Dmitrij Sjostakovitsj

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dmitrij Sjostakovitsj
Dmitrij Sjostakovitsj
1942
Født 25. september 1906
Flag of Russia.svg St. Petersburg, Russland
Død 9. august 1975 (68 år)
Flag of Russia.svg Moskva, Russland
Yrke Komponist

Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (russisk: Дмитрий Дмитриевич Шостакович) (født 12. septemberjul./ 25. september 1906greg. i St. Petersburg i Russland, død 9. august 1975 i Moskva) var en russisk komponist under sovjettiden, en av 1900-tallets fremste symfonikere og kammermusikere, og var skiftesvis høyt verdsatt og hardt kritisert i sitt hjemland.

Blant hans verker nevnes spesielt den 7. symfonien, som skildrer beleiringen av Leningrad, samt den 5. og 10. symfonien.

Sjostakovitsj skrev også 15 strykekvartetter, to pianokonserter, to cellokonserter og to fiolinkonserter, samt filmmusikk, blant annet til Panserkrysseren Potemkin og Berlins fall med flere. Hans komposisjon Konsert for piano, solotrompet og strykere i c-moll op. 35, komponert i 1933, samt flere verk med sosialistisk-realistisk program, vitner om hvordan han forsøkte å tilpasse seg de politiske kravene og forsøkte å uttrykke seg mindre moderne og mer nyklassisk. Et annet eksempel er den pastisj-artede andre pianokonserten (op. 102 fra 1956–7) skrevet for hans sønn Maksims eksamenskonsert, som med den melodiske og melankolske andre satsen (andante) tilhører hans mest tilgjengelige verker.

Musikalsk sett er Sjostakovitsj musikk forholdsvis lett tilgjengelig, og minner mange ganger om skandinavisk folkemusikk. Musikken anvender ofte en instrumentering av vid skala og et lydbilde som skiller seg fra tidligere klassisk orkestermusikk, men som sjelden føles kunstig, avansert eller ubegripelig for uskolerte lyttere. Derimot kan hans kammermusikk være vanskelig å ta til seg. Ikke minst gjelder dette strykekvartettene med tolvtoneteknikk (kvartett 12 og 13; kvartett 10 anvender seg av alle tolv tonene, men er fremdeles tonal). Kvartett nummer 8 ble skrevet i 1960 til minne om Dresden, etter en reise dit.

Liksom Bach har tonene B-A-C-H som sin musikalske signatur, hadde Sjostakovitsj sekvensen D-Ess-C-H som han anvendte i et antall verker (blant annet i den 10. symfonien og den åttende strykekvartetten).

Sjostakovitsj var elleve år gammel da Lenin kom til makten og kommunismen vedvarte så lenge Sjostakovitsj levde. Sjostakovitsj hadde for det meste en karriere som kommuniststatens offisielle komponist i konkurranse med blant annet Khrennikov og Kabalevskij. Det har senere vist seg at Sjostakovitsj trolig var en stille dissident, både lojal med sosialismen og kritisk til livsvilkårene i Sovjetunionen, og at han var en av dem som lærte seg å overleve i et undertrykkende politisk system.

Privatmennesket[rediger | rediger kilde]

Fødestedet til Sjostakovitsj (nå skole nr. 267). Minneplakett til venstre.

Dmitrij Sjostakovitsj familie stammet fra en polsk-litauisk slekt, og hans farfar Boleslaw var forvist til Sibir. Etter at han hadde avtjent sin straff, besluttet han å bli i Sibir, i byen Narim (ved floden Ob ca. 500 kilometer nord for Novosibirsk). Der ble komponistens far, Dmitrij Boleslavovitsj (18751922) født. Dmitrij Boleslavovitsj studerte fysikk og matematikk ved St. Petersburgs universitet, og etter at han hadde tatt eksamen i 1899 begynte han å arbeide for blant annet Dmitrij Mendelejev.

