Musikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Musikk (fra gresk μουσική τέχνη musike tekhne, det vil si «musisk kunst») er en kunstdisiplin som uttrykker seg gjennom lyd og stillhet disponert over tid. De viktigste elementene i musikk er veksling i pitch (tonehøyde), forholdet mellom tonene (harmonikk) og forbindelser av toner til en melodi, rytme og lydens tekstur og intonasjon. Disse elementene vektlegges ulikt i ulike tradisjoner. Se også musikkvitenskap og musikkteori.

Tilblivelsen, fremføringen, definisjonen av og betydningen av musikk har store variasjoner i ulike kulturer og miljøer. Det finnes ingen entydig definisjon på hva som er musikk og hva som ikke er det. Fuglesang, tankeløs plystring eller stemming av et musikkinstrument er grenseeksempler. Komponisten John Cage erklærte at all lyd kan være musikk.[1] En vanlig definisjon er likevel at musikk er organisert lyd. Innenfor denne definisjonen finner man både strengt organiserte komposisjoner og fremføringer, og improviserte og til og med tilfeldige former. Det er vanlig å regne musikk i ulike sjangre; musikk som tilhører samme musikalske sjanger har visse likhetstrekk, men skillelinjene er som oftest uklare.

Musikk er svært tett knyttet opp mot fremføringen og således musikeren/musikerne som spiller musikken.

Musikk kan fylle kunstneriske og estetiske behov og tjene som kommunikasjonsform eller underholdning, eller spille seremonielle og religiøseroller. Den kan også benyttes til terapeutiske eller helsefremmende formål.

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Musikkens historie

En vet lite om musikkens opprinnelse. Det finnes teorier om at den kan ha oppstått ved lek med klingende gjenstander, gjennom ritualer eller i forbindelse med hverdagens arbeid. Andre mener sang kan ha dannet grunnlag for utviklingen av menneskenes språk, og at musikk i lange tider først og fremst ble brukt som meningsbærende kommunikasjon i et sosialt samspill, og ikke bare som underholdning.

Vår kjennskap til musikken fra førhistorisk tid (altså fra tiden før det finnes skriftlige kilder) er begrenset, og baserer seg mest på spekulasjoner ut i fra arkeologiske funn. Man har funnet mange utskårne beinfløyter. Divje-Babe fløyten, som er utskåret fra lårbenet til en hulebjørn, er anslått til å være minst 40000 år gammel. I Indus dalen har man gjort arkeologiske funn av flyter med 7 hull, og forskjellige typer strengeinstrumenter. India har en av de eldste sammenhengene musikktradisjonene i verden. Det finnes henvisninger til indisk klassisk musikk i Vedaene, hindutradisjonens antikke verk.[2] Den eldste og største samlingen av førhistoriske musikkinstrumenter ble funnet i Kina og kan dateres til mellom 7000 og 6600 f. kr.[3] Den såkalte Hurritiske sang som er skrevet med kileskrift på leirtavler kan tidfestes til omtrent 1400 f. kr.[4] Det er det eldste noterte musikkverket som har blitt bevart fram til i dag.

Musikkens rolle[rediger | rediger kilde]

Musikalsk verdi[rediger | rediger kilde]

Eksempel: Klassisk musikk
Eksempel: Rock/Pop
Eksempel: Militærmusikk

Kunst- og underholdningsmusikk blir av og til kalt autonom musikk, da de ikke har noen spesiell funksjon.

Religiøs motivasjon[rediger | rediger kilde]


Komponering[rediger | rediger kilde]

Det å skape musikk kalles å komponere musikk. En som komponerer kalles en komponist.

Notasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Musikknotasjon

For å kunne formidle og studere musikk har det gjennom historien blitt utviklet systemer for å skrive ned musikk i grafiske symboler, som siden kan tolkes og fremføres av en kyndig person.

