Montenegro

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 42°47′N 19°12′Ø

Република Црна Гора
Crna Gora
Montenegro

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen

Kart over Република Црна ГораCrna Gora

Innbyggernavn Montenegriner, montenegrinsk
Hovedstad Podgorica
Tidssone UTC+1
Areal
 – Totalt:
Rangert som nr. 160
14 026[a] km²
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 165
666 730[b]
Bef.tetthet 47,54 innb./km²
HDI 0,789 (rangert som nr. 51)
Styreform Republikk
President Filip Vujanović
Statsminister Milo Đukanović
Offisielt språk Montenegrinsk
Uavhengighet fra Serbia og Montenegro
3. juni 2006
Valuta Euro (EUR)
Nasjonalsang Oj, svijetla majska zoro
ISO 3166-kode ME
Toppnivådomene .me (tidligere .yu)
Kart over Montenegro
Kart over Montenegro

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Montenegro (serbisk og montenegrinsk: Црна Гора, Crna Gora; IPA: ['ts͡r̩naː 'ɡɔra]) er et land i Sørøst-Europa ved Adriaterhavet. Montenegro grenser til (fra vest mot øst) Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia i nord, Kosovo, og Albania i sør. Til sjøs har landet delelinje mot Italia i sørvest. Hovedstaden er Podgorica.

Landet var en del av den tidligere føderasjonen Jugoslavia, og inngikk fra 2003 til 2006 i unionsstaten Serbia og Montenegro. Det ble gjennomført folkeavstemning 21. mai 2006 hvor et flertall ønsket at Montenegro skulle bli selvstendig, og selvstendighetserklæringen ble utstedt 3. juni 2006. I statsråd fredag 16. juni 2006 anerkjente Norge Montenegro som selvstendig stat.[1] Montenegro ble tatt opp som FNs 192. medlemsland 28. juni 2006.[2] Den 11. mai 2007 ble landet tatt opp som det 47. medlemslandet i Europarådet.[3]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Navnet Montenegro kommer fra italiensk Monte negro (svart fjell) da Montenegro var under venetiansk hegemoni (da venetiansk gammelitaliensk, moderne italiensk ville ha vært Monte nero). Montenegro er en oversettelse av det serbiske navnet Crna Gora («Svartfjell»), men i mange språk har man valgt å bruke det italienske navnet. I noen språk har man oversatt navnet, som i albansk: Mali i Zi, gresk: Μαυροβούνιο, tyrkisk: Karadağ, latvisk: Melnkalne, litauisk: Juodkalnija og islandsk der landet heter Svartfjallaland.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Montenegros geografi

Landets totale areal er på 14 026 km². Det har 625 km lange landegrenser til Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia, Kosovo og Albania, og en 293,5 km lang kystlinje mot Adriaterhavet. De eneste virkelig urbane byene er hovedstaden Podgorica og industribyen Nikšić, men kysten er også tett bebygd av gamle middelalderbyer og nyere turistanlegg.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Lovćenfjellet ligger bare 6 km fra Kotorbukta. Her starter fjellandskapet bak en smal kyststripe.
Bildet viser elva Moraca, med typisk dypt utgravd elvedal i sedimentære bergarter.
Moracaelvens delta mot Shkodërsjøen er et unikt våtmarksområde.
Donaulaks (Hucho hucho) er unik for Balkan og finnes i elvene i nord.

Montenegro er et av de mest kuperte landene i Europa, og landskapet varierer fra høye topper langs grensene til Serbia og Albania med karstlandskap til en smal kystslette som bare er 4–6 km bred langs Adriaterhavet. Kotorbukta er den eneste innskjæringen i kystlinjen, og den er ikke en fjord, men en nedsunket elvedal.

Store deler av landet ligger over 1 000 moh., og fjellene når opp i over 2 500 meter flere steder langs en øst-vest-linje. De dinariske alper løper parallelt med kysten nedover Dalmatiakysten, og er stort sett dannet av sedimentære bergarter som dolomitt, kalkstein, sand og konglomerat dannet av hav og innsjøer som en gang dekket området.

I innlandet danner flere elver raviner og canyoner i det ellers harde kalksteinslaget. Flere av dem er vernet – Tarakløften er inntil 1 300 meter dyp og det nest største canyon i verden. Landets veier og jernbaner følger de til dels dype elvekløftene i kalksteins- og karstlandskapet.

Klima[rediger | rediger kilde]

Montenegros kyst har middelhavsklima med milde vintre og solrike, varme somre. Om vinteren kan derimot den kalde boravinden føre kald luft fra Øst-Europa innover Montenegro, og man får kalde dager.

