Venezuela

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 7°N 66°V

República Bolivariana de Venezuela
Den bolivariske republikken Venezuela

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen

Kart over República Bolivariana de Venezuela

Innbyggernavn Venezuelaner, venezuelansk
Hovedstad Caracas
Tidssone UTC-4:30
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 33
912 050[a] km²
0,3 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 45
27 223 228[b]
Bef.tetthet 29,85 innb./km²
HDI 0,735 (rangert som nr. 75)
Styreform Forbundsrepublikk
President Nicolás Maduro
Offisielt språk Spansk
Uavhengighet fra Spania
5. juli 1811
Valuta Venezuelansk bolívar (VEF)
Nasjonaldag 5. juli
Nasjonalsang «Gloria al bravo pueblo»
ISO 3166-kode VE
Toppnivådomene .ve
Kart over Den bolivariske republikken Venezuela
Kart over Den bolivariske republikken Venezuela

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Republikken Venezuela er et land i Sør-Amerika. Venezuela grenser til Guyana, Brasil og Colombia. Utenfor den venezuelanske kysten finner man også øyene Aruba, Curaçao, Bonaire og Trinidad og Tobago.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Venezuela har mange ulike landskapstyper. I nordvest samt langs den karibiske kysten i nord ligger en forlengelse av Andesfjellene, hvor det høyeste punktet er Pico Bolivar som rager 5007 moh. I nordvest finnes også lavsletter rundt Maracaibosjøen samt rundt Venezuelagolfen. Midt i landet ligger store sletteområder kjent som «llanos» som strekker seg fra grensen mot Colombia og til elvedeltaet av Orinoco. Sør i landet ligger de forrevne Guianahøyslettene, med flere tepuier. Fra en av tepuiene faller Salto Angel, som er verdens høyeste foss.

Klimaet er tropisk og generelt varmt og fuktig. På høyslettene kan temperaturen og fuktigheten være mer moderat.

Hovedstaden Caracas er den største byen i landet. Andre større byer er Maracaibo, Barquisimeto, Valencia, Maracay og Ciudad Guayana.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Venezuelas befolkning ulike aner. Ifølge 2011 folketellingen er 46% av befolkningen mestiser, 42% er hvite, 2,8% av afrikansk avstamning og 1% tilhører ulike indianerstammer.[1]

Colonia Tovar Grunnlagt i 1843 av katolske immigranter fra Tyskland.

I kolonitiden og fram til etter den andre verdenskrig flyttet mange europeiske immigranter til Venezuela fra Kanariøyene,[2], noe som har satt spor f.eks. i landets skikker og mattradisjoner.[trenger referanse] Med etableringen av oljeindustrien i det 20. århundre kom en rekke personer fra USA, og senere under krigen imigranter fra en rekke steder, inkludert Europa, Midtøsten og Kina. Mellom 1900 og 1958 emigrerte mer enn en million personer fra Europa til Venezuela.

Stefanía Fernández fra Venezuela var Miss Universe i 2009

I tillegg har landet mange innvandrere fra Colombia, først som følge av økonomiske oppgangstider og senere på grunn av borgerkrigen i landet.[3] Mellom 500 000 og en million ulovlige immigranter anslås å bo i landet.[4]

96 % av befolkningen er katolikker.

Historie[rediger | rediger kilde]

Venezuela ble den første permanente spanske kolonien i Sør-Amerika i 1522. Mesteparten av det nåværende Venezuela ble senere lagt under visekongedømmet Ny-Granada. Etter flere mislykkede opprørsforsøk ble landet til slutt selvstendig fra Spania i 1821, under ledelse av landets store sønn Simón Bolívar. Etter selvstendigheten inngikk Venezuela i føderasjonen Gran Colombia sammen med Colombia, Panama og Ecuador til 1830, da Venezuela brøt ut og ble en selvstendig republikk.

