Venezuela
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| República Bolivariana de Venezuela Den bolivariske republikken Venezuela |
|
 |
 |
| Flagg | Riksvåpen |
 |
|
| Offisielle språk: | Spansk |
| Hovedstad: | Caracas |
| Styreform: | Forbundsrepublikk Hugo Chávez |
| Areal: Totalt Herav vann |
Rangert som nr. 32 912 050 km² 0,3 % |
| Befolkning: Totalt (2002) Tetthet |
Rangert som nr. 43 24 287 670 27/km² |
| HDI: | 0,792 (rangert som nr. 74) |
| Uavhengighet fra: | Spania 5. juli 1811 |
| Valuta: | Venezuelansk bolívar |
| Tidssone: | UTC -4:30 |
| Nasjonaldag: | 5. juli |
| Nasjonalsang: | «Gloria al bravo pueblo» |
| Toppnivådomene: | .ve |
Kart over Venezuela: |
|
Republikken Venezuela er et land i Sør-Amerika. Venezuela grenser til Guyana, Brasil og Colombia. Utenfor den venezuelanske kysten finner man også øyene Aruba, De nederlandske Antillene og Trinidad og Tobago.
Innhold |
[rediger] Historie
Venezuela var den første permanente spanske kolonien i Sør-Amerika i 1522. Mesteparten av det nåværende Venezuela ble senere lagt under visekongedømmet Ny Granada. Etter flere mislykkede opprørsforsøk ble landet til slutt selvstendig fra Spania i 1821 under ledelse av landets store sønn Simón Bolívar. Etter selvstendigheten inngikk Venezuela i føderasjonen Gran Colombia sammen med Colombia, Panama og Ecuador til 1830, da Venezuela brøt ut og ble en selvstendig republikk.
Karakteristisk for Venezuelas historie på 1800-tallet og tidlig 1900-tallet var politisk ustabile regjeringer, skiftende diktaturer og revolusjonær uro. Etter at militæret trakk seg ut av politikken i 1958 har Venezuela har de to sentrumspartiene Accion Democratica og COPEI vekslet på å sitte med makten. De to partiene inngikk i 1958 en pakt som skulle sikre at ingen andre partier slapp til, den såkalte Punto Fijo-pakten. Under Punto Fijo-epoken, som varte frem til valget i 1998, var "forsvinninger" av opposisjonelle vanlig i Venezuela. De dominerende mediene støttet nesten uten unntak de to etablerte partiene og var i hovedsak kontrollert av to velstående familier med intime bånd seg imellom.
En sentral hendelse i nyere venezuelansk historie er Caracazo-massakren (1989). Massakren ble satt i gang da politi og militære gikk til angrep på demonstranter som krevde stopp i nyliberalistiske reformer innført under president Carlos Andres Perez. Flere tusen demonstranter ble drept og hendelsen har blitt omtalt som en "kapitalismens Himmelske freds plass" i Latin-Amerika. President Perez ble siden stilt for riksrett og avsatt for korrupsjon.
I 1992 forsøkte MBR-200 (Movimiento Bolivariano Revolucionario 200) å ta makten. Opprøret ble begrunnet med at de demokratiske kanaler for endring var stengt og blir omtalt som et mislykket kupp av dets motstandere og som et forsøk på revolusjon av dets tilhengere. MBR-200 hadde Venezuelas frigjøringshelt Simon Bolivar som symbol og mobiliserte mot korrupsjonen under regimet til Carlos Andres Perez. Da opprøret feilet fikk Hugo Chavez slippe til på tv for å be sine tilhengere om å avslutte kamphandlingene. Han sa at opprøret bare hadde feilet "por ahora", "for nå", et sitat som siden har gått inn i venezuelansk historie.