Like innenfor kysten, i kystfjellsonen som er det 50 km brede beltet som bl.a. innbefatter Cetinje, er det et sub-middelhavsklima med kaldere vintre og varmere somre enn på kysten. Like innenfor kysten ligger De dinariske alper, og når mild havluft fra Middelhavet strømmer inn over Montenegro blir dette området et av de våteste i Europa. Stedet Crvice ved Orjen i sørvest ligger på 940 moh., og har middeltemperaturer på -5–0 °C januar–mars, 10 °C i mai, 18–20 °C i juni–august, 15 °C i september, og 0–5 °C i november–desember. Stedet har samtidig tidvis over 4 900 mm nedbør årlig; det er nesten regnfritt om sommeren, men store nedbørsmengder fra oktober til april.

Det meste av innlandet innenfor 60 km har et temperert klima med kalde vintre og milde somre. I de høyeste fjellene ligger det snø hele året. Podgorica har en nedbørsnormal på 1 617 mm i året.

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Montenegro har et uvanlig rikt plante- og dyreliv på et lite område. Bare Biogradsko-nasjonalparken alene har mer enn 220 plantearter, 86 treslag, 10 pattedyr, 200 fuglearter og 350 insektarter.[4]

Montenegros flora tilhører i innlandet den sentraleuropeiske, subboreale sonen, mens kysten har Middelhavsvegetasjon. Antallet plantearter anslås til om lag 3 000. De dinariske alper har typisk sentraleuropeisk gradering fra varmekjær løvskog i lavlandet (ask, bøk, lind, sypress, peoner, eføy, liljer), via boreal blandings- og barskog i fjellsidene og høyere elvedaler (edelgran, tyrkisk hassel, hvitasal, ormehamfuru, einer), til en alpin høyfjellsvegetasjon i de høyeste områdene (gressarter, lyng). Ved Orjen er flere busk- og blomsterplantene endemiske, blant annet orjen-sverdlilje (Iris orjenii), krøll-lilje (Lilium martagon) og sjeldne arter av peoner (paeonia daurica).

Ved den store Shkodërsjøen – den største på Balkan – danner elvedeltaet til Morača et våtmarksområde som har vern etter Ramsar-konvensjonen. Her er det et rikt fiskeliv, amfibisk dyreliv, og unike fuglereservater. På sørsiden renner Shkodërsjøen ut i elven Bojana og skaper et artsrikt, bredt delta- og sumpområde (Ada Bojana) på grensen til Albania.

Kysten samt Zetasletten nord og sør for Podgorica har middelhavsvegetasjon med sypresser, palmer, og stor dyrking av oliven og druer. Europeisk edelgran (Abies alba), Bosnisk furu (Pinus heldreichii) og blomsten Orjen-Iris (Iris orjenii) er typiske for kystfjellene i sørvest. Langs kysten har utbyggingen av de mange sandstrendene redusert artsrikdommen, og en rekke vade- og sjøfugler er truet. Det er relativt lite fiskerikt i denne delen av Adriaterhavet, noe som også hemmer det kommersielle fisket.

Landets dyreliv er typisk for den tempererte karstvegetasjon, men har meget stor variasjon på grunn av de mange mikroklimaene og nisjemiljøene. Kysten har mange tørkekjære arter som slanger, firfisler og andre amfibier er vanlige, i tillegg til et rikt fugleliv.

Innlandet og fjellstrøkene har meget stort dyreliv, med brunbjørn (Ursus arctos) og sannsynligvis gaupe[5], grevling, hjort, muldvarp, og flaggermus. Av fuglearter finnes rødstrupe (Erithacus rubecula), kongeørn, hønsehauk, spurvehauk, orrfugl og grågås. I elver og innsjøer finnes frosk (Hyla arborea), sumpskilpadde (Emys orbicularis), ørret, hvitfinnet steinulke (Cottus gobio), harr (Thymallus thymallus), og donaulaks (Hucho hucho).[6]

Demografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Montenegros demografi

Etnisk sammensetning 2011.
Det serbisk-ortodokse Ostrog-klosteret i Danilovgrad.

Montenegro er et etnisk svært sammensatt område, med skiftevis serbisk, montenegrinsk, bosnisk og albansk majoritet i de enkelte kommuner, og innenfor disse. Generelt er det serbisk majoritet i nord og vest samt i noen kystkommuner, mens det er montenegrinsk majoritet i kommunene midt i landet. I nordøst er det bosnisk majoritet, og i sørøst albansk.

Den montenegrinske andelen av befolkningen har de siste 50 årene gått tilbake, og gruppen som kaller seg «montenegrinere» er ikke lenger i flertall. Den er likevel største befolkningsgruppe, foran den store serbiske minoriteten.