I 1903 giftet han seg med Sofija Vasiljevna Kokulina (18781955), komponistens blivende mor, som også kom fra Sibir. Sofijas far, Vasilij Jakovlevitsj Kokulin stammet fra Sibir og hadde arbeidet seg opp til en stilling som gullgruvesjef i Bodajbo et par hundre kilometer fra Bajkalsjøen. Sofija og Dmitrij Boleslavovitsj lærte hverandre å kjenne under hennes pianostudier ved konservatoriet i St. Petersburg. Da de giftet seg, sluttet hun å studere for å ta seg av den voksende familien på heltid. Paret fikk tre barn: Marija (født i 1903, som ble yrkespianist og lærer), Dmitrij (født den 25. september i 1906), og Zoja (født 1908, som ble veterinær).

I familien musiserte man gjerne, Dmitrijs far hadde en god tenorstemme og sang gjerne opera, populære stykker og sigøynerromanser til sin frues pianoakkompagnement. Likeså tok Sofija under sine studier ved konservatoriet ofte med seg kamerater hjem for å musisere. Dmitrij Dmitrijevitsj hadde i sin tidlige barndom ikke vist større interesse for musikk. Først i 1915 fant man ut at barnet hadde absolutt gehør og imponerende musikkhukommelse, og derfor ble systematiske musikkstudier innledet.

Moren tok som sin livsoppgave å støtte sønnen og sørge for at han skulle få en god musikkutdanning. Det var sterke bånd mellom dem, og moren fortsatte å bo hos Dmitrij til sin død.

I 1923 forelsket Dmitrij seg i Tatjana Glivenko, en jevnårig, og datter til en filologiprofessor i Moskva. Dmitrijs familie syntes ikke om jenten, men Dmitrijs affeksjon holdt seg også etter at den unge kvinnen giftet seg i 1929, og først i 1932 da hun fødte sitt barn, gav Dmitrij opp idéen om at hun skulle forlate sin mann.

Det livslange og dype vennskapet mellom Dmitrij og Ivan Sollertinskij (1902–1944) så dagens lys i 1926. Sollertinskij var en intellektuell, historiker og publisist i Leningrad, som ble hans fortrolige. De to traff hverandre i sammenheng med et forhør i obligatorisk marxist-leninisme der studentene ble utsatt for skrekkinngytende spørsmål som «Sofokles' poesi som uttrykk for materialistiske tendenser» eller «sosiologiske prinsipper for Bachs temperering og Skrjabins klangaggregat».

Dmitrij Sjostakovitsj' første hustru ble Nina Vasiljevna Varzar, som ble kalt Nita. Hun var datteren til et professorpar; faren var eprofessor i jus og moren i astronomi. Nina selv studerte fysikk og matematikk og kom til å arbeide som forsker innenfor eksperimentell fysikk og med kosmisk stråling. De giftet seg i 1932, men i 1935 skilte de seg etter at Dmitrij innledet et forhold til en 24-årig pianist – Jelena Konstantinovskaja. Senere samme året giftet Dmitrij og Nina seg på nytt da hun ble gravid. De levde sammen til Nina døde i desember 1954, selv om begge hadde affærer ved siden av. De fikk to barn sammen: Galina (mai 1936) og Maksim (10. mai 1938), som ble dirigent og pianist.

I forbindelse med beleiringen av Leningrad ble Sjostakovitsj evakuert til Kujbysjev (nåværende Samara) ved Volgas strand 15. oktober 1941. Etter krigen bosatte han seg i Moskva.

Sjostakovitsj andre hustru ble Margarita Kainova (1924–?) som på den tiden var en 33-årig Komsomol-aktivist. Margarita var et sort får og ble aldri akseptert i Sjostakovitsj' familie og miljø. Sommeren 1959 ble de skilt.

I november 1962 giftet Sjostakovitsj seg med Irina Supinskaja, sin tredje hustru som var var bare et par år eldre enn Sjostakovitsj' datter Galina. Irina var datteren av en polakk og en jødinne, begge var døde og hun hadde vokst opp i et barnehjem («spec.det.dom») der foreldreløse barn av folkets fiender ble plassert. Av yrke var hun redigerer. Irina ble oppfattet som mer passende for komponisten, ble likt av hans vennekrets, og tok hånd om ham under de siste årene da hans helse ble mer vaklende.

