Høyrepopulisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.

Høyrepopulisme er en felles betegnelse på en rekke partier og bevegelser som tilhører det såkalte nye høyre. Mens den tradisjonelle høyresiden etablerte seg først i striden med liberalismen, senere i striden med arbeiderbevegelsen og sosialismen, er høyrepopulismen av nyere dato og forsøker å heve seg over disse skillelinjene, selv om de i all hovedsak knytter allianser til den tradisjonelle høyresiden.

Som politisk ideologi spenner høyrepopulismen vidt, og partiene som regnes som representanter for høyrepopulismen er til dels sterkt uenige i spørsmål som har å gjøre med finans-, velferds- og utenrikspolitikk. Felles for de høyrepopulistiske partiene er at de baserer seg på en forestilling om en grunnleggende konflikt mellom folket og eliten, der eliten truer folkets indre enhet, at de utfyller en protest mot moderniseringsprosesser i samfunnet og at deres styrke ligger i svekkelsen av tradisjonelle politiske identiteter.[1]

Partier[rediger | rediger kilde]

Anders Langes Parti i Norge og Fremskridtspartiet i Danmark, som begge ble representert i de respektive lands nasjonalforsamlinger i 1973, regnes ofte til de første høyrepopulistiske partiene som har opplevd nasjonale gjennombrudd.[2] Politikken var på dette tidspunktet fremfor alt rettet mot byråkrati, skatter og avgifter. Siden 1980-tallet har imidlertid partiene i større grad knyttet seg opp mot et virkelighetsbilde der innvandring representerer en trussel mot folket, og dette har særlig rettet seg mot innvandrere fra den muslimske verden.[3]

Selv om det finnes likhetstrekk mellom de høyrepopulistiske partiene, er det også flere viktige ulikheter, blant annet i spørsmål som har å gjøre med skatter, velferd, utenriks- og EU-politikk. Som fenomen er høyrepopulismen dermed også vel så mye som et uttrykk for en partifamilie med felles uttrykk som det er uttrykk for en ideologi.[4] Noen av forskjellene skyldes nasjonale forhold. F.eks. ønsker sannfinnene å avskaffe svenskopplæring i skolen, mens dette ikke er noen aktuell problemstilling i andre land. Men forskjellene stikker til dels langt dypere, og partiene som rubriseres under høyrepopulismen regner seg ikke nødvendigvis som tilhørende samme partifamilie. For eksempel har Siv Jensen sagt at Fremskrittspartiet ikke har noe til felles med Sverigedemokraterna (SD)[5] og Sannfinnene. Hun karakteriserer SD og Dansk Folkeparti som «noe slags nasjonalistiske sosialister».[6]

Av de norske partiene er det Fremskrittspartiet som oftest blir omtalt som høyrepopulistisk, men partiet selv tar avstand fra begrepet. Siv Jensen har svart på anklagene fra motstandere ved å uttale at om det er populisme å løse folks hverdagsproblemer, så er hun stolt av å lede et populistisk parti. De fleste andre stortingspartiene er også blitt kalt populistiske av motstandere. Høyres Jan Tore Sanner har for eksempel uttalt at han opplever Arbeiderpartiet som mer populistisk enn Fremskrittspartiet[7]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Forhistorien – før 1970[rediger | rediger kilde]

Fagfolkene er ikke enige om hvem som kan kalles den første høyrepopulist eller den første bevegelsen av denne sorten. Om Mogens Glistrup og Anders Lange var de første moderne høyrepopulister, hadde de utvilsomt sine forgjengere. Kanskje allerede enkelte av demagogene i antikkens Athen ville ha blitt kalt høyrepopulister med dagens språkbruk. Anders Lange sammenlignet seg med dem og kalte seg selv demagog (men ikke definert som «en som taler doktriner han vet er usanne til folk han vet er idioter») og antikommunistisk vekkelsespredikant (Eide 1974).

På slutten av 1800-tallet fantes europeiske politikere som noen forskere nå regner for høyrepopulister. Til forskjell fra i dag la de stor vekt på antisemittismen, som var på moten i Europa og vidt utbredt inntil den ble endelig diskreditert av nazistenes jødeutryddelser. Ellers hadde disse politikerne mye til felles med flere av dem som nå kalles høyrepopulister. Iallfall i Østerrike og Frankrike – to av landene hvor slike politikere har høstet sine største triumfer – mener forskere å finne en kontinuitet fra sent 1800-tall til f.eks. Jörg Haider og Jean-Marie Le Pen.

