melikhovo, drøyt 60 km sør for Moskva. Her bodde han med familien fram til 1889. Godset var bare på 1700 mål skog, 600 mål innmark, hadde hester, en ku og noen høns^[51], men Tsjekhov tok arbeidet som russisk «godseier» alvorlig. Han organiserte hjelpearbeid under en hungerskatastrofe og koleraepidemien i 1892, han bygde tre skoler, en brannstasjon og en klinikk, og han kjøpte inn en mengde medisiner. Til tross for at hans egen helse stadig ble verre, ga han folk i vid omkrets gratis behandling.^[23][12][52]

Mikhail Tsjekhov, som var med i Melikhovos hushold, beskrev omfanget av brorens medisinske aktiviteter slik:

	Fra den første dagen Tsjekhov kom til Melikhovo begynte syke fra store områder å flokke seg rundt ham. De kom til fots eller ble brakt i hestekjerrer, og ofte ble han hentet til pasienter langt unna. Iblant ventet bondekvinner og barn utenfor døren hans fra tidlig om morgenen.[16]

Tsjekhovs hadde store utgifter til medisiner, men den største omkostningen var sykebesøkene som kunne ta mange timer, og som dermed reduserte tiden han hadde til rådighet for å skrive.^[16] På den andre siden ble litteraturen hans beriket av at han fikk god kjennskap til alle lag av det russiske samfunnet. For eksempel fikk han førstehånds kjennskap til bøndenenes usunne og trange boforhold, og denne kunnskapen gjorde det mulig å skrive novellen Bønder. Tsjekhov omgikk også de øvre klasser, og noterte om dem: «Aristokrater? De samme stygge kroppene og fysiske urenslighet, den samme tannløse alderdom og avskyelige død som torgkonenes.»^[53]

Tsjekhov fikk oppført en skrivestue i Melikhovos frukthage, og her begynte han å skrive på skuespillet Måken i 1894. I de to årene som var gått siden han flyttet til godset hadde han pusset opp huset, startet jordbruk og hagebruk, stelt frukthagen og vanndammen, og plantet mange trær, som han ifølge Mikhail «passet på som om det skulle være hans egne barn. Som oberst Vershinin i Tre søstre så han på dem og drømte om hvordan de ville se ut om tre eller fire hundre år.»^[16]

Den første forestillingen av Måken 17. oktober 1896 var en fiasko, publikum pep, og mottakelsen fikk Tsjekhov til å vende teatret ryggen.^[54] Men teaterdirektøren Vladimir Nemirovitsj-Dansjenko ble så imponert at han overbeviste kollegaen Konstantin Stanislavskij om å oppføre stykket på det nyskapende Moskva kunstnerteater i 1898.^[55] Stanislavskij la vekt på psykologisk realisme og ensemblespill, og klarte å bringe fram de skjulte nyansene i teksten slik at Tsjekhov igjen ble interessert i å skrive dramaer.^[56] Kunstnerteateret bestilte flere stykker av Tsjekhov og iscenesatte neste år Onkel Vanja, som Tsjekhov hadde fullført i 1896.^[57]

[rediger] Jalta

Under et besøk i Moskva mars 1897 fikk Tsjekhov en større lungeblødning, og lot seg endelig overtale til å legge seg inn på en klinikk. Legene diagnostiserte langtkommet tuberkulose i øvre del av lungene, og Tsjekhov ble beordret til å legge om livsstilen.^[58]

Etter farens død i 1898 kjøpte Tsjekhov et landstykke utenfor Jalta hvor han bygde en villa. Året etter flyttet han inn med søsteren og moren. Selv om han også i Jalta plantet trær og blomster, holdt hunder og tamme traner, og mottok gjester som Tolstoj og Gorkij, var han alltid lettet når han kunne forlate sitt «varme Sibir» til fordel for Moskva eller reiser i utlandet. Han lovet å flytte til Taganrog så snart det var installert vannforsyning der.^[59][60] Mens han var i Jalta skrev han de to skuespillene Tre søstre og Kirsebærhagen for Moskva kunstnerteater. Han hadde vanskeligere for å skrive enn før – tidligere «skrev [jeg] jevnt og rolig, på samme måte som jeg nå spiser pannekaker» – og brukte et år på hver av de to skuespillene.^[61]