Graven, i Moskva

Komponistens helseproblem var hovedsakelig kraftløshet i den høyre hånden, dette gikk over til urørlighet og krevde frekvente sykehus- og helsehjembesøk. I slutten av 1960-årene ble dette diagnostisert som polio. Han ble brakk og begge benene, og rett før sin 60-årsdag ble han rammet av et hjerteinfarkt. I begynnelsen av 1970-årene ble Sjostakovitsj behandlet av en ortopedikirurg i Sibir, dr. Ilizarov, med mirakuløse resultater – etter behandlingen kunne han spille piano igjen og til og med gå i trapper! Forbedringen var ikke varig og gjentatte behandlinger og besøk på sykehus og helsehjem var nødvendig. I 66-årsalderen ble han truffet det neste hjerteinfarktet. Sjostakovitsj kunne allikevel foreta reiser utenlands til Tyskland, flere ganger til England, Irland og til og med til USA, for å konsultere leger. Fra og med februar 1973 ble Sjostakovitsj strålebehandlet for lungekreft som etter hvert spredte seg til leveren.

Dmitrij Sjostakovitsj døde klokken 16:30 den 9. august 1975, trolig av lungekreft. Han fikk en formell statsbegravelse på Novodevitsjijkirkegården i Moskva.

Kunstneren[rediger | rediger kilde]

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Dmitrij begynte å studere komposisjon og piano ved St. Petersburgs konservatorium høsten 1919 under blant annet Aleksandr Glazunov, Leonid Nikolajev og Maksimilian Sjtejnberg. Dmitrijs pianospill vakte oppmerksomhet; det var kanskje ikke teknisk fullendt, men likevel uttrykksfullt, også for de tidlige piano-komposisjonene. Dette ledet til at han stilte opp i Chopin-konkurransen i Warszawa i 1927 der en annen russer, hans venn Lev Oborin, vant førsteprisen. Dmitrij ble likevel oppmerksom på blant annet en spesialkonsert for Oborin og Sjostakovitsj der han også oppførte sine tidlige komposisjoner.

Hans første symfoni, som ble uroppført 12. mai 1926, fikk en svært bra mottagelse av konsertpublikummet og fikk komponisten til å fortsette med ytterligere to symfonier med revolusjonstema, som også ble applaudert entusiastisk: symfoni nr. 2 (Oktober, oppført 26. november 1927) og symfoni nr. 3 (1. mai, oppført 21. januar 1930). Begge symfoniene hadde en tydelig programform gjennom korsatser med politisk poetiske tekster av Aleksandr Bezymenskij og Semjon Kirsanov. Hans første opera var Nesen som bygget på Gogols fortelling. Operaen ble oppført samtidig med Symfoni No.3, men ble mislykket og inndratt etter bare tre forestillinger. Verket ble utsatt for kritikk, til en viss grad på grunn av dens abstrakte handling. Ballettene Den gylne alderen og bolten hadde politiserende propagandistiske rammeverk, men ble dårlig mottatt på grunn av logisk og ideologisk svake handlinger. De spilles i dag som suiter eller enslige stykker (for eksempel Tahiti Trot/Tea for Two og Polka fra bolten).

Stalineren[rediger | rediger kilde]

