Nikolaj II av Russland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nikolaj II
Keiser av Russland
Nikolaj II av Russland
Nikolaj II av Russland i 1890
Navn: Николай II Александрович Романов
Regjeringstid: 1. november 1894 - 15. mars 1917
Forgjenger: Aleksander III
Etterfølger: Monarkiet avskaffet
Født: 18. mai 1868, Tsarskoje Selo, Det russiske imperiet
Død: 17. juli 1918, Jekaterinburg, Sovjet-Russland
Begravet: 17. juli 1998 i Peter og Pauluskatedralen, Sankt Petersburg
Ektefelle: Aleksandra Fjodorovna (Aleksandra av Hessen)

Nikolaj II (russisk: Николай Александрович Романов [Nikolaj Aleksandrovitsj Romanov]; født 6. maijul./ 18. mai 1868greg. i Aleksanderpalasset i Tsarskoje Selo, henrettet 17. juli 1918) av huset Romanov-Holstein-Gottorp var tsar av Det russiske keiserriket fra 1894, da hans far Aleksander III døde, og frem til han abdiserte 15. mars 1917 etter å ha blitt satt i fangenskap i Tsarskoje Selo utenfor Petrograd av Russlands provisoriske regjering under februarrevolusjonen.

Moren var født prinsesse Dagmar av Danmark (født i København 1847, død i København 1928), datter av kong Christian IX av Danmark og dronning Louise (av Hessen-Kassel). Dagmar var tante både til dronning Maud og kong Haakon VII. Som tsarina tok hun navnet Maria Feodorovna.

Kerenskij-regjeringen bestemte i august 1917 å flytte tsaren og hans familie til Tobolsk i Ural, angivelig for å sikre dem bedre mot mulige anslag fra revolusjonære. Etter at bolsjevikene hadde tatt makten i oktoberrevolusjonen ble forholdene for fangene stadig forverret, og 30. april 1918 ble de overført til kjøpmann Ipatievs hus i Jekaterinburg. Her ble Tsar Nikolaj etter ordre fra Lenin henrettet sammen med sin hustru, Alexandra (av Hessen) og parets fem barn 17. juli 1918.

Russisk høyesterett bestemte i september 2008 at tsar Nikolaj II ble drept urettmessig og at hans omdømme skulle rehabiliteres.[1]

Full tittel[rediger | rediger kilde]

Hans fullstendige tittel var: Nikolaj, av Guds nåde, keiser og selvhersker over hele Russland, Moskva, Kiev, Vladimir, Novgorod, tsar av Astrakhan, tsar av Polen, tsar av Sibirn, tsar av Taurisk Chernosesus, tsar av Georgia, herre til Pskov, storfyrste av Smolensk, Litauen, Volynia, Podolia og Finland, fyrste av Estland, Livland, Kurland[2] ogh Semgallia, Samogitia, Białystok, Karelen, Tver, Jugoria, Perm, Vjatka etc etc.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn, oppvekst, tiden før Alexander IIs død 1881[rediger | rediger kilde]

Som medlem av huset Romanov-Holstein-Gottorp var Nikolaj født inn i og del av den europeiske høyadel, og hadde slektskapsbånd til mangre regjerende europeiske fyrstehus. Særlig viktige var båndene sikkert forbindelsene til det engelske kongehus og det tyske keiserhus. Nikolaj var både fetter til kong George V av Storbritannia, og inngiftet fetter til keiser Vilhelm II.

Nikolaj fikk fem yngre søsken: Aleksander (1869–1870), Georgij (1871–1899), Ksenia (1875–1960), Mikhail (1878–1918) og Olga (1882–1960). Familien bodde for det meste i Anitsjkovpalasset. Nikolaj fikk under ledelse av sin mor en oppdragelse av engelsk karakter. Han ble oppdradd svært huslig, og hans barndom ble kjennetegnet av stor beskjedenhet hva angikk bostil, klesbruk og mat. Samlivet innen familien er blitt beskrevet som harmonisk og kjærlighetsfullt, og Nikolaj utviklet en tett familiebinding som skulle vare livet ut.

