Konservatisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Konservatisme (fra latin conservare, «å bevare») er en samlebetegnelse for politiske og sosiale filosofier som ønsker å bevare gitte verdier og institusjoner i samfunnet, og som samtidig mener at endringer skal skje gradvis. Konservatismen bygger ikke på noen entydig ideologi på samme måte som sosialismen eller liberalismen. Det er et stort spenn mellom ulike typer konservative, hvis felles ideal begrenser seg til et stabilt samfunn. Det finnes likevel et felles menneske- og samfunnssyn. Noen ideer som er utbredte blant konservative, er naturrett, tradisjon, normer, personlig frihet, sosialt ansvar, liberalt demokrati, sosial orden, hierarki og eiendomsrett. Konservatismen er ikke dogmatisk, men realistisk og empirisk orientert.[1] Konservatismen er sterkt avvisende overfor utopier og revolusjon.[2]

Konservatismen er en gammel idétradisjon. Mange anser Aristoteles, Konfucius og Thomas Aquinas som tidlige konservative. Den moderne konservatismen regnes gjerne tilbake til motstanderne av den franske revolusjon. De som ønsket å vende tilbake til tilstanden før revolusjonen, ble kalt reaksjonære. Edmund Burkes verk Betraktninger over revolusjonen i Frankrike gjør at Burke ofte regnes som «konservatismens far». David Hume, Joseph de Maistre, Alexis de Tocqueville, Hegel, Adam Smith, Samuel Taylor Coleridge, F.A. Hayek, Eric Voegelin og Michael Oakeshott har også stått sentralt i å forme den moderne konservatismen.[3][4]

Det finnes en rekke retninger og tendenser innen konservatismen, som nasjonalkonservatisme, kristendemokrati, kulturkonservatisme, verdikonservatisme, sosialkonservatisme og liberalkonservatisme. Overgangene mellom disse kan være flytende, og begrepene kan ha ulik betydning ut fra tid og sted, for eksempel mellom Europa og Amerika. Konservative ideologier betraktes som en del av den politiske høyresiden, fordi den opprinnelige høyre–venstre-aksen skilte mellom konservative og radikale.

Historie[rediger | rediger kilde]

Konservativ teori[rediger | rediger kilde]

Sitat Alle disse tenkemåter som kaller seg konservative, har imidlertid et grunnleggende fellestrekk: troen på at samfunnet og dets utvikling ikke skal detaljreguleres, for da mister mennesket sin verdighet og sin frihet. Sitat
– Henrik Syse (2008)[5]
Sitat Konservatismen ser på hvert enkelt menneske som unikt og annerledes enn alle andre mennesker. Denne egenarten er ikke kulturelt betinget, men et grunnleggende aspekt ved det å være menneske. I denne unikheten finner konservative den dypeste begrunnelsen for sitt mest fundamentale prinsipp, nemlig at enhver har lik verdi som menneske. Sitat
– Torbjørn Røe Isaksen (2008)[6]

Retninger[rediger | rediger kilde]

Liberalkonservatisme[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liberalkonservatisme

Ettersom konservatisme og liberalisme historisk er motsetninger, har liberalkonservatisme en rekke forskjellige og ofte motstridende betydninger. Imidlertid bærer konservative ofte med seg ideer som finnes i eksempelvis liberalismen, og en viktig grunn til dette er de konservative og liberales felles motstand mot sosialisme, kommunisme og fascisme, spesielt på slutten av 1800-tallet og hele 1900-tallet.

En utbredt oppfatning av begrepet er liberalkonservatismen som en politisk ideologi som både omfatter politisk liberalisme og tradisjonelle konservative verdier, som respekt for tradisjoner og religiøse verdier.[7] Liberalkonservatisme står derfor i et motsetningsforhold til klassisk liberalisme og sosialliberalisme, som legger mindre vekt på tradisjoner.

Kristendemokrati[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kristendemokrati

Kulturkonservatisme[rediger | rediger kilde]

Sitat De konservative prinsippene par excellence er selvrealiserende gjennom personlig ansvar, bevaring gjennom reform, humanisme og klassisk balanse, en fruktbar nostalgi for det permanente bak tingenes evige flux og en sans for historisk kontinuitet. Disse prinsippene skaper frihet, en frihet som ikke er bygget på den infantile trassens kvikksand, men på en grunnmur av etikk og lov. Sitat
Peter Viereck (1949)[8]

Utdypende artikkel: Kulturkonservatisme

Kulturkonservatisme og sosialkonservatisme er delvis overlappende begreper, men førstnevnte handler mer spesifikt om en nasjons kulturarv eller en felles kultur som ikke defineres av landegrenser.[9] Varianter av kulturkonservatisme kan handle om bevarelse av kulturen knyttet til et bestemt språk, for eksempel arabisk, mens en felles kultur kan være så vidtfavnende som den vestlige eller den kinesiske.

