Den russiske revolusjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Lenin, lederen av oktoberrevolusjonen

Den russiske revolusjonen i 1917 var en politisk bevegelse i Russland som endte med at den provisoriske regjeringen som hadde erstattet tsaren, ble kastet. Den førte til opprettelsen av Sovjetunionen som varte til 1991. Revolusjonen hadde to forskjellige faser. Den første var Februarrevolusjonen, som fjernet Tsar Nikolai II av Russland, den siste tsaren, og som forsøkte å opprette en liberal republikk. Den andre fasen var Oktoberrevolusjonen, der kommunistene(de røde) tok makten fra den provisoriske regjeringen (de hvite). Denne revolusjonen var inspirert og etterhvert kontrollert av Vladimir Lenins Bolsjevik-parti, og hans høyre hånd Lev Trotskij. Mens mange historiske begivenheter fant sted i Moskva og St. Petersburg var det også en bred bevegelse på landsbygda der bønder beslagla og omfordelte landområdene.

[rediger] Februar-revolusjonen

Dumaen, den russiske nasjonalforsamlingen i Petrograd, bestod av mange rike personer og fyrster. Folket demonstrerte med krav om Tsarens avgang og om at det skulle dannes en ny regjering. Februar-revolusjonen skjedde nesten med en gang, da folk i Petrograd protesterte mot Tsarens regime på grunn av matmangel i byen. Det var også stor misnøye med Russlands engasjement i første verdenskrig. Da protestene steg startet forskjellige politiske reformister, både liberale og radikale venstreorienterte, å koordinere aktiviteter. Soldater ble satt inn mot folket.

I februar ble opprørerene voldelige da et stort antall innbyggere gjorde opprør mot politi og soldater. Det var først da soldatene som ble satt inn i Petrograd slo seg sammen med protestantene det utviklet seg til en revolusjon. Flere soldater fra frontene ble satt inn, men disse sluttet seg også til demonstrantene. Ingen støttet landets styre. Dette resulterte i at Tsar Nikolai II trakk seg, og makten ble overført nesten uten blodspill. En ny regjering ble middlertidig utnevnt av Dumaen fram til det neste valget i Russland. Mellom februar og oktober prøvde flere revolusjonister å utløse videre revolusjon. Det ble innført ny grunnlov og demokrati. Dermed ble det tillatt å holde politiske møter og diskusjoner, noe som resulterte i større ytringsfrihet, så folk kunne si det de mente.

Arbeiderne streiket og samlet seg i «sovjeter», der de diskuterte og sa det de selv mente. Soldater og bønder dannet også «sovjeter». Sovjetene fikk etterhvert mer og mer makt og hadde tilslutt mer tillit fra folket enn det styresmaktene hadde. Færre hørte på Dumaen.

Likevel eide store godseiere og fabrikkeiere mesteparten av rikdommen i Russland og folket levde fremdeles i hungersnød og fattigdom.

Vladimir Iljitsj Uljanov, eller Lenin, ble smuglet inn i Russland ved hjelp av tyskerne. De hadde håpet at Lenin skulle skape revolusjon i Russland, slik at Russland skulle trekke seg ut av krigen.

[rediger] Oktober-revolusjonen

Russlands siste tsar, Nikolai II. Den russiske revolusjonen førte til Romanovenes fall

Oktoberrevolusjonen ble ledet av Lenin og var basert på idéene til Karl Marx. Den markerte starten på kommunismens spredning i det 20. århundre. Den var mindre sporadisk enn februarrevolusjonen og oppstod som resultat av bevisst planlegging og koordinering for å oppnå revolusjon. 7. november 1917 ledet Vladimir Lenin sine venstreorienterte revolusjonære i et opprør. (Russland brukte den julianske kalenderen fram til 1918, derfor var datoen 25. oktober lokalt.) Oktoberrevolusjonen erstattet den ferske demokratiske regjeringen med en kommunistisk fra Bolsjevikpartiet. Selv om mange bolsjeviker (som Lev Trotskij) støttet et sovjetisk demokrati, ble det «reform fra toppen»-modellen som ble brukt etter at Lenin døde og Stalin tok kontroll over Sovjetunionen. Trotskij og hans tilhengere ble forfulgt og til slutt fengslet eller drept i likhet med et antall andre kommunister med demokratiske tanker.