Den europeiske union

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den europeiske union
Den europeiske unions flagg
Motto: In Varietate Concordia (Latin: Enhet i mangfold)
Hymne: Til gleden (instrumental)

Politiske sentra Største by	Brussel Strasbourg Luxembourg 50°54′0″ N 4°32′0″ Ø London
Offisielle språk	23
Medlemsland	27
Presidentskap - Det europeiske råd - Rådet - EU-kommisjonen - Europaparlamentet	Portugal F. Steinmeier José Manuel Barroso Hans-Gert Pöttering
Dannelse - Som EF - Som EU	Romatraktaten - 25/03/1957 Maastricht-traktaten - 7/02/1992
Areal	4 325 675 km² (7.)
Populasjon - 2007 omslag - Befolkningstetthet	493 000 000 (3.) 115/km² 298/sq mi
BNP - Totalt - Per capita	2006 omslag $13.4 trillioner (1.) $28 100
Valutaer	Euro (€) (EUR) (de jure) Britiske pund Bulgarsk lev Tsjekkisk koruna Danske kroner Estiske kroon Ungarsk forint Latviske lats Litauske litas Polske złoty Rumensk leu Slovakisk koruna Svenske kroner
Tidssone	(UTC0 til +2)
Internettdomene	.eu
Nettsted	http://europa.eu/

Den europeiske union (EU) er et politisk og økonomisk forbund med overnasjonale trekk. Unionen består av 27 stater hovedsakelig i Europa. I 1957 dannet seks europeiske land det Det europeiske økonomiske fellesskap (EEF) ved Romatraktaten. Siden har EU vokst gjennom utvidelser, og fått nye roller og oppgaver. I 1993 etablerte Maastricht-traktaten det grunnlaget for det nåværende rammeverket.

EU skapte et fellesmarked som garanterer for rettigheter til forflytning av mennesker, varer, tjenester og kapital mellom medlemslandene. Unionen vedlikeholder felles handels-, jordbruks- og fiskerpolitikk i tillegg til regional utvikling. I 1999 introduserte EU fellesvalutaen euro, som til nå har blitt innført i femten medlemsland. De fleste EU-landene har avskaffet toll ved grenseoverganger gjennom Schengen-avtalen.

Med nesten 500 millioner innbyggere utgjør EU omtrent 31 % av verdens BNP. (€11,8 / US$16,6 trillioner) i 2007. EU representerer sine medlemsland i Verdens handelsorganisasjon, og er observatører ved G8-møtene og i FN. Tjueen EU-land er NATO-medlemmer. Noen av EUs viktigste intitusjoner er Europakommisjonen, Europaparlamentet, EU-rådet, EU-domstolen og Den europeiske sentralbanken. EUs innbyggere velger representanter i Parlamentet hvert femte år.

[rediger] Historie

Utdypende artikkel: Den europeiske unions historie

Starten på samarbeidet i nyere tid var Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) som ble lansert av blant andre franskmannen Robert Schuman etter andre verdenskrig. Fellesskapet trådte kraft i 1952 med Frankrike, Tyskland, Benelux-landene og Italia som grunneleggere. EKSF innebar opprettelsen av et organ som snart kom til å bli Kommisjonen.

I 1957 ble Traktaten om det europeiske økonomiske fellesskap undertegnet i Roma. Organisasjonens virksomhetsområde ble utvidet fra kun å gjelde kull og stål til også å omfatte de fleste industri- og handelsvarer. Grunnprinsippet var at innenfor Fellesskapet skulle det være et frihandelsmarked, der varer, tjenester, personer og kapital skulle kunne flyte fritt over landegrensene («De fire friheter»). Medlemslandene forpliktet seg ensidig til å avstå fra å innføre toll mellom landene og gradvis å nedbygge eksisterende indre tollsatser til null. Et grunnprinsipp i Roma-traktaten var at det skulle bli forbud mot å forskjelsbehandle handel basert på nasjonalitet med mindre tvingende hensyn tilsa dette.