I 1934 hadde hans opera "Lady Macbeth" (senere også kalt "Katerina Ismajlova") urpremiere på to teatre samtidig - i Moskva og i Leningrad, og fikk svært bra mottagelse. De ble spilt for fulle salonger (83 ganger under to uker bare i Leningrad), ble sendt seks ganger i radio og ble hyllet som den nye sovjetiske operaen. Vendingen kom da Josef Stalin besøkte en oppføring den 26. januar 1936, hvoretter en fase av frekvente og sterkt negative kritikkartikler i pressen ble innledet (blant annet i Pravda: kaos i steden for musikk), der han ble kalt for formalist og folkets fiende. Stalin anså hans musikk for ufolkelig og ønsket en høyere grad av nasjonalisme i musikken. Sjostakovitsj tilpasset seg disse kravene. I året 1936 ble også Symfoni No.4 inndratt. Tross partiets negative kampanje, som dessuten sammenfalt med den store repressive perioden i Sovjetunionen der flere kulturpersonligheter fikk gjennomgå (se Moskvaprosessene), ble Symfoni no. 5 (1937), strykekvartett No. 1 op.49 (1938) og pianokvintett op.57 (1938) mottatt veldig positivt av publikum, og overraskende nok fikk Sjostakovitsj Stalinprisen av første kategori i mars 1941 for kvintetten. Senere ble han belønnet med Stalinprisen også for 7. symfoni (Leningradsymfonien) (første kategori; 11. april 1942) og Pianotrio (andre kategori; 1946).

Under andre verdenskrig ble Sjostakovitsj fremstilt som patriotisk og fikk stor publisitet – det største bidraget var Leningradsymfonien hvor partituret fløy rundt halve jorden (som mikrofilm) midt under brennende krig, for å gi premiere nesten samtidig i Russland (5. mars 1942 i Kujbysjev (Samara), der Sjostakovitsj var evakuert, og den 20. mars i Moskva, samt hos de allierte (29. juni av Henry Wood i London, i USA den 19. juli av Arturo Toscanini i NBC-sending, og den 14. august av Sergej Kusevitskij i Massachusetts). Den mest bemerkelsesverdige oppføringen var i det beleirede Leningrad den 9. august, der man skrapet sammen et symfoniorkester av 40–50 overlevende. Konserten ble sendt over høyttaler til de tyske troppene ved frontlinjen.

I 1946 startet Andrej Zjdanov (1896–1948), som av Stalin ble utnevnt til ideologisk utrenser av blant annet kunstene, sine aksjoner mot "formalister" og andre som avvek mot partiets oppfatning om hva som var korrekte sovjetiske kunstverker. Ved sin side hadde Zjdanov komponisten Tikhon Khrennikov, som ble ordførende i komponistforeningene og lojal talsmann for, for det meste medioker, sosialrealistisk musikk. For musikerne kom kulminasjonen med komponistenes plenum (2.–8. oktober 1946) og ved sovjetiske komponisters første kongress (17.–26. februar 1948). Komponister som Vano Muradeli, Sergej Prokofjev, Nikolaj Mjaskovskij, Aram Khatsjaturjan, Dmitrij Kabalevskij, Vissarion Sjebalin og Dmitrij Sjostakovitsj ble angrepet svært heftig. Partiet opprettet et indeks over forbudte verker. For Sjostakovitsj sin del havnet symfoniene No.6, 8 og 9, 1. pianokonsert, To stykker for strykeoktett, Andre pianosonate, Seks romanser til tekster av W Raleigh, R Burns og W Shakespeare, samt Aforismer i indekset. Sjostakovitsj ble dessuten avskjediget som professor. Tross de offisielle reprimandene for ikke å ha svart for sitt ansvar som kunstner i sovjetregimets tjeneste uttalte han aldri til publikumet noen kritikk mot dette. I all vesentlighet forble han sitt regime tro.

Sjostakovitsj innså situasjonens alvor og var nær ved å ta sitt liv, ventet på å bli arrestert samt fikk leve uten lønn den første tiden etter utrenskingen. Samtidig med den ulykksalige kongressen holdt han på å komponere Passacagliaen i fiolinkonserten, og trolig gjengir den en avgrunnssmerte for komponistens situasjon. Til tross for at konserten ble klar i 1948, fant han det klokest å vente med oppførselen til etter Stalins død, liksom med den fjerde symfonien. Noen andre verker ble også skrevet for skrivebordsskuffen, for eksempel sangene Fra jødisk folkepoesi som ble skrevet ved feil tidspunkt, akkurat når Stalin dro i gang en antisemittisk utrenskning i 1948.