Østerrike[rediger | rediger kilde]

Frem til 1918 var Østerrike del av det multietniske Østerrike-Ungarn. Jødene utgjorde opptil 10 % av befolkningen i hovedstaden Wien. Antisemittismen var vidt utbredt i mesteparten av Europa på denne tiden, og den ble aktivt fremmet av to menn som kanskje må sies å konkurrere om tittelen «den første høyrepopulist»:

  • Georg Ritter von Schönerer (1842–1921) stod for en tysknasjonal politikk, dvs. at den tyskspråklige delen av dobbeltmonarkiet burde slå seg sammen med Tyskland. Han var blant de første som forkynte en rasistisk form for antisemittisme. Schönerer var også mot slaver, rumenere, ungarere og andre ikke-tyske folkeslag – og (typisk for høyrepopulister) journalister og de fleste politikere utenom sin egen bevegelse. Samtidig var han tilhenger av alminnelig stemmerett. Han drev bl.a. store underskriftskampanjer mot et jernbaneprosjekt fordi jødisk kapital stod bak. Sammen med en vulgær og aggressiv opptreden var et innbrudd i en jødisk avis i 1888 ugunstig for hans politiske karriere, og han ble fratatt sin adelstittel. (Simonsen og Kjøstvedt 2009, s. 232-34).
  • Karl Lueger (1844–1910) er kalt «den første høyrepopulist med varig suksess» (Simonsen og Kjøstvedt 2009, s. 237). Han var en tilhenger av von Schönerer, men forstod at dennes fremtreden ikke var gunstig i lengden hvis en skulle få med seg massene. Lueger var en dyktigere og mer karismatisk opportunist enn von Schönerer, og en fremragende demagog. I 1897 ble han valgt til ordfører i Wien og klarte å fremstå som en outsider, «den lille manns ordfører», og en jovial borgermester. Samtidig kom han – og særlig enkelte av hans tilhengere – med dårlig skjulte trusler mot jødene om pogromer og massedrap. (Simonsen 2009, s. 237).

Adolf Hitler (1889–1945) bodde i Wien 1908–13 og opplevde altså både von Schönerer og Lueger på nært hold. Han beundret von Schönerer for hans fanatiske antisemittisme, og Lueger for hans demagogiske ferdigheter. I ettertid er Hitler ofte beskyldt for å være en populist, og han skal angivelig selv ha innsett at han var det.[8]

Frankrike[rediger | rediger kilde]

Omtrent samtidig med von Schönerer og Lueger fantes i Frankrike flere lignende (men på mange måter annerledes) politikere. Dere retorikk har vært sagt å peke mot det fascistlignende Action Francaise, Vichy-regimet og Jean-Marie Le Pen.

Georges Ernst Boulanger (1837–91) hadde en fortid som general da han i 1886 ble krigsminister. Før det hadde han vært med på å slå ned Pariserkommunen og å delta i den fra fransk side under middels vellykkede krigen mot Tyskland. Han gjorde seg til talsmann for en revansjekrig og markedsførte en så aggressiv nasjonalisme at han ble faset ut av regjeringen. Men han gjorde seg populær i store deler av folket – godt hjulpet av økonomiske kriser og stadige vanskeligheter i koloni- og krigspolitikken. Han stiftet et eget parti, ble valgt inn i parlamentet, krevde at dette skulle oppløses – for så å trekke seg og stille som kandidat ved et suppleringsvalg i Paris, hvor han fikk 2/3 av stemmene. Kretsen rundt ham planla et statskupp hvor de, under Boulangers ledelse, skulle erstatte republikken med et militærdiktatur. I siste øyeblikk vek Boulanger og flyktet til Brussel. Etter dette tapte boulangistene valget i 1889, og da Boulanger så ble dømt for underslag, brøt bevegelsen sammen. (Simonsen og Kjøstvedt 2009, s. 206-07).

Omtrent samtidig med Boulanger opererte Maurice Barrès, som hevdet at fremmedarbeiderne var «parasitter» i landet (Simonsen og Kjøstvedt 2009, s. 278).

I 1950-årene hadde papirhandleren Pierre Poujade betydelig suksess med sin poujadisme. Den rettet seg først mot skattene. Anders Langes parti ble av og til sammenlignet med poujadistene.[9] Disse utvidet saksfeltet etter hvert. Til Poujades medarbeidere hørte den senere så kjente Jean-Marie Le Pen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Simonsen og Kjøstvedt, s. 8-11
  2. ^ Rydgren, s. 59
  3. ^ Simonsen og Kjøstvedt, s. 14-16
  4. ^ Simonsen og Kjøstvedt, s. 11
  5. ^ http://www.klassekampen.no/57976/article/item/null
  6. ^ http://www.klassekampen.no/57976/article/item/null
  7. ^ http://www.nettavisen.no/innenriks/politikk/article306373.ece
  8. ^ http://www.themontrealreview.com/2009/The-Populism-of-Evil.php
  9. ^ http://www.svelvik-frp.no/history.htm

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hans Fredrik Dahl 1972/79: Hva er fascisme? 3. opplag 1979. ISBN 82 530 0478 8
  • Joachim Fest 1973: Hitler. Gyldendal Norsk Forlag; ISBN 82-05-05791-5.
  • Tor Espen Simonsen og Anders Granås Kjøstvedt (2009). «Innledning». I Tor Espen Simonsen, Anders Granås Kjøstvedt og Katrine Randin. Høyrepopulisme i Vest-Europa. Oslo: Unipub. ISBN 978-82-7477-450-6. 
  • Jens Rydgren (2010). «Radical Right Wing Populism in Denmark and Sweden». SAIS Review. 
  • Torbjørn Eide 1974: Anders Lange slik han var. Dreyer.