Nord-Kypros

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kuzey Kıbrıs Türk Cumhuriyeti
Den tyrkiske republikken Nord-Kypros
Flag of the Turkish Republic of Northern Cyprus.svg Coat of arms of the Turkish Republic of Northern Cyprus.svg
Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
intet
Offisielt språk: Tyrkisk
Hovedstad: Nikosia (TR: Lefkoşa)
Styreform Demokratisk republikk
Derviş Eroğlu
İrsen Küçük
Areal:
Herav vann:
3 355 km²
2,7 %
Innbyggere (2005):
Tetthet:
229 210
68,3/km²
Valuta: Tyrkiske lira
Tidssone: UTC +2
Nasjonaldag: 15. november
Nasjonalsang: «İstiklâl Marşı»
Nasjonalt toppnivådomene: .nc.tr
Geografisk plassering:
Northern Cyprus in its region (de-facto).svg

Kart over Nord-Kypros

Cyprus-administration-map-german.PNG

Nord-Kypros, eller KKTC (Kuzey Kıbrıs Türk Cumhuriyeti, den tyrkiske republikken Nord-Kypros), er et okkupert område nord på øya Kypros som i praksis er en republikk (selv om den ikke anerkjennes av FN som selvstendig). Tyrkisk-kyprioter gjør krav på området, mens gresk-kyprioter gjør krav på resten av øya. Området omfatter litt mer enn 1/3 av øya. Offisielt er det bare Tyrkia som anerkjenner Nord-Kypros som en egen stat, men til tross for dette er området medlem av en rekke internasjonale organisasjoner. Arealet er 3 355 km², og hovedstaden er Nikosia (Lefkoşatyrkisk). Antall innbyggere er i dag litt over 200 000.

Under en tyrkisk militæroperasjon i 1974 (som det internasjonale samfunnet med FN i spissen har fordømt) ble området besatt av tyrkiske styrker. Hensikten ble sagt å være å trygge den tyrkiske minoriteten på øya, som hadde vært utsatt for omfattende overgrep.[1]

Invasjonen førte på sin side til at 200 000 grekere måtte forlate sine hjem i Nord- og Øst-Kypros. Likedan måtte titusener av tyrkere bosatt i sør flytte til nord. Begge sider nekter internt fordrevne flyktninger å vende tilbake til sine hjem. I årene etter 1974 har ca. 100 000 tyrkiske nybyggere blitt overført fra det tyrkiske fastlandet til Kypros. Overføringen av tyrkiske sivilister fra Tyrkia til Kypros er et brudd på Genève-konvensjonen fra 1949, seksjon 3, artikkel 49: «The Occupying Power shall not deport or transfer parts of its own civilian population into the territory it occupies.» På tross av en rekke FN-resolusjoner som fordømmer Tyrkias invasjon og etterfølgende ulovlige okkupasjon, har Tyrkia fortsatt 30 000 soldater stående på Nord-Kypros. Disse 30 000 soldatene godtok Tyrkia og tyrkisk-kypriotene å trekke tilbake, men dette ble det ikke noe av da gresk-kypriotene valgte å si nei til FN-planen som bl.a. innebar at øya skulle være demilitarisert.

I dag er Tyrkia det eneste landet i verden som anerkjenner republikken, som ble proklamert 15. november 1983. Alle andre land og FN regner Republikken Kypros som eneste lovlige myndighet på hele øya Kypros. Republikken Nord-Kypros ønsker et føderalt/konføderalt system i Kypros slik Kypros var ved opprettelsen i 1960, eller å bli anerkjent som en egen selvstendig stat. I dag er det kun Tyrkia som har ambassade i Lefkoşa (Nikosia).

Historie[rediger | rediger kilde]

Kypros er blitt erobret av flere forskjellige riker. Fra 3951191 var Kypros en del av Det bysantinske riket. Senere kom Kypros under korsfarernes kontroll og for en liten periode også under mamelukkene. I 1489 annekterte Venezia Kypros og beholdt kontrollen til 1570, da tyrkerne overtok. Fram til første verdenskrig var hele Kypros en del av Det osmanske riket (Tyrkia), men britene leide øya fra 1878 og hadde uformelt tatt kontrollen på Kypros og annekterte øya i 1914.