Karakteristisk for Venezuelas historie på 1800-tallet og tidlig 1900-tallet var politisk ustabile regjeringer, skiftende diktaturer og revolusjonær uro. Etter at militæret trakk seg ut av politikken i 1958, har de to sentrumspartiene Acción Democrática og COPEI vekslet på å sitte med makten. De to partiene inngikk i 1958 en pakt som skulle sikre at ingen andre partier slapp til, den såkalte Punto Fijo-pakten. Under Punto Fijo-epoken, som varte frem til valget i 1998, var "forsvinninger" av opposisjonelle vanlig i Venezuela. De dominerende mediene støttet nesten uten unntak de to etablerte partiene, og var i hovedsak kontrollert av to velstående familier med intime bånd seg imellom.

En sentral hendelse i nyere venezuelansk historie er Caracazo-massakren (1989). Massakren ble satt i gang da politi og militære gikk til angrep på demonstranter som krevde stopp i nyliberalistiske reformer innført under president Carlos Andrés Pérez. Flere tusen demonstranter ble drept, og hendelsen har blitt omtalt som en «kapitalismens Himmelske freds plass» i Latin-Amerika.[trenger referanse] President Pérez ble siden stilt for riksrett, og avsatt for korrupsjon.

I 1992 forsøkte MBR-200 (Movimiento Bolivariano Revolucionario 200) å ta makten. Opprøret ble begrunnet med at de demokratiske kanaler for endring var stengt, og blir omtalt som et mislykket kupp av dets motstandere og som et forsøk på revolusjon av dets tilhengere. MBR-200 hadde Venezuelas frigjøringshelt Simon Bolivar som symbol, og mobiliserte mot korrupsjonen under regimet til Carlos Andres Perez. Da opprøret feilet fikk Hugo Chavez slippe til på TV for å be sine tilhengere om å avslutte kamphandlingene. Han sa at opprøret bare hadde feilet "por ahora", "for nå", et sitat som siden har gått inn i venezuelansk historie.

President Hugo Chávez (1999 - 2013)[rediger | rediger kilde]

Hugo Chávez, som stod bak et mislykket militærkupp mot den folkevalgte sosialdemokratiske presidenten Carlos Andrés Pérez i 1992, ble valgt til president i 1998 med 80 % oppslutning. Et av de viktigste kravene fra hans politiske bevegelse var å få slutt på Punto Fijo-regimet. Utviklingen etter at Chávez overtok makten har i følge Human Rights Watch vært preget av autoritært styresett, undergraving av demokratiet, demokratiske institusjoner og rettsvesenet, konsentrering av all makt i presidentens hender, forfølgelse av opposisjonelle og frie medier og brudd på menneskerettighetene.[5] I Demokrati-indeksen i 2011 ble Chávez' Venezuela kategorisert som et hybridregime og dermed som ikke demokratisk.[6]

I 2002 ble Chávez-styret utsatt for et mislykket kupp etter at opptøyer rammet hovedstaden Caracas. Det venezuelanske militæret annonserte Chávez' avgang på nasjonalt fjernsyn og inviterte en lokal næringslivsleder til å bli interimpresident. Etter noen få timer hadde de avskaffet parlamentet og gjort store forandringer i grunnloven. Den venezuelanske regjeringen mener at kuppet hadde støtte fra USA. Mindre enn 48 timer senere, etter press fra Chávez-tilhengere, ble militæret lojale mot folket. Etter en stund gjeninnsatte lojale militæroffiserer Chávez som president. Chávez døde i embetet den 3. mars 2013.[7][8][9]

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Hugo Chávez var Venezuelas president fra 1999 til sin død i 2013.

Den nye grunnloven av 1999 i Venezuela lovfester direkte og deltakende demokrati. Hva som ligger i dette finnes det ulike tolkninger av. Men regjeringen i Venezuela har i flere år vist interesse for den sveitsiske modellen med direkte folkeavstemninger og skal få hjelp av sveitsiske jurister og Insituttet for føderalisme i Freiburg til å konkretisere en liknende modell i Venezuela, i følge det spanskspråklige nettstedet Swissinfo.[10]

Små kommuneråd etablert av innbyggerne innenfor et område har blitt populært i Venezuela etter at regjeringen la til rette for dette og det finnes nå 18 000 slike råd.[11] Her bestemmer innbyggerne direkte over hvordan kommunerådets budsjett skal brukes.