Antiformalist Rajok er en legendarisk musikkarikatur med kobling til kritikken i 1948 og til den andre komponistkongressen i 1957. Det gikk lenge rykter om Rajoks eksistens, og disse skapte en del autentisitetsdebatter, også etter at notene kom fram i 1989.

Tiden frem til Stalins død i 1953 kan ses som fortsatt dressuroppvisning. Under perioden skrev Sjostakovitsj filmmusikk og et antall verker med tydelig realsosialistisk programinnstilling, som for eksempel oratoriet Skogenes sang (op. 81; 1949), korverket Ti dikt til tekster av revolusjonære poeter fra sent 1800- og tidlig 1900-tallet (op. 88; 1951). Til tross for verkenes tvilsomme kunstneriske verdi, ble han belønnet med ytterligere to Stalinpriser. I det private skrev han blant annet 24 preludier og fuger (op. 87; 1950-51).

Sammen med noen forfattere ble Sjostakovitsj overraskende valgt til å representere Sovjetunionen på Kultur- og vitenskapskongressen for verdensfreden i New York i 1949, og lignende kongresser i Warszawa i 1950 og Wien i 1952.

Avstalinisering[rediger | rediger kilde]

Tiende symfoni, første sats, tredje tema

Straks etter Stalins død våget Sjostakovitsj seg på å gjenoppta symfonikomponeringen og allerede i desember 1953 ble hans tiende symfoni op.93 oppført med stor publikumsfremgang i Leningrad og Moskva. Symfonien inneholder komponistens signatur D-Ess-C-H og signaturen på hans "muse" Elmira Navizova, en 24-årig pianist fra Baku. Hennes signatur er et krypto av Elmira - E-A-E-D-A (etter E, L=russisk "Л" ser ut som A, Mi=E, R=russisk "Р" ser ut som D, og A). Til tross for symfoniens fremgang fortsatte Khrennikov å diskutere dens "formalisme", men atmosfæren i Sovjet ble mer og mer avstalinisert og det kulturelle mangfoldet ble igjen akseptert (innenfor visse grenser).

Noen av Sjostakovitsj verker som var umulige å oppføre under Stalin ble uroppført:

Dessuten kom verkene som ble forbudte (såkalt «upassende å oppføres i Sovjetunionen») igjen på konsertprogrammet. Blant annet Lady Macbeth, som ble satt opp igjen for operasesongen 1959–1960 på Kirovteateret.

Når komponisten fylte 50 år ble han skjenket Leninordenen og ved en hyllingskonsert ble fiolinkonserten samt hans 5. symfoni oppført.

Den første cellokonserten op. 107, som ble uroppført 21. september 1959 av Mstislav Rostropovitsj, syntes å inneholde et «kodet» tema – det fire toner lange motivet som finnes i hele stykket er tatt fra prosesjonen til henrettingen i Sjostakovitsj filmmusikk til Den unge garden (1948), og finalen inneholder et ledemotiv som er forvrengte fraser fra Stalins yndlingsfolkemelodi Suliko.

Under høsten 1959 gjorde Sjostakovitsj to viktige reiser:

De to etterfølgende symfoniene hadde igjen programmatisk innhold: den ellevte symfonien, op. 103 «1905» handler om den blodige søndagen under 1905-revolusjonen, som var en av de dramatiske hendelsene før den russiske revolusjonen. Visse kilder (Sjostakovitsj venner) gjør det gjeldende at dette var en kommentar til oppstanden i Ungarn i 1956, men dette ble offisielt fornektet av komponisten. Symfonien ble uroppført på den førtiende årsdagen til oktoberrevolusjonen, og skaffet ham Leninprisen i 1958. Den tolvte symfonien op. 112 «1917» var tilegnet Lenin, og ble oppført den 1. oktober 1961. Symfonien ble skrevet samtidig som Sjostakovitsj, til stor forskrekkelse blant vennene og intellektuelle, ble medlem i kommunistpartiet i 1960.