Improvisasjon[rediger | rediger kilde]

Musikalsk improvisasjon er skapelsen av spontan musikk. Improvisasjon kan forstås som en form for umiddelbar komponering. Den kan være mer eller mindre forberedt og være mer eller mindre strukturert. Utstrakt bruk av improvisasjon er et viktig kjennetegn på musikkgenre som blues og jazz, hvor utøverne ofte improviserer over en bestemt akkordrekke eller skalaer. Improvisasjon står også sentralt i en rekke folkemusikktradisjoner.

I den vestlige kunstmusikken var det også lenge nødvendig for utøverne å ha gode improvisasjonsferdigheter . I barokken og i Wienerklassissimen ble for eksempel mange stykker avsluttet med såkalte kadenser som ble improvisert på stedet og som gjerne hadde en virtuos karakter. Men utover i romantikken og i det 20 århundre kom dette mer i bakgrunnen da fokuset kom til å ligge på musikkverket slik som komponisten hadde nedfelt det i notene.

Framføring[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt har musikk blitt fremført på musikkinstrumenter og stemmen. Den som fremfører kalles en musiker. Først i siste halvdel av 1800-tallet ble det utviklet teknikker for å gjøre lydopptak som siden kan spilles av.

Musikk er vokalmusikk eller a capella hvis den ikke fremføres på andre instrumenter enn stemmen, som da ofte synger en tekst – ord, som gir musikken en ny dimensjon; motsatt skrives mye musikk kun for musikkinstrumenter.

To personer som fremfører musikk sammen, kalles en duett. Tre personer kalles en trio, fire en kvartett, fem en kvintett og seks en sekstett. Én person sies å spille solo eller å være solist.

Avhengig av tradisjon og sjanger vil en framøfring være innøvd eller improvisert.

Musikkvitenskap[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Musikkvitenskap

Musikkvitenskap er læren om musikk som kunstart, dens klingende struktur, tilblivelsesprosess, historie og plass i samfunnet. Viktige fagområder i musikkvitenskapen er musikkteori, verkanalyse, musikkhistorie, musikksosiologi, musikkpedagogikk og musikkterapi.

Musikkteori[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Musikkteori

Det teoretiske studiet av musikken i seg selv kalles musikkteori. En viktig del er kunnskap til systemer og mønstre som styrer komponisters komposisjon, som for eksempel skalaer og tonearter. Musikkteoretikere beskjeftiger seg også med å analysere musikkens "virkemidler" – rytme, harmoni, melodi og tekstur.

Tonesystem[rediger | rediger kilde]

Tonalitet, om nytidsmusikk[rediger | rediger kilde]

Ulike tradisjoner[rediger | rediger kilde]

Det er stor variasjon mellom musikalske tradisjoner verden over, og gjennom musikkens historie har tradisjonene utviklet seg mye. Innen en tradisjon er det mulig å betegne ulike sjangre. Innen sjangre finnes ulike former.

Etnomusikologi er studiet av musikkens rolle i en kultur.


Etnisk bakgrunn, religion, språk[rediger | rediger kilde]

Se europeisk musikk, amerikansk musikk, afrikansk musikk, asiatisk musikk, og musikk fra Oseania.

Form[rediger | rediger kilde]


Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «John Cage, 79, a Minimalist Enchanted With Sound, Dies». Arkivert fra originalen 26. mai 2012. 
  2. ^ Brown, RE (1971). «India's Music». Readings in Ethnomusicology. 
  3. ^ Wilkinson, Endymion Porter (2000). Chinese history. Harvard University Asia Center. 
  4. ^ K. Marie Stolba, The Development of Western Music: A History, brief second edition (Madison: Brown & Benchmark Publishers, 1995), p. 2.; M[artin] L[itchfield] West, "The Babylonian Musical Notation and the Hurrian Melodic Texts", Music and Letters 75, no. 2 (May 1994): 161–79, citation on 171.
Wikiquote-logo.svg Wikiquote: Musikk – sitater
Wikibøker Wikibooks: Musikk – bøker
musikkstubbDenne musikkrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.