Moskvaprosessene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lev Borisovitsj Kamenev, til venstre, Lenin til høyre, Kamenev var en av de mest fremstående som ble dømt og myrdet etter Moskvaprosessene

Moskvaprosessene er en fellesbetegnelse på tre rettssaker som ble ført i Sovjetunionen mot politiske motstandere av Josef Stalin under den store terroren. Mange av de dømte ble henrettet. Prosessene anses som skueprosesser, hvor dommene og straffene var bestemt på forhånd og offentlig rettferdiggjort gjennom fremtvungede tilståelse. Hensikten med prosessene var å eliminere alle mulige utfordrere til Stalins makt, særlig gamle bolsjeviker med erfaring fra den russiske revolusjonen. De fleste ofrene for prosessene ble anklaget etter artikkel 58 i den sovjetiske straffeloven, for å konspirere med vestlige land om å myrde Stalin og andre sovjetledere, oppdele Sovjetunionen og gjenopprette kapitalismen.

Prosessene ble gjennomført mot tidligere fremtredende maktpersoner i Sovjetunionen i årene 1936 til 1938. De ble satt i verk etter drapet på lederen av kommunistpartiets avdeling i Leningrad, Sergej Kirov. Det var Stalin som sto bak Moskvaprosessene for å konsolidere sin makt over kommunistpartiet. Mange mener også at Stalin sto bak drapet på Kirov, selv om dette ikke er blitt bekreftet etter at de sovjetiske arkivene ble åpnet etter Sovjetunionens sammenbrudd. Om lag 50 personer ble dømt i Moskvaprosessene, de fleste til døden. Blant de dømte var Nikolaj Bukharin, Lev Kamenev, Grigorij Zinovjev, Jurij Pjatakov, Karl Radek og Aleksej Rykov.

Rettssakene ble holdt med internasjonal presse til stede. Blant annet rapporterte den norske forfatteren Nordahl Grieg fra rettssakene, og han gikk svært[trenger referanse] langt i å forsvare Stalins prosesser. I artikkelen «Dramaet i Moskva» (februar 1937) angrep han åtte norske forfattere som kritiserte prosessene. Prosessene utgjorde også grunnlaget for hans roman Ung må verden ennu være. I sin samtid var rettssakene bemerkelsesverdige på grunn av hvor mange tidligere bolsjeviker som kom med innrømmelser både om landsforræderi og konspirasjon. Anklagene og innrømmelsene var uekte[trenger referanse]. Blant annet har filosofen Slavoj Žižek lagt vekt på de psykologiske mekanismene som fikk de anklagede til å innrømme slike uhyrlige anklager.[trenger referanse]