Senere år[rediger | rediger kilde]

Den 19. september 1961 publiserte Jevgenij Jevtusjenko diktet Babij Jar i Literaturnaja gazeta, som berørte jødenes forfølgelse. Diktet opprørte opinionen og poeten ble anklaget for å løfte fram jødisk lidelse under andre verdenskrigen framfor det russiske folkets. Sjostakovitsj ble dypt rørt av teksten og satte umiddelbart i gang med å komponere diktet og kontaktet deretter Jevtusjenko for å få hans godkjennelse til å anvende teksten. Når de begge møttes, ble Sjostakovitsj interessert i flere dikt av forfatteren, og symfoni no. 13 ble et femsatsers verk for symfoniorkester, basstemme og mannskor med satsene: (1) Babi Jar, (2) Humor, (3) I butikken, (4) Skrekk, (5) En karriere.

Komponisten hadde problemer med å finne dirigent og bass som var villige til å være med på dette kontroversielle verket. Hans førstehåndsvalg var Mravinskij som uroppførte flere av hans symfonier, men han vegret seg. Likeså avslo den ukrainske bassen Boris Gmirja, som etter at han konsulterte det ukrainske kommunistpartiet fikk høre at diktene skulle forbys i Ukraina. Dirigenten Kirill Kondrasjin var villig til å dirigere symfonien, og begynte innstuderingene med bolsjoj-bassen Viktor Netsjipailo, og, som det skulle vise seg å bli trengt, også erstatteren Vitalij Gromadskij. Det påstås at det dagen før premieren oppstod en skarp meningsutveksling mellom Jevtusjenko og Nikita Khrusjtsjov når Jevtusjenko og Sjostakovitsj nektet å dra inn verket.[1][2] På sluttrepetisjonen var også bassen Netsjipailo forsvunnet av uklare årsaker, og reserven Gromadskij fikk kalles inn. Verket ble oppført som planlagt den 18. desember 1962, men møttes av ingen kommentarer i pressen! Straks ble det ultimatum stilt at teksten skulle justeres for å påpeke at også det ukrainske og russiske folket fikk lide under nazismen. Jevtusjenko endret åtte linjer så stykket passet bedre til regimets krav og Kondrasjins neste oppførelse fikk den endrede teksten. Sjostakovitsj ville allikevel ikke endre partituret, og i Minsk oppførte straks etter dirigenten Vitalij Katajev den opprinnelige teksten. Selv om verket ikke var blitt forbudt, så ble det gjort klart at videre fremføring ikke ble godkjent.

Sjostakovitsj påbegynte i 1961 en gjennomgang av Lady Macbeth og den reviderte operaen fikk nytt opusnummer, opus 114, og ny tittel – Katerina Izmailova. En uoffisiell premiere ble smugoppført ved at man med kort varsel byttet ut Rossinis Barbereren i Sevilla mot Katerina Iazmailova den 26. desember 1962, hvoretter partiet tok en betenkningstid . Den offisielle premieren fant sted 8. januar 1963. Den reviderte versjonen ble oppført i de nærmeste årene i Riga, London, Wien, Kazan, Kiev, Ruse i Bulgaria, Leningrad og Budapest. Når La Scala satte opp den eldre Lady Macbeth, protesterte Sjostakovitsj og krevde at opus 114 skulle anvendes.

Komposisjonene som kom til under Sjostakovitsj siste ti år kan ses som egenrådige og vakte stor glede hos komponisten og hans venner. Den andre cellokonserten op.126 ble skrevet spesielt for Rostropovitsj og ble uroppført ved æreskonserten ved Moskvakonservatoriet i sammenheng med komponistens sekstiårsdag, der han fikk overrakt Leninordenen, gullordenen «Hammeren og sigden» og tittelen «Helten av sosialistarbeide».

I samme periode var Sjostakovitsj i en komposisjonsfase der dodekafoniske element ble anvendt bevisst i hans verk: Syv vers av Alexander Blok opus 127, Fiolinkonsert No. 2 opus 129, Strykekvartettene no. 12 opus 133 og no.13 opus 138, Sonate for fiolin og piano opus 134 og symfoni no.14 opus 135. Under de tidligere årene hadde Sjostakovitsj i samsvar med sovjetdoktrinen bestemt avvist tolvtonemusikken (som dessuten var forbudt i landet).