I Norge har kulturkonservatismen som begrep vært sterkt forbundet med kulturkampen i 1930-årene, der de kulturkonservative var meget skeptiske og kritiske til Sigmund Freuds teori om psykoanalysen. I språkpolitiske spørsmål har spesielt riksmålsbevegelsen benyttet seg av en forholdsvis kulturkonservativ argumentasjon.

Nasjonalkonservatisme[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nasjonalkonservatisme

Sosialkonservatisme[rediger | rediger kilde]

David Cameron bragte sosialkonservatismen tilbake som politisk begrep i Storbritannia.

Utdypende artikkel: Sosialkonservatisme

Sosialkonservatisme har to distinkte betydninger. Sosialkonservatisme kan betegne en retning innen konservatismen som innebærer troen på tradisjonell moral og sosiale normer, ønsket om å bevare disse i dagens samfunn, og at det er fellesskapets plikt å oppfordre til, eller påtvinge, disse gjennom sivile lover og regler.[10][11] Sosiale endringer betraktes gjerne med skepsis, mens sosiale verdier basert på tradisjon ansees som velprøvde og sanne. Denne begrepsbruken er mest utbredt i Amerika.

Sosialkonservatismen kan også vise til en europeisk tradisjon som utviklet seg fra slutten av 1800-tallet, og som fremhevet samfunnets ansvar for å gi alle en akseptabel levestandard. Disse mente at samfunnet skulle bekjempe sykdom og farlige arbeidsmiljøer. Blant tilhengere av denne retningen var Otto von Bismarck, den østerrikske kristensosiale bevegelsen og det svenske «unghögern». Et relatert engelsk begrep er «compassionate conservatism», slik det anvendes av eksempelvis David Cameron i Storbritannia.

Økonomisk konservatisme[rediger | rediger kilde]

Økonomisk eller fiskal konservatisme er en økonomisk tankegang som forfekter en prinsipiell sparsommelighet i offentlige utgifter og gjeldsstiftelse.[12] I Betraktninger over revolusjonen i Frankrike argumenterte Edmund Burke for at staten ikke har rett til å opparbeide stor gjeld for å så laste denne byrden over på skattebetalerne. I moderne tid vil økonomiske konservative fremdeles anse balanserte budsjetter som ytterst viktig. Virkemidler som frihandel, deregulering av økonomien og lavere skatter blir ofte, men ikke alltid, forbundet med økonomisk konservatisme.

Konservative har i all hovedsak vært positive, men ikke ukritiske, til markedsøkonomien som system. Siden 1980-årene har den økonomiske politikken til blant andre Margaret Thatcher hatt stor betydning for økonomiske konservative, og Thatcher uttalte eksempelvis: «Den frie markedskapitalismen er et system som er så enkelt at det er fristende ikke å kalle det et system i det hele tatt. Det er i virkeligheten den mest naturlige ting i verden.»[13]

Konservatisme i ulike land[rediger | rediger kilde]

Amerika[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Amerikansk konservatisme

Konservatismen har spilt en viktig rolle i amerikansk politikk siden 1950-årene.[14] Barry Goldwater ansees gjerne som en av nøkkelpersonene i grunnleggelsen av den nevnte, moderne konservative bevegelsen. Historiker Gregory Schneider beskriver flere kjennetegn for amerikansk konservatisme: Respekt for tradisjon, republikanisme, bevarelse av rettsstaten og kristendommen, og et forsvar av «vestlig sivilisasjon fra utfordringene fra moderne kultur og totalitære regimer.»[15] Den amerikanske konservatismens historie har vært preget av konflikter og konkurrerende ideologier. Økonomisk konservative og libertarianere ønsker en liten stat, lavt skattetrykk, få reguleringer og fri konkurranse. Sosialkonservative ønsker en sterk stat som kan håndheve kristen moral. Nykonservative ønsker å spre amerikanske idealer til resten av verden.[16] Den konservative bevegelsen i 1950-årene forsøkte å bringe disse retningene sammen, slik at de kunne unngå spredningen av «gudløs kommunisme».[17][18] Paleokonservatismen oppstod som en reaksjon på nykonservatismen i 1970- og 1980-årene.