Allerede før den første verdenskrig vokste kravet om selvstendighet, både fra tyrkernes og fra grekernes side. Men mange grekere ønsket også union med Hellas (enosis). Grekerne på øya dannet en illegal geriljaorganisasjon, EOKA (Ethnik Organosis Kyprion Agoniston), som under ledelse av oberst George Grivas startet en militær kampanje mot Storbritannia og mot den tyrkiske minoriteten. Som forsvar mot EOKA dannet tyrkerne geriljaorganisasjon TMT i 1957. TMTs målsettign ble etterhvert deling av øya (taksim). Unntakstilstand ble erklært av britene, og varte til 1959.

I 1960 fikk Kypros selvstendighet etter drøftinger mellom Tyrkia, Hellas og Storbritannia. Det ble bestemt at de tre landene skulle være garantister for øyas selvstendighet, og at Kypros ikke kunne gå i union med en annen stat (ref: grunnloven 1960). Kypros skulle ha en gresk president og en tyrkisk visepresident, og parlamentet skulle bestå av 70 % grekere og 30 % tyrkere. Hellas skulle stasjonere en styrke på 950 mann, Tyrkia 650 mann. Men det tok ikke lang tid før grekerne og tyrkerne på øya havnet i konflikt med hverandre. Både i den tyrkiske og i den greske delen vokste det opp nasjonalistiske undergrunnsbevegelser som fryktet motparten. Uroligheter brøt først ut i 1963, da FN måtte sende en representant til øya. President Makarios sikret seg i 1966 kontroll over nasjonalgarden og ca. ti tusen greske soldater ble plassert på øya. Den spente situasjonen førte til massakrer fra begge sider. Den tyrkiske minoriteten var hardest rammet, og ca. 20 000 tyrkiske landsbyboere flyktet til kummerlige teltleire, hovedsakelig rundt Nikosia[1]. I 1967 varslet Tyrkia at landet ville gå til invasjon av Kypros hvis forfølgelsen av tyrkisk-kypriotene fortsatte.[2]

Den spente situasjonen førte til at tyrkerne på øya krevde mer indre selvstyre, men dette kravet ble avvist av grekerne som var redd for at øya kunne bli varig delt. I 1971 vendte general Grivas tilbake til Kypros, etter at den nasjonale fronten året før var blitt dannet for å kjempe for enosis. Fronten brukte terror for å fremme sin målsetting, og ble antatt å stå bak et mordforsøk på Makarios i 1970 og en rekke angrep på tyrkisk-kyprioter. Grivas startet et samarbeid med Den nasjonale garde og dannet EOKA-B og rettet angrep på tyrkiske landsbyer og på den sittende kypriotiske regjeringen.

I 1974 gjennomførte nasjonalgarden et statskupp på Kypros, støttet av greske offiserer. Nikos Sampson fra EOKA ble utnevnt til president. Erkebiskop og eks-president Makarios flyktet til Storbritannia, men Storbritannia var ikke villig til å intervenere, og Hellas fortsatte å sende forsterkninger. Denktaş pønsket britisk og tyrkisk militær inngripen for å hindre Hellas i ensidig å innføre enosis, men britene var ikke villige til å intervenere. 20.juli annekterte Tyrkia området for å beskytte tyrkisk-kypriotene og deres interesser. En FN-støttet våpenhvile trådte i kraft 22.juli. FNs sikkerhetsråd vedtok en resolusjon med krav om øyeblikkelig stans i den militære intervensjonen og tilbaketrekning av tropper som ikke var omfattet av eksisterende traktater,[3] mens Tyrkia selv kalte invasjonen for Den første fredsoperasjon og mente at de i kraft av å være "garantistmakt" hadde rett til å intervenere. Men avtalen mellom Storbritannia, Hellas, og Tyrkia i 1960 gikk ut på at de tre landene skulle garantere for øya selvstendighet -- både enosis og taksim (deling av øya) var strengt forbudt.[4] Hele den nordlige delen av øya kom under tyrkisk kontroll.