I 1985 overtok Delors-kommisjonen. Den igangsatte en videreføring av integrasjonen som i 1993 nedfelte seg i Maastricht-traktaten, som innebar opprettelsen av Den økonomiske og monetære union (ØMU). Med Maastricht-traktaten byttet organisasjonen navn fra De europeiske fellesskaper (EF) til Den europeiske union (EU). ØMU medfører et tak for offentlige utgifter og for finansiering av offentlige låneopptak. Tredje fase av ØMU startet i 1999 med innføring av den felleseuropeiske valuta euro, og en felles sentralbank.

[rediger] Traktater

Den europeiske union bygger sitt rettsgrunnlag på fire traktater. (Roma-traktaten^[1], Maastricht-traktaten ^[2], Amsterdamtraktaten og Nice-traktaten^[3]) Hver gang en ny traktat har blitt vedtatt, har den supplert, ikke erstattet tidligere inngåtte traktater. Denne prosedyren førte til at EF fortsetter å eksistere som del av EU («1. søyle») selv om unionen ble opprettet i 1993. EU har kun beslutningsmyndighet i saker hvor en traktat uttrykkelig har gitt fellesskapsorganene hjemmel til å beslutte. Ettersom det er medlemsstatene som med enstemmighet bestemmer hvilken kompetanse som skal overføres til EU-organene, kan det hevdes at EU-samarbeidet begrenser seg til å være en konføderasjon. I midlertid er det ofte opp til felleskapsorganene selv å bestemme om felleskapsretten skal komme til anvendelse. For eksempel var det et felleskapsorgan, EF-domstolen, som i saken Costa mot ENEL i 1964 fastslo at EF-domstolen var overordnet medlemslandenes respektive høyesteretter og at felleskapsretten er overordnet nasjonal lov («lex superior») på områder som var innenfor EF-rettens område. EF-domstolen syn var at medlemsstatene «har ved at oprette et Fællesskab på ubegrænset tid, der har egne institutioner, retsevne, partshabilitet, beføjelse til at optræde på internationalt plan og navnlig egentlige beføjelser, der er en følge af en kompetencebegrænsning eller en overførsel af beføjelser fra medlemsstaterne til Fællesskabet, faktisk begrænset deres suverænitet»^[4] de fleste av medlemsstatenes høyesteretter har eksplisitt eller stilltiende akseptert EF-domstolens prinsipp.

[rediger] De tre søylene

EU-samarbeidet angår tre hovedområder, kalt søyler:

1. søyle: De europeiske fellesskap (overstatlig), omfatter tollunionen, landbruk, fiske og alt som går inn under det indre marked. Europakommisjonen forbereder saker, setter dem ut i livet når vedtak er truffet og overvåker at regelverket følges i den enkelte medlemsstat. EU-domstolen er øverste domsinstans.
2. søyle: Felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (mellomstatlig), omfatter EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Europakommisjonen kan fremme forslag, men har ingen utøvende oppgaver. Hovedregelen er at vedtak må fattes med enstemmighet. EU-domstolen har ingen jurisdiksjon.
3. søyle: Politi- og strafferettslig samarbeid (mellomstatlig), omfatter det strafferettlige samarbeidet (bekjempelse av kriminalitet, politisamarbeid m.m.). Europakommisjonen kan fremme forslag, men har ingen utøvende oppgaver. Hovedregelen er at vedtak må fattes med enstemmighet. EU-domstolen har ingen jurisdiksjon.

Alt samarbeid som finner sted i EU, foregår i de tre søylene og er hjemlet i de ulike traktater og traktatbestemmelser som danner grunnlag for samarbeidet. EU er således ikke en egen internasjonal organisasjon, men en samlebetegnelse for de tre søylene. Fordi EU ikke er et eget rettssubjekt, kan den heller ikke opptre utad på vegne av medlemslandene. Skal EU opptre utad som en enhet, må medlemslandene opptre i fellesskap som stater – de har ingen felles organer som har myndighet til å forplikte dem. Organene som har myndighet til å opptre utad på vegne av medlemsstatene, og til å gi regler som er bindende for dem, tilhører De europeiske fellesskap, dvs. samarbeidets første søyle.

