Jurij Gagarin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Graffiti, 2008

Jurij Aleksejevitsj Gagarin (russisk: Юрий Алексеевич Гагарин; født 9. mars 1934, død 27. mars 1968) var en sovjetisk kosmonaut som ble det første menneske til å fly i bane rundt jorden i 1961.

Bakgrunn og karriere[rediger | rediger kilde]

Gagarin ble født som det tredje av fire barn i nærheten av Gzjatsk, hvor hans foreldre arbeidet på en kolkos. I 1955 tok han flysertifikat, samtidig som han avsluttet sin utdannelse som mekaniker. Han begynte deretter på en militær flygerutdannelse. Her møtte han også Valentina Gorysjeva, som han giftet seg med 7. november 1957, samme dag som han ble uteksaminert fra flygerskolen. Etter at han var utnevnt som militærpilot på jagerflyet MiG-15 ble han utstasjonert på en jagerflybase ved byen Luostari i Murmansk oblast. Luostari ligger i Petsjenga kommune, noen få mil fra norskegrensen og like ved den mer kjente grensebyen Zapoljarny.

I 1958 søkte sovjetiske romfartsmyndigheter etter piloter som var villig til å bli kosmonauter. Den 5. oktober 1959 leverte Gagarin sin formelle søknad om å bli kosmonaut, og han ble valgt ut til å trene sammen med andre egnede søkere. Denne utvelgningsprosessen var omfattende, og etter hvert som det var færre kosmonautkandidater igjen, ble treningen i 1960 flyttet til Zvezdograd (Stjernebyen), et nybygd treningsområde utenfor Moskva for fremtidige kosmonauter. I de kommende ni månedene ble kandidatene trent innenfor blant annet feltene romnavigering, fysiologi, astronomi og gjennomgikk omfattende fysiske og psykiske tester.[1] Noen av tingene Gagarin var igjennom, var blant annet å oppleve 13 G i sentrifugen. Siden en romferd var noe ingen andre mennesker hadde gjort før, var man bekymret for hvilke psykologiske effekter dette ville ha på romfareren. Derfor, som en del av treningen, satt Gagarin 24 timer i et lydløst og fullstendig mørkt rom.[2] På bakgrunn av resultatene fra denne treningen skulle det første menneske i verdensrommet velges.

Romferden[rediger | rediger kilde]

Det ble bestemt at jomfruferden skulle gjennomføres den 12. april 1961, og de to personene som til slutt kom best ut av testene var Gagarin og Gherman Titov. En annen fordel med disse to mennene, bortsett fra de fysiske og psykiske styrkene, var at begge to var forholdsvis korte. Som voksen var Gagarin bare 1,57 meter høy. I Vostok-fartøyet som skulle bli brukt til ferden var god plass en mangelvare. Den endelige avgjørelsen falt på Gagarin. I tillegg til å klare seg utmerket gjennom testene, representerte han den ideelle sovjeteren, en helt vanlig person fra et kollektivbruk som i løpet av få år ble en topptrent kosmonaut. Det er også mulig at beslutningstakerne forhørte seg med den øverste lederen i Sovjetunionen på tiden: Nikita Khrusjtsjov.[3]

Den 12. april 1961 var alt klart for at det første mennesket skulle bli sendt i bane rundt jorden. Han var derimot ikke det første mennesket i rommet, dette var det amerikanske piloter av rakettflyet North American Aviation North_American_X-15, som fløy allerede i 1959. Disse tre av disse ble ikke anerkjent som astronauter før i 2005, da de fikk tildelt sine astronautvinger, to av dem post mortem. I tilfelle Gagarin skulle bli hindret fra å dra, var Titov reservekosmonaut, men ingenting hindret Gagarin. Rundt klokken 9 om morgenen Moskva-tid ble raketten skutt opp fra Bajkonur kosmodrom i dagens Kasakhstan, og i løpet av få minutter var Gagarin det første mennesket i rommet. De første ordene som skal ha bli sagt etter at han var kommet opp i banen rundt jorden var: ”Jeg ser jorden. Den er så vakker”.[4] Når han var i bane hadde Gagarin ingen mulighet til å kontrollere romfartøyet. Dette ble kontrollert av sovjetiske datamaskiner fra bakken. Dette var nettopp fordi man var redd for hvordan et menneske ville reagere på å komme ut i rommet, både psykisk og hvilken innvirkning vektløshet ville ha. Likevel var det en konvolutt med en nøkkel om bord i fartøyet som muliggjorde styring i tilfelle det skulle oppstå en krisesituasjon. Som Gagarin selv sa etter turen angående hans manglende muligheter til å styre fartøyet.: ”Jeg vet ikke om jeg er det første mennesket i rommet, eller den siste hunden”.[5]

Hele romferden varte 108 minutter fra take-off til landing. På denne tiden fullførte han nesten en hel runde rundt jorden i en hastighet på 27 400 kilometer i timen. På det høyeste var han 327 kilometer over jorden. Under landing skjøt han seg ut av Vostok 1 cirka syv kilometer over bakken, og brukte fallskjerm for å lande trygt på bakken. Romfartøyet hadde også fallskjerm, men ville ikke ha bremset nok til at noen mennesker hadde overlevd inni. Han landet i en åker nær Saratov, der en gammel dame og hennes barnebarn var de første som møtte ham.

