Ukraina

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 49°N 32°Ø

Україна
Ukraina

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Воля, злагода, добро
Volja, zlahoda, dobro
(ukr.: Frihet, enighet, godhet)

Kart over Україна

Innbyggernavn Ukrainer, ukrainsk
Hovedstad Kiev
Tidssone UTC+2
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 45
603 700[a] km²
7 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 27
45 415 596[b]
Bef.tetthet 75,23 innb./km²
HDI 0,729 (rangert som nr. 69)
Styreform Republikk
President Petro Porosjenko
Statsminister Arsenij Jatsenjuk (fungerende)
Offisielt språk Ukrainsk
Uavhengighet fra Sovjetunionen
24. august 1991
Valuta Ukrainsk hryvnja (UAH)
Nasjonaldag 24. august
Nasjonalsang Sjtsje ne vmerla Ukraina
ISO 3166-kode UA
Toppnivådomene .ua
Kart over Ukraina
Kart over Ukraina

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Ukraina (ukrainsk: Україна [ukraˈjina]) er et land i Øst-Europa. Det grenser til Russland i øst; Hviterussland i nord; Polen, Slovakia og Ungarn i vest; Romania, Moldova (samt utbryterregionen Transnistria) i sørvest, og til Svartehavet og Azovhavet i sør. Kiev er både landets hovedstad og største by.

Nasjonens moderne historie begynner med østslaverne. Siden 800-tallet og frem til 1100-tallet utgjorde store deler av dagens Ukraina Kievriket, og dermed senter for den middelalderske, varjagdominerte østslaviske sivilisasjonen. Fra det 14. århundre ble Ukraina delt mellom flere ulike regionale makter. En stor del av landet var de facto under kosakkstyre, en periode som ble kalt Hetmanshyna og varte fra 1648 til 1781. Hetmanshyna-styret var innen Romanov-imperiet, men med autonome rettigheter for kosakkstyret. Ved slutten av Hetmanshyna ble autonomien avskaffet. Størstedelen av landet ble fullt integrert i det russiske imperiet1800-tallet.

Etter en kaotisk periode med mye indre stridighet og kamp om selvstendighet etter første verdenskrig, ble Ukraina i 1922 en av republikkene som grunnla Sovjetunionen. Som sovjetrepublikk ble landets areal kraftig utvidet i vest, og i 1945 var også Ukrainske SSR med på å stifte De forente nasjoner. Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991, erklærte Ukraina seg som en selvstendig republikk. Landet begynte så på en overgang til markedsøkonomi, hvilket resulterte i åtte år med resesjon og landets økonomi er idag mindre enn i 1992, kort etter Sovjetunionens oppløsning.[1]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Ordet Ukraina kommer av den slaviske preposisjonen в/у (v/u: «i»/«på») og ordet країна (krajina: «land», av край, kraj: «grense»), det vil si etymologisk «hinsides grensen».

Navnet forekommer for første gang i Nestorkrøniken fra det tolvte århundre. I middelalderen ble Ukraina spesielt brukt om områdene rundt Kiev, men også som et mer generelt ord for «land». I Peresopnytske-evangeliene brukes for eksempel «det jødiske Ukraina» i betydningen Judea.

Etter at Ukraina kom under russisk kontroll gikk ordet Ukraina ut av bruk, til fordel for betegnelsen Lillerussland. Ukraina gjennomgikk en nasjonal oppvåkning på andre halvdel av attenhundretallet, og ved inngangen til nittenhundretallet var Ukraina igjen den vanlige benevnelsen. Begrepet omfattet da omtrent det som er dagens ukrainske stat, med unntak av Krim.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Ukrainas geografi

Hoverla (2061 moh.) er Ukrainas høyeste fjell.

Ukraina er Europas nest største land, etter den europeiske delen av Russland. Landet har et areal på 603 700 km², og en kystlinje på 2782 km.