Syv vers av A. Blok er skrevet for sopran, cello, fiolin og piano og var påtenkt hans venner David Ojstrakh, Galina Visjnevskaja, Mstislav Rostropovitsj og komponisten, selv om hans helsetilstand ikke tillot ham å oppføre verket. Ved den første oppføringen den 23. oktober 1967 ble det spilt piano av en annen venn, Mieczyław/Moisej Vainberg. Fiolinkonsert no.2 og fiolinsonaten ble skrevet som 59- respektive 60-årsfødselsdagsgaver til David Ojstrakh og ble uroppført av fiolinisten den 26. desember 1967 (med Kirill Kondrasjin) samt den 8. januar 1969 og ble deretter et konsertnummer på dennes turnéer. Den fjortende symfonien er egentlig en sangsyklus til tekster av Federico Garcia Lorca, Guillaume Apollinaire, Wilhelm Küchelbecher og Rainer Maria Rilke. Symfonien ble oppført den første gangen for en liten krets den 21. januar, med introduksjon av komponisten, og for publikum den 29. september 1969. Den uoffisielle oppføringen var på Sjostakovitsj initiativ da han var syk og var usikker på hvor lenge han hadde igjen å leve.

Symfoni no.15 opus 141 (uroppført 8. januar 1972) og Strykekvartett no.15 opus 144 (uroppført 1. oktober 1975) kan ses som komponistens musikalske testamente og en summering av hans livsverk der nettopp disse to musikkformene var de viktigste for ham selv. Symfonien vever inn en mengde sitater fra Rossinis Guillaume Tell, Wagners skjebnemotivet fra Der Ring des Nibelungen, hans egne verker, blant annet passacagliaen fra den første fiolinkonserten, samt signaturen D-Ess-C-H. Sitatet i symfonien dro i gang en mengde spekulasjoner om skjulte meldinger. Kvartetten er svært alvorlig og mettet av dødsstemning og en naturlig siste kvartett, hvilket alltid har et personlig og introvert tonespråk. Sjostakovitsj siste komposisjon ble Sonate for viola og piano opus 147.

Systemtro eller dissident?[rediger | rediger kilde]

Frimerke fra år 2000

Sjostakovitsj memoarer, utgitt på engelsk, fikk en helt annen reaksjon: plutselig ble Sjostakovitsj fremstilt som dypt kritisk mot sovjetsystemet og mot Stalin. Memoarene, nedskrevet av Solomon Volkov og publisert under tittelen Memoarer, har ledet til en omfattende revisjonist-debatt om Sjostakovitsj sanne lojalitet. I følge Fay, Brown og andre forskere er det mye som tyder på at Volkovs bok ikke kan ses som autentiske memoarer; de notatene som ble forevist av Volkov og som var signert av komponisten gjengav tekster som ble publisert i russisk media. Dessuten møttes ikke Volkov og Sjostakovitsj mer enn tre-fire ganger i perioden 1971–75, i følge komponistens enke Irina.

Senere forskning antyder at Sjostakovitsj i store deler av livet faktisk var dypt kritisk mot det systemet han tjente. Mye tyder på at han var overbevist sosialist; og han ble dessuten rikelig belønnet (på samme måte som den kommunistiske eliten), men på den annen side var han periodevis dypt fornedret og hatet (hovedsakelig under Stalin-æraen). Det er mest trolig at Sjostakovitsj har vært en skapdissident, og at han bare uttrykte sine avvikende meninger gjennom musikken. Verket Antiformalist Rajok, nevnt tidligere, er et eksempel på at han eksplisitt uttrykte et dissidentstandpunkt.

