Vannkraft
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vannkraft som begrep omfatter all bruk av vann til kraftproduksjon, enten kraften blir utnyttet mekanisk eller transformeres til elektrisk kraft. I begge tilfelle innebærer det at man utnytter det fallenergipotensiale som vann innehar i en høyde over havet.
Vannkraften er transformert solenergi. Varmen fra solen har fordampet vann på hav/bakkenivå til skyer. Vanndampen i skyene avkjøles og blir til regn. Regn som faller ned på et høyere nivå i terrenget innehar fallenergi, og den potensielle energimengden er avhengig av høyden over havet.
Fallenergi transformeres til roterende energi via et hjul med skovler, enten det er en kvernkall, et vannhjul eller en vannturbin. Den roterende akslingen kan koples til tekniske innretninger som kverner, møller, sager - både oppgangssag og sirkelsag, stampemøller m.m. Men akslingen kan også koples til en dynamo eller en generator, og resultatet blir elektrisk strøm, dette ved å utnytte elektromagnetisk induksjon.
Kvernkallen, vannhjulet og vannturbinen er ulike med hensyn til teknisk kompleksitet og har ulik rekkefølge i teknologihistorien. Dette har betydning for hvordan de er utnyttet.
Mekanisk utnyttelse av vannkraft innebærer at kraften må utnyttes på stedet eller innen umiddelbar nærhet av vannfallet, mens elektrisk energi kan transporteres i et elektrisk nett.
Innen vannkraftverk skiller man for øvrig mellom magasinkraftverk og elvekraftverk. Som navnet tilsier, kan magasinkraftverk lagre vann etter snøsmelting eller stor nedbør, for senere å bruke dette vannet til kraftproduksjon i mer tørre perioder. Den andre formen for vannkraftverk er elvekraftverk, som typisk kjennetegnes av store vannmengder, men med liten fallhøyde. Disse kraftverkene er avhengige av vannføringen i elven til enhver tid. Denne kan vanskelig reguleres, og vannet brukes derfor når det kommer.