Etter flere attentater mot bestefaren tsar Aleksander II flyttet familien inn i det festningslignende Gattsjinapalasset. Her levde Nikolaj helt avsondret fra omverdenen. Da brødrene og en guvernante var hans eneste lekekamerater, forsterket denne flyttingen ytterligere den sosiale isolasjon. Dette leveviset førte til at han ikke fikk særlig kontakt med noen av landets samfunnssjikt.

Nikolaj fikk en grundig militærutdannelse under ledelse av general Gregorij Danilovitsj og ble av denne og den hellige russiske synodes overprokurator Konstantin Pobedonostsev påvirket i panslavistisk og i mystisk religiøs ritning.[3] Fra Pobedonostsev ble i den unge Nikolaj innpreget at han som keiser av Guds nåde hadde et hellig oppdrag om å bevarr monarkiet og den ortodokse tro.[4]

Han var temmelig dårlig innsatt i russisk geografi, men foretok kort før farens død en reise gjennom Sibir og besøkte også Japan. Besøket dit måtte imidlertid avbrytes på grunn av et attentat mot ham, forøvet med sabel av en japansk fanatiker[3] i politiets eskorte.

Tsarevitsj 1881-1894[rediger | rediger kilde]

Nikolaj ble tronfølger (tsarevitsj) ved mordet på farfaren Aleksander II den 13. mars 1881. Som tsarevitsj ble Nikolaj medlem av riksrådet og ministerkomitéen i 1889. Han ble i 1891 dessuten ordfører for Sibirkomitéen og nødhjelpskomitéen. Men i hovedsak hodt imidlertid Aleksander III sønnen utenfor i regjeringsanliggendene.[5]

Tronfølge 1894 og regjeringstid[rediger | rediger kilde]

Maleri av Nikolai II
Nikolaj II. bestiger en hest, 1905. Filmet av ukjent kameramann fra Edison Company

Nikolaj II tiltådte tronen 1. november 1894 etter sin far Aleksander IIIs død. Tidligere samme år, den 20. april, hadde han forlovet seg med Alexandra av Hessen, til tross for at noen hadde advart ham om at det var upassende. De giftet seg 21. november 1894 etter at hun under navnet Aleksandra Fedorovna hadde konvertert til den ortodokse lære.[6]

Paret fikk fire døtre og en sønn. Sønnen Aleksej Nikolajevitsj led av hemofili b (en slags blødersyke) som han hadde arvet fra morssiden. Predikanten og helbrederen Grigorij Rasputin hadde en til synes velgjørende virkning på Aleksej og fikk derved et stor innflytelse over tsarfamilien.

Ved Nikolajs kroning i Moskva i 1896 oppstod panikk blant menneskemassene, og 3.000 mennesker ble trampet i hjel. Dette ble tatt som et dårlig omen. Tsaren deltok samme aften som katastrofen på ball hos den franske ambassadør, og forspilte dermed endel godvilje i folket.

Nikolaj viste ved begynnelsen av sin regjering interesse for humanistiske idealer. Han tok initiativ, og innkalte i 1898 til den første Haagkonferansen. På grunn av svak dømmekraft, en tilbøyelse til et isolert familieliv, og svak personlig autoritet, kom han snart i hendene på sine reaksjonære omgivelser. Det eneste standpunkt som han til slutt hold urokkelig fast ved, var eneveldemonarkiets prinsipp. Familien levde som de forrige tsarer i umåtelig prakt og rikdom, mens folket var fattig. Regentparet var ikke demokrater og ignorerte alle trusler om revolusjon.

