Russlands geografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Russland
Russland
60°N 100°Ø
Grenser Aserbajdsjan 284 km
Hviterussland 959 km
Kina (sørøst) 3605 km
Kina (sør) 40 km
Estland 294 km
Finland 1313 km
Georgia 723 km
Kasakhstan 6846 km
Latvia 217 km
Mongolia 3441 km
Nord-Korea 19 km
Norge 167 km
Ukraina 1576 km
Kaliningrad oblast grenser til Litauen (227 km) og Polen (206 km)
Areal
 – Totalt:
 – Land:
 – Vann:

17 075 200 km²
16 995 800 km²
79 400 km²
Høyder
 – Høyeste:
 – Laveste:

Elbrus 5642 moh
Kaspihavet -28 m
Landegrenser 19 917 km
Kystlinje 37 653 km
Naturressurser fossilt brensel, mineral, tømmer, vannkraft
Arealbruk
 – Dyrket mark
 – Beitemarker
 – Skog
 – Annet

8%
4%
46%
42%
Irrigert land 46 000 km² (2003 estimat)
Rs-map.png

Russland dekker det meste av de nordlige områdene av superkontinentet Eurasia. Siden Russland dekker så store områder er det både ensformig og mangfoldig. Både topografien, klimaet, vegetasjonen og jordsmonnet spenner over enorme avstander.[1] Fra nord til sør er Den østeuropeiske slette kledt med tundra lengst nord, så barskog (taiga), så blandings- og lauvskog, sletter (steppe) og halvørken (ved Kaspihavet) ettersom vegetasjonen endrer seg med klimaet. Sibir viser en lignende inndeling. Landet inneholder 40 biosfærereservater definert av UNESCO.[2]

Plassering og grenser[rediger | rediger kilde]

Russland ligger på nordlige og midlere breddegrader på den nordlige halvkule og er mye nærmere Nordpolen enn ekvator. Landet er enormt stort, til sammenligning nesten to ganger så stort som USA og mer enn 50 ganger så stort som Norge, og dekker et areal på 17,1 millioner kvadratkilometer. Det er en åttendedel av de befolkede landområdene på jorda. Kontinentalmessig er Russland delt i to, en europeisk og en asiatisk del:

  • Europeisk Russland (også kalt Sentral-Russland og Vest-Russland) utgjør 25 % av landets areal. Det dekker 40 % av Europa, og nesten hele det geografiske Øst-Europa.
  • Sibir utgjør 75 % av landets areal. Det dekker hele Nord-Asia, altså rundt 13 av hele Asia.

Den europeiske delen inneholder det meste av industri og jordbruk i Russland, samt rundt 78 % av befolkningen. Det var her, omtrent midt mellom elven Dnepr og Uralfjellene at Det russiske riket tok form.

Fra vest til øst strekker landet seg fra Kaliningrad (eksklaven som siden 1991 har vært skilt fra resten av landet av Litauen) til øya Ratmanov (en av Diomedesøyene) i Beringstredet. Dette er omtrent samme avstand som fra Norge og vestover til Alaska. Fra nord til sør strekker landet seg fra de nordligste arktiske øyene i Frans Josefs land til sørenden av republikken Dagestan ved Kaspihavet, en avstand på 4500 km med særdeles variert, og ofte ugjestmildt, terreng.

Russland har en omkrets på 57 792 km og har den lengste landegrensen i verden, noe som var medvirkende til stor uro for den nasjonale sikkerheten under Sovjettiden. Langs den 19 917 km lange grensen ligger fjorten land. Åtte av disse eksiserte ikke før tidlig i 1990-årene da Sovjetunionen brøt sammen. Disse «nye» nabolandene er Kasakhstan i Asia, og Estland, Latvia, Litauen, Hviterussland, Ukraina, Georgia, Abkhasia, Sør-Ossetia og Aserbajdsjan i Europa. De andre grenselandene er Nord-Korea, Kina, Mongolia, Polen, Norge og Finland. Lengst nordøst går det 86 km lange Beringstredet mellom Russland og USA.

