Hjemmebrent

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Finsk hjemmebrentapparat for privat framstilling av brennevin (sprit). Apparatet destillerer en sats (væske av vann, gjær og sukker, korn eller poteter) som gjærer og dermed lager alkoholholdig drikke. Husbrenning er forbudt i følge alkoholloven av 2. juni 1989.

Hjemmebrent, også kalt himkok, hemmbrent, heimbrent eller heimert, refererer i dag til brennevin som er fremstilt utenfor ordinære, lovlige produksjonsanlegg. Navnet henspiller på produksjon hjemme hos privatpersoner, men uttrykket omfatter også ulovlig profesjonell produksjon i større skala.

Lovreguleringer[rediger | rediger kilde]

Rekonstruksjon av destillasjonsapparat for å lage juleakevitt (julbrännvin) i Sverige på 1800-tallet. Hjemmebrenning der ble forbudt i 1855.
«I forbudets dage i Norge 1925», humoristisk postkort med blant annet kanner for hjemmebrent. I Norge var det brennevinsforbud 1916-1927.
Amerikansk politmann ved kollidert bil og kasser med hjemmebrent (moonshine) i 1922 under alkoholforbudet i USA 1920–1933.
Apparat for hjemmebrent (samogon) i landsbyen Areni i Armenia.

Frem til 1750-tallet var hjemmebrenning både tillatt og utbredt i Norge. I 1756 ble det forbudt, da kongen mente at de små kornavlingene man fikk under Den lille istid, måtte brukes til mat og ikke til drikke.[1] Dette første forbudet gjaldt i ca. 40 år, da brenning igjen ble tillatt i byer. I 1816 ble lovligheten utvidet til å omfatte alle brukere og besittere av matrikulert jord, og produksjonen økte vesentlig. Lov av 1.juli 1816 slapp hjemmebrenningen helt fri offisielt, men i praksis hadde den vært fri i årevis og oppmuntret av myndighetene, som mente den tjente til å utnytte kornproduksjonen effektivt.[2] Til overmål vedtok Stortinget samme år importforbud for utenlandsk brennevin.[3] I 1845 kom restriksjoner på hjemmebrenning, og antall destillasjonsanlegg falt raskt fra ca. 10 000 til 40. De som drev videre, var først og fremst fabrikkanlegg. I praksis ble hjemmebrenning i småskala forbudt i Norge med lovbestemmelsene fra 1845, ettersom anleggene måtte ha en minimumsproduksjon på 200 potter (193 liter).[4]

I dag er det forbudt i de fleste land å lage brennevin uten særskilt løyve, selv til eget bruk. I Norge er dette hjemlet i Lov om omsetning av alkoholholdig drikk m.v., der det står at man må ha bevilling for å produsere alkoholholdig drikk. Denne loven gir imidlertid adgang til brygging av øl og vin. Årsakene til at det er straffbart å brenne hjemme ligger i myndighetenes ønske om å regulere konsumet av alkohol, samt at hjemmebrenten kan ha helseskadelige urenheter som kan fanges opp i internkontrollen til profesjonelle destillerier. Sist, men ikke minst har brennevinssalg en fiskal side. Brannfare og eksplosjonsfare er også betydelig.

Hjemmebrenning brukes gjerne som et eksempel på at lovens bokstav er i konflikt med folks rettsfølelse. Mange kjenner noen som brenner hjemme. I noen få land, som New Zealand, har det vært tillatt å brenne hjemme i flere år. I Irland ble hjemmebrent, kalt poteen,[5] sett som en del av opprøret mot de britiske myndighetene, og fikk dermed en politisk dimensjon. Man får nå kjøpt fabrikkprodusert poteen på en del irske flyplasser. Selve brennevinet er av dårlig kvalitet, og det er historikken bak som gjør det til en attraktiv suvenir blant annet for mange irsk-amerikanske turister.

