Svjatoslav Richter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Svjatoslav Richter
Svjatoslav Teofilovitsj Richter
Svjatoslav Richter
Født 7. mars 1915
Ukraina Zjytomyr i Ukraina
Død 1. august 1997 (82 år)
Russland Moskva i Russland
Yrke Pianist
Sjanger Klassisk musikk
Aktive år 1934-1997
Plateselskap EMI, Deutsche Grammophon, Philips m.fl.

Svjatoslav Teofilovitsj Richter (eller Rikhter; russisk: Святослав Теофилович Рихтер; født 7. marsjul./ 20. mars 1915greg. i nærheten av Zjytomyr, død 1. august 1997 i Moskva) var en sovjetisk pianist av tysk avstamning. Svjatoslav Richter er regnet som en av de største pianistene på 1900-tallet, av mange som den største pianisten noensinne.[1]

Liv[rediger | rediger kilde]

Richter ble født i Ukraina da det var en del av Tsar-riket. Hans far var tysk-etnisk, moren var russisk. Han vokste opp i Odessa. Selv om hans far var organist og gav han musikalsk grunnopplæring, regnes Richter for å ha vært selvlært. Under hans unge år øvde han sammen med opera- og ballettorkestre. Hans første jobb var da han som 15-åring fikk i oppdrag å akkompagnerte operaøvelser ved Odessa-konservatoriet. Richter hadde en spesiell lidenskap for pianoarrangementene av Wagners operaer.

I 1934 avholdt han debutkonserten, i en ingeniørklubb i Odessa, selv om han formelt sett ikke ble tatt opp på Moskva-konservatoriet før tre år etter. I Moskva ble han student under Heinrich Neuhaus. Neuhaus regnet Richter som «den geniale eleven som han hadde ventet på i hele sitt liv». I 1940, mens han fortsatt var student, fremførte han verdenspremieren på Sonate nr 6 av Sergej Prokofjev. Richter spilte flere av Prokofievs klaververker – 6 av Prokofievs 9 klaversonater og den første og den femte konserten. Richters eneste fremtreden som dirigent skjedde da han uroppførte Prokofievs Sinfonia Concertante med Rostropovitsj som cello-solist.

Richter ble utvist to ganger i løpet av det første året på konservatoriet etter å ha skulket de obligatoriske politiske møtene. Han var aldri på godfot med de kommunistiske myndighetene og ble aldri medlem av Kommunistpartiet.

I 1949 vant Richter Stalin-prisen, noe som medførte omfattende turnevirksomhet i Russland, Øst-Europa og Kina. Han ble kjent i Vesten da en rekke plateinnspillinger ble utgitt på 50-tallet. Han fikk ikke tillatelse til å turnere i USA før i 1960, men da han først fikk tillatelse av myndighetene, skapte det sensasjon med utsolgte konserter i Carnegie Hall. Richter likte ikke turnelivet særlig. Når han først turnerte foretrakk han å planlegge konsertene flere år i forveien. På slutten av karrieren hendte det at han stilte opp på kort varsel og spilte i små mørke rom kun opplyst av en enkelt lampe.

På begynnelsen av 80-tallet begynte Richter å benytte noter på sine konserter med ønske om at notene skal følges ned til minste detalj.[2] Richter mente det var så å si umulig å huske alle detaljene i et stykke utenat. Omtrent samtidig gikk han over fra å spille på Steinway til å benytte Yamaha. Han mente Yamaha hadde «ekstrem-pianissimo» som han mente kun Yamaha hadde.[3] Under noen opptak har han gjort unntak og brukt Steinway på enkeltstykker. Hans siste konsert akkompagnert av fullt orkester var i 1994 sammen med Japan Shinsei Symfoniorkester med Rudolf Barshai som dirigent. Richter spilte i Norge i 1968 og i 1993. Han døde i Moskva.

Repertoar[rediger | rediger kilde]

Innspillinger[rediger | rediger kilde]

Generelt sett er det to typer Richter-innspillinger: de autoriserte og de uautoriserte. Allerede mens Richter levde ble det utgitt mange innspillinger som ikke hadde hans autorisasjon. Richters repertoar – som også omfattet mange kammermusikalske verker – var enormt og omfattet såvel Bach som Alban Berg. Noe av det som utmerket Richter, var hans evne til å gestalte komposisjoner fra forskjellige epoker og stiltyper på en overbevisende måte. Han var snarere en «all-rounder» enn en spesialist. Likevel var det enkelte komponister han tolket med særlig innsikt og kommunikativ evne. Hans Schumann- og Schubert-tolkninger hører til disse. Likeledes er hans innspillinger av Rachmaninov, Prokofiev og Sjostakovitsj av mange regnet som uovertrufne.

Hans Mozart-tolkninger derimot er stort sett ikke like overbevisende. På toppen av sin karriere skal han ha hatt omtrent 40 klaverrecitals presentable på kort tid. Nær sagt hele repertoaret ble spilt inn i studio eller live ( ofte uautoriserte pirat-opptak ), og i mange tilfeller er det flere innspilte versjoner av samme verket. Det som går igjen når man sammenligner disse forskjellige versjonene, er at tempi blir langsommere med årene, likeledes avtar viljen til å satse stort og dristig. Richter var på høyden av sin kunst fra – grovt sagt – midten av 50-tallet til midten av 70-tallet.

Priser og utmerkelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]