[rediger] Institusjoner

Europakommisjonens president José Manuel Barroso

I tillegg til flere byråer har unionen følgende institusjoner:

Europaparlamentet, EU-parlamentet, oftest kalt Parlamentet: eneste direkte folkevalgte organ. Tidligere rådgivende organ, nå medlovgiver sammen med Kommisjonen på en rekke områder.
Rådet for Den europeiske union, Rådet, tidligere kalt Ministerrådet (ofte omtalt som unionsrådet i akademiske tekster): sammensatt av regjeringsmedlemene fra medlemslandenes respektive ministre fra det respektive politikkområde. Unionens mektigste organ.
Europakommisjonen, Kommisjonen, EU-kommisjonen: leder EUs byråkrati («Generaldirektorater») og utreder forslag til ny fellesskapsrett og har enerett til å fremme nye lovforslag.
EF-domstolen har enekompetanse på å tolke og dømme innenfor felleskapsrettens område. Avsier dommer og forhåndsuttalelser om tolkning av EF-rett («prejudisielle avgjørelser»)

I tillegg kommer 5 uavhengige organer:

Europaparlamentets bygning i Brussel

Den økonomiske og sosiale komité tverrstatlig rådgivende organ. Opprettet i Maastricht-traktaten.
Regionskomitéen tverrstatlig rådgivende organ
Den europeiske sentralbanken i Frankfurt am Main. Uavhengig fra politisk instruksjon og fastsetter pengepolitikk innen Euro-sonen.
Den europeiske ombudsmannen opprettet i Maastricht-traktaten.
Den europeiske investeringsbank

Se også: Den europeiske unions etater

[rediger] Budsjett

EU forvalter en relativt liten del av medlemslandenes økonomi. Budsjettet er begrenset oppad til 1,27 % av medlemslandenes totale BNP.^[5] Budsjettet som vedtas på sjuårsbasis utgjør i 2007 til sammen €862 milliarder.

[rediger] Medlemsland

Den europeiske unions medlemsland, animert etter innlemmelse

Unionen utgjør 27 medlemsland:

Årstall	Medlemsland	Medlemmer
1957	Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland^a Italia, Luxemburg, Nederland	6
1973	Danmark^b, Irland, Storbritannia	9
1981	Hellas	10
1986	Portugal, Spania	12
1995	Østerrike, Finland, Sverige	15
2004	Kypros, Tsjekkia, Estland Ungarn, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia Slovenia	25
2007	Bulgaria, Romania	27

^a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av EU
^b Grønland fikk selvstyre fra Danmark i 1979, og forlot EF i 1985

[rediger] Eksterne handelsavtaler

EU har en rekke handelsavtaler med eksterne land. I Europa har mange av de potensielle medlemslandene på Vest-balkan og i Øst-europa har for eksempel skevet avtaler med Unionen for å lette toll og øke handel. En rekke land skrev i 1992 under på EØS-avtalen med EU. Denne avtalen sikret at landene i traktaten har tollfri adgang til EUs fellesmarkedet, mot at landene også tilpasser seg EUs regelverk, med unntak på områdene fiskeri, landbruk og fellesvaluta. Etter at Sveits forlot avtalen til fordel for enkeltavtaler, er bare Norge, Island og Liechtenstein medlemmer av EØS. De fleste andre landene fra 1992 har i dag blitt fullverdige EU-medlemmer.

[rediger] Se også

[rediger] Referanser

[rediger] Litteratur

Dag Harald Claes og Tor Egil Førland: Europeisk integrasjon 1. utg 1998, 2.utg 2004 ISBN 82-05-32837-4
Jan Erik Grindheim (red.) EU : fra økonomisk fellesskap til politisk union 1998 ISBN 82-00-12783-4
Fridtjof Frank Gundersen Introduksjon til EU 2002 ISBN 82-90961-19-7
Gunnar Mathisen Innenfor EU : en innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9
Paul Knutsen Penger, stål og politikk : en problemorientert innføring i EUs historie 1998 ISBN 82-7674-473-7
Kristian Sarastuen og Anders Ystad: Hva er EU i bokserien hva er. nr 8 2005 ISBN 82-15-00505-5
Fredrik Sejersted et.al. EØS-rett 2. utgave 2004 ISBN 82-15-00127-0