Livegenskap
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Livegenskap (fra tysk: leibeigen, noe «som tilhører noen med kroppen») er en betegnelse på et slavelignende system for jordbrukere i store deler av Europa i middelalderen. De livegne jordbrukerne var underlagt en godseier.
Et kjennetegn på en livegen var at jordbrukeren ikke kunne flytte uten tillatelse fra jordeieren. På den andre siden kunne jordeieren ofte ikke tvinge jordbrukeren til å flytte. En livegen var ulik en slave i og med at ingen eide den livegne direkte. Til tross for dette var en livegen knyttet direkte til landområde, et gods eller en storgård. Den livegne måtte arbeide for godseieren og betale en årlig avgift mot å få lov til å dyrke et lite jordstykke. Livegne sto nederst på samfunnsstigen og var ofte utsatt for vilkårlig behandling. Som regel tjente de akkurat nok til å opprettholde livet, men heller ikke mer.
Livegenskapet ble avskaffet fram mot slutten av 1700-tallet i store deler av Europa. I Frankrike ble livegenskapet avskaffet i forbindelsen med den franske revolusjonen. I Russland ble ordningen avskaffet i 1861.
I Sverige Finland, Norge og Sveits var ikke livegenskapet innført, skjønt det fantes fattige jordbrukere som ikke hadde større muligheter til å forbedre sine liv. Norske husmenn og strandsittere var i realiteten ufrie i sitt økonomiske avhengighetsforhold til frie bønder. Svenske og finske «torpare» var eiendomsløse og fattige landarbeidere som tok arbeid for storbønder eller i skogsindustrien. I Finland bestod den dype fattigdommen blant landarbeiderne helt fram til starten av 1900-tallet.