Rundt 23 av Russland grenser til vann. Så godt som hele nordkysten ligger godt nord for polarsirkelen. Det meste av kysten er låst i isen store deler av året, bortsett fra området rundt havnebyen Murmansk der effekten av Golfstrømmen fremdeles gjør seg gjeldende. Tretten randhav og deler av verdshavene Nordishavet, Atlanterhavet og Stillehavet omgir landet.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Med et par unntak ble de fleste av de administrative områdene fra Sovjetunionen stående uendret i Russland. I 2006 var det 88 administrative områder kalt føderasjonssubjekter. Av disse er 21 republikker, sju er krajer (territorium), 48 er oblaster (provinser), et autonomt oblast og ni autonome disktrikter, kalt okruger. Byene Moskva og St. Petersburg har også føderal status.

Republikkene inkluderer mange forskjellige folkeslag, inkludert nordeuropeere, tatarer, kaukasusfolk og innfødte sibirfolk. De største føderasjonssubjektene ligger i Sibir. Øst i sentrale områder av Sibir ligger Sakha (Jakutsk) som er det største føderasjonssubjektet i landet og den største nasjonale underinndelingen i verden. Det nest største er Krasnojarsk kraj som ligger sørvest for Sakha i Sibir. Kaliningrad oblast er det minste oblastet og den eneste eksklaven til Russland. De to mest folkerike subjektene, Moskva oblast (med byen Moskva) og Krasnodar kraj, ligger begge i den europeiske delen av Russland.

Topografi og drenering[rediger | rediger kilde]

Geografer har tradisjonelt delt inn de enorme områdene i Russland i fem naturlige soner: tundrasonen, taiga- eller skogssonen, steppe- eller slettesonen, den halvtørre sonen og fjellsonen. Det meste av Russland består av to sletter (Den østeuropeiske slette og Den vestsibirske slette), to lavland (det nordsibirske lavlandet og Kolymalavlandet lengst nordøst i Sibir), to platå (Det sentralsibirske platå og Lenaplatået i øst) og en rekke fjellområder som hovedsakelig ligger lengst nordøst eller langs grensen i sør.

Økoregioner[rediger | rediger kilde]

Området rundt Ural, med en skisse over overgangene mellom temperert skog, taiga, steppe og den halvtørre sonen
Russia vegetation.png

     polarørken      tundra      alpin tundra      taiga      fjellskog
     temperert løvskog      temperert steppe      tørr steppe

Den østeuropeiske slette[rediger | rediger kilde]

Den østeuropeiske slette utgjør det meste av Europeisk Russland. Den vestsibirske slette, som er den største i verden, strekker seg østover fra Uralfjellene til elven Jenisej. Siden terrenget og vegetasjonen er relativt ensartet i hver av de naturlige sonene er Russland tilsynelatende et ensformig land. Likevel inneholder de russiske landområdene alle de store vegetasjonssonene i verden bortsett fra tropisk regnskog.

Tundra[rediger | rediger kilde]

Kart over arktisk tundra
Kart over det russiske Arktis.

Utdypende artikkel: Arktis

Det russiske Arktis strekker seg nesten 7000 km fra vest til øst, fra Karelia og Kolahalvøya til Nenetsk, Obbukta, Tajmyrhalvøya og Tsjuktsjerhalvøya (Kolyma, Anadyr, Kapp Dezjnjov). Av de russiske øyene og øygruppene i Nordishavet finner vi Novaja Zemlja, Severnaja Zemlja og Nysibirøyene.