[rediger] President Hugo Chávez (1999 -
Hugo Chávez ble valgt til president i 1999 med 80 % oppslutning, Et av de viktigste kravene fra hans politiske bevegelse var å få slutt på Punto Fijo-regimet. I 2002 ble hans styre utsatt for et mislykket kupp etter at opptøyer rammet hovedstaden Caracas. Det venezuelanske militæret annonserte Chávez' avgang på nasjonalt fjernsyn og inviterte en lokal næringslivsleder til å bli interimpresident. Etter noen få timer hadde de avskaffet parlamentet og gjort store forandinger i grunnloven. Den venezuelanske regjeringen mener at kuppet hadde støtte fra USA. Lojale militæroffiserer gjeninnsatte Chávez som president mindre enn 48 timer senere.
Demokrati og kontroverser i Venezuela
Den nye grunnloven av 1999 i Venezuela lovfester direkte og deltakende demokrati. Hva som ligger i dette finnes det ulike tolkninger av. Men regjeringen i Venezuela har i flere år vist interesse for den sveitsiske modellen med direkte folkeavstemninger og skal få hjelp av sveitsiske jurister og Insituttet for føderalisme i Freiburg til å konkretisere en liknende modell i Venezuela, i følge det spanskspråklige nettstedet Swissinfo.
Små kommuneråd etablert av innbyggerne innenfor et område har blitt populært i Venezuela etter at regjeringen la til rette for dette og det finnes nå 18 000 slike råd. [2] Her bestemmer innbyggerne direkte over hvordan kommunerådets budsjett skal brukes.
I desember 2005 stemte omkring 20 % av de stemmeberettigede i Venezuela under valget av ny nasjonalforsamling, La Asamblea. Opposisjonen i landet boikottet valget som følge av stor mistillit til hvordan tidligere valg har foregått. Dette førte til at Chávez´parti MVR, og de partiene som støtter han, fikk alle plassene i La Asamblea. Mange mener at den lave valgdeltakelsen gjør at valget ikke kan regnes som legitimt. Chavez-tilhengere viser i denne sammenheng til at valg til nasjonalforsamlingen tradisjonelt har hatt svært lav deltakelse i Venezuela, sammenliknet med presidentvalg. I 1998 fikk f.eks. sentrumspartiet Accion Democractica kontroll over kongressen med stemmene fra bare 11,24 % av landets stemmeberettigede uten at det i nevneverdig grad ble stilt spørsmål ved valgets legitimitet. [3]
Chávez vant på ny presidentvalget i desember 2006 foran Manuel Rosales. I februar 2007 ble «La Ley Habilitante» gjennomført. Dette betyr at nasjonalforsamlingen har gitt fra seg makten sin til Chávez i 18 måneder innenfor en rekke bestemte lovområder. Denne typen fullmakter er vanlige i land med presidentbasert demokrati og har blitt brukt bl.a. i USA ("Fast Track"-lovene) og i Peru hvor Alan Garcia nylig fikk utvidede fullmakter innenfor 9 spesifiserte områder. Liknende fullmakter har blitt gitt Hugo Chavez og tidligere presidenter ved flere anledninger. Alle lover som vedtas i Venezuela kan bli tatt opp til folkeavstemning dersom 5 % av de stemmeberettigede krever det.
Media i Venezuela
En ordning med pressestøtte til lokalbaserte og uavhengige medier har bidratt til flere lokale tv- og radiokanaler. Antallet tv-kanaler har økt fra 30 til 78 siden Chavez kom til makten og antallet radiokanaler har økt fra 368 til 617. [4]. Dette har gitt Hugo Chavez' flere støttespillere i media da mange av de nye kanalene stiller seg positive til regjeringens arbeid. Når det gjelder de riksdekkende tv- og radiokanalene dominerer imidlertid fortsatt opposisjonen.
Det finnes over hundre aviser i Venezuela. De fleste av disse står åpent i opposisjon til landets regjering, men styrken i kritikken kan variere.