President Reagan og visepresident Bush i 1984

I 1980-årene forente president Ronald Reagan de konservative i Det republikanske parti med skattelettelser, økte forsvarsbudsjetter, deregulering, antikommunisme, et styrket forsvar og appellering til familieverdier og kristen moral. Reagans politikk ble modell for konservativ politikk på det sosiale, økonomiske og utenrikspolitiske plan i Amerika i samtiden, og perioden ble simpelthen kalt «Reagan-æraen». Den etterfølgende presidenten George H.W. Bush representerte politisk en videreføring av Reagans politikk. Etter Sovjetunionens fall i 1991 ble viktige konservative innenriksspørsmål det den konservative spaltisten William Safire kalte «Gud, våpen og homser» (engelsk: God, guns and gays).[19][20] I årene 2001–2008 vektla den republikanske presidenten George W. Bush skattelettelser, økte budsjetter, deregulering av industri og bankvesen samt bruk av amerikansk militærmakt til å bekjempe terrorister, fremme demokrati og sikre amerikanske oljeinteresser i Midtøsten.[21]

Andre moderne konservative meninger inkluderer motstand mot en verdensregjering (et syn delt med mange antiglobalister på venstresiden), skepsis overfor viktigheten eller gyldigheten av diverse miljøvernspørsmål,[22] viktigheten av selvstendighet fremfor avhengighet av staten, støtte til Israel,[23] støtte til bønn i offentlige skoler,[24][25] motstand mot våpenlovgivning,[26] motstand mot forskning på befruktede eggceller, støtte til en streng lov- og ordenpolitikk, streng håndhevelse av loven og lange fengselsstraffer for gjentatte lovbrudd.[27]

Betydningen av «konservatisme» i Amerika har lite til felles med hvordan ordet er brukt annensteds.[28] Ifølge Leo P. Ribuffo er «det som amerikanere nå kaller konservatisme, mye av det som verden kaller liberalisme eller nyliberalisme[29] Siden 1950-årene har amerikansk konservatisme i all hovedsak vært assosiert med Det republikanske parti. Mange demokrater i Sørstatene var imidlertid konservative under rasesegregeringen, og de spilte en nøkkelrolle i den koalisjonen av republikanere og sørstatsdemokrater som dominerte i Kongressen i perioden fra 1937 til 1963.

Canada[rediger | rediger kilde]

John Macdonald

Den canadiske konservatismen kan føre sine røtter tilbake til de britiske lojalistene, som forlot USA etter Den amerikanske revolusjon. De fikk voksende tilslutning i første del av 1800-tallet, og hadde støtte i næringslivet, blant håndverkerne og i Den anglikanske kirke i overklassen i Ontario, og i noe mindre grad i Quebec. En samling av det engelsktalende protestantiske oligarkiet og det ultramontaniske katolske hierarkiet i Quebec var forutsetningen for konservative John Macdonalds vellykkede ledelse av bevegelsen som dannet Den canadiske konføderasjon i 1867.[30] Macdonald representerte Det liberal-konservative parti, senere kjent som Canadas konservative parti, det ledende canadiske konservative partiet.

Opprinnelig var canadiske konservative gjerne tradisjonalister, og statsministre som John Macdonald, Robert Borden, Richard Bennett og John Diefenbaker ønsket en aktiv rolle for staten i økonomien gjennom å opprette statseide selskaper, slik at canadisk industri kunne utvikles og beskyttes under en proteksjonistisk politikk. Canadiske konservative understreket også noblesse oblige, overklassens sosiale ansvar overfor de vanskeligstilte i samfunnet.[31] Det har siden skjedd et skifte i mye av den økonomiske, utenrikspolitiske og sosiale politikken, og man har gått i retning av en friere økonomi. Canadiske konservative har generelt støttet bevarelsen av de gamle politiske institusjonene og sterke bånd til monarkiet.