Gagarins videre skjebne[rediger | rediger kilde]

Etter romferden ble Gagarin en verdenskjendis, og han ble hyllet rundt om i hele verden. Han ble tildelt den offisielle tittelen ”Helt av Sovjetunionen”. Mens han var i bane rundt jorden ble han faktisk forfremmet fra løytnant til major. Han dro på turne rundt om i verden, men Gagarin taklet ikke den nye livsstilen så godt. Han begynte etter hvert å få problemer med depresjoner og drikking. Han begynte å arbeide ved treningssenteret for kosmonauter hvor han selv engang ble utdannet. Myndighetene ville holde han unna å delta på fremtidige romferder, i fare for å miste en så stor helt i en eventuell ulykke. I 1967 var han likevel reservepilot på Sojuz 1. På treningssenteret hjalp han blant annet til med å utdanne den første kvinnen som dro til rommet, Valentina Teresjkova.

Jurij Gagarin døde den 27. mars 1968 i en flyulykke utenfor Moskva. Gagarin og Vladimir Seregin fløy en rutinemessig trening med et MiG-15-fly, da flyet kom ut av kontroll og styrtet. Det har vært mange teorier om hvorfor flyet kom ut av kontroll, men et endelig svar har ikke kommet. Begge to ble begravd på i Kremls vegger på Den Røde Plass som mange andre sovjetiske helter.

Heltedyrking[rediger | rediger kilde]

Da Jurij Gagarin var 11 år, var det nasjonalsosialistiske Tyskland beseiret og to nye supermakter stod frem, USA og Sovjetunionen. Opprustning stod sentralt, og romkappløpet ble etter hvert en viktig del av denne opprustningskampen. I 1957 sendte Sovjet opp satellitten Sputnik 1, og senere samme år ble hunden Laika skutt opp med Sputnik 2 og gikk i bane rundt jorda. Også USA hadde tilsvarende oppskytninger rundt den samme tida. Det var tilspisset kamp om hvilket land som fikk sendt det første mennesket til rommet. Gagarin var allerede fra ung alder interessert i flyging, og markerte seg som en utmerket pilot.

I Sovjetunionen var heltedyrking veldig viktig, og at det første mennesket i verdensrommet var fra Sovjetunionen, ble utnyttet til det fulle av sovjetiske myndigheter. Etter hans vellykkede romferd, ble det arrangert en seks timers parade på Den Røde Plass, etterfulgt av en seremoni i Leninmausoleumet der Gagarin hyllet av generalsekretær Khrusjtsjov.[6] Fra 1963 satt han også i det øverste sovjet. Nettopp på grunn av heltestatusen var myndighetene så redde for at han skulle miste livet i en romfartsulykke at de prøvde å holde ham unna fremtidige romferder, spesielt etter noen ulykker utover på 60-tallet. Istedenfor sendte de han på en verdensturne rundt i mange land, og i mars 1964 besøkte han Norge. Sovjetiske myndigheter ville vise frem sin teknologiske overlegenhet innen romfartsteknologi, og Gagarins romferd fikk virkelig fart på USAs arbeid for å sende en mann til rommet. Kun 23 dager senere hadde også USA hatt en mann i rommet, Alan Shepard. Dette bidro også til å gjøre en hel verden mer interessert i rommet, og drømmene om romkolonisering virket mer sannsynlig enn noensinne.

Visse hevdet at Gagarin under ferden hadde sagt: ”Jeg ser ingen Gud”. Dette fremgår derimot ikke av noen av stemmeopptakene som ble gjort. Dette sitatet kan heller ha sitt utspring av en tale fra Khrusjtsjov hvor han skal ha sagt ”Gagarin fløy i rommet, men så ingen Gud der”.[7] En viktig del av kommunismen er at befolkningen ikke skal ha noen religiøs tro, at alle skal være ateister. Karl Marx kalte religion ”opium for folket”, og det var selvfølgelig viktig for sovjetiske ledere å benytte hver sjanse til å benekte en gudseksistens.

Gagarins død skapte landesorg i Sovjetunionen, og en hel romfartsverden mintes denne store legenden. Av noen ble han kalt ”rommets Columbus”, siden han dro til et sted ingen mennesker hadde vært før han. Gzjatsk, byen han flyttet til som syvåring, skiftet navn til Gagarin etter hans død. Veldig mange statuer ble reist rundt om i landet, for eksempel den høyreiste statuen på Gagarin Square i Moskva. 12. april er i dag en helligdag i Russland, og blir kalt kosmonautdagen. Han har fått et krater på månen oppkalt etter seg, og Neil Armstrong og Buzz Aldrin la igjen en av Gagarins medaljer på månen som en hyllest.[8]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Jurij Gagarin – bilder, video eller lyd

Juri Gagarin i Norge

Referanser[rediger | rediger kilde]