Våren 2007 oppstod det konflikt i forbindelse med venezuelanske statens ikke-fornyelse av konsesjonen til den populære tv-kanalen RCTV til å sende på det nasjonale bakkenettet. Deler av opposisjonen oppfatter dette som et forsøk på sensur. Regjeringen viser til kanalens mange brudd på sendevilkårene, herunder aktiv deltakelse i statskuppet i 2002, manglende skattebetaling, visning av tobakksreklame, samt vold og pornografi mellom tidspunkt på døgnet når dette ikke er lov. President Chavez har også lagt vekt på at kanalen skal ha spredt homofobe holdninger.[5]. RCTV vil sende videre på kabel [6], i tillegg til at kanalen sender på Internett og satellitt.
Internasjonalt har en rekke organisasjoner reagert på beslutningen om å ikke fornye konsesjonen til RCTV. Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) sin generalsekretær har imidlertid uttalt at beslutningen ikke representerer noen trussel mot demokratiet i Venezuela [7] og flere presidenter i regionen, herunder Brasils president Luiz Ignacio Lula da Silva, har tatt beslutningen i forsvar. Lula betegnet beslutningen som en demokratisk handling. "The decision to not renew the license is just as democratic as giving it (the license). I don't know why there is any difference between two democratic acts", skal Lula ha sagt til den brasilianske storavisen Folha de Sao Paulo. [8]
Tv-kanalen som tar over RCTVs gamle frekvens på bakkenettet heter TVes. I følge regjeringen skal dette være en "Public Service" tv-kanal etter "europeisk modell", hvor alle kan sende inn programmer. [9] Myndighetene har også uttalt at "vi ville ikke være så dumme at vi gjorde TVes til en kopi av [statskanalen] VTV" [10] og understreket at den nye kanalen vil være pluralistisk og inkluderende.
Som en del av sin mediestrategi har også regjeringen valgt å bygge ut gratis internettkaféer i fattigstrøk. Tilhengere av Hugo Chavez bruker gjerne dette som et eksempel på regjeringens demokratiske karakter, da mange undertrykkende regimer ser på Internett som en trussel. [11][12]
Venezuela fornyer forsvaret
I april 2006 ankom dei første MI-17-helikopterene som Venezuela har kjøpt fra Russland. I alt skal 33 kamphelikoptere leveres.
I mai 2006 innførte USA et forbud mot eksport av våpen til landet. Avgjørelsen ble tatt pga «manglende støtte til krigen mot terror». Dette fulgte opp en amerikansk stopp på en eksport av deler til F-16-fly fra Brasil i januar. Chavez reagerte på dette med å true med å kjøpe fly fra Russland eller Kina. Chavez truet også med å selge landets amerikanske jagerfly til Cuba eller Kina.
Tidlig i juni 2006 ankom den første leveransen av russiske våpen til Venezuela. 33 000 av totalt 100 000 Kalashnikov-gevær. USA uttalte at dette er med på å destabilisere regionen. Venezuela planlegger også lisens-bygging av Kalashnikov.
Norsk presse har meldt at Venezuela leder an i et rustningskappløp i regionen. Venezuelas bruk av økonomiske midler til militær virksomhet har imidlertid gått ned både om man ser på relative tall (i forhold til BNP) og i absolutte tall siden Chavez kom til makten.[13]
Våren 2007 ble det meldt i norsk og internasjonal presse at Venezuela planla et større kjøp av ubåter fra Russland. Venezuelanske myndigheter har imidlertid avvist meldingene. [14]
Religion:
96 prosent av befolkningen har katolisme til religion.