Landskapet i Ukraina består hovedsakelig av fruktbare sletter eller stepper, samt høysletter. Gjennom disse renner elver som blant annet blant annet Dnepr, Dnestr og Søndre Bug. Alle disse renner ut i Svartehavet eller det mindre Azovhavet. I sørvest danner Donau-deltaet grensen mot Romania. Landets eneste fjellområder er Karpatene i vest, der man finner Ukrainas høyeste fjell Hoverla (2061 moh.), og KrimfjelleneKrim-halvøya helt sør i landet.

Ukraina har hovedsakelig et temperert klima. På Krim er klimaet mer likt det man finner i kystområdene i Middelhavet. Det kommer mest nedbør i vest og nord, og mindre i øst og sørøst. Vintertemperaturene varierer fra kjølig langs kysten av Svartehavet til kaldt i innlandet. Generelt er det høye sommertemperaturer i landet.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Kvinner utgjør 53,7 % av det totale befolkningstallet, mens menn utgjør 46,3 %.

Områdene i øst og sørøst av Ukraina har omfattende industri, og utgjør også de mest befolkede områdene. 70 % av innbyggerne oppgis å bo i by eller bymessige omgivelser.

Folkegrupper[rediger | rediger kilde]

Etniske ukrainere utgjør 75,8 % mens etniske russere utgjør 17,3 % av befolkningen og rutenere ca. 2 %.[2] Andre befolkningsgrupper er hviterussere (0,6 %), moldovere (0,5 %), krim-tatarer (0,5 %), bulgarer (0,4 %), ungarere (0,4 %), polakker (0,4 %), rumenere (0,3 %), jøder (0,3 %), armenere 0.2 %), grekere (0.2 %), tatarer av andre opprinnelser enn Krim (0.2 %), romani, gagauz (i Bucak-området), tsjetsjenere, georgiere og andre folk fra Kaukasus, og etniske tyskere.[3]

Språk[rediger | rediger kilde]

Ukrainsk (som er det offisielle språket og som 67,5 % av innbyggerne oppgir som sitt morsmål) samt russisk er de mest utbredte språkene. 11,4 % av Krims innbyggere har krimtatarisk som morsmål. De fleste (ca. 75 %) av Ukrainas innbyggere bruker ukrainsk i det daglige.

Religion[rediger | rediger kilde]

Ukraina har ingen statsreligion, og grunnloven av 1996 garanterer full religionsfrihet. I 2004 tilhørte 50,44 % av ukrainere Den ukrainske ortodokse kirke (Kiev-patriarkatet), 26,13 % Den ukrainske ortodokse kirke (Moskva-patriarkatet), 8,02 % Den ukrainsk-katolske kirke, 7,21 % Den ukrainske autokefale ortodokse kirke og 2,19 % Den romersk-katolske kirke. 2,19 % oppgav å være protestanter, 0,63 % var jøder, og 3,2 % tilhørte andre trossamfunn.[4]

Det anslås fra både statlig og uavhengig hold at Ukraina har omtrent 500 000 muslimer. Majoriteten av Ukrainas muslimer er krimtatarer.[4]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Ukrainas historie

Fram til 1922[rediger | rediger kilde]

Mikhail Mikesjins Bogdan Khmelnytskij-monument foran St. Sofia-katedralen i Kiev. Khmelnytskij dannet på midten av 1600-tallet en de facto uavhengig ukrainsk stat.

Ukrainas historie strekker seg tilbake til Kievriket som ble dannet under vikingtiden. Her hadde blant annet svenske varjager stor innflytelse.

Under Mongolenes invasjon av Russland gikk Kievriket i oppløsning. Etterfølgerstatene kom etterhvert under polsk og litauisk innflytelse, og Ukraina ble etterhvert en del av Det polsk-litauiske samvelde. På midten av 1600-tallet ledet Bogdan Khmelnytskyj ukrainske kosakker i et opprør mot polakkene. Opprøret var støttet av Russland, mot en lovnad fra kosakkene om å akseptere russisk overherredømme. Dette var foranledningen til den polsk-russiske krig (1654–1667). Krigen ble avsluttet ved inngåelsen av Andrusovo-traktaten, der de ukrainske områdene øst for elven Dnepr ble avstått til Russland. Under Polens tre delinger på andre halvdel av 1700-tallet ble resten av Ukraina innlemmet i det russiske imperiet, med unntak av Galicia, som tilfalt Østerrike-Ungarn.

Etter sammenbruddet av de russiske og østerrikske imperiene, som følge av første verdenskrig og den russiske revolusjonen i 1917, vokste det fram en ukrainsk selvstyrebevegelse, og i løpet av årene 19171920 oppsto det flere kortlivede ukrainske statsdannelser. Blant disse var Nestor Makhnos anarkistiske rådsrepublikk, Den ukrainske folkerepublikk og Hetmanatet. Bolsjevikene fikk imidlertid overtaket i den russiske borgerkrigen, og etter den polsk-sovjetiske krig gikk de vestlige delene av Ukraina til Polen mens hoveddelen av landet i 1919 ble til den ukrainske sovjetiske sosialistrepublikk, en av grunnleggerstatene i Sovjetunionen.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Millioner av ukrainere døde i hungersnøden kjent som holodomor (1932–33)

Den russiske revolusjonen førte til store ødeleggelser og utarming av Ukraina. Hundretusener av mennesker ble hjemløse og over 1,5 millioner mennesker omkom. Dette regnes som en årsak til at den sovjetiske regjeringen behandlet den ukrainske sovjetrepublikken med en viss forsiktighet,[5] noe som ga grobunn for en oppblomstring av ukrainsk kultur og språk. Denne politikken ble kraftig reversert tidlig på 30-tallet, da Josef Stalin etterhvert overtok makten i det sovjetiske kommunistpartiet og Sovjetunionen.

Fra sent på 20-tallet og utover på 30-tallet gjennomgikk Ukraina en hurtig industrialisering. Parallelt med dette iverksatte Stalin tvungen kollektivisering av landbruket, og i 1932-33 opplevde landet en sultkatastrofe, kjent som holodomor. Industrialiseringen og kollektiviseringen falt sammen med Stalins gjennomgripende utrenskninger i de politiske og kulturelle elitene. Dette foregikk i to perioder (1929-34 og 1936-38), og førte til utryddelse av store deler av den ukrainske kulturelle eliten.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Tysklands invasjon av Polen vestfra i september 1939, og Sovjetunionens invasjon østfra like etter, førte til en deling av Polen, som avtalt i en hemmelig tilleggsprotokoll i den tysk-sovjetiske Molotov–Ribbentrop-pakten. Dermed kom de ukrainsk-befolkede områdene øst-Galicia og Volynia under russisk herredømme. Resultatet var at hele det territoriet som historisk har vært regnet som ukrainsk nå for første gang var samlet i én politisk enhet.

Sommeren 1940 ble store rumenske landområder avstått til Sovjetunionen, og av disse ble nordlige og sørlige Bessarabia og det nordlige Bukovina lagt til den ukrainske sovjetrepublikken, sammen med den sovjetisk okkuperte rumenske Hertsa-regionen. Disse grenseendringene ble internasjonalt anerkjent ved inngåelsen av Paris-traktatene i 1947 mellom de allierte seierherrene i andre verdenskrig og aksemaktene.

Tysklands invasjon av Sovjetunionen 22. juni 1941 markerte starten på fire års intens krigføring i Øst-Europa. I juli/august 1941 innledet tyskerne en beleiring av Kiev som endte med russisk overgivelse 23. september. Mer enn 600 000 russiske soldater ble drept eller tatt til fange i forbindelse med denne beleiringen. Kiev ble i 1965 tildelt den sovjetiske æresbetegnelsen helteby for den motstanden som ble ytt mot tyskerne. Kiev ble gjenerobret med enorme tap, spesielt på russisk side, i slaget om Kiev i perioden oktober – desember 1943.