Utenrikspolitisk strebet han etter å bevare freden, men klarte ikke å forhindre den russisk-japanske krigs utbrudd eller i nevneverdig frad påvirke den almenne verdenspolitiske utvikling.[7]

Nikolaj foretok flere europeiske reiser og møtte særskilt ofte Vilhelm II av Tyskland, som også brevvekslet med tsaren og styrket ham i hans monarkistiske overbevisninger. Da Vilhelm II klarte å overbevise Nikolaj om en formell allianse mellom Russland og Tyskland, ble imidlertid planene kullkastet av det russiske ministerrådet. Mot revolusjonsbevegelsen i 1905 ytet Nikolaj først en seig passiv motstand, men ble så tvunget til vidtgående konstitusjonelle konsesjoner, som imidlertid under de påfølgende år for det meste i praksis ble trukket tilbake.[7]

Ikke heller kunne Nikolaj hindre Russland fra å i 1907-08 å slutte seg til trippelententen.[7]

Tsarens stilling ble ytterligere undergravet da hans kompetente statsminister Pjotr Stolypin ble myrdet i Kiev i 1911. De svake ministre som etterfulgte, og munken Rasputins tiltagende innflytelse, gjorde Nikolaj stadig mer upopulær.

Før første verdenskrigs utbrudd forsøkte Nikolaj inntil det siste å bevare freden, men lot seg bli utmanøvrert av av sterkt stridsvillig omgivelse, og ble ved overrumpling avtvunget sitt bifall til den russiske mobiliseringsordre som gjorde krigen uunngåelig. Da krigen vel var brutt ut holdt han imidlertid urokkelig fast ved sine allierte, og avviste de separatfredsforslag som høsten 1915 og høsten 1916 ble lagt frem fra sentralmaktenes side.[8]

Under verdenskrigen led de russiske styrkene enorme tap mot Tyskland og Østerrike-Ungarn. Dette førte til at misnøyen i hæren øket og kampmoralen sank. Men det var ikke bare de væpnede styrkene som led. Folket var mistrøstig over den misére de levde i og det ble ikke bedre av at Russland led nederlag etter nederlag.

Fall, abdikasjon og henrettelse[rediger | rediger kilde]

Tsarfamilien i 1913
Et av de siste fotografier tatt av Nikolaj II, tatt i Tsarskoje Selo etter abdikasjonen i mars 1917

Sterke sosialistiske revolusjonære stemninger spredte seg i storbyene, og den 23. februar 1917 utbrøt februarrevolusjonen som førte til avskaffelsen av tsardømmet. Nikolaj ble tvunget til å abdisere på egne og sønnens vegne, til fordel for sin yngre bror Mikhail Aleksandrovitsj. Storfyrst Mikhail var imidlertid politisk uinteressert, og ettersom hans sikkerhet ikke kunne garanteres av den tiltredende provisoriske regjering avstod han tronen allerede dagen derpå.

Den abddiserte tsaren og hans familie ble i først holdt i fangenskap i Tsarskoje Selo og fra august 1917 i Tobolsk i Sibir. Etter at bolsjevikene grep makten ved oktoberrevolusjonen ble hele tsarfamilien den 30. april 1918 sendt til kjøpmann Ipatievs hus i Jekaterinburg.

Den 17. juli 1918 ble Nikolaj II og hans familie henrettet utenfor Jekaterinburg på ordre av Sverdlov. Bolsjevikene hadde fra begynnelsen av planlagt å stille tsaren for rette for forbrytelser mot det russiske folk, men da hvite tropper rykket frem mot Jekaterinburg tog men den raske beslutning å henrette tsarfamilien med det samme, for ikke å risikere at de ble befridd.

Henrettelsen ble kommendert av tjekisten Jurovskij. Denne fortalte senere i sine memoarer om den natten i juli 1918. Blant annet at den unge Aleksej, som lå på gulvet i en blodpøl men fortsatt pustet, ble avrettet av Jurovskij selv med to skudd i hodet. Alt i alt tok henrettelsene 20 minutter, dette delvis pga røykutviklingen i rommet som følge av arkebuseringen. Eksekutørene måtte ut av rommet og lufte for å få bukt med røyken. Da de senere gikk tilbake inn i rommet oppdaget de at det fortsatt var mennesker der inne ved liv, bl.a. noen av tsarens døtre. Det viste seg senere at jentene var så vanskelig å skyte ihjel fordi de hadde størstedelen av sine juveler innsydde i sine korsetter, som fungerte som en slags rustning. Man stakk i stedet ihjel tsardøtrene, eller knuste deres hodeskaller med pistolkolber. I følge Jurovskijs egne redegjørelser var flertallet av mennene som utførte mordene kraftig beruset, og var utrolig klossete da de gjennomførte henrettelsene.