Det engelske ordet for hjemmebrent er moonshine (= måneskinn), som henspiller til produksjon ute i natten, hvor en kun hadde måneskinn som belysning.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt lages hjemmebrent av sats: råstoff som er blandet og satt til gjæring. Mange slags råvarer kan brukes i satsen, men ofte en blanding av vann, sukker og gjær. Det finnes flere spesialproduserte gjærtyper til dette formålet. Ved å bruke spesialgjær vil man kunne få sats av høyere kvalitet, og dermed også mer destillat per liter sats. Satsen destilleres, men ofte med en kvalitet som gir for store mengder fusel og brennevinet renses derfor omhyggelig med kullfilter. Ferdig korrekt hjemmebrent er nesten ren alkohol (95,6 % og lavere). Rester av fusel er forøvrig det som gir karakteristisk smak til forskjellige typer brennevin, og det å kontrollere hva som blir igjen av rester er en omfattende vitenskap.

I nyere tid har hjemmebrent blitt mer raffinert, man kan fjerne mer av fusel-oljene, og dermed forbedret kvaliteten på brennevinet betydelig. Mange hjemmebrennere har lært dette så bra at de lager brennevin som har tilsvarende eller bedre kvalitet enn kommersielt produsert brennevin. Dette skyldes mer raffinerte hjemmebrentapparat som gjør renere «kutt» enn kommersielle destilleri.

Hjemmebrentapparat finnes stort sett i to varianter; Pot, og Reflux. En «Pot-Still» er det minst avanserte apparatet, og består stort sett av et kokekar med en kondenseringsannordning på. Disse apparatene tar med seg store deler av smak og aroma fra satsen, og brukes til å lage konjakk, whisky og annet, smakfullt brennevin.

En mer avansert modell er en «Reflux-Still», som fungerer ved at den kondenserer noe av alkoholdampen i en kolonne fylt med et materiale med stor overflate (kobber-/stålskrubber er mest brukt). Når dampen siver gjennom kolonne-fyllet tar den til seg mer etanol fra væsken som allerede er kondensert..(mange mini destillasjoner.) Dermed blir resultatet sterkere brennevin. De mest populære modellene av disse apparatene er VM og LM, Vapor Management og Liquid Management.

  • VM fungerer ved at man har to kondensatorer, en i toppen av kolonnen, og en som er koblet til kolonnen via et rør med en kran på rett under der kondensatoren i kolonnen begynner. Mengden med reflux bestemmes ved å styre hvor mye damp som kommer over til den andre kondensatoren.
  • LM fungerer ved at man har en stor kondensator, og ventiler som styrer hvor stor mengde av brennevinet som skal returneres til kolonnen.

En annen og forholdsvis ny type apparat som er introdusert på markedet er «plastbrenneren». Navnet kommer av at komponentene i apparatet består i all hovedsak av plast. Destillasjonen foregår, til forskjell fra de klassiske apparatene, etter fordampningsprinnsippet, hvor en varmer satsen opp til en temperatur mellom 45 og 50 grader. Den lave temperaturen gjør at man unngår å få med mye av fuselen som kommer med i større utstrekning ved koking av satsen. På den andre siden vil man ikke få noen skarpe skiller i forhold til det som kommer ut på de forskjellige stadier i prosessen. Alkoholdampen ledes i neste omgang fra oppvarmingsenheten og ut i en lukket beholder hvor dampen kondenseres på overflatene i beholderen, som gjerne har en lavest mulig temperatur. Dette gjør at prosessen ofte utføres utendørs, og da helst på vinterstid. Prosessen er langsom, men til gjengjeld krever den lite tilsyn med hensyn til eksplosjonsfare og diverse «cuts» som bør foretas ved destillasjon med et ordinært kolonne-apparat. I tillegg vil produksjonsmengden på et slikt system, være så begrenset at det ikke vil appellere til de som skulle ønske å tjene penger på illegal salg av sprit.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Moonshine – bilder, video eller lyd

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Torgrim Sørnes; Ondskap; de henrettede i Norge 1815-76 (s. 80), forlaget Schibsted, Oslo 2009, ISBN 978-82-516-2720-7
  2. ^ Torgrim Sørnes; Ondskap; de henrettede i Norge 1815-76 (s. 12)
  3. ^ Torgrim Sørnes; Ondskap; de henrettede i Norge 1815-76 (s. 125)
  4. ^ http://www.ssb.no/magasinet/slik_lever_vi/art-2008-06-04-01.html
  5. ^ http://www.thefreedictionary.com/poteen