Sjostakovitsj kom tidlig til å innse spillereglene i systemet. To runder med kraftige reprimander (1936–37 og 1948) lærte ham å tilpasse seg til partiets krav, selv om det virket hemmende på hans innovative kreativitet, overlevelsen var viktigere enn dumdristig heroisme. Han uttalte seg i offisielle sammenhenger, som kontakter med vesterlandsk presse, i overenskomst med den sovjetiske ideologien. Men på den andre siden kunne han i sine verker ta seg store friheter og berøre veldig følelsesmessige emner som antisemittisme. Hans tonale språk i de originale komposisjonene er fylt med dysterhet, sarkasmer og konfliktfylte eksplosjoner og skiller seg markant fra den påbudte sosialrealistiske estetikken. På den andre siden skrev han også et stort antall politisk korrekte verker av varierende kvalitet. Hans relasjon til Lenin var også spesiell – komponisten skrev på eget initiativ et antall hylningsverker til minnedager, det siste var Lojalitet op.136 (1970), der Lenin i Dolmatovskijs tekst - som kom til etter nøye anvisninger fra Sjostakovitsj – løftes opp til religiøse nivåer over gudebildene i verdensreligionene.

Da Aleksandr Solzjenitsyn fikk Nobelprisen svarte det sovjetiske systemet med forfølgelse og baksnakkelse; og mens makkerne Rostropovitsj og Visjnevskaja protesterte åpent og støttet forfatteren, valgte Sjostakovitsj kommuniststatens side og fordømte ham. Sjostakovitsj forsøkte også å tale makkerne til forstand – Visjnevskaja skrev i sine memoarer at han sa «Sløs ikke med kreftene. Arbeid, spill. Dere lever i dette landet og må se saken som den er. Ha ingen illusjoner. Det finnes intet annet liv, det kan ikke være annet. Vær takknemlige for at dere fremdeles puster!». Lignende episode oppstod når Andrej Sakharov ble utsatt for en grov heksejakt etter sin kamp for de medborgerlige rettighetene – også dette fordømte Sjostakovitsj, selv om han i følge visse kilder skal ha angret på dette.

Se listen over komposisjoner av Dmitrij Sjostakovitsj.

Priser og mottakelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fay, Laurell E. Shostakovich – A Life. 2000. 0-19-513438-9
  • Brown, Malcolm M. (ed) A Shostakovich Casebook. 2004
  • Sjostakovitsj, Dimitrij. Memoarer. fortalt til Solomon Volkov. Cappelen, 1980. ISBN 82-02-04496-0
  • Jacobsson, Stig. Dmitrij Sjostakovitsj. Borås, 1983. ISBN 91-85846-35-X (svensk)
  • Gundersen, Linda M.A. De Store komponister : Bind 5. Musikken i det 20. århundre. LibriArte, 1997. ISBN 82-445-0194-4
  • Andersson, Martin. «Balansekunstneren Sjostakovitsj : under hammer og sigd » I: Klassisk musikkmagasin, nr 3 (2006)
  • Skjeldal, Eskil. «Kampen for kunstnerisk integritet : Sjostakovitsj' symfoni nr. 5» I: Kirke og kultur, nr 1 (2004)
  • Hegge, Per Egil. «Khatsjaturjan var alltid på plass» I: Klassisk musikkmagasin, nr 1 (2003)
  • Sverdrup-Thygeson, Ulrik. «Musikk for et regime» I: Filologen, nr 2 (2002)
  • Bruland, Bjarte. «Dimitrij Sjostakovitsj og Stalin : fortidens musikk» I: Historie, nr 3 (1998)
  • Bjønnes, Astrid. «Sjostakovitsj og kunsten i Russland». I: Ergo, hefte 2 (1980)
  • Skyllstad, Kjell. «Sjostakovitsj, kommunismen og Sovjetstaten». I: Ballade, nr.2 (1980)

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ P.Jonson L.Labedz: Khruishchev and the Arts: The Politics of Soviet Culture 1962-1944, Cambridge MA, 1965
  2. ^ Laurel E. Fay: Shostakovich – A Life side 234

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Dmitri Shostakovich – bilder, video eller lyd