25. mai 1901 giftet Tsjekhov seg med skuespillerinnen Olga Knipper – Vladimir Nemirovitsj-Dantsjenkos tidligere protegée og tidvise elskerinne^[62] – som han hadde møtt under prøvene på Måken. Bryllupet foregikk i rolige former, fordi som han selv skrev: «Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er livredd bryllupsseremonien, gratulasjonene, champagnen, å stå rett opp og ned med et glass i hånden og et evigvarende smil om munnen.»^[63][64] Tsjekhov, som var blitt omtalt som «Russlands mest unnvikende litterære ungkar»^[65], foretrakk tilfeldige bekjentskaper og bordellbesøk framfor bindende forpliktelser.^[66] En gang skrev han til Suvorin:

	Jeg kan gjerne gifte meg om du foretrekker det. Men på disse betingelsene: alt må forbli som det har vært fram til nå — det vil si at hun må bo i Moskva mens jeg bor på landsbygda, og jeg vil reise og besøke henne… gi meg en hustru som i likhet med månen ikke dukker opp på himmelen hver dag.
– Anton Tsjekhov i brev til Aleksej Suvorin, 23. mars 1895[67]

Brevet var en god profeti på livet med Olga: Han bodde hovedsakelig i Jalta, hun i Moskva for å ta hånd om sin skuespillerkarriere. Brevvekslingen mellom dem inneholder en del teaterhistoriske perler, eksempelvis gjensidige klager på Stanislavskijs instruksjonsmetoder og Tsjekhovs råd til Olga om hvordan han så for seg at hans skuespill skulle spilles.^[68]

Tsjekhov skrev en av sine mest kjente fortellinger i Jalta, Damen med hunden^[69] som framstiller en tilsynelatende tilfeldig forbindelse mellom to gifte personer. Ingen av dem forventer at forholdet skal vare, men de oppdager en gjensidig tiltrekning og risikerer familielivet for å kunne møtes.

[rediger] Siste år

I mai 1904 var Tsjekhov dødelig syk av tuberkulose. Mikhail Tsjekhov minnes at «alle som så ham tenkte for seg selv at nå er det ikke lenge før det er slutt, men jo nærmere Tsjekhov var slutten, desto mindre så han ut til å innse det selv»^[16] 3. juni reiste han med Olga til det tyske spastedet Badenweiler i Schwarzwald. Derfra skrev han oppmuntrende brev til søsteren Maria hvor han beskrev maten og omgivelsene, og forsikret om at han var i ferd med å bli bedre. I det siste brevet klaget han over hvordan de tyske kvinnene var kledd.^[70]

Tsjekhovs død er en av de store fortellingene i den litterære historien^[71], fortalt, utbrodert og mange ganger brukt i fiksjonslitteraturen, eksempelvis i novellen Errand av Raymond Carver. Olga Knipper skrev i 1908 følgende om ektemannens siste øyeblikk:

	Anton satte seg uvanlig rett opp og sa høyt og tydelig (selv om han nesten ikke kunne noe tysk): "Ich sterbe". Doktoren roet ham ned, tok en sprøyte og ga ham en kamferinjeksjon, og ba om champagne. Anton tok et full glass, betraktet det, smilte til meg og sa: "Det er lenge siden jeg drakk champagne nå." Han tømte glasset, la seg stille ned på sin venstre side, og jeg hadde bare akkurat tid nok til å løpe bort til ham og lene meg mot sengen og si navnet hans, men han hadde stoppet å puste, og sov fredfylt som et barn.
– Olga Knipper i Memoir[72]

Tsjekhov ble fraktet til Moskva i en kjølevogn med påskriften Til frakt av østers, en detalj som provoserte Gorkij^[73], men som sannsynligvist ville moret Tsjekhov som alltid så det humoristiske i det tragiske. En annen tragikomisk detalj skjedde under begravelsen hans da en del av de mange tusen sørgende ved en misforståelse fulgte militærkorpset som ledsaget gravferdsprosesjonen til en general Keller. Tsjekhov ble gravlagt ved siden av faren på Nyjomfruklosterets kirkegård.^[74]

Noen dager etter gravferden minnet Tolstoj ham med disse ordene:

	Tsjekhov var en makeløs kunstner ... Ja, nettopp makeløs ... En livets kunstner ... Og det fine ved hans diktning er at den ikke bare blir forstått og elsket av alle russere, men av alle jordens mennesker ... Og nettopp dette er hovedsaken ... Uten falsk beskjedenhet vil jeg si at han i sin form står adskillig høyere enn meg! ... På sitt område er Tsjekhov en enestående dikter ... Hans død er et stort tap for oss alle, så meget mer som vi nå foruten en enestående dikter også har mistet et fortryllende menneske, et ærlig og oppriktig menneske ...
– Leo Tolstoj[74]