[rediger] Administrativ inndeling
Venezuela er inndelt i 23 delstater (estados), et hovedstadsdistrikt (Distrito Capital) og et føderalt område (Dependencia Federal):
Amazonas, Anzoátegui, Apure, Aragua, Barinas, Bolívar, Carabobo, Cojedes, Delta Amacuro, Falcón, Dependencia Federal, Distrito Capital, Guárico, Lara, Mérida, Miranda, Monagas, Nueva Esparta, Portuguesa, Sucre, Táchira, Trujillo, Vargas, Yaracuy, Zulia
[rediger] Geografi
Venezuela har mange ulike landskapstyper. I nordvest samt langs den karibiske kysten i nord ligger en forlengelse av Andesfjellene, hvor det høyeste punktet er Pico Bolivar som rager 5007 m.o.h. I nordvest finnes også lavsletter rundt Maracaibosjøen samt rundt Venezuelagolfen. Midt i landet ligger store sletteområder kjent som "llanos" som strekker seg fra grensen mot Colombia og til elvedeltaet av Orinoco. Sør i landet ligger de forrevne Guianahøyslettene, med flere tepuier. Fra en av tepuiene faller Salto Angel, som er verdens høyeste foss.
Klimaet er tropisk og generelt varmt og fuktig. På høyslettene kan temperaturen og fuktigheten være mer moderat.
Hovedstaden Caracas er den største byen i landet. Andre større byer er Maracaibo, Barquisimeto, Valencia, Maracay og Ciudad Guayana.
[rediger] Se også
[rediger] Økonomi
Venezuela er svært økonomisk avhengig av petroleumssektoren, som står for omlag en tredjedel av BNP og 80 % av eksportinntektene. På begynnelsen av 2000-tallet gjorde ustabile innenriksforhold, med blant annet kuppforsøk, at økonomien ble svekket. Dette kulminerte i en to måneder lang streik i oljeindustrien ved årsskiftet 2002-03.
Landet er preget av store forskjeller i inntekt og av at store deler av befolkningen er fattig. Både Verdensbanken og Det nasjonale statistikkinstituttet (INE) er enige om at landet har redusert fattigdommen substansiellt de siste årene, selv om man er uenig om nøyaktig hvor stor reduksjonen har vært målt i prosent. Verdensbanken uttalte nylig at "Venezuela has achieved substantial improvements in the fight against poverty".Venezuela: Economic Populism or Pragmatism?
| Økonomiske nøkkeltall | Verdi | % av BNP | År, kilde |
|---|---|---|---|
| BNP | 181,9 mrd US$ | 2006, Verdensbanken | |
| BNP (vekst) | 08,9% | Q2 2007, The Economist nov 2007 | |
| Industriproduksjon | 14,1% | Jul 2007, The Economist nov 2007 | |
| Konsumpriser | 15,3% | Sep 2007, The Economist nov 2007 | |
| Renter 3 mnd | 11,05% | Q2 2007, The Economist nov 2007 | |
| Børsindeks 1.jan-7.mai 2008 | +0,5% | The Economist mai 2008 | |
| Arbeidsløshet 2003 | 17,0 % | 2003, UN Statistics (unstats.un.org) | |
| Arbeidsløshet 2007 | 8,4% | Q2 2007, The Economist nov 2007 | |
| Handelsbalanse | 23,8 mrd $ | Q2 2007, The Economist nov 2007 | |
| Betalingsbalanse | 20,4 mrd $ | 7,2% | Q2 2007, The Economist nov 2007 |
| Budsjettbalanse | -2,6% | 2007, The Economist nov 2007 | |
| BNP per innb | 4.949 US$ | 2005, UNDP Database |
[rediger] Litteratur
- Kalle Holmqvist - Venezuela och drömmen om ett nytt Amerika (Murbruk förlag), 2006. ISBN 91-976360-0-2 (svensk)
- Olivia Burlingame Goumbri -Venezuela Reader: The Building of a People's Democracy ISBN 0-918346-35-5 (engelsk)
Argentina | Bolivia | Brasil | Chile | Colombia | Ecuador | Guyana | Paraguay | Peru | Surinam | Trinidad og Tobago | Uruguay | Venezuela
Avhengige områder: Falklandsøyene | Fransk Guyana | Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene
