Molotov–Ribbentrop-pakten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Molotov (sittende), Ribbentrop (bak Molotov) og Stalin

Molotov–Ribbentrop-pakten, også kalt Hitler–Stalin-pakten, egentlig Den tysk-sovjetiske ikke–angrepspakten, var en ikke-angrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen. Den ble undertegnet i Moskva den 23. august 1939, en uke før utbruddet av andre verdenskrig. Paktens navn viser til de sovjetiske og tyske utenriksministrene, Vjatsjeslav Molotov og Joachim von Ribbentrop, som undertegnet tillegget.

Innhold[rediger | rediger kilde]

Pakten omfattet en hemmelig tilleggsprotokoll om deling av Sentral- og Øst-Europa i innflytelsessfærer for de to partene. Blant annet ble det avtalt at Estland og Latvia skulle tilfalle Sovjetunionen, mens Litauen skulle tilfalle Tyskland. Det daværende Polen ble forutsatt delt mellom landene etter en grense som fulgte elvene San, Wisła og Narew; Tyskland skulle overta de vestlige områdene, som i hovedtrekk hadde vært tyske eller østerrikske før første verdenskrig, og Sovjetunionen de østlige områdene som tidligere hadde tilhørt Russland. Grensen fulgte i hovedsak Curzon-linjen fra 1919.

Ikke-angrepspakten ga hver av partene «rett» til å angripe Polen og ta kontroll over sine respektive interessesfærer.

Virkninger[rediger | rediger kilde]

Bare én uke etter at pakten ble inngått iverksatte Tyskland angrep på Polen og rykket raskt østover til tross for kraftig polsk motstand. 17. september angrep også Sovjetunionen østfra, og utsatt for en tofrontskrig forsvant håpet om at Polen kunne stå imot. Det tok tyskerne en måned å okkupere sin del av Polen. Hovedstaden Warszawa kapitulerte 28. september, og 6. oktober var de siste lommene av polsk motstand eliminert. Den polske regjering kapitulerte aldri, men klarte å flykte via Romania til eksil i Storbritannia.

Etter Polens militære nederlag annekterte Sovjetunionen i henhold til tilleggsavtalen alt land øst for Curzonlinjen og dessuten Białystok og det østlige Galicia.

Ribbentrop-Molotov no.svg

Utvikling etter oppdelingen av Polen[rediger | rediger kilde]

«Pansergeneralen» Heinz Guderian (i midten) under en felles tysk/sovjetisk seiersparade i Brest i 23. september 1939.

Begge parter var oppriktige i sin forpliktelse til avtalen, og forholdet mellom landene var i tiden like etter svært godt. Mange konferanser og seremonier ble holdt sammen, og landene var de facto allierte. Stalin skal t.o.m ha uttalt: «Sovjetunionen vil ikke tillate at Tyskland blir kvalt».

Imidlertid begynte avtalen og tilliten snart å svekkes, da status quo ble brutt av spesielt to hendelser:

  • Vinterkrigen i 1939-1940 viste hvor dårlig det stod til militært med Sovjetunionen. Hitler begynte etter dette å igjen vurdere å angripe Sovjetunionen.
  • Tysklands suksess på Vestfronten våren 1940. Stalin hadde regnet med Tyskland ville forbli kun i Sentral-Europa (som avtalen ga til dem), og ville måtte kjempe lenge mot vestmaktene. I stedet hadde Hitler erobret store deler av Vest-Europa (Benelux-landene og Frankrike) og hadde kontroll over store deler av Nord-Europa (Danmark og Norge, sterkt diplomatisk press på Sverige) allerede i juni 1940. Hitler hadde nå hele Vestfronten fri, siden de allierte styrkene var isolert på den andre siden av den engelske kanal.

Stalin ble nå mer iherdig i et forsøk på holde Hitler fornøyd, og økte råvareforsyningene og hjalp tyskerne ytterligere militært. Men forholdet ble stadig dårligere og pakten endte med et brak i juni 1941 da Tyskland angrep Sovjetunionen i det som ble kalt Operasjon Barbarossa. Stalin skal da ha blitt helt sjokkert, siden han trodde dette aldri ville skje. Sovjetunionen allierte seg da med Storbritannia og de øvrige statene som også var i krig med Tyskland.

Østfronten ble så den største krigskueplassen i historien og er kjent for sine grusomheter og massive ødeleggelser, utført av begge de stridende partene.

Sovjetiske hemmelighold[rediger | rediger kilde]

De sovjetiske myndighetene medga aldri offisielt før i 1989 at Sovjetunionen hadde inngått en slik avtale med Tyskland allerede før krigen begynte. Da laget 2 millioner estere, latviere og litauere en over 600 km ubrutt menneskelenke på 50-årsmarkeringen, kalt Den baltiske vei, i protest mot den russiske okkupasjonen av deres land. I 2004, på 15-årsdagen for denne menneskelenken, uttalte Litauens parlamentsleder, Arturas Paulauskas, at dette var generalprøven for de baltiske lands frigjøring fra Sovjetunionen. Av de tre landene var Litauen det første til å erklære seg uavhengig litt over seks måneder senere.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • David Fisher, Anthony Read: (1999). The Deadly Embrace: Hitler, Stalin, and the Nazi–Soviet Pact 1939–1941. W. W. Norton & Company.
  • Izidors Vizulis: (1990). The Molotov–Ribbentrop Pact of 1939: The Baltic Case. Praeger Publishers. ISBN 0-275-93456-X
  • Richard M. Watt: (1979). Bitter Glory: Poland & Its Fate 1918–1939. Simon & Schuster, NY. ISBN 0-7818-0673-9

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]