[rediger] Påvirkning og litterær arv

Et par måneder før han døde fortalte Tsjekhov forfatteren Ivan Bunin at han regnet med å bli lest i syv år. «Hvorfor syv?» undret Bunin. «Vel, syv og et halvt,» svarte Tsjekhov, «og det er ikke verst. Jeg har seks år igjen å leve.»^[75]

Tsjekhov var alltid beskjeden og ville knapt ha klart å forestille seg sitt posthume ry. Kirsebærhagen oppnådde en enorm popularitet i Russland årene etter hans død, og i den russiske bevissthet var bare Tolstoj større^[76]. Constance Garnetts oversettelser sikret ham en engelskspråklig lesekrets og beundring fra forfattere som James Joyce, Virginia Woolf og Katherine Mansfield. Den russiske kritikeren D.S. Mirsky som levde i England, forklarte Tsjekhovs popularitet der med hans «uvanlig totale avvisning av hva vi kunne kalle heroiske verdier».^[77] I selve Russland ble Tsjekhovs skuespill umoderne etter Den russiske revolusjonen i 1917, men de ble senere omarbeidet slik at de passet Sovjetunionens agenda. I Kirsebærhagen ble det gjort ved å omskape karakteren Lopakhin til en kommunistisk helt som tok en øks med til kirsebærhagen – regimet tillot ikke et skuespill hvor man tilsynelatende sørger over et tapt rikmannsgods.^[78][79]

En av de første ikke-russere som fikk øynene opp for Tsjekhovs skuespill var George Bernard Shaw, som gav Heartbreak House undertittelen «A Fantasia in the Russian Manner on English Themes», og bemerket likhetene mellom de britiske jordbruksarbeidernes vanskelige levekår og deres russiske motparter slik Tsjekhov skildrer dem: «De samme fine menneskene, den samme fullstendige maktesløsheten.»^[80]

Tsjekhov var en stor dramatiker, men mange mener han var en enda større novellist.^[81] Raymond Carver, som skrev novellen Errand om Tsjekhovs død, regnet Tsjekhov som den største av alle novellister:

	Tsjekhovs fortellinger er like vidunderlige (og nødvendige) nå som da de ble utgitt første gang. Det er ikke bare det enorme antallet han skrev — for få, om noen, forfattere har noensinne skrevet flere — det er den imponerende frekvensen som han produserte mesterverker i, fortellinger som refser oss samtidig som de fryder og beveger oss, som blottlegger følelsene våre på en måte bare virkelig kunst gjør.
– Raymond Carver[82][83]

Ernest Hemingway var også påvirket av Tsjekhov, men han var temmelig forbeholden: «Tsjekhov skrev omtrent seks gode historier. Men han var en amatørforfatter.»^[84] Vladimir Nabokov klaget en gang over Tsjekhovs «medley av fryktelig tørre tekster, ferdiglagede tilnavn, repetisjoner.»^[85] men han erklærte også at Damen med hunden var «en av de beste historiene som noen gang er skrevet».

Forfatteren William Boyd skrev at Tsjekhovs gjennombrudd skjedde da han byttet ut tradisjonelle hendelser, eller «plott», med noe som var mer «utvisket, avbrutt, skadeskutt eller på annen måte merket av livet.»^[86][87]

Tsjekhov kaster et tragikomisk lys over de russiske provinsboernes banale liv og den russiske lavadelens forgjengelighet. De fleste av de handlende personene er anstendige og fornuftige, og drømmer om å forbedre livet – stort sett forgjeves på grunn av deres hjelpeløshet og mangel på målsetning. Tsjekhov kritiserte samfunnslivet i tsarens Russland, men han var aldri belærende − han foretrakk alltid å vise fram de enkelte karakterene og deres spesifikke problemer uten å vurdere eller kritisere handlemåtene deres.

Virginia Woolf undret seg over Tsjekhov-fortellingenes helt spesielle atmosfære:

	Men er dette virkelig slutten, spør vi. Vi har liksom på følelsen av at vi har overbelastet signalene våre; eller det er som om en melodi brått ble avbrutt uten den forventede sluttakkorden. Disse fortellingene leder ingensteds, sier vi, og fortsetter å utforme en kritikk basert på antakelsen om at historier bør avsluttes på en måte vi kjenner igjen. Ved å gjøre det reiser vi spørsmål ved våre egne leseferdigheter. Der melodien er kjent og avslutningen finner gjenklang hos oss – elskende får hverandre, forbrytelser forpurres, intriger avsløres – slik som det er vanlig i viktoriatidens litteratur, kan vi sjelden trå feil, men der melodien er ukjent og slutten et spørsmålstegn eller bare informasjon om at de fortsatte å snakke, slik det er hos Tsjekhov, trenger vi en modig og våken litterær sans for å oppdage melodien, og spesielt de siste tonene som fullfører harmonien.
– Virginia Woolf i The Common Reader (1925)[88][89]

[rediger] Referanser

[rediger] Litteratur

[rediger] Biografier, memoarer og brevsamlinger

Norsk

• Kjetsaa, Geir (2004). Tsjekhov, Liv og diktning. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 82-05-29162-4. 