Frankrike[rediger | rediger kilde]

Norge[rediger | rediger kilde]

Lyrikeren Johan Sebastian Welhaven var en tidlig norsk konservativ
Kåre Willoch er en kjent, norsk konservativ politiker i nyere tid

I Norge var Ludvig Holberg en tidlig konservativ tenker, og etter 1814 var fremtredne konservative Anton Martin Schweigaard, Frederik Stang, Johan Sebastian Welhaven, Marcus Jacob Monrad og Aasmund Olavsson Vinje.[32] Schweigaard, Stang og Welhaven representerte en embetsmannstradisjon, Monrad var metafysisk orientert, og Vinje var nasjonalkonservativ.

Høyre har vært det fremste konservative partiet i Norge siden dannelsen sensommeren 1884,[32] og i dag regnes Høyre, Kristelig Folkeparti og til dels Fremskrittspartiet som konservative partier, men på ulike måter.[33] Høyre har fraksjoner som spenner fra det verdikonservative via liberalkonservatismen og til det rent liberalistiske. Jan Arild Snoen er blant de som har påpekt at Høyre ikke er et rendyrket konservativt parti.[34] Kristelig Folkeparti er et kristendemokratisk parti, men har en noe annerledes tilnærming til ideologien enn sine europeiske søsterpartier, og ifølge Marcus Buck er partiet «mer preget av en radikal protestantisme».[35] Fremskrittspartiet oppfattes ofte å være på høyre fløy, med noen konservative elementer, og definerer seg selv som liberalistisk.[33] Noen mener imidlertid at ideologien er i en viss grad populistisk med innslag fra ytterpunkter som libertarianisme og sosialliberalisme. Partiet regnes derfor ikke enhetlig som konservativt.

Torbjørn Røe Isaksen definerer de fremste ideene i konservatismen i Norge som frihet under ansvar, rettsstat, privat eiendomsrett, balanse, grenser for politikk, styrken i fellesskapene og vegring mot politisk perfeksjon.[4] Bernt Hagtvet mener at den norske konservatismen har en liberalkonservativ tradisjon med vekt på mindre statlig styring, som skiller denne ifra den svenske og tyske tradisjonen med stabilitet og orden som fremste mål.[36] Francis Sejersted har også pekt på ønsket om balanse mellom statens makt og individets frihet som en rød tråd gjennom partiet Høyres historie, og at dette særlig har dreid seg om individets rettsvern, spesielt overfor staten, og defineringen av statens makt.[37]

Etter andre verdenskrig har norske konservative hatt som hovedmål å bekjempe statlig maktkonsentrasjon, byråkratisering og reduksjon av individets frihet.[32] For Høyre har maktspredning gjennom det såkalte selveierdemokratiet vært viktig.[32] Norske konservative har også opponert mot hva de har oppfattet som moralsk normoppløsning, sentralisering og uansvarlig ressursutnyttelse, sistnevnte på bekostning av vernehensyn.[32] Striden om selvbestemt abort skapte klare skiller mellom ulike typer konservative i Norge i 1970- og 1980-årene, og mens Kristelig Folkeparti gikk klart imot, landet Høyre til slutt på en restriktiv linje som allikevel åpnet for dette. Den ledende borgerlige og konservative politikeren i Norge på denne tiden var Høyres Kåre Willoch.

Fra 1970-årene har partipressen i Norge gått over til å bli mer og mer partipolitisk uavhengig, men spesielt Morgenbladet og Aftenposten har historisk sett bidratt til å spre konservative ideer. Det har også vært mange lokal- og regionalaviser som har vært redigert ut ifra et konservativt ståsted. Den liberale tankesmien Civita har i de senere årene tiltrukket seg flere konservative, slik som Kristin Clemet, Torbjørn Røe Isaksen, Henrik Syse og David Hansen. Det liberalkonservative tidsskriftet Minerva har vært påvirket av flere personer med tilknytning til Civita, og blant andre Francis Sejersted, Paul Thyness og Lars Roar Langslet har vært tilknyttet tidsskriftet. Om Minerva-kretsen i 1950- og 1960-årene er det sagt at de «så seg selv i kamp på flere arenaer: De følte seg skviset mellom arbeiderpartistaten og næringslivsliberalismen og søkte her å skape en plattform for et tredje, konservativt standpunkt i norsk politikk.»[38]

Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Den britiske konservatismen er beslektet med konservatismen i andre vestlige land, men har en distinkt tradisjon. Edmund Burke, som var en såkalt whig, blir ofte regnet som konservatismens far i den engelsktalende verden. En australsk vitenskapsmann forklarer at «for Edmund Burke og australske likesinnede finnes ikke kjernen av konservatismen innenfor rammen av en teori, men i arbeidet med å ivareta de institusjonene som blir ansett som sentrale i samfunnets oppfatning og praksis.»[39]

Margaret Thatcher og Ronald Reagan i 1981

Den opprinnelige ivaretageren av engelsk og, etter Acts of Union, britisk konservatisme var Tory-partiet. Det gjenspeilte holdningene til landeierne og fremholdt monarkiet, Den anglikanske kirke, familien og eiendomsretten som det beste forsvar av sosial orden. I den industrielle revolusjons tidlige faser fremstod det som fullstendig imot enhver prosess som kunne underminere noen av disse bolverkene. De nye industriherrene ble av mange sett på som fiender av den sosiale ordenen. Robert Peel klarte å forene industriherrene og landeierne ved å overbevise sistnevnte om å akseptere opphevelsen av importforbudet mot korn i 1846. Han greide å skape en ny politisk gruppering, som ønsket å bevare det gamle, men samtidig akseptere prinsippene om laissez-faire og frihandel. Denne grupperingen dannet det man i dag kjenner som Det konservative parti i Storbritannia.

Benjamin Disraeli

Benjamin Disraeli staket ut en ideologisk kurs for Det konservative parti. Som ung mann var han påvirket av romantiske og middelalderske strømninger, og han ble en skarp kritiker av industrialismen. I skrift fremstilte han et England delt i to adskilte nasjoner, og han forutså, som Karl Marx, et fremmedgjort industriproletariat. Disraelis løsning innbefattet en tilbakevending til et syn på samfunnet som samarbeidende, der alle hadde plikter og ansvar overfor andre mennesker og grupper. Tanken om «én nasjon», One Nation, er fremdeles en betydningsfull tradisjon i britisk politikk. Den har vært en drivkraft i konservative regjeringers initiativ til sosiale reformer.

Skjønt han var konservativ, ble noen av chartistbevegelsens krav møtt med sympati av Disraeli, som talte for en allianse mellom det landeiende aristokratiet og industriproletariatet mot middelklassens økende makt. Disraeli var derfor i 1842 medvirkende i etableringen av den politiske grupperingen Young England, for å fremme synet om at de rike skulle bruke sin makt til å beskytte de fattige fra middelklassens utnyttelse. Omkalfatringen av Det konservative parti til å bli en moderne massebevegelse skjøt fart da Disraelis idé ble overtatt av Randolph Churchill, far til den senere konservative statsminister Winston Churchill.

En liberal-konservativ koalisjonsregjering under den første verdenskrig, samtidig med Arbeiderpartiets inntreden, fremskyndet Det liberale partis kollaps i 1920-årene. Etter andre verdenskrig tok Det konservative parti til seg mye av venstresidens politikk. Dette kompromisset var en pragmatisk manøver for å gjenvinne regjeringsmakten, men også et resultat av en tverrpolitisk konsensus om den sentrale planleggingen og det statlige eierskapets suksess i en tidlig fase. Dette ble også kjent som «butskellisme», etter den nesten identiske keynesianske politikken til Rab Butler og Hugh Gaitskell.

Under Margaret Thatchers lederskap i 1980-årene ble det imidlertid foretatt en stor ideologisk dreining i hovedstrømmen av britiske konservative, idet man beveget seg mot ideen om et fritt marked. Som en kommentator beskriver det, «var privatiseringen av statseid industri utenkelig før, men ble alminnelig [under Thatchers styre], og har nå blitt etterlignet over hele verden.»[40] Noen kommentatorer har satt spørsmålstegn ved hvorvidt thatcherismen var forenelig med den tradisjonelle britiske konservatismen, og så hennes meninger som mer forenelige med radikal klassisk liberalisme. Thatcher ble beskrevet som «en radikaler i et konservativt parti.»[40] Hennes ideologi har blitt sett på som konfronterende overfor «etablerte institusjoner» og «holdninger akseptert av eliten»,[40] begge deler uforenelig med tradisjonelle konservative konsepter.

Tyskland[rediger | rediger kilde]

Otto von Bismarck

Den tyske konservatismen har dannet en lang rekke retninger de siste tre hundre årene.[41] I tiden før 1945 kunne man skjelne mellom fire hovedretninger:[42]

  • Romantiske konservative og reaksjonære, deriblant Novalis, Friedrich von Schelling, Karl Ludwig von Haller og Adam Müller von Nitterdorf, ville gjenreise samfunnet fra tiden før den franske revolusjon og gjenopprette den middelalderske orden. Ifølge denne retningen var fyrsten gitt sin posisjon fra Gud, og fyrstens makt var ikke begrenset av noe kontraktmessig forhold.[43] Haller forsvarte imidlertid retten til å kaste en urettferdig fyrste.[43]

De romantiske konservative var motstandere av demokratiet og det moderne byråkratiet, og deres frihetsbegrep handlet om aristokratiets frie maktutøvelse.[43]

Andre viktige strømninger var Friedrich Nietzsches motopplysende romantikk, Otto von Bismarcks konservative realpolitikk og statsmannskunst samt Deutschnationale Volksparteis antirepublikanske monarkisme (eller keiserlige konservatisme) under Weimarrepublikken.

Under nasjonalsosialistenes styre ble alle andre politiske partier, inkludert de konservative, forbudt. Nasjonalsosialistenes såkalte nasjonale revolusjon, rasismen og de sosiale forandringene i det tyske samfunnet, ble ikke tillatt stoppet av «reaksjonen» (nevnt i Horst-Wessel-Lied), altså konservative krefter, slik som katolikker, Deutsche Zentrumspartei og prøyssiske monarkister. Kjente konservative var involvert i den indre motstandskampen, først og fremst gjennom 20. juli-attentatet.