Rundt 11 % av Russland er tundra, en treløs, myrlendt slette. Tundraen er den nordligste sonen i Russland, og strekker seg fra finskegrensen i vest til Beringstredet i øst, og går så sørover langs stillehavskysten til de nordlige områdene av Kamtsjatkahalvøya. Sonen er mest kjent for de store reinsdyrflokkene, for midnattsol og mørketid og det harde klimaet. De lange, harde vintrene og mangelen på sollys gjør at bare mose, lav, musøre og små busker klarer å gro i den ufruktbare permafrosten. Frostforvitring er den viktigste fysiske prosessen her som gradvis former landskapet som ble kraftig endret av isbreene under siste istid. Mindre enn 1 % av innbyggerne i Russland lever i denne sonen. Fiske- og havneindustrien nordvest på Kolahalvøya og de store olje- og gassfeltene nordvest i Sibir er de største næringene på tundraen. Med 180 000 innbyggere er Norilsk den nest største byen nord for polarsirkelen i Russland etter Murmansk.

Taiga[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Det sentralsibirske platå

Taiga dekker de høye breddegradene mellom tundraen og steppene.

Taigaen, som er det største skogområdet i verden, består hovedsakelig av bartrær som gran, sibiredelgran, furu og lerk. Dette er den største natursonen i Russland, et område omtrent like stort som hele USA. I den nordøstlige delen i dette beltet finnes de kaldeste bebodde områdene i verden. Taigasonen strekker seg i et bredt belte langs midlere breddegrader fra grensen mot Finland i vest til Verkhojanskfjellene i det nordøstlige Sibir og helt sør til sørkysten av Bajkalsjøen. Isolerte områder med taiga eksisterer også langs fjellkjedene som de sørlige områdene av Uralfjellene og i Amurdalen ved grensen til Kina. Rundt 33 % av innbyggerne i Russland lever i denne sonen, som sammen med et belte av blandingsskog i sør inkluderer det meste av den europeiske delen av Russland og de gamle landområdene til de første slaverne.

Blandings- og løvskog[rediger | rediger kilde]

Blandings- og løvskogsonen er et trekantet område som er bredest i vest og blir smalere og smalere mot Uralfjellene. De mest tallrike tresortene er eik og gran, men mange andre vekster finnes også, som ask, osp, bjørk, agnbøk, lønn og furu. Mellom taigaen og den skogkledte steppen er et smalt belte med bjørk og osp øst for Uralfjellene helt til Altajfjellene. Mye av skogssonen her er hogd ned for at området kan benyttes til jordbruk, særlig i den europeiske delen. Som følge av dette har dyrelivet blitt tynt, men fremdeles er rådyr, ulv, rødrev og ekorn vanlige.

Steppe[rediger | rediger kilde]

Steppen har lenge blitt regnet som et typisk russisk landskap. Det er et bredt belte av treløse, gresskledte sletter avbrutt av fjellkjeder som strekker seg fra Ungarn gjennom Ukraina, Sør-Russland og Kasakhstan til Mandsjuria. Det meste av steppesonen i Sovjetunionen lå i Ukraina og Kasakhstan og den mye mindre russiske steppen ligger hovedsakelig mellom disse to nasjonene, sørover til Svartehavet og Kaspihavet før de glir over i den gradvis tørrere republikken Kalmykia. I et land av ekstremer gir steppesonen de gunstigste forholdene for menneskelige bosetninger og jordbruk på grunn av de moderate temperaturene og tilstrekkelige mengder solskinn og fukt. Selv her blir likevel jordbruket innimellom rammet av uforutsigbare nedbørsmønster og av og til katastrofale tørkeperioder.

Topografi[rediger | rediger kilde]

De fleste fjellkjedene i Russland ligger hovedsakelig langs kontinentalskillet (Uralfjellene), langs den sørvestlige grensen (Kaukasus), langs grensen til Mongolia (de østlige og vestlige Sajanfjellene og den vestligste delen av Altajfjellene) og i Øst-Sibir (fjellkjedene på Kamtsjatkahalvøya og mindre fjell som strekker seg langs Okhotskhavet og Japanhavet). Russland har ni store fjellkjeder. Generelt er den østlige delen av landet mer fjellendt enn den vestlige halvdelen, mens de indre områdene er dominert av lave sletter. Den tradisjonelle delelinjen mellom øst og vest er Jenisejdalen. Jenisej renner mellom Det sentralsibirske platå i øst og Den vestsibirske slette fra områdene nær grensen til Mongolia og nordover til Nordishavet vest for Tajmyrhalvøya.