Engelsk

• Allen, David, Performing Chekhov, Routledge (UK), 2001, ISBN 978-0-415-18934-7
• Bartlett, Rosamund, and Anthony Phillips (translators), Chekhov: A Life in Letters, Penguin Books, 2004, ISBN 978-0-14-044922-8
• Bartlett, Rosamund, Chekhov: Scenes from a Life, Free Press, 2004, ISBN 978-0-7432-3074-2
• Benedetti, Jean (redaktør og oversetter), Dear Writer, Dear Actress: The Love Letters of Olga Knipper and Anton Chekhov, Methuen Publishing Ltd, 1998 edition, ISBN 978-0-413-72390-1
• Benedetti, Jean, Stanislavski: An Introduction, Methuen Drama, 1989 edition, ISBN 978-0-413-50030-4
• Finke, Michael, Chekhov's 'Steppe': A Metapoetic Journey, et essay i Anton Chekhov Rediscovered, ed Savely Senderovich and Munir Sendich, Michigan Russian Language Journal, 1988, ISBN 9999838855
• Gerhardie, William, Anton Chekhov, Macdonald, (1923) 1974 edition, ISBN 978-0-356-04609-9
• Gorky, Maksim, Alexander Kuprin, og I.A. Bunin, Reminiscences of Anton Chekhov, oversatt av S. S. Koteliansky and Leonard Woolf, B.W.Huebsch, 1921. Read at eldritchpress. Besøkt 16. february 2007.
• Gottlieb, Vera, and Paul Allain (eds), The Cambridge Companion to Chekhov, Cambridge University Press, 2000, ISBN 978-0-521-58917-8
• Jackson, Robert Louis, Dostoevsky in Chekhov's Garden of Eden—'Because of Little Apples', i Dialogues with Dostoevsky, Stanford University Press, 1993, ISBN 978-0-8047-2120-2
• Klawans, Harold L., Chekhov's Lie, 1997, ISBN 1-888799-12-9. Om utfordringene ved å kominere forfattergjerningen med legegjerningen.
• Malcolm, Janet, Reading Chekhov, a Critical Journey, Granta Publications, 2004 edition, ISBN 978-1-86207-635-8
• Miles, Patrick (ed), Chekhov on the British Stage, Cambridge University Press, 1993, ISBN 978-0-521-38467-4
• Nabokov, Vladimir, Anton Chekhov, i Lectures on Russian Literature, Harvest/HBJ Books, [1981] 2002 edition, ISBN 978-0-15-602776-2.
• Pitcher, Harvey, Chekhov's Leading Lady: Portrait of the Actress Olga Knipper, J Murray, 1979, ISBN 978-0-7195-3681-6
• Prose, Francine, Learning from Chekhov, i Writers on Writing, ed. Robert Pack and Jay Parini, UPNE, 1991, ISBN 978-0-87451-560-2
• Rayfield, Donald, Anton Chekhov: A Life, Henry Holt & Co, 1998, ISBN 978-0-8050-5747-8
• Simmons, Ernest J., Chekhov: A Biography, University of Chicago Press, (1962) 1970 edition, ISBN 978-0-226-75805-3
• Stanislavski, Constantin, My Life in Art, Methuen Drama, 1980 edition, ISBN 978-0-413-46200-8
• Tsjekhov, Anton, Collected Works in 12 Volumes, Khudozhestvennaia literatura, Moskva 1960-4.
• Tsjekhov, Anton, Letters of Anton Chekhov to His Family and Friends with Biographical Sketch, oversatt av Constance Garnett, Macmillan, 1920. Full text at Gutenberg. Besøkt 01. november 2009.
• Tsjekhov, Anton, Note-Book of Anton Chekhov, oversatt av S. S. Koteliansky og Leonard Woolf, B.W. Huebsch, 1921. Full tekst på Gutenberg. Besøkt 01. november 2009.
• Wood, James, What Chekhov Meant by Life, in The Broken Estate: Essays in Literature and Belief, Pimlico, 2000 edition, ISBN 978-0-7126-6557-5