I dagens Tyskland hevder søsterpartiene Christlich Demokratische Union (CDU) og Christlich-Soziale Union in Bayern (CSU) å representere alle former for konservatisme i tysk politikk. Til høyre for CDU og CSU finnes dog noen marginale politiske partier, som regel kalt nasjonalkonservative for å skille dem fra høyreekstreme, for eksempel Die Republikaner. Det finnes også noen mindre, konservative bevegelser som ønsker å gjenopprette monarkiet, i første rekke Tradition und Leben. En kjent moderne konservativ teoretiker er Arnold Gehlen, som påvirket mange konservative i sin samtid.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Langslet, Lars Roar, Syse, Henrik og Isaksen, Torbjørn Røe (2008). Tre essays om konservatisme (norsk). Oslo: Civita. s. 3. ISBN 82-92581-24-3. 
  2. ^ Isaksen, Torbjørn Røe (27. januar 2010). «Det imperfektes politikk». Minerva (norsk). 
  3. ^ Isaksen, Torbjørn Røe og Syse, Henrik, red. (2011). Konservatisme (norsk). Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-15-01653-7. 
  4. ^ a b Isaksen, Torbjørn Røe (2008). Høyre om! For en ny konservatisme (norsk). Oslo: Cappelen Damm. s. 123. ISBN 82-02-28322-1. 
  5. ^ Langslet, Lars Roar, Syse, Henrik og Isaksen, Torbjørn Røe (2008). Tre essays om konservatisme (norsk). Oslo: Civita. s. 40–41. ISBN 82-92581-24-3. 
  6. ^ Isaksen, Torbjørn Røe (2008). Høyre om! For en ny konservatisme (norsk). Oslo: Cappelen Damm. s. 11. ISBN 82-02-28322-1. 
  7. ^ King, Peter (2011). The New Politics: Liberal Conservatism Or Same Old Tories? (engelsk). Bristol: The Policy Press. s. 2. 
  8. ^ Viereck, Peter (2006). Conservatism Revisited: The Revolt Against Ideology (engelsk) (2 utg.). Transaction Publishers. s. 70. ISBN 0-7658-0576-6. 
  9. ^ Seaton, James (1996). Cultural Conservatism, Political Liberalism: From Criticism to Cultural Studies (engelsk). University of Michigan Press. ISBN 0-472-10645-7. 
  10. ^ Zafirovski, Milan (2008). Modern Free Society and Its Nemesis: Democracy, economy, and conservatism (engelsk). Lexington Books. s. 27. 
  11. ^ Stenner, Karen (2005). The Authoritarian Dynamic (engelsk). Cambridge University Press. s. 86. 
  12. ^ Freeman, Robert M. (1999). Correctional Organization and Management: Public Policy Challenges, Behavior, and Structure (engelsk). Amsterdam: Elsevier. s. 109. ISBN 0-7506-9897-7. 
  13. ^ Isaksen, Torbjørn Røe og Syse, Henrik, red. (2011). Konservatisme (norsk). Oslo: Universitetsforlaget. s. 340. ISBN 82-15-01653-7. 
  14. ^ Allitt, Patrick (2009). The Conservatives: Ideas and Personalities Throughout American History (engelsk). New Haven: Yale University Press. ISBN 978-0-300-11894-0. 
  15. ^ Schneider, Gregory (2009). The Conservative Century: From Reaction to Revolution (engelsk). Rowman & Littlefield Publishers. s. 12. ISBN 0-7425-4284-X. 
  16. ^ Frohnen, Bruce, Beer, Jeremy og Nelson, Jeffery O., red. (2006). American Conservatism: An Encyclopedia (engelsk). Intercollegiate Studies Institute. s. 9–14. ISBN 1-932236-43-0. 
  17. ^ Gottfried, Paul Edward (2009). Conservatism in America: Making Sense of the American Right (engelsk). Palgrave Macmillan. s. 9. ISBN 1-40397432-2. 
  18. ^ Gottfried, Paul Edward (1995). Theologies and Moral Concern (engelsk). Transaction Publishers. s. 12. ISBN 1-56000-823-7. 
  19. ^ Safire, William (2008). Safire's Political Dictionary (engelsk). Oxford University Press. ISBN 0-19-534061-2. 
  20. ^ Afsha, Ahoura. «The Anti-gay Rights Movement in the United States: The Framing of Religion» (engelsk). University of Essex. 
  21. ^ Mann, Jim (2004). Rise of the Vulcans: The History of Bush's War Cabinet (engelsk). Viking Adult. ISBN 0-670-03299-9. 
  22. ^ Jacques, Peter J., Dunlap, Riley E. og Freeman, Mark (2008). «The organisation of denial: Conservative think tanks and environmental scepticism». Environmental Politics (engelsk) (17), s. 349–385. 
  23. ^ Balint, Benjamin (2010). Running Commentary: The Contentious Magazine That Transformed the Jewish Left Into the Neoconservative Right (engelsk). PublicAffairs. ISBN 1-58648-749-3. 
  24. ^ Cristchlow, Donald T. (2007). Phyllis Schlafly and Grassroots Conservatism: a Woman's Crusade (engelsk). Princeton University Press. s. 217. ISBN 0-691-13624-6. 
  25. ^ Nash, George H. (2009). Reappraising the Right: The Past & Future of American Conservatism (engelsk). Intercollegiate Studies Institute. s. 325. ISBN 1-935191-65-9. 
  26. ^ Utter, Glenn og Spitzer, Robert J. (2011). Encyclopedia of Gun Control & Gun Rights (engelsk) (2 utg.). Greenwood. ISBN 1-57356-172-X. 
  27. ^ Flamm, Michael W. (2005). Law and Order: Street Crime, Civil Unrest, and the Crisis of Liberalism in the 1960s (engelsk). Columbia University Press. ISBN 0-231-11513-X. 
  28. ^ Ware, Alan (1996). Political Parties and Party Systems (engelsk). Oxford University Press. s. 31–33. ISBN 0-19-878076-1. 