Det er derimot ikke entydig hva som er forskjellen på serbere og montenegrinere. Svært mange etniske montenegrinere, nesten halvparten, snakker serbisk språk. I de demografiske data for Tito-perioden oppgis endog en andel av befolkningen å være jugoslaver.

Det er en minoritet på 100 italienere i Kotor-området, og omkring Budva bor det anslagsvis 1 000 russere.

Følgende tabell oppgir den etniske sammensetningen på ulike tidspunkt i Montenegros historie:

Etnisitet Befolkning 1961 Befolkning 1981 Befolkning 1991 Befolkning 2003[7] Befolkning 2011[8] Språk 2003
Montenegrinsk 81,4 % 68,5 % 61,9 % 43,2 % 45,0 % 22,0 %
Serbisk 3,0 % 3,3 % 9,3 % 32,0 % 28,7 % 63,5 %
Albansk 5,5 % 6,5 % 6,6 % 5,0 % 4,9 % 5,3 %
Muslimsk 6,5 % 13,4 % 14,6 % 4,0 % 3,3 % n/a
Bosnisk 7,8 % 8,6 % 5,5 %
Kroatisk 2,3 % 1,8 % 1,0 % 1,1 % 0,9 % 0,5 %
Romani 0,3 % 0,5 % 0,4 % 0,8 % 0,4 %
Makedonsk 0,2 % 0,2 % 0,1 % 0,1 % 0,1 %

Språk[rediger | rediger kilde]

Mer enn 63 % av innbyggerne snakket i 2003 et serbisk språk med Iyekavisk dialekt, og dette innbefatter også om lag halvparten av de som etnisk sett kaller seg montenegrinere.[8] I forbindelse med uavhengighetsbevegelsen ble det fra 2004 igangsatt en offensiv for å styrke montenegrinsk som språk, med om lag 24 % utbredelse i befolkningen. I grunnloven[9] fra 2007 er montenegrinsk offisielt språk ved siden av serbisk, albansk, bosnisk og kroatisk. Albansk er den største av de «små» språkminoritetene, om lag 5,2 % av befolkningen er språklig sett albanere.

Religion[rediger | rediger kilde]

Montenegro er en ikke-religiøs stat med like rettigheter og status for alle religioner.

De fleste montenegrinere (74–75 %) er ortodokse kristne, under Den serbisk-ortodokse kirke med egen metropolitt for Montenegro.[10] Nesten 18 % av befolkningen er sunni-muslimer, hovedsakelig albanere, bosniere og bosniakker. I høymiddelalderen var katolikkene i flertall, men i dag utgjør de bare 3–4 % av befolkningen, fordelt på tre katolske bispedømmer. Ett av dem, bispedømmet Kotor, er understilt en kirkeprovins med metropolitansete i Kroatia.

De avvikende julianske og gregorianske kalendere, sammen med innslaget av ulike religioner, medfører at en rekke helligdager anerkjennes som høytidsdager i Montenegro. Nedenfor gjengis de viktigste helligdagene, med særlig fokus på dem som er unike for Montenegro:

Både 7. januar, 1. mai, 21. mai og 13. juli er fridager.

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Montenegros historie

Illyrisk gullarbeid viser spydkaster til hest.
Den hellige (Sveti) Jovan Vladimir var fyrste av Duklja, 990-1016.
Postkort fra 1910 viser proklamasjonen av Kongeriket Montenegro i 1910.
Kongeriket Montenegro, 1914.

Montenegros historie er preget av landets nærhet til mektige naboland, og har innebåret en ofte meget dyktig balansering mellom stormakter helt til vår tid. Deler av området har tidligere vært underlagt svært mange og skiftende utenlandske herredømmer, men en uavhengig, mer eller mindre kontinuerlig «montenegrinsk» stat eksisterte uavbrutt fra 1356 til 1918, og igjen fra 2006.

I de første 160 av disse årene var denne staten, Zeta, kulturelt og politisk «serbisk», men deretter ser vi ulike kontinuerlige «montenegrinske» stater og dynastier som behersket deler av landet, oftest med basis i klaner i fjellområdene i sørvest rundt Cetinje. Disse områdene var aldri besatt av osmanerne, slik resten av Balkan var, eller av Venezia som fra 1420 til 1797 behersket Montenegros kystbyer.

Bare én gang mislyktes montenegrinerne i sin fine balansekunst mellom øst- og vestmaktene på Balkan. På 1400-tallet så de sin stat angrepet på alle kanter. Det lokale kongedømmet fra 1356 maktet over tid ikke den fine balanse mellom stormaktene som så mange serbiske fyrster hadde behersket til fulle siden tidlig middelalder. Prisen ble høy – Zeta-staten gikk i praksis under innen 1516, bare en liten flik rundt Lovcen-fjellet bestod.

