Østersjøen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°N 20°Ø

Kart over Østersjøen
Satellittbilde mars 2000 (NASA)

Østersjøen er et innlands-randhav mellom Sverige, Finland, Estland, Latvia, Litauen, Russland, Polen, Tyskland og Danmark. Det er forbundet med Kattegat gjennom Øresund, Storebælt og Lillebælt. Mot Øresund er Østersjøen avgrenset langs en linje mellom Falsterbo i Skåne og Stevns fyrhus på Sjælland; mot Storebelt mellom Lolland og sørspissen av Langeland, og mot Lillebelt mellom sørspissen av Ærø og sørspissen av Als.

Østersjøen har tre større utbuktninger – Rigabukta, Finskebukta og Bottenhavet med Bottenviken.

Havet er ca. 400 000 km² stort. Gjennomsnittsdybden er 60 m. Største dyp, som ligger like nord for Gotland, er 459 m. Saltinnhold i sentrale deler av havet er 0,6–1 %.

Det har vært drevet viktig fiske i Østersjøen, men i etterkrigstiden gikk en rekke fiskebestander sterkt tilbake. Forurensing og overfiske ble stimulert av nedgangstidene i de østeuropeiske landene og uklare suverenitetsforhold. I nyere tid har derimot noen arter tatt seg opp igjen.

Det ble i 2007 funnet mulig drivverdige mengder olje i områdene mellom svensk og polsk sektor i det sørøstlige Østersjøen.

Geologisk utvikling[rediger | rediger kilde]

I de 12 000 årene Østersjøen har eksistert har bathymetrien og saliniteten endret seg. Utviklingen av Østersjøen siden siste istid er undersøkt ut fra analyser av de marine sedimentene, og dette har vist at Østersjøen både har vært mer fersk og mer salt enn den er i dag. Denne naturlige variasjonen er forårsaket av landhevinger og -senkinger, endringer i vannstand og klimatiske variasjoner, som har bevirket større eller mindre åpning fra Østersjøen til åpent hav og større eller mindre vannbidrag til Østersjøen. Med de hydrografiske endringene har også biologien endret og utviklet seg. Selv gjennom de siste 100 år er det observert betydelige endringer i Østersøens salinitet.

Når isdekket trakk seg tilbake fra Sør-Sverige for omtrent 11 000 år siden var Østersjøen et hav med delvis svært forskjellige konturer fra i dag. Gjennom landheving ble etterhvert utløpene sperret og Østersjøen ble en innsjø. Landet hevet seg rask på denne tiden, beregninger tyder på at det til tider kan ha løftet seg mer enn en meter i høyden hvert år. Når dette gikk over til landsenkning i sørvest oppsto det utløp ved Øresund og Storebælt, som i begynnelsen var både bredere og dypere enn i dag, og dermed fikk Atlanterhavets saltvann bedre tilgang.

Østersjøen ble i 2004, sammen med Kattegat og 146 andre områder i verdenshavene, utpekt til "død sone" av FN's miljøprogram (UNEP) på grunn av den store tilførselen av nitrogen og den resulterende oksygenmangelen. I 2011 ble det framlagt planer om å bruke vinddrevne pumper for å pumpe inn oksygen 130 meter under havoverflaten i et forsøk på å gjenopprette et økosystem.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Romerne kalte Østersjøen Mare Suebicum etter det germanske folket svebere eller Mare Sarmaticum etter samaterne. Da vikingene seilte over sjøen kalte de den Østsjøen (Austmarr navngis for eksempel i Heimskringla). Siden overtok hansaen i Middelalderen. Danmark og Den tyske orden var viktige østersjømakter fram til den svenske stormaktstiden, da Sverige tok over som regionens ledende stat. Under Krimkrigen (1854–1856) førte Frankrike og Storbritannia fram sine krigsflåter på Østersjøen da de angrep Sveaborg i konflikten med Russland. I 1871 ble Tyskland forent og store deler av Østersjøens sørkyst ble tysk. Under andre verdenskrig ble Østersjøregionen igjen åsted for konflikt, da Tyskland og det daværende Sovjetunionen okkuperte Polen og de baltiske statene. Verdens største skipskatastrofe inntraff den 30. januar 1945, da fartøyet «Wilhelm Gustloff» ble torpedert utenfor Stolpmündebankene sør i Østersjøen og tok med seg over 9000 mennesker ned i dypet. Under den kalde krigen lå Østersjøen i grenselandet mellom øst og vest. I årene 1969-1988 var det uenighet mellom Sverige og Sovjetunionen om grenseoppdragingen til havs i Østersjøen.