Uralfjellene[rediger | rediger kilde]

Uralfjellene er den mest kjente av fjellkjedene i landet fordi de danner en naturlig grense mellom Europa og Asia. Fjellkjeden strekker seg 2100 km fra Nordishavet til de nordlige områdene av Kaskhastan. Uralfjellene er riktignok ikke særlig høye og danner ikke en stor naturlig barriere. Flere lave fjelloverganger gjør at de fleste store transportårene østover fra Europa går gjennom fjellene. Den høyeste toppen, Narodnaja, er bare 1894 meter over havet. Uralfjellene inneholder mange verdifulle mineraler.

Den vestsibirske sletta[rediger | rediger kilde]

Øst for Uralfjellene ligger Den vestsibirske slette, som dekker et område på mer enn 2,5 millioner kvadratkilometer, og strekker seg omtrent 1900 km fra vest til øst og omtrent 2400 km fra nord til sør. Mer enn halvparten av området ligger under 500 meter over havet og sletten inneholder noen av de største myrområdene og elveslettene i verden. De fleste innbyggerne på sletten bor i den tørrere delen sør for 55 ºN.

Det sentralsibirske platå[rediger | rediger kilde]

Regionen like øst for Den vestsibirske slette er Det sentralsibirske platå, som strekker seg østover fra Jenisejdalen til Lenadalen. Regionen er delt inn i flere platå med høyder mellom 320 og 740 meter over havet. Det høyeste punktet er rundt 1800 meter over havet nord i Putoranfjellene. Sletten grenser i sør til Bajkalfjellene og i nord til Det nordsibirske lavlandet, en fortsettelse av Den vestsibirske slette som strekker seg inn på Tajmyrhalvøya i Nordishavet.

Sajan- og Stanovojfjellene[rediger | rediger kilde]

I fjellsystemet vest for Bajkalsjøen sør i sentrale områder av Sibir er de høyeste områdene på 3300 meter i de vestlige Sajanfjellene, 3200 meter over havet i de østlige Sajanfjellene og 4500 meter over havet ved Belukha i Altajfjellene. De østlige Sajanfjellene strekker seg nesten til sørsiden av Bajkalsjøen. Ved innsjøen er det en høydeforskjell på mer enn 4500 meter fra det nærmeste fjellet på 2480 meter over havet til den dypeste delen av innsjøen, som er 1700 meter under vannflaten. Fjellsystemet øst for Bajkalsjøen er lavere og danner et system med mange mindre fjellkjeder og daler som går fra innsjøen til stillehavskysten. De høyeste fjellen i Stanovojfjellene, som går fra vest til øst fra nordsiden av Bajkalsjøen til Okhotskhavet, er 2550 meter over havet. Sør for denne fjellkjeden ligger de sørøstlige områdene av Sibir, med fjell på opp til 800 meter. På den andre siden av Tartarstredet ligger øya Sakhalin med høyder opp til 1700 meter over havet.

Kaukasus[rediger | rediger kilde]

De sørlige fjellkjedene byr på alpint terreng. Mellom Svartehavet og Kaspihavet ligger Kaukasusfjellene med spesielt høye fjell. De danner grensen mellom Europa og Asia. En av toppene, Elbrus, er det høyeste punktet i Europa med 5642 meter over havet. Den geologiske strukturen til Kaukasus strekker seg nordvestover som Krimhalvøya og Karpatene, og sørøstover i Sentral-Asia som Tian Shan og Pamir. Kaukasus danner en naturlig grense mellom Russland og nabolandene i sørvest, Georgia og Aserbajdsjan.