Den store majoriteten av ukrainere sto på den sovjetiske siden i krigen. Antallet etniske ukrainere i den Den røde armé er anslått til mellom 4,5 og 7 millioner, og antallet pro-sovjetiske geriljasoldater under den tyske okkupasjonen av Ukraina var oppe i 500 000 i 1944, der nær halvparten var etniske ukrainere. Det fantes også anti-sovjetiske grupper som kjempet for ukrainsk selvstendighet, både som allierte og motstandere av tyskerne. Størrelsen på disse gruppene har vært vanskelig å fastslå.

Tyskerne ble i første omgang mottatt av en del vest-ukrainere som frigjørere, men på grunn av tyskernes svært brutale framferd snudde stemningen seg fort. Det ble gjort få forsøk på å utnytte ukrainernes misnøye med stalinismens samfunnsordning og økonomiske politikk, i stedet beholdt man kollektivorganiseringen av landbruket, igangsatte pogromer og påbegynte en systematisk avbefolkningspolitikk som forberedelse for tysk kolonisering, blant annet ved å hindre tilførselen av matforsyninger til de store byene. Henning von Tresckow overtalte Günther von Kluge til å sende en liten delegasjon av ukrainere til Hitler; dette var folk som stod på tysk side og ønsket å opprette en bufferstat med en egen hær. Hitler kunne ikke tenke seg å møte noen delegasjon av slavisk opprinnelse, og fikk dem skutt på stedet.[6]

Det totale antallet ukrainske drepte i andre verdenskrig er anslått til mellom 5 og 8 millioner, og av de om lag 8,7 millioner sovjetiske soldater som ble drept, anslås det at 1,4 millioner var etniske ukrainere. Nazistene utførte systematisk folkemord mot ukrainske jøder. Mellom 500 000 og 600 000 jøder regnes myrdet i Ukraina av nazistene under den andre verdenskrig.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Tsjernobylulykken i 1986 rammet Ukraina hardt. Bildet viser byen Pripjat, som helt siden ulykken har vært en tom spøkelsesby.

Tsjernobylulykken rammet landet og byen Tsjernobyl 26. april 1986. Dette var den til nå alvorligste ulykken på et atomkraftverk.

Ukraina ble en uavhengig stat da Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Leonid Kravtsjuk ble det uavhengige Ukrainas første president.

Høsten 2004 ble det avholdt presidentvalg i Ukraina. Beskyldninger om valgfusk førte til en politisk krise i landet, og hendelsene fikk raskt navnet oransjerevolusjonen. Viktor Janukovytsj tapte presidentvalget etter omvalg, og Viktor Jusjtsjenko ble ny president. Men Janukovytsj vant det neste presidentvalget, i 2010, og styrte landet fram til februar 2014, da han ble avsatt etter omfattende demonstrasjoner. Dette utløste Krimkrisen, der Russland 18. mars annekterte Krim-halvøya etter å ha sendt inn store militære styrker, til store protester fra Ukraina og de vestlige landene. EU-landene, USA og bl.a Norge iverksatte flere sanksjoner rettet mot russiske maktpersoner og økonomi.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Viktor Jusjtsjenko var Ukrainas president fra 2004 til 2010.

Ukraina er en demokratisk republikk med et semipresidentialistisk system. Grunnloven skriver seg fra 1996, og erstattet da den gamle 1978-grunnloven til Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk.

Krim-halvøya har en spesiell politisk status, og sitt eget parlament. Vedtak fra dette parlamentet kan likevel overstyres av den ukrainske forfatningsdomstolen, dersom de skulle stride mot den ukrainske grunnloven.

Statsoverhode og regjering[rediger | rediger kilde]

Ukrainas president velges i flertallsvalg for femårsperioder, og nominerer statsministeren. Statsministeren må også godkjennes av parlamentet. Viktor Jusjtsjenko (Vårt Ukraina) var president fra 2004 til 2010, med Julija Tymosjenko (Julija Tymosjenkos blokk) som statsminister. I februar 2010 overtok Viktor Janukovytsj fra Regionpartiet som landets president for perioden fram til 2015. Janukovytsj ble styrtet i februar 2014 og som ny midlertidig president ble innsatt Oleksandr Turtsjynov. Petro Porosjenko ble våren 2014 valgt som ny president i landet. Fungerende statsminister fra februar 2014 er Arsenij Jatsenjuk.

