Vatslav Nizjinskij

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vatslav Nizjinskij og Anna Pavlova i Le Pavillon d'Armide (1909)

Vatslav Fomitsj Nizjinskij (russisk Вацлав Фомич Нижинский, polsk Wacław Niżyński), (født 12. mars 1890 i Kiev, død 8. april 1950 i London) var en polsk-russisk danser og koreograf, og regnes av mange som den fremste danseren i ballettens historie.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Kiev i en russifisert polsk familie av omreisende dansere. I 1900 begynte han på den keiserlige ballettskolen i St. Petersburg, hvor han utdannet seg hos Nikolaj Legat og Pavel Gerdt. Han debuterte på Marinskij-teateret i St. Petersburg i 1907 i balletten Le Pavillon d’Armide av Mikhail Fokin. Allerede i en alder av 18 år danset han de ledende partier i mange balletter, blant annet Giselle, Svanesjøen, Tornerose, Ivanotschka og Chopiniana ved Marinskij-teateret. Han var partner for de store ballerinaer Matilda Ksjesinskaja, Olga Preobrasjenskaja, Anna Pavlova og Tamara Karsavina.

Fra 1907 til 1911 danset han med fenomenal suksess alle de ledende partier ved Marinskij-teateret i St. Petersburg og Bolsjojteateret i Moskva, hvor han var gjestedanser. Kort etter sin debut ble han stjernedanser hos Djagilev i Ballets Russes, hvor han danset i blant annet Le Spectre de la rose, Petrusjka, Le Dieu bleu, Daphnis et Chloë, Cléopâtre, Narcisse, Le Carnaval og Schéhérezade. I 1909 danset han i kompaniets første sesong i Paris i Mikhail Fokines Les Sylphides, og ble verdensberømt. Han oppnådde raskt status som Europas fremste danser.

I 1912 debuterte Nizjinskij som koreograf med L’après-midi d’un Faune, som grunnet "erotisk dristighet" ble en skandale. Både den og hans moderne og sensuelle koreografier av Jeux og Le sacre de printemps (hvis premiere 1913 i Théâtre de Champs-Elysées i Paris skapte opptøyer blant publikum) er i ettertid blitt sett på som banebrytende.

I 1913 reiste Ballets Russes på turné til Sør-Amerika, og i Buenos Aires giftet Nizjinskij seg med den ungarske grevinnen Romola de Pulszky-Lubocy-Cselfalva. Dette fikk Djagilev til å fjerne ham fra dansekompaniet da han kom tilbake til Europa. Etter skillet med Ballets Russes opptredet Nisjinskij med sitt eget kompani i London, Madrid, Wien, Budapest og USA. Samarbeidet med Djagilev ble forsøkt gjenopptatt i 1916, da Nisjinskij koreograferte og danset i Till Eulenspiegel for Ballets Russes. Frem til 1917 hadde Nizjinskij opptredet over hele Europa, i USA og i Sør-Amerika. Han ble kalt "le dieu de la danse" (Dansens Gud).

I 1919, i en alder av 29 år, gjorde et nervesammenbrudd (som ble diagnostisert som schizofreni) slutt på hans eventyrlige dansekarriere. Resten av livet tilbrakte han i ulike sanatorier og sykehus og skrev dessuten en dagbok. Han døde i 1950 og ble gravlagt på Montmartre i Paris.

Nizjinskij var den fremste danseren i sin epoke, med en fremragende teknikk, dansekvalitet og hittil ukjent ekspressivitet, som kunne oppnå en perfekt og fullstendig innlevelse i den utøvde rollen. Nisjinskij ble spesielt kjent for sine hopp. Han kunne hoppe høyt og lett uten å ta noe synlig fart på forhånd. Han var også en av datidens få mannlige dansere som kunne danse en pointe (på tåspiss). Hans kraftfulle, men likevel grasiøse teknikk - hans usedvanlige hopp, virtuositet og dramatiske uttrykk gjorde ham til en legende mens han ennå var i virksomhet, og han har siden vært forbilde for mange ballettdansere.

Han ble begravet på cimetière de Montmartre i Paris.