Nordøst-Sibir og Kamtsjatka[rediger | rediger kilde]

Nordøst-Sibir, nord for Stanovojfjellene, er et særdeles fjelldominert område. Den lange Kamtsjatkahalvøya, som strekker seg sørover i Okhotskhavet, inneholder mange vulkaner, og mange av disse er fremdeles aktive. Den høyeste er Kljutsjevskaja Sopka på 4750 meter over havet, det høyeste punktet i Russlands Fjerne Østen. Vulkankjeden fortsetter fra sørenden av Kamtsjatka gjennom Kurilene og Japan. Kamtsjatka er også et av to seismisk aktive områder i Russland, sammen med Kaukasus. I 1995 ødela et stort jordskjelv oljebyen Neftegorsk. Her ligger også det store Bejentsjime-Salaatin-krateret.

Drenering[rediger | rediger kilde]

Bajkalsjøen tatt fra SeaWiFS
Elvene Tjusovaja (sideelv) og Kama (hovedelven) nær byen Perm. Uralfjellen til høyre

Russland er et vannrikt land. De første bosetningene i landet sprang opp langs elvene, det området hvor de fleste innbyggerne bor i dag. Volga, den lengste elven i Europa, er den klart viktigste vannveien i Russland. Fire av de tretten største byene i landet ligger langs denne elven: Nizjnij Novgorod, Samara, Kazan og Volgograd. Kama, som renner vestover fra de sørlige Uralfjellene og ut i Volga i republikken Tatarstan, er en annen viktig transportåre med tett befolkede elvebredder.

Russland har tusenvis av elver og innsjøer og er et av landene i verden med størst vannressurser. De fleste elvene i Russland hører riktignok til nedslagsfeltet til Arktis, og mange ligger i Sibir. 84 % av overflatevannet i Russland ligger øst for Uralfjellene i elver som renner gjennom tynt befolkede områder og ut i Nordishavet eller Stillehavet. Områdene med flest innbyggere og derfor størst behov for vann ligger i områdene med varmest klima og høyest fordampning. Som følge av dette har tett befolkede områder, som rundt elvene Don og Kuban, bare akkurat nok (eller til tider for få) vannressurser.

Førti av elvane til Russland som er lenger 1000 km ligger øst for Uralfjellene, inkludert de tre store elvene som drenerer Sibir på vei nordover mot Nordishavet: Irtysj-Ob-systemet (totalt 5380 km), Jenisej (4000 km) og Lena (3630 km). Nedslagsfeltet til disse elvene dekker rundt åtte millioner kvadratkilometer og har en samlet vannføring på nesten 50 000 kubikkmeter i sekundet ut i Nordishavet. Siden elvene renner nordover tiner de sørlige kildeområdene før områdene lenger nedstrøms, og dette har skapt enorme myrområder, som den 48 000 km² store myra Vasiuganje sentralt på Den vestsibirske slette. Det samme gjelder andre elvesystemer, som Petsjora og Nordre Dvina i Europa og Kolyma og Indigirka i Sibir. Omtrent 10 % av Russland er klassifisert som myrområde.

Mange andre elver drenerer Sibir fra de østlige fjellkjedene og ut i Stillehavet. Amur og Ussuri, den største sideelven dens, utgjør en lang del av landegrensen mellom Russland og Kina. Amursystemet drenerer det meste av det sørøstlige Sibir. Tre nedbørsfelt drenerer den europeiske delen av Russland. Dnepr, som hovedsakelig renner gjennom Hviterussland og Ukraina, har kildene sine i åsene vest for Moskva. Den 1860 km lange Don springer ut fra Det sentralrussiske høylandet sør for Moskva og munner ut i Azovhavet og Svartehavet ved Rostov-na-Don. Volga er den tredje og klart største av elvene i Europa, og springer ut fra Valdajhøydene vest for Moskva. Den bukter seg sørøstover i 3510 km før den munner ut i Kaspihavet. Alt i alt drenerer Volga et område på 1,4 millioner kvadratkilometer. Flere kanaler knytter elvene i europeisk Russland sammen til et viktig transportsystem. Volgasystemet står fremdeles for 2/3 av den innenlandske vanntrafikken i Russland.