  29. ^ Ribuffo, Leo P. (2011). «20 Suggestions for Studying the Right now that Studying the Right is Trendy». Historically Speaking (engelsk) (1), s. 2–6. 
  30. ^ Kornberg, Allan og Mishler, William (1976). Influence in Parliament, Canada (engelsk). Duke University Press. s. 38. 
  31. ^ Schultze, Rainer-Olaf, Sturm, Roland og Eberle, Dagmar (2003). Conservative Parties and Right-Wing Politics in North America: Reaping the Benefits of an Ideological Victory? (engelsk). VS Verlag. s. 15. ISBN 3-8100-3812-1. 
  32. ^ a b c d e Langslet, Lars Roar. «Konservatisme». Store norske leksikon (norsk). 
  33. ^ a b «Fakta om konservatismen». NRK. 2009. 
  34. ^ Snoen, Jan Arild (1999). «Liberalisme og konservatisme – allierte og rivaler». Ideer om frihet (norsk) (3). 
  35. ^ Beverfjord, Alexandra, Solend, Per Arne og Gjerstad, Tore (31. august 2002). «Rått parti». Dagbladet (norsk). 
  36. ^ «Konservatismen» (norsk). Verdibørsen, NRK P2. 1. mai 2004. 
  37. ^ «Den ideologiske kjernen i Høyre». NRK Skole. 1979. 
  38. ^ Løvhaug, Johannes W. (2007). Politikk som idékamp: Et intellektuelt gruppeportrett av Minerva-kretsen 1957–1972 (norsk). Oslo: Pax forlag. s. 12. ISBN 82-530-3046-0. 
  39. ^ Worthington, Glen (19. februar 2002). «Conservatism in Australian National Politics» (engelsk). Parliament of Australia Parliamentary Library. 
  40. ^ a b c Davies, Stephen (1993). «Margaret Thatcher and the Rebirth of Conservatism» (engelsk). Ashbrook Center for Public Affairs. 
  41. ^ Epstein, Klaus (1975). Genesis of German Conservatism (engelsk). Princeton University Press. ISBN 0-691-05121-6. 
  42. ^ Jones, Larry Eugene og Retallack, James N. (1993). Between Reform, Reaction, and Resistance: Studies in the History of German Conservatism from 1789 to 1945 (engelsk). Berg Publishers. ISBN 0-85496-787-7. 
  43. ^ a b c d e Førde, Tor (8. juli 2002). «Tysk historie fra 1815 til 1848. Vekst i politisk deltakelse 1830-48» (norsk). europas-historie.net. 
  44. ^ Langeland, Nils Rune (1996). Myten om det politiske herredømet : frå reformliberalisme til revolusjonær konservatisme i Tyskland (Doktorgradsavhandling). Universitetet i Bergen. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Allitt, Patrick (2009). The conservatives : ideas and personalities throughout American history (engelsk). New Haven: Yale University Press. ISBN 0-300-11894-5. 
  • Auerbach, M. Morton (1959). The Conservative Illusion (engelsk). New York: Columbia University Press. 
  • Burke, Edmund (2007). Betraktninger over revolusjonen i Frankrike (norsk). Oslo: Pax forlag. ISBN 82-525-5210-2. 
  • Eccleshall, Robert (1990). English Conservatism since the Restoration: An Introduction and Anthology (engelsk). London: Routledge. ISBN 0-04-445773-1. 
  • Frohnen, Bruce, Beer, Jeremy og Nelson, Jeffery O., red. (2006). American Conservatism: An Encyclopedia (engelsk). Intercollegiate Studies Institute. ISBN 1-932236-43-0. 
  • Green, E.H.H. (2004). Ideologies of Conservatism: Conservative Political Ideas in the Twentieth Century (engelsk). Oxford University Press. ISBN 0-19-927033-3. 
  • Isaksen, Torbjørn Røe (2008). Høyre om! For en ny konservatisme (norsk). Oslo: Cappelen Damm. ISBN 82-02-28322-1. 
  • Isaksen, Torbjørn Røe og Syse, Henrik, red. (2011). Konservatisme (norsk). Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-15-01653-7. 
  • Kirk, Russell (1986). The Conservative Mind: from Burke to Eliot (engelsk) (7 utg.). Washington D.C.: Regnery Publishing. ISBN 0-89526-171-5. 
  • Langslet, Lars Roar, red. (1974). Frihet og orden: 11 essays om konservatisme (norsk). Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-06381-8. 
  • Langslet, Lars Roar (2011). Konservatisme på norsk : elleve historiske portretter (norsk). Oslo: Pax forlag. ISBN 82-530-3413-X. 
  • Langslet, Lars Roar, Syse, Henrik og Isaksen, Torbjørn Røe (2008). Tre essays om konservatisme (norsk). Oslo: Civita. ISBN 82-92581-24-3. 
  • Matlary, Janne Haaland, Veiden, Pål og Hansen, David (2011). Tre essays om kristendemokrati (norsk). Oslo: Civita. ISBN 82-92581-39-1. 
  • Scruton, Roger (2002). The Meaning of Conservatism (engelsk) (3 utg.). St. Augustine's Press. ISBN 1-890318-40-X. 
  • Snoen, Jan Arild (1999). «Liberalisme og konservatisme – allierte og rivaler». Ideer om frihet (norsk) (3). 
  • Viereck, Peter (2006). Conservatism Revisited: The Revolt Against Ideology (engelsk) (2 utg.). Transaction Publishers. ISBN 0-7658-0576-6. 
  • Viereck, Peter (2006). Conservative Thinkers: From John Adams to Winston Churchill (engelsk) (2 utg.). Transaction Publishers. ISBN 1-41280526-0. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikisource: Category:Conservatism – originaltekst


Commons-logo.svg Commons: Kategori:Conservatism – bilder, video eller lyd
Wikiquote-logo.svg Engelsk Wikiquote: Conservatism – sitater