Tysk

• Awilowa, Lydia: Tschechow, meine Liebe. Erinnerungen. Berlin: Ed. Ebersbach. 2004. (= Blue notes; 20) ISBN 3-934703-70-4
• Bauer, Gerhard: "Lichtstrahl aus Scherben". Čechov. Frankfurt am Main u. a.: Stroemfeld. 2000. (= Nexus; 56) ISBN 3-86109-156-9
• Berdnikow, G. P.: Anton Tschechow - Eine Biographie. Berlin 1985

[rediger] Tsjekhov på norsk

• Tsjekhov, Anton (1889) Fiender og andre tidlige fortellinger – Solum Forlag. ISBN 82-560-0677-3 [Oversatt av Erling Sande].
• Tsjekhov, Anton (1898) Ariadne og andre fortellinger – Solum Forlag. ISBN 82-560-0222-0 [Utvalg og oversettelse ved Erling Sande].
• Tsjekhov, Anton (2001) Sjette avdeling – Solum Forlag. ISBN 82-560-1334-6 [Oversatt fra russisk av Erling Sande].
• Tsjekhov, Anton (2001) Damen med hunden – Solum Forlag. ISBN 82-560-1333-8 [Oversatt fra russisk av Geir Kjetsaa].

[rediger] Tsjekhov på engelsk

• 201 noveller oversatt av Constance Garnett
• Gutenberg Project Stor samling Tsjekhov-litteratur
• Chekhov, Anton, Selected Stories, forord og noter av Joe Andrew, Wordsworth Classics, 1996, ISBN 1-85326-228-9
• Chekhov, Anton, About Love and Other Stories, oversatt av Rosamund Bartlett, Oxford University Press, 2004, ISBN 978-0-19-280260-6
• Chekhov, Anton, The Undiscovered Chekhov: Fifty New Stories, oversatt av Peter Constantine, Duck Editions, 2001, ISBN 978-0-7156-3106-5
• Chekhov, Anton, Forty Stories, oversatt og med forord av Robert Payne, New York, Vintage, 1991 edition, ISBN 978-0-679-73375-1
• Chekhov, Anton, Letters of Anton Chekhov to His Family and Friends with Biographical Sketch, oversatt av Constance Garnett, Macmillan, 1920. Full text at Gutenberg. Besøkt 06. november 2007.
• Chekhov, Anton, Note-Book of Anton Chekhov, oversatt av S. S. Koteliansky og Leonard Woolf, B.W. Huebsch, 1921. Full text at Gutenberg. Besøkt 06. november 2007.
• Chekhov, Anton, The Other Chekhov, redigert av Okla Elliott og Kyle Minor, med introduksjoner til fortellingene av Pinckney Benedict, Fred Chappell, Christopher Coake, Paul Crenshaw, Dorothy Gambrell, Steven Gillis, Michelle Herman, Jeff Parker, Benjamin Percy, og David R. Slavitt. New American Press, 2008 edition, ISBN 978-0972967983
• Chekhov, Anton, Seven Short Novels, oversatt av Barbara Makanowitzky, W.W.Norton & Company, 2003 edition, ISBN 978-0-393-00552-3

[rediger] Bibliografi

[rediger] Dramatikk

• Den verdiløse fyren Platonov (1881) - én akt
• Tobakkens skadelige virkninger (1886,1902)
• Svanesang (1887) - én akt
• Ivanov (1887) - fire akter
• Bjørnen (1888) - én akts komedie
• Frieriet (1888-1889) - én akt
• Skogtrollet (1889) - fire akters komedie
• Måken (1885)
• Onkel Vanja (1899-1900) - basert på Skogtrollet
• Tre Søstre (1901)
• Kirsebærhagen (1904)

[rediger] Sakprosa

• En reise til Sakhalin (1895), som inkluderte:
  • Sakhalinøya (1891-1895)
  • Siberia på tvers
• Brev

[rediger] Noveller og korte fortellinger (utvalg)

• Ariadne (1895)
• Bønder (1897)
• Damen med hunden (Dama s sobackoj, 1899)
• Duellen (1891)
• En kjedelig historie (1889)
• Fiender (1887)
• Gusev (1890)
• Hestetyvene (1890)
• Hustruen (1895)
• I dalbunnen (1900)
• Ionytsj (1898)
• Litteraturlæreren (1894)
• Mannen i futteralet (1898, fra «Novelle-trilogien»)
• Om Kjærlighet (1898, fra «Novelle-trilogien»)
• Sjette avdeling (1892)
• Steppen (1888)
• Stikkelsbær (1898, fra «Novelle-trilogien»)
• Store-Volodja og Lille-Volodja (1893)
• Studenten (1893)
• Vanka (1886)
• Østers (Ustritsy, 1884)

[rediger] Eksterne lenker

• Taganrog offisiell hjemmeside, Tsjekhovs fødested