De store innsjøene i Russland er hovedsakelig skapt av isbredannelse. I europeisk Russland er de største innsjøene Ladoga og Onega nordøst for St. Petersburg, Peipus på grensen til Estland og Rybinskreservoaret nord for Moskva. Mindre menneskeskapte reservoarer, med lengder på 160 til 320 km, ligger i Don, Kama og Volga. Mange store reservoarer er også bygget i de sibirske elvene, som Bratskreservoaret nordvest for Bajkalsjøen, som er det største i verden.

Den største ferskvannsjøen i Russland er Bajkalsjøen, som er den dypeste i verden og den innsjøen i verden med størst volum. Bajkalsjøen alene står for 85 % av ferskvannet i Russland og 20 % av det frittflytende ferskvannet i hele verden. Den er 632 km lang og 50 km bred på det bredeste. På det dypeste er den 1713 meter. Flere mindre innsjøer dekker de nordlige områdene av de europeiske og sibirske slettene. De største av disse er Belozero, Topozero, Vygozero og Ilmen nordvest i Europa og Tsjany sørvest i Sibir.

Klima[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Russlands klima

Bajkalsjøen. Isen begynner å legge seg i nordenden av innsjøen og en bukt midt på.

Klimaet i Russland har et rykte på seg for være ekstremt kaldt. Likevel har store deler av landet en gjennomsnittlig dagtemperatur over 20 ºC om sommeren, og det kan til og med inntreffe enkelte hetebølger. Tordenbygene blir sjelden kraftige bortsett fra i fjellområdene og på de sørlige steppene. Det kan være perioder med lett regn eller snø over store deler av landet, og selv om periodene kan vare ganske lenge kommer det sjelden store mengder. De eneste stedene som har en normal årsnedbør over 1000 mm er kysten av Stillehavet og enkelte stasjoner i fjellet.

Den europeiske delen av Russland ligger langt nok vest til at maritim luft fra Atlanterhavet enkelte perioder kan påvirke været. Øst for Uralfjellene, i den asiatiske delen av landet, oppstår det en enorm og kald luftmasse utpå høsten, som blir liggende til ut på våren. Det er de lavereliggende områdene som merker denne kulden mest, og i åssidene kan temperaturen være så mye som 20 ºC varmere. Likevel vil de fleste områdene av Sibir komme under -40 ºC hver vinter, og enkelte steder kan det bli mye kaldere. Den store temperaturforskjellen mellom øst og vest gjør at moskovitter like gjerne kan dra vestover som sørover for å finne varmere forhold. Hele landet er kaldt nok til at det kan dekkes av et 30 cm snødekke, som blir liggende hele vinteren. Russland har riktignok hatt varmere vintre de siste tiårene, noe som blir sett på som et tegn på global oppvarming. Særlig i den europeiske delen av landet har det ikke inntruffet kuldebølger like ofte som tidligere, og de har heller ikke vært like intense.

Våren kommer fort på og i løpet av april og mai er det meste av snøen borte. Bortsett fra på den arktiske kysten og i de østlige områda kommer mesteparten av nedbøren om sommeren i form av regnbyer. Noe overraskende får Russland mesteparten av nedbøren sin i form av regn, og ikke som snø. Sommeren varer derimot ikke lenge, og allerede i september kan de første snøflakene falle i Sibir når kaldluften starter å bygge seg opp igjen.