Parlament[rediger | rediger kilde]

Det ukrainske parlamentet Verkhovna Rada har ett kammer, og består av 450 representanter. Alle representantene har siden 2006 blitt valgt inn i forholdstallsvalg i flermannskretser, før det ble halvparten av representantene valgt inn i enkeltmannskretser. Parlamentet har en lovgivende funksjon, ratifiserer internasjonale avtaler, og godkjenner statsbudsjettet. Parlamentspresident siden februar 2014 er Oleksandr Turtsjynov.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Ukraina er delt inn i 24 regioner (oblasti, entall oblast ). I tillegg kommer Den autonome republikken Krim, og to større byer (Kiev og Sevastopol) med egen status.

Oblast / by / republikk Hovedstad Areal (km²) Folketall Kart
1 Tsjerkasy oblast Tsjerkasy 3&504&20900&20 900 3&506&1335064&1 335 064
Nummerert kart over Ukrainas oblaster
2 Tsjernihiv oblast Tsjernihiv 3&504&31865&31 865 3&506&1156609&1 156 609
3 Tsjernivtsi oblast Tsjernivtsi 3&503&8097&8 097 3&505&904423&904 423
4 KrimDen autonome republikken Krim Simferopol 3&504&26100&26 100 3&506&1973185&1 973 185
5 Dnipropetrovsk oblast Dnipropetrovsk 3&504&31914&31 914 3&506&3476200&3 476 200
6 Donetsk oblast Donetsk 3&504&26517&26 517 3&506&4622900&4 622 900
7 Ivano-Frankivsk oblast Ivano-Frankivsk 3&504&13900&13 900 3&506&1381700&1 381 700
8 Kharkiv oblast Kharkiv 3&504&31415&31 415 3&506&2808701&2 808 701
9 Kherson oblast Kherson 3&504&28461&28 461 3&506&1126000&1 126 000
10 Khmelnytskyj oblast Khmelnytskyj 3&504&20645&20 645 3&506&1367892&1 367 892
11 Kirovohrad oblast Kirovohrad 3&504&24588&24 588 3&506&1057951&1 057 951
12 Kiev oblast Kiev 3&504&28131&28 131 3&506&1727800&1 727 800
13 Luhansk oblast Luhansk 3&504&26684&26 684 3&506&2409000&2 409 000
14 Lviv oblast Lviv 3&504&21833&21 833 3&506&2552900&2 552 900
15 Mykolajiv oblast Mykolajiv 3&504&24598&24 598 3&506&1217103&1 217 103
16 Odessa oblast Odessa 3&504&33310&33 310 3&506&2687543&2 687 543
17 Poltava oblast Poltava 3&504&28748&28 748 3&506&1544085&1 544 085
18 Rivne oblast Rivne 3&504&20047&20 047 3&506&1154682&1 154 682
19 Sumy oblast Sumy 3&504&23834&23 834 3&506&1221368&1 221 368
20 Ternopil oblast Ternopil 3&504&13823&13 823 3&506&1107294&1 107 294
21 Vinnytsia oblast Vinnytsia 3&504&26513&26 513 3&506&1691061&1 691 061
22 Volyn oblast Lutsk 3&504&20144&20 144 3&506&1036891&1 036 891
23 Zakarpattja oblast Uzjhorod 3&504&12777&12 777 3&506&1241887&1 241 887
24 Zaporizjzjia oblast Zaporizjzjia 3&504&27180&27 180 3&506&1877200&1 877 200
25 Zjytomyr oblast Zjytomyr 3&504&29832&29 832 3&506&1328158&1 328 158
- Kiev Kiev 3&502&839&839 3&506&2671527&2 671 527
- Sevastopol Sevastopol 3&502&864&864 3&505&378321&378 321

Byene Kiev og Sevastopol er ikke merket av på kartet til høyre.