Landets historie preges ellers av at skillene mellom vestlig og østlig kristendom, politisk kultur, og statstilhørighet gikk gjennom dagens Montenegro. Det har lenge vært betydelige etniske, religiøse, økonomiske og politiske skiller mellom kysten i vest og innlandet i øst. Dette skillet er fortsatt synlig i montenegrinsk samfunnsliv.

Oldtiden[rediger | rediger kilde]

I grotten Mališina i Pljevlja er det funnet rester av bosetting fra istiden, mens Medena Stijena i samme kommune har rike funn fra steinalderen.

Montenegro var befolket av illyrere samtidig med en viss gresk kolonisering langs kysten (Budva) omkring 700–500 f.Kr. Keltiske immigranter bosatte seg i området på 300-tallet f.Kr., og utviklet en illyrisk stat med hovedstad i Skadar. Mange historikere mener nå at illyrerne tilhørte den keltiske Hallstattkulturen.[11][12]

Stadig illyrisk piratvirksomhet medførte at romerne omkring 140 f.Kr. tok kontroll med kystområdet på østsiden av Adriaterhavet (Dalmatia), og innlemmet innlandet i provinsen Illyricum fra år 9 e.Kr. Doclaea og Municipium S var viktige garnisonsbyer. Ved delingen av Romerriket i 395 gikk grensen mellom de vest- og øst-romerske rikene (og etter hvert kirkene) nordover fra Skadar og gjennom det indre av Montenegro. Kysten var altså «vestlig».

Under Justinian opplevde Østromerriket en blomstring og handelssamkvemmet over Adriaterhavet økte kraftig etter Justinians erobring av Italia. Men etterkommerne brakte på nye nedgangstider til riket de neste århundrene, og kampen mot islam fra 700-tallet dreide fokus bort fra de vestlige provinsene. Balkan opplevde på denne tiden barbariske invasjoner fra gotere, avarer og slavere.

Serbiske høydepunkt – Duklja og Raška[rediger | rediger kilde]

I tidlig middelalder dannet serbere, kroater og bulgarere sine første semi-nasjonale og ganske snart føydale stater, men «montenegrinere» hører vi ikke om.[13] Tidlig på 600-tallet avga den bysantinske keiseren kyststrekningen av dagens Montenegro til serbiske settlere,[14] som etablerte et levedyktig fyrstedømme i Duklja (Doclaea). Samtidig beholdt åpenbart bysantinerne initiativet på andre områder, for serberne ble omvendt til kristendommen på 870-tallet.[15] En splittelse i flere lydriker fra 900 hindret ikke fortsatt ekspansjon. Byen Breznica ble nå et viktig serbisk provinssete. En midlertidig bysantinsk gjenerobring 960–1042 endte til slutt med total militær seier for Stefan I Vojislav av Duklja, som innen 1050 inkluderte hele kyststrekningen fra Skadar til Split. Under kirkesplittelsen i 1054 tilfalt riket vestkirken og pave Gregor VII anerkjente staten under kong Mihailo I av Duklja. På 1100-tallet falt Dukjla derimot under den nye serbiske statsdannelsen (Raška), som hadde utgangspunkt i fjellområder mellom Serbia og Montenegro.

I høymiddelalderen lå østlige stater som den serbiske lite tilbake for vesteuropeiske samfunn.[16] I 1346 fikk serberne sitt eget ortodokse patriarkat, som styrket nasjonsbyggingen.[17] Serbiske dynastier fremmet handel og beholdt kontrollen over innlandet fram til den ottomanske invasjonen av innlandet som fant sted 14621496. Utviklingen av moderne skipsteknologi og økt handel førte derimot til at Venezia fra 1420-tallet tok kontroll over kystområdene, noe som varte i 300 år.