Naturressurser[rediger | rediger kilde]

Russland har noen av de største mineralressursene i hele verden. Selv om det er mye av dem ligger de i fjerntliggende strøk med ekstreme klima, noe som gjør dem vanskelige å utvinne. Landet er også rikt på fossile brenstoffer og kan inneholde så mye som halvparten av kullreservene i verden, og enda større mengder petroleum. Kullforekomstene er spredt gjennom hele landet, men de største områdene er sentralt og øst i Sibir. De mest utviklede feltene ligger vest i Sibir, i den nordøstlige delen av Europa, i området rundt Moskva og i Uralfjellene. De største petroleumsforekomstene ligger i vestlige områder av Sibir og i de sørlige Uralfjellene. Mindre forekomster finnes også gjennom hele landet. Rundt 40 % av de kjente naturgassreservene i verden finnes i Russland, blant annet langs kysten av Arktis, i Nord-Kaukasus og nordvest i Russland. Store jernmalmforekomster ligger sør for Moskva, nær grensen til Ukraina i magnetanomalien i Kursk. Dette området inneholder enorme mengder jernmalm som har skapt et avvik i jordas magnetfelt. Det er også mindre forekomster i andre deler av landet. I Uralfjellene er det små forekomster av mangan. Nikkel, wolfram, kobolt, molybden og andre jernlegeringer finnes i tilstrekkelige mengder.

Russland har også store mengder av ikke-jernholdige metaller. Aluminiumsmalm ligger spredt og hovedsakelig rundt Uralfjellene, nordvest i Europeisk Russland og sør i sentrale områder av Sibir. Kobber er det mer av og store reserver er å finne i Uralfjellene, Norilsk-området nær munningen av Jenisej øst i Sibir og på Kolahalvøya. Andre store forekomster ligger øst for Bajkalsjøen og utvinningen av disse startet først da Bajkal-Amur-linjen stod ferdig i 1989.

Nord-Kaukasus, områdene i Fjerne Østen og de vestlige områdene av Kuznetskbekkenet sør i Sibir inneholder store mengder av bly- og sinkmalm. I tillegg finnes kobber, gull, sølv og store mengder andre sjeldne metaller. Landet har en av de største gullreservene i verden, hovedsakelig i Sibir og Uralfjellene. Kvikksølvforekomster finnes sentralt og sør i Uralfjellene og sør i det sentrale Sibir.

Landet er rikt på råmateriale som kalium og magnesiumsalt i Kama-regionen vest i Uralfjellene. En av de største forekomstene av kalsiumfosfat i verden ligger sentralt på Kolahalvøya. Saltgruver finnes sørvest i Uralfjellene og sørvest for Bajkalsjøen. Overflatesalt finnes ved saltsjøene langs den nedre Volgadalen. Svovel finnes i Uralfjellene og halvveis opp i Volgadalen.

Miljø[rediger | rediger kilde]

Russland har store problemer med Luftforrurensning fra tungindustri, utslipp fra kullfyrte kraftverk og stor trafikk i storbyene. Flere elver er forurenset av utslipp, og det samme problemet oppleves langs kysten. Avskoging og jorderosjon er kraftig, og jordsmonnet er forgiftet mange steder som følge av uheldig bruk av sprøytemiddel. Radioaktiv forurensning i forekommer i spredte områder det samme gjør forgiftet grunnvann på grunn av giftig avfall.

Miljøvernavtaler[rediger | rediger kilde]

Russland er delaktige i avtaler som omfatter

Luftforurensning (nitrogenoksid, svovel-85), Antarktiskprotokollen, Antarktisktraktaten, biologisk mangfold, klimaendringer, utryddingstruede dyrearter, miljømodifisering, miljøfarlig avfall, havrett, marin dumping, forbud mot atomprøvesprengninger, vern av ozonlaget, skipsforurensning, tropisk tømmer-83, våtmarksområder, hvalfangst.

Signert, men ikke ratifisert

Luftforurensning-svovel 94, Kyotoavtalen

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Russland::Climate og vegetation». Encyclopædia Britannica. Besøkt 3. november 2008. 
  2. ^ The World Network of Biosphere Reserves - UNESCO. «Russisk Federation». Besøkt 3. november 2008. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Commons Commons finner du et atlas for Russland