Forsvars- og utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Etter russisk press utsatte NATO i april 2008 å innby Ukraina samt Georgia med i forsvarsalliansen. USA presset på for å få de to landene med i MAP, som er NATOs program for land som ønsker medlemskap, men saken ble utsatt til NATO-møtet i desember 2008.

Korrupsjon[rediger | rediger kilde]

Ukraina blir av mange (bla. Dagens Næringsliv) regnet som et av mest korrupte land i Europa. Transparency International rangerer Ukraina som nummer 152 (av 182) på sin liste over de mest korrupte statene i verden.[7]

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 106,1 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken) 2,6 % 2005, UNDP Database
Konsumpriser 8,0 % 2004, UNDP Database
Arbeidsløshet 9,0 % 2004, UN Statistics (unstats.un.org)
Handelsbalanse 0,67 mrd US$ 2005, UNDP Database
Betalingsbalanse 2,53 mrd US$ 2005, UNDP Database
Utviklingshjelp 0,37 mrd US$ 2005, UNDP Database
BNP per innb 1.757 US$ 2005, UNDP Database

I Sovjet-tiden var Ukraina et viktig område i Sovjetunionen, både industrielt og landbruksmessig,hvor Ukraina gjerne ble omtalt som «Sovjets kornkammer». I dag er Ukraina svært avhengig av Russland når det gjelder energiforsyninger, spesielt gjelder dette naturgass. Manglende strukturmessige reformer har også gjort den ukrainske økonomien svært sårbar for ytre påvirkninger. Etter løsrivelsen fra Sovjetunionen i 1991 ble det innført en markedsstyrt prissetting av de fleste varer, samtidig som regjeringen la frem flere lovforslag for privatisering av statlige bedrifter. Omfattende motstand mot disse endringene blant politikerne hindret imidlertid disse forslagene å bli gjennomført. Dette førte til at industriproduksjonen i 1999 var 40 prosent av hva den var i 1991. En slepphendt pengepolitikk førte til at inflasjonen utviklet seg til hyperinflasjon på slutten av 1993. I 2004 levde om lag 70 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen.

Dagens regjering (fra 2005) har forpliktet seg til å redusere antall regjeringskontor, gjøre lovgivningsprosessen mer strømlinjeformet, skape et lovmessig miljø for entreprenører samt vedta en omfattende skatteomlegging. Endringer i mer politisk følsomme områder som strukturendringer og privatisering av landområder mangler fortsatt. Eksterne organisasjoner, med Det internasjonale pengefondet i spissen, har oppfordret Ukraina til å øke tempoet i endringsprosessen. De har også truet med å trekke tilbake økonomisk støtte.

I 2000 viste bruttonasjonalprodukt en vekst i eksporten på 6 prosent. Dette var den første registrerte veksten siden uavhengigheten i 1991. Samtidig vokste industriproduksjonen med 13 prosent. Denne veksten fortsatte i 2001, hvor BNP økte med 9 prosent og industriproduksjonen med over 14 prosent. Veksten var underbygget av stor etterspørsel nasjonalt og av økende optimisme hos forbrukere og investorer.

Krim har mange turistattraksjoner og historiske steder, dette er Svaleredet i nærheten av Jalta

Turisme[rediger | rediger kilde]

Ukraina inntar 8. plass i Europa med hensyn til antall besøkende turister.[8]