Navn på andre språk[rediger | rediger kilde]

På germanske språk (med unntak av engelsk) heter havet Østersjøen, for eksempel på svensk (Östersjön ), nederlandsk (Oostzee), tysk (Ostsee) og islandsk/færøysk (Eystrasalt).

På finsk benyttes også termen Österhavet (Itämeri) på grunn av Finlands lange felles historie med Sverige. I Estland heter havet Vesterhavet (Läänemeri).

På engelsk benyttes navnet Baltiske hav (Baltic Sea) på samme måte som på de fleste andre språk, for eksempel latvisk (Baltijas jūra), litauisk (Baltijos jūra), latin (Mare Balticum), fransk (Mer Baltique), italiensk (Mar Baltico), portugisisk (Mar Báltico), spansk (Mar Báltico), polsk (Morze Bałtyckie eller Bałtyk), kroatisk (Baltičko more), russisk (Baltijskoje More (Балтийское море)) og ungarsk (Balti-tenger). I eldre tid har riktignok mange språk, blant annet russisk, brukt navn som tilsvarer det tyske Ostsee.

Østersjøens økosystem[rediger | rediger kilde]

Østersjøen er et havøkosystem som i likhet med mange andre er sterkt påvirket av mennesker, blant annet gjennom jordbruk og fiske. Noen problemer som har fått spesiell oppmerksomhet de siste tiårene er overgjødsling, overfiske og miljøgifter. Det er samtidig et grunt hav med mye brakkvann med lav vanngjennomstrømning og et relativt lite antall arter, noe som gjør det til et spesielt følsomt og sårbart økosystem.

Overgjødsling[rediger | rediger kilde]

Algeoppblomstring i Østersjøen den 3. juli 2001.

Østersjøen ble på den siste delen av 1900-tallet rammet av en betydelig overgjødsling gjennom tilførsel av næringsstoffer. I deler av Østersjøen har siktedypet minsket fra cirka 10 meter i 1914-1939 til 7 meter i perioden 1969–1991.[2] Hvorvidt det er fosfor, nitrogen eller begge disse som på lang sikt styrer algetilveksten i ulike deler av Østersjøen råder det delte meninger om.[3] Når næringsstoffer tilføres øker algetilveksten, som etterhvert resulterer i at dødt organisk materiale faller til bunnen. Der forbrukes oksygenet av nedbrytere, og hypoksi (surstoffmangel) oppstår. I det oksygenfattige miljøet frigis tidligere bundet fosfor fra sedimentet, noe som forverrer algeoppblomstringene. Dessuten ligger vannet i Østersjøen i to sjikt med lite blanding. Øverst ligger vann med lav saltinnhold og under dette ligger et mer saltholdig vannlag. Grensesjiktet mellom ferskere og saltere vann ved cirka 75 meters dyp kalles haloklin. Siden begynnelsen av 1980-tallet har store innslipp av oksygenrikt saltvann fra Kattegat skjedd mer sjelden enn tidligere og dette har bidratt til problemene med svekket sirkulasjon og oksygenmetning av bunnvannet. Østersjøen er således rammet av oksygenmangel både som følge av overgjødsling og minsket vanninnstrømning gjennom Øresund og beltene.

Plankton, brisling og torsk[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt er det temperatur og saltholdighet som har vært bestemmende for planktonsammensetningen, som i sin tur påvirker fisker og andre større arter. Detta har forandret seg siden 1990-tallet gjennom økningen av brisling, som lever av plankton. En grunn til at mengden av brisling har økt så kraftig er ifølge forskere at torskefisket har minsket mengden av torsk, som normalt holder bestanden av brisling nede.[4]

Øyer i Østersjøen[rediger | rediger kilde]

Elver som renner ut i Østersjøen[rediger | rediger kilde]

Byer ved Østersjøens kyst[rediger | rediger kilde]

Bilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Oxygenation at a Depth of 120 Meters Could Save the Baltic Sea, Researchers Demonstrate» (engelsk). Science Daily. 18. april 2011. Besøkt 28. april 2012. 
  2. ^ Sandén, P. och Håkansson, B., 1996. Limnology and Oceanography, 41: 346-351.[1]
  3. ^ Boesch, D., m. fl., 2006. of Swedish Seas. Naturvårdsverkets rapport 5509.
  4. ^ Fiskeriverket (besøkt 18. november 2011)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Østersjøen – bilder, video eller lyd