Da alle var døde ble kroppene lastet på en lastebil og transportert tll en tidligere utvalgt plass. Der kledde man av likene og stjal de verdisaker som de hadde på seg. Man helte svovelsyre og fotogen over kroppene og brente dem deretter. Levningene ble begravd i en grunn grav som iikke ble gjenoppdaget før i 1989.

Barn[rediger | rediger kilde]

Ortodokse kirkelige helgenkåringer 1981 og 2000[rediger | rediger kilde]

I 1981 ble Nikolaj og hans familie kanonisert som helgener av den russisk-ortodokse kirke utenfor Russland. 14. august 2000 ble de kanonisert av synoden i den russisk-ortodokse kirke.

Identifisering av levningene, rehabilitering[rediger | rediger kilde]

I 1989 ble tsarfamiliens levninger gjenfunnet, og de ble endelig identifisert i 1991. Utførlige DNA-tester ble foretatt i Russland, USA og Storbritannia som overbeviste forskerne om at det virkelig var tsarfamilien man hadde funnet, selv om det bestod uenighet om noen enkeltheter.

I følge vitenskapelige undersøkelser foretatt i USA under William Maples ledelse, savnet man levningene etter Anastasia og av hennes bror Aleksej. En annen undersøkelse av levningene, foretatt i Russland, kom derimot frem til konklusjonen at det ikke var Anastasias, men hennes søster Marias levninger som manglet. De to savnede barna ble imidlertid funnet senere og ble identifisert i 2008. Aleksejs og Anastasias levninger hadde genomgått en hard behandling, man hadde forsøkt å brenne dem og ødelegge dem med syre. Dette førte ikke frem, og til slutt ble levningene gravd ned.[9] Etter kommunismens fall fikk Nikolaj II og hans familie den 17. juli 1998 sine kirkelige begravelser i St. Petersburg.

Den 1. oktober 2008 fastslo Russlands høyesterett at mordet på den fratrådte tsar Nikolaj II hadde vært lovstridig.[10]

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Nikolaj II av Russland – stamtavle i tre generasjoner
Nikolaj II av Russland Far:
Aleksander III
Farfar:
Aleksander II
Farfars far:
Nikolaj I
Farfars mor:
Charlotte av Preussen
Farmor:
Maria av Hessen-Darmstadt
Farmors far:
Ludwig II av Hessen-Darmstadt
Farmors mor:
Wilhelmine av Baden
Mor:
Dagmar av Danmark
Morfar:
Christian IX av Danmark
Morfars far:
Wilhelm av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg
Morfars mor:
Luise Caroline av Hessen-Kassel
Mormor:
Louise av Hessen-Kassel
Mormors far:
Wilhelm av Hessen-Kassel
Mormors mor:
Louise Charlotte av Danmark


Forgjenger:
 Aleksander III 
Tsar av Russland
Etterfølger:
 Monarkiet avskaffet 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Russlands siste tsar får oppreisning». VG Nett. 1. oktober 2008. Besøkt 1. oktober 2008. 
  2. ^ http://runeberg.org/nfcc/0762.html
  3. ^ a b Carlquist, Gunnar, red. (1937). Svensk uppslagsbok. Bd 19. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 1145. 
  4. ^ «Nikolaj 2.». Den store danske. Gyldendals. Besøkt 25. januar 2014. 
  5. ^ Max Engman (26. oktober 2010). «Nikolaj II & imperiet som föll». Populär Historia. 
  6. ^ Nikolaus II Aleksandrovitj i Nordisk familjebok (2. utgave, 1913)
  7. ^ a b c Carlquist, Gunnar, red. (1937). Svensk uppslagsbok. Bd 19. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 1146. 
  8. ^ Carlquist, Gunnar, red. (1937). Svensk uppslagsbok. Bd 19. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 1146-47. 
  9. ^ History International: Secrets of the Romanovs
  10. ^ «"Ryska HD: Tsarmorden var olagliga"».  Svenska Dagbladet, 1. oktober 2008]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Nikolaj II av Russland – bilder, video eller lyd