Ukraina er et reisemål på overgangen mellom sentral- og Øst-Europa, mellom nord og sør. Det grenser mot Russland og er ikke langt fra Tyrkia. Det har fjellkjeder – Karpatene er for eksempel velegnet for ski, fotturer, fiske og jakt. Kystlinjen mot Svartehavet er et populært reisemål om sommeren. Ukraina har vingårder der de produserer lokale viner, ruiner av gamle slott, historiske parker, ortodokse og katolske kirker samt noen moskeer og synagoger. Kiev, landets hovedstad, har mange unike byggverk, som for eksempel St. Sofia-katedralen og brede boulevarder. Andre populære turistbyer er havnebyen Odessa og den gamle byen Lviv i vest. Krim-halvøya, et lite "kontinent" i seg selv, er en populær feriedestinasjon for turister som ønsker å bade i eller sole seg ved Svartehavet med sitt varme klima, sine forrevne fjell, platåer og gamle ruiner. Byer på Krim er blant andre Sevastopol og Jalta – sistnevnte åsted for fredskonferansen på slutten av andre verdenskrig. Besøkende kan også ta cruise med båt på Dnepr fra Kiev til svartehavskysten.

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Urbanitet[rediger | rediger kilde]

Frihetsplassen i Kharkiv. Det østlige Ukraina er den klart mest industrialiserte delen av landet, med viktige byer som Kharkiv, Dnipropetrovsk og Donetsk.

68 % av Ukrainas innbyggere bor i urbane områder. Landet har syv byer med mer enn 750 000 innbyggere, med Kiev som den klart mest dominerende med mer enn 2,5 millioner. Andre byer med ca. én million innbyggere eller mer er Kharkiv, Dnipropetrovsk, Donetsk og Odessa.[9]

I sovjettiden var tungindustrien i de ukrainske byene kraftig subsidiert. Etter Sovjets fall har byene hatt store problemer med overgangen til markedsøkonomi, og de sosiale kostnadene i byområdene har lagt en hard bør på statsbudsjettet. Moderniseringen av de ukrainske byene henger etter tilsvarende prosesser i Russland, på tross av at Ukraina ofte rangeres som den av de tidligere sovjetrepublikkene med størst utviklingspotensial.[9]

Ukrainas største byer
Navn (Ukrainsk) Navn (Russisk) Oblast Innbyggertall 2001
(folketelling)
Innbyggertall 2009
(estimat)
1 Kyiv Kiev - 3&506&2611327&2 611 327 3&506&2765531&2 765 531
2 Kharkiv Kharkov Kharkiv oblast 3&506&1470902&1 470 902 3&506&1455964&1 455 964
3 Dnipropetrovsk Dnepropetrovsk Dnipropetrovsk oblast 3&506&1065008&1 065 008 3&506&1017514&1 017 514
4 Odesa Odessa Odessa oblast 3&506&1029049&1 029 049 3&506&1008627&1 008 627
5 Donetsk Donetsk Donetsk oblast 3&506&1016194&1 016 194 3&505&974598&974 598
6 Zaporizjzja Saporosje Zaporizjzja oblast 3&505&815256&815 256 3&505&781643&781 643
7 Lviv Lvov Lviv oblast 3&505&732818&732 818 3&505&734519&734 519
8 Kryvyj Rih Krivoj Rog Dnipropetrovsk oblast 3&505&668980&668 980 3&505&675565&675 565
9 Mykolajiv Nikolajev Mykolajiv oblast 3&505&514136&514 136 3&505&504328&504 328
10 Mariupol Mariupol Donetsk oblast 3&505&492176&492 176 3&505&471975&471 975

Kilde: citypopulation.de[10]

Infrastruktur[rediger | rediger kilde]

Det totale veinettet i Ukraina omfatter 273 700 kilometer, hvorav 170 000 kilometer klassifiseres som nasjonale veier. Vedlikeholdet på veinettet er mangelfullt, det har ikke vært utført større prosjekter siden Sovjettiden. Biltettheten i Ukraina er ganske lav, men er i ferd med å vokse.

Kollektivtrafikk står fortsatt for det meste av persontransporten i landet. Jernbanenettet har i dag totalt 22 200 kilometer spor. Det er også jernbanen som er den viktigste åren for godstransport. Ukraina har samme sporvidde som Russland og andre tidligere sovjetstater, noe som forenkler internasjonal togtransport. Tunnelbaner fins i Kharkiv, Dnipropetrovsk, Donetsk, Kiev, Kryvyj Rih og nye er planlagt i Lviv og Zaporizjzja.