Etter at juntaen i Hellas falt 23. juli og sivile kom til makten i Hellas, samlet garantistmaktene seg til forhandlinger i Genève. Den 8. august kom representanter for de to gruppene på Kypros med i forhandlingene, men uten at det kom til noen løsning.[3] Da den gresk-kypriotiske delegasjonen ba om tid til konsultasjoner etter å ha blitt presentert for et tyrkisk-kypriotisk forslag det ble bedt om øyeblikkelig svar på, ble invasjonen gjenopptatt.[5] Tyrkerne rykket videre 14. august 1974 og tok til slutt 37% av øya, inkludert Famagusta. Den store greske bydelen Varosha ved Famagusta har stått som en spøkelsesby siden. FNs sikkerhetsråd tok i nye resolusjoner avstand fra fiendtlighetene og henstilte til partene om å respektere Kypros' suverenitet, territorielle integritet og uavhengighet.[5]

Invasjonen ble medvirkende årsak til at militærregimet i Hellas gikk av 23. juli. Makarios fikk senere vende tilbake og fortsatte som president. 13. februar 1975 ble Den tyrkiske føderale staten Kypros utropt av tyrkisk-kypriotene, ikke som en selvstendig stat, men som en del av staten Kypros. Men grekerne ville ikke godta en slik ordning i frykt for at øya kunne bli delt. Rauf Denktaş ble valgt til president for dette selvstyrte området, og allerede i 1976 ble den lovgivende forsamling dannet. Samme år ble det nyvalg, og Spyro Kyprianous parti, Den demokratiske fronten, fikk flertall. Tyrkerne nektet å anerkjenne valgresultatet siden tyrkisk-kypriotene ikke hadde fått delta i valgprosessen. Kyprianou overtok etter Makarois' død i 1977. Mellom 1975 og 1977 ble det ført seks forhandlinger mellom partene, uten at det oppstod enighet. Kyprianou ble gjenvalgt i 1983, selv om partiet hans hadde fått noe mindre oppslutning enn sist. Samtidig ble det ført valg i den tyrkiske delen av øya, og der ble Rauf Denktaş gjenvalgt.

I mai 1983 fikk lederen for FNs sikkerhetsråd, Javier Pérez de Cuéllar de la Guerra, gjennom en FN-resolusjon som krevde at alle utenlandske okkupasjonsstyrker måtte forlate Kypros. Dette likte Tyrkisk-kypriotene svært dårlig og de truet med å erklære nord-Kypros selvstendig. Likevel klarte Pérez de Cuéllar å legge frem en forhandlet fredsplan i august 1983 som begge sider godtok. Denne planen innebar en føderal løsning, der den tyrkiske delen skulle utgjøre 29 % av arealet, mens regjeringen skulle ha 7:3-fordeling mellom grekere og tyrkere. Men i 15. november 1983 ble Den tyrkiske republikken Nord-Kypros proklamert med Rauf Denktaş som president. I et brev til FN ble det forklart at dette var for å sikre at et resultat ville bli føderal.

Tyrkia anerkjente straks den selverklærte staten, men ble alene om det. EF (EU) vedtok å gå til handelssanksjoner mot den nye staten. Opprettelsen ble erklært ulovlig («legally invalid») av FNs sikkerhetsråd (i resolusjon 541 og igjen i resolusjon 544 samme år[6], men tyrkerne på øya fortsatte med å danne et eget stat, og i 1985 fikk Nord-Kypros ny grunnlov, og Rauf Denktaş ble igjen valgt til president.

Rett før den greske delen av øya skulle bli EU-medlem ble det holdt en folkeavstemning over en gjenforeningsplan som FN hadde lagt fram. 65 % av tyrkerne stemte ja til gjenforeningsplanen. Blant den greske befolkningen svarte 76 % nei. En av hovedårsakene til grekernes nei var at gjenforeningsplanen ikke gav fordrevne gresk-kyprioter rett til å få tilbake sine konfiskerte eiendommer på Nord-Kypros; dette skulle avgjøres etter videre forhandlinger. Tyrkia skulle heller ikke betale kompensasjon for disse tapte eiendommer (hver delstat skulle kompensere sine egne innbyggere for eiendommer som de ikke kunne få tilbake i den andre delstaten), noe mange grekere mente var urettferdig fordi sine egne skattepenger skulle brukes til å betale kompensasjon til seg selv. Blant grekerne var det også stor misnøye over at Tyrkia skulle få beholde ca. 1000 soldater på øya. Selv om dette er et lite antall soldater hadde dette stor symbolsk betydning for mange grekere.

