Tsar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Tsar (russisk: царь, bulgarsk, serbisk og ukrainsk: цар) (femininum: tsaritsa – russisk: царица) er et slavisk ord med bulgarsk opprinnelse brukt for å betegne enkelte herskere. Den første som brukte tittelen var Simeon I av Bulgaria.[1] For å oppnå tittelen, måtte tsaren få medhold fra en annen keiser eller fra høyeste geistlige hold, paven. Til tider kan tittelen bli brukt til å betegne andre, ikke-kristne herskere. I Russland og Bulgaria ble betydningen av det kristne aspektet med tilknytning til stillingen som tsar mer eller mindre utvisket med tiden, og rundt det 19. århundre var tittelen mer eller mindre på lik linje kongetittelen.[2][3] Tittelen forbindes mest med Russland.

Ordets opprinnelse[rediger | rediger kilde]

I den europeiske middelalderen betydde tittelen rett og slett keiser. Tsar tilsvarer det tyske Kaiser (keiser). Uttalen av dette ordet tilsvarer den klassisk-latinske uttalen av Caesar. Vel å merke er ordet tsar kort for «tsesar» (bulgarsk: cěsar' ). Herskeren av det første riket som tok i bruk tittelen, Bulgaria, kan sies å ha tatt tittelen for å få samme rang som en romersk keiser.

Hvor ble tittelen brukt?[rediger | rediger kilde]

I følgende riker var «tsar» den offisielle tittelen på deres hersker:

  • Bulgaria imellom 913-1018, 1185-1422 og 1908-1946.
  • Serbia imellom 1346-1371.
  • Russland imellom 1547-1721 (byttet ut i 1721 med imperator (Император), men tittelen forble i bruk til 1917).

Bulgaria[rediger | rediger kilde]

I Bulgaria ble tittelen tsar først tatt i bruk av Simeon I etter seieren over det bysantinske rike i år 913. Tittelen ble brukt av alle av Simeon Is etterfølgere helt frem til Bulgaria kom under osmansk styre i 1396. Da landet ble fritt igjen fra osmanerne i 1878, tok den første monarken, Alexander I i bruk tittelen knaiz. Men da full uavhengighet ble offisielt kunngjort av hans etterfølger Ferdinand i 1908, ble tittelen skiftet tilbake til tsar. Ferdinand selv og senere hans etterfølger Boris III brukte tittelen frem til Bulgaria ble republikk i 1946.

Serbia[rediger | rediger kilde]

Også i Serbia var tittelen tsar brukt, men kun av to monarker, Stefan Uroš IV Dušan og Stefan Uroš V. Tidligere serbiske monarker hadde brukt tittelen Kralj / Краљ (Konge) siden 1077, en tittel som ble gitt av paven under en tidlig union med den vestlige kirken. I 1345 begynte Stefan Uroš IV Dušan å kalle seg selv «Keiser av serbere og grekere», og ble kronet til denne tittelen i Skopje i påsken (16. april) 1346 av den nyopprettede serbiske patriarken, sammen med den bulgarske patriarken og den Autokefaliske erkebiskopen av Ohrid. Samtidig fikk han sin kone, Helena av Bulgaria kronet keiserinne og gav sin sønn kongemakt. Da Dušan døde i 1355, ble sønnen, Stefan Uroš V den neste «keiseren av serbere og grekere».

Russland[rediger | rediger kilde]

I Russland var tittelen brukt av herskerne av det keiserlige Russland fra 1546 til 1917. Den ble først tatt av Ivan IV som symbol for en endring i det russiske monarkiet. I 1721 tok Peter den Store tittelen imperator, som kom til å bli brukt vekslende med tittelen tsar. Den siste tsar var Nikolaj II, som abdiserte under februarrevolusjonen. Til tross for abdikasjonen, ble han og hans familie henrettet av bolsjevikene den 17. juli 1918.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "Simeon I." Encyclopædia Britannica. 2009. Encyclopædia Britannica Online. Besøkt 12. Juli 2009 <http://search.eb.com/eb/article-9067834>.
  2. ^ «Brockhaus and Efron Encyclopedia-artikkel om tsar». Besøkt 27. juli 2006. 
  3. ^ «Encyclopædia Britannica sin artikkel om tsar».