I desember 2005 stemte omkring 20 % av de stemmeberettigede i Venezuela under valget av ny nasjonalforsamling, La Asamblea. Opposisjonen i landet boikottet valget som følge av stor mistillit til hvordan tidligere valg har foregått. Dette førte til at Chávez' parti MVR, og de partiene som støtter han, fikk alle plassene i La Asamblea. Mange mener at den lave valgdeltakelsen gjør at valget ikke kan regnes som legitimt. Chavez-tilhengere viser i denne sammenheng til at valg til nasjonalforsamlingen tradisjonelt har hatt svært lav deltakelse i Venezuela, sammenliknet med presidentvalg. I 1998 fikk for eksempel sentrumspartiet Accion Democractica kontroll over kongressen med stemmene fra bare 11,24 % av landets stemmeberettigede uten at det i nevneverdig grad ble stilt spørsmål ved valgets legitimitet.[12]

Chávez vant på ny presidentvalget i desember 2006 foran Manuel Rosales. I februar 2007 ble «La Ley Habilitante» gjennomført. Dette betyr at nasjonalforsamlingen har gitt fra seg makten sin til Chávez i 18 måneder innenfor en rekke bestemte lovområder. Denne typen fullmakter er vanlige i land med presidentbasert demokrati og har blitt brukt blant annet i USA («Fast Track»-lovene) og i Peru hvor Alan Garcia nylig fikk utvidede fullmakter innenfor 9 spesifiserte områder. Liknende fullmakter har blitt gitt Hugo Chavez og tidligere presidenter ved flere anledninger. Alle lover som vedtas i Venezuela kan bli tatt opp til folkeavstemning dersom 5 % av de stemmeberettigede krever det.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Venezuelas delstater

Venezuela er inndelt i 23 delstater (estados), et hovedstadsdistrikt (Distrito Capital) og et føderalt område (Dependencia Federal):

Amazonas, Anzoátegui, Apure, Aragua, Barinas, Bolívar, Carabobo, Cojedes, Delta Amacuro, Falcón, Dependencia Federal, Distrito Capital, Guárico, Lara, Mérida, Miranda, Monagas, Nueva Esparta, Portuguesa, Sucre, Táchira, Trujillo, Vargas, Yaracuy, Zulia

Forsvars- og utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

I april 2006 ankom de første MI-17-helikopterene som Venezuela har kjøpt fra Russland. I alt skal 33 kamphelikoptere leveres.

I mai 2006 innførte USA et forbud mot eksport av våpen til landet. Avgjørelsen ble tatt pga «manglende støtte til krigen mot terror». Dette fulgte opp en amerikansk stopp på en eksport av deler til F-16-fly fra Brasil i januar. Chavez reagerte på dette med å true med å kjøpe fly fra Russland eller Kina. Chavez truet også med å selge landets amerikanske jagerfly til Cuba eller Kina.

Tidlig i juni 2006 ankom den første leveransen av russiske våpen til Venezuela. 33 000 av totalt 100 000 Kalashnikov-gevær. USA uttalte at dette er med på å destabilisere regionen. Venezuela planlegger også lisens-bygging av Kalashnikov.

Norsk presse har meldt at Venezuela leder an i et rustningskappløp i regionen. Venezuelas bruk av økonomiske midler til militær virksomhet har imidlertid gått ned både om man ser på relative tall (i forhold til BNP) og i absolutte tall siden Chavez kom til makten.[13]

Våren 2007 ble det meldt i norsk og internasjonal presse at Venezuela planla et større kjøp av ubåter fra Russland. Venezuelanske myndigheter har imidlertid avvist meldingene.[14]

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Venezuela er svært økonomisk avhengig av petroleumssektoren, som står for om lag en tredjedel av BNP og 80 % av eksportinntektene. På begynnelsen av 2000-tallet gjorde ustabile innenriksforhold, med blant annet kuppforsøk, at økonomien ble svekket. Dette kulminerte i en to måneder lang streik i oljeindustrien ved årsskiftet 200203.

Landet er preget av store forskjeller i inntekt og av at store deler av befolkningen er fattig. Både Verdensbanken og Det nasjonale statistikkinstituttet (INE) er enige om at landet har redusert fattigdommen substansielt de siste årene, selv om man er uenig om nøyaktig hvor stor reduksjonen har vært målt i prosent. Verdensbanken uttalte nylig at «Venezuela har oppnådde betydelige forbedringer i sin kamp mot fattigdom».[15]

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 181,9 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) 08,9 % Q2 2007, The Economist nov 2007
Industriproduksjon 14,1 % Jul 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser 15,3 % Sep 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd 11,05 % Q2 2007, The Economist nov 2007
Børsindeks 1.jan-7.mai 2008 +0,5 % The Economist mai 2008
Arbeidsløshet 2003 17,0 % 2003, UN Statistics (unstats.un.org)
Arbeidsløshet 2007 8,4 % Q2 2007, The Economist nov 2007
Handelsbalanse 23,8 mrd $ Q2 2007, The Economist nov 2007
Betalingsbalanse 20,4 mrd $ 7,2% Q2 2007, The Economist nov 2007
Budsjettbalanse -2,6 % 2007, The Economist nov 2007
BNP per innb 4.949 US$ 2005, UNDP Database

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Korrupsjonen og kriminaliteten har eksplodert i Venezuela under Chavez' styre. Caracas er nå verdens farligste by når det gjelder voldelig kriminalitet. Ifølge FNs statistikker er forekomsten av våpenrelaterte forbrytelser høyere her enn noe annet sted på planeten. Venezuela, med en befolkning på 26 millioner, har i gjennomsnitt rundt 10 000 drap hvert år, med 37 drap pr. 100 000 innbyggere. For å sammenligne har Norge rundt 40 drap pr. år, med en befolkning på snart 5 millioner. Det er således 50 ganger større sjanse for å bli myrdet i Venezuela enn i Norge.

Kritikere anslår at en del av denne økte kriminaliteten skyldes Chavez' aggressive retorikk overfor de velstående; det oppfattes blant visse deler av befolkningen som at presidenten mener det er legitimt for fattige mennesker å livnære seg gjennom kriminalitet mot rike mennesker.

Massemedia[rediger | rediger kilde]

En ordning med pressestøtte til lokalbaserte og uavhengige medier har bidratt til flere lokale tv- og radiokanaler. Antallet tv-kanaler har økt fra 30 til 78 siden Chavez kom til makten og antallet radiokanaler har økt fra 368 til 617.[16] Dette har gitt Hugo Chavez' flere støttespillere i media da mange av de nye kanalene stiller seg positive til regjeringens arbeid. Når det gjelder de riksdekkende tv- og radiokanalene dominerer imidlertid fortsatt opposisjonen.

Det finnes over hundre aviser i Venezuela. De fleste av disse står åpent i opposisjon til landets regjering, men styrken i kritikken kan variere.

Våren 2007 oppstod det konflikt i forbindelse med venezuelanske statens ikke-fornyelse av konsesjonen til den populære tv-kanalen RCTV til å sende på det nasjonale bakkenettet. Deler av opposisjonen oppfatter dette som et forsøk på sensur. Regjeringen viser til kanalens mange brudd på sendevilkårene, herunder aktiv deltakelse i statskuppet i 2002, manglende skattebetaling, visning av tobakksreklame, samt vold og pornografi mellom tidspunkt på døgnet når dette ikke er lov. President Chavez har også påstått at kanalen skal ha spredt homofobe holdninger.[17] RCTV vil sende videre på kabel,[18] i tillegg til at kanalen sender på Internett og satellitt.

Internasjonalt har en rekke organisasjoner reagert på beslutningen om å ikke fornye konsesjonen til RCTV. Amnesty international[19] Reportere uten grenser[20] og Human Rights Watch[21] har reagert på avgjørelsen til myndighetene, og kaller det et brudd på ytringsfriheten.

Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) sin generalsekretær har imidlertid uttalt at beslutningen ikke representerer noen trussel mot demokratiet i Venezuela[22]« og flere presidenter i regionen, herunder Brasils president Luiz Ignacio Lula da Silva, har tatt beslutningen i forsvar. Lula betegnet beslutningen som en demokratisk handling. «The decision to not renew the license is just as democratic as giving it (the license). I don't know why there is any difference between two democratic acts», skal Lula ha sagt til den brasilianske storavisen Folha de Sao Paulo.[23]

Tv-kanalen som tar over RCTVs gamle frekvens på bakkenettet heter TVes. I følge regjeringen skal dette være en offentlig tjeneste-kanal etter «europeisk modell», hvor alle kan sende inn programmer.[24] Myndighetene har også uttalt at «vi ville ikke være så dumme at vi gjorde TVes til en kopi av [statskanalen] VTV»[25] og understreket at den nye kanalen vil være pluralistisk og inkluderende.

Som en del av sin media-strategi har også regjeringen valgt å bygge ut gratis internettkaféer i fattigstrøk. Tilhengere av Hugo Chavez bruker gjerne dette som et eksempel på regjeringens demokratiske karakter, da mange undertrykkende regimer ser på Internett som en trussel.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://es.wikipedia.org/wiki/Etnograf%C3%ADa_de_Venezuela
  2. ^ «The Spanish of the Canary Islands». 
  3. ^ «World Refugee Survey 2008». U.S. Committee for Refugees and Immigrants. 19. juni 2008. 
  4. ^ Venezuela – Population, Library of Congress
  5. ^ Venezuela: Chávez’s Authoritarian Legacy, Human Rights Watch
  6. ^ Democracy Index 2011, Economist Intelligence Unit
  7. ^ «President Hugo Chavez er død». Aftenposten. 5. mars 2013. Besøkt 5. mars 2013. 
  8. ^ Cawthorne, Andrew (5. mars 2013). «Venezuela's Hugo Chavez dies from cancer: VP». Reuters. Besøkt 5. mars 2013. 
  9. ^ «Venezuela's Hugo Chavez dies aged 58». BBC News. 5. mars 2013. Besøkt 5. mars 2013. 
  10. ^ Chávez, interesado en la democracia suiza, 19. juni 2007
  11. ^ Communal power versus capitalism in Venezuela, 5. juni 2007
  12. ^ The Facts About Venezuela's Parliamentary Elections, 12. desember 2005
  13. ^ Venezuelan military spending – busting another anti-Chavez myth, 12. juni 2007
  14. ^ Venezuelan Defense Minister Denies Submarine Purchase, 15. juni 2007
  15. ^ Strengthens National Health System, Marks Advance in Fight Against Poverty, 4. mars 2010
  16. ^ Big Cooperative Push in Venezuela, 21. august 2006
  17. ^ RCTV, el caso
  18. ^ Rallies as Venezuelan TV closes
  19. ^ Venezuela: Globovisión attack must be urgently investigated and journalists protected, 4. august 2009
  20. ^ In «cure worse than cold», Globovisión waits to be stripped of broadcast frequency
  21. ^ Venezuela Events of 2009
  22. ^ OAS Secretary General Assures Venezuelan Democracy is Not Threatened
  23. ^ Chavez Thanks Brazil’s President for Defending Venezuelan Government
  24. ^ Telecom Minister: New Channel Will Be First True Public TV in Venezuela
  25. ^ Zero Hour for Venezuela's RCTV

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Holmqvist, Kalle: Venezuela och drömmen om ett nytt Amerika (Murbruk förlag), 2006. ISBN 91-976360-0-2 (svensk)
  • Goumbri, Olivia Burlingame: Venezuela Reader: The Building of a People's Democracy ISBN 0-918346-35-5 (engelsk)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]