Mehmet Ali Talat ble valgt som president etter at Rauf Denktaş hadde vært president i mange år. Selv om han har hatt formelle samtaler med tidligere utenriksminister i USA C. Rice og andre lands ledere, har ikke Nord-Kypros blitt anerkjent som en selvstendig stat av andre land enn Tyrkia. Forøvrig deltar landet i kulturelle arrangementer, og har fått status som observatør i Den Islamske konferanse etter avstemningen om Annan-planen. Nord-Kypros driver også med import og eksport av varer, og turister fra ulike deler av verden er en viktig inntektkilde. Ved valget 18. april 2010 ble statsminister Derviş Eroğlu valgt til ny president med 50,38 % mot Mehmet Ali Talats 42,85 %.

I 2010 vedtok den europeiske menneskerettsdomstolen at den tyrkiske kommisjonen som ble opprettet i Nord-Kypros for å ta hånd om tidligere gresk-kypriotiske eiendommer er et juridisk legitimt organ og at grekerne som måtte forlate sine eiendommer måtte kontakte denne kommisjonen for å få kompensasjon. Denne avgjørelsen ble av Nord-kypriotene mottatt som et skritt i retning av anerkjennelse, mens greske medier karakteriserte avgjørelsen som politism og ansvarsfraskrivende [1].

I Norge omtales området som Nord-Kypros eller Den tyrkiske republikken Nord-Kypros.

Tyrkisk-kypriotenes argumenter[rediger | rediger kilde]

Tyrkisk-kypriotene fryktet gresk overtakelse av øya og fordrivelse av den tyrkiske minoriteten. De mente de hadde rett til selvbestemmelse i en egen stat, og viste til FN-resolusjon 1514(XV) om nasjonenes rett til selvbestemmelse:

Sitat UN Resolution 1514(XV): All peoples have the right of self-determination. By virtue of the right they freely determine their political status and freely pursue their economic, social and cultural development. Sitat

Videre mente tyrkisk-kypriotene at de var nødt til å opprette en selvstendig stat siden grekerne hadde overtrådt den kypriotiske grunnloven på en rekke punkter. Tyrkerne var etter massakrene i desember 1963 og våren 1964 presset sammen i små enklaver av de greske militsgruppene. Tyrkisk militær assistanse var nødvendig for å beskytte de tyrkiske enklavene mot nye greske angrep. På den måten ville tyrkisk-kypriotene også hindre at den store greske drømmen om enosis ble til virkelighet.

Gresk-kypriotenes argumenter[rediger | rediger kilde]

Selv om FN har fastslått at alle folk har rett til selvbestemmelse, er det ikke dermed sagt at enhver minoritetsgruppe har rett til løsrivelse. Gresk-kypriotene mente at tyrkisk-kypriotene ikke kunne regnes som et eget folk, men var å regne som en nasjonal minoritet innenfor republikken Kypros. Ifølge gresk-kypriotene hadde tyrkerne allerede en egen stat i Tyrkia. De viser også til de ca. 100 000 innflytterne som kom fra Tyrkia etter invasjonen og mener at denne folkeforflytningen underminerer argumentasjonen om at de opphavlige tyrkisk-kypriotene representerte noen særskilt nasjonal egenart.

Grekerne viser også til at de litt over 100 000 tyrkisk-kypriotene som bodde i Kypros ikke ville ha utgjort en betydelig majoritet i nord uten de 100 000 innflytterne fra Tyrkia og den gjensidige etniske rensingen fra begge parter.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b iDMC: «Intercommunal violence in 1964: More than 20,000 Turkish Cypriots displaced»
  2. ^ Store Norske Leksikon
  3. ^ a b James Ker-Lindsay: The Cyprus Problem. What Everyone Needs to Know, Oxford: Oxford University Press, 2011, s. 43.
  4. ^ UNFICYP: «Historical background»
  5. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn K-L44
  6. ^ Skikkerhetsrådets resolusjoner 1983

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Cyprus – bilder, video eller lyd