Osmansk styre i øst[rediger | rediger kilde]

Omanernes tyrkiske styre i det østlige innlandet varte helt til 1878. Den serbiske eliten ble nå gjort til bønder, eller flyktet nordover. Samtidig falt dette sammen med en generell nedgangstid i Sørøst-Europa f.o.m. 1500-tallet, som ledsages av svak byvekst og «Det andre livegenskapet».[18] I de tyrkiske områdene beholdt de fjerneste fjellområdene en betydelig autonomi, men ellers ble føydale strukturer sementert av fire århundrer med tyrkisk styre, med tyrkiske og konverterte lokale («bosniaker») som føydale herskere (chiftluk sahibije) over en tungt skattlagt bondebefolkning. Denne bevarte sin ortodokse kristne identitet, men fikk visket ut sin nasjonale identitet.[19]

Noen byer blomstret riktignok, Taslidža (Pljevlja) var hovedstaden i Sanjak Hercegovina fra 1572 til 1833, og fikk status som kasba med kloakksystem, tyrkiske bad, hager, moskeer og kristne klostre. Men regelen var at byene var ufrie sentra for militære og jordeiende ledere. Den senere Sanjak Novibazar (Novi Pazar) hadde hovedstad i Mostar, og medførte at det nordlige Montenegro kom mer i skyggen utviklingsmessig.

Selvstendighet mellom stormakter[rediger | rediger kilde]

Balkan ble konfrontasjonsområdet mellom Østerrike og Det osmanske rike fra 1700-tallet. Montenegros kystområde var under venetiansk kontroll, og innlandet lå stort sett under tyrkisk kontroll østenfor grense- og krigsområdene. Fire stormakter øvde press på den lille, selvstendige montenegrinske staten, som holdt stand.

Fra 1516 til 1696 var det vestlige innlandet en uavhengig, teokratisk munke- og bispestat, styrt av de katolske lederne i Cetinje.[20] Fra 1696 ble denne uavhengige, men ikke-anerkjente staten styrt av fyrster tilhørende det montenegrinske dynastiet Petrović-Njegoš. Den første formelle proklamasjon av en selvstendig, montenegrinsk stat skjedde i 1798, og i 1854 gjorde Danilo Petrović-Njegoš Montenegro om til en sekulær stat. En aggressiv konfrontasjon og krig mot tyrkerne fra 1875 ga resultater og internasjonal anerkjennelse som fyrstedømmet Montenegro gjennom Berlinkonferansen i 1878. Datoen for anerkjennelse, 13. juli 1878 blir feiret som Montenegros uavhengighetsdag. Den frie statens areal ble doblet fra 1696 til 1878, og i 1905 fikk landet sin første grunnlov og fyrstedømmet ble til kongeriket Montenegro i 1910.

Da østerrikerne befridde Beograd fra tyrkisk styre i 1711, støttet mange serbere og montenegrinere opp om østerrikernes hær. Den serbiske frihetskjemperen Karađorđe Petrović hadde kjempet i begge stormaktenes hærstyrker, og oppnådde uavhengighet for Serbia gjennom opprørene 18041813. Men senere på 1800-tallet ble Østerrike-Ungarns ambisjoner større på Balkan, og kulminerte først med okkupasjonen av Bosnia i 1878. Gradvis vendte de sørslaviske lederne seg bort fra østerrikske sympatier, og de brede uavhengighetsbevegelsene våknet.

Sørslavisk samling[rediger | rediger kilde]

Balkankrigen 19121913 ble startet av montenegrinerne, og ga en felles serbisk-montenegrinsk allianse mot tyrkerne, hvor også bulgarerne og grekere gikk med mot tyrkerne fra oktober 1912. Montenegro og Serbia delte den tyrkiske provinsen Sandžak mellom seg. Straks tyrkerne var nedkjempet i 1913 fikk man et intermesso med mislykket bulgarsk angrep på sørslaverne, fulgt av full konfrontasjon og snart også krig mellom Serbia og Østerrike-Ungarn fra 1914, utløst av attentatet 28. juni i Sarajevo.

Under første verdenskrig støttet Montenegro opp om Serbias krigføring mot Østerrike-Ungarn, og kjempet i to år imot østerriksk invasjon i en stillingskrig fram til 1916. Om lag 3 000 montenegrinere falt under verdenskrigen.[21] Under den påfølgende østerrikske okkupasjon styrte montenegrinernes konge og regjering i eksil fra Bordeaux. Kongen ble derimot stadig mer isolert, ettersom et flertall av serbere og enkelte montenegrinske partier ønsket union med Serbia.

Under den serbisk-dominerte Podgoricaforsamlingen ble det bestemt å innlemme Montenegro i Kongeriket Jugoslavia fra 1. desember 1918. Fra 1929 ble regionenes selvbestemmelse i Jugoslavia kraftig redusert. Montenegro inngikk i provinsen Banat Zeta, som også omfattet vestlige Kosovo, Hercegovina og Dubrovnik-regionen. Podgorica var dette banat'ets hovedstad, og bevarte derved en viss økonomisk og administrativ betydning. I 2011 vedtok parlamentet å oppheve alle vedtak fra Podgoricaforsamlingen og landet har igjen en kongefamilie fra Petrović-Njegoš selv om landet ennå er en republikk med