Rørledninger for olje og gass går fra Russland via Ukraina til det øvrige Europa. Totalt er det i Ukraina cirka 4 400 kilometer med vannveier i form av elver og kanaler. Dnepr er den viktigste vannåren for transport i landet. Det fins flere havner i landet, blant annet i Odessa, Sevastopol, Mykolajiv, Kherson, Kertsj og Mariupol. Det fins også internasjonale flyplasser i Kiev, Simferopol, Odessa og Donetsk.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Ukrainsk kultur har vært knyttet til russisk kultur, både i Det russiske keiserriket og under Sovjetunionen. Mange av de russiskspråklige forfatterne var egentlig ukrainere, dette gjelder blant annet Nikolaj Gogol, Mikhail Bulgakov, Vasilij Grossman og Andrej Kurkov.

Kulturelt sett er Ukraina et sammensatt land. Det skyldes blant annet at ulike deler av landet har vært underlagt ulike imperier opp igjennom historien. De østlige områdene var i lang tid en del av det Det russiske imperiet, mens de vestlige områdene blant annet har tilhørt ulike polske statsdannelser og Østerrike-Ungarn.

Idrett[rediger | rediger kilde]

Fotballspilleren Andrij Sjevtsjenko er blant Ukrainas mest kjente idrettsutøvere.

Ukrainerne har fra gammelt av drevet med ulike typer idrett, blant annet bueskyting og ridning. På slutten av 1800-tallet ble europeiske idretter som fotball og bryting introdusert i landet, og ble raskt svært populære. Idretter og aktiviteter som svømming, friidrett, ridning, roing og vektløfting er mye utbredt.

Mange kjente idrettslag kommer fra Ukraina, blant annet Dynamo Kiev, Sjakhtar Donetsk og Karpaty Lviv.

Av de ukrainske idrettsutøverne som har gjort seg internasjonalt bemerket kan nevnes stavhopperen Serhij Bubka, bokseren Vladimir Klitsjko og fotballspilleren Andrij Sjevtsjenko .

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Ukraine economy: How bad is the mess and can it be fixed?», artikkel fra BBC 28. mars 2014
  2. ^ Uoffisielle tall, fordi ruternene ikke regnes som en separat etnisk gruppe i Ukraina: den ukrainske offisielle befolkningsstatistikken gir kun 77,8 prosent ukrainere.
  3. ^ About number and composition population of UKRAINE, folketellingen 2001
  4. ^ a b «Ukraine : International Religious Freedom Report 2006». Det amerikanske utenriksdepartementet. 2006. Besøkt 18. oktober 2009. 
  5. ^ Subtelnyj, Orest (1988). Ukraine: A History (1 utg.). Toronto: University of Toronto Press. ISBN 0-8020-8390-0. 
  6. ^ Philipp von Boeselager: Vi ville drepe Hitler (s. 72), forlaget Dinamo, Oslo 2008, ISBN 978-82-8071-195-3
  7. ^ Transparency International - Corruption Perception Index: http://www.transparency.no//functions/media_archive/show_picture.php?bilde=TI_CPI_2011_map_1329999399.jpg&os=linux&alt=map2011&calculate=1
  8. ^ (en) UNWTO World Tourism Barometer, volume 6, UNWTO (Juni 2008)
  9. ^ a b Brunn , Stanley D.; Williams, Jack Francis; Zeigler Donald J. (2003). Cities of the world: world regional urban development (3 utg.). Rowman & Littlefield. s. 251. ISBN 9780847698981. 
  10. ^ Brinkhoff, Thomas (25. juli 2009). «Ukraine: Regionen & Städte - Einwohnerzahlen & Karten». citypopulation.de. Besøkt 23. oktober 2009. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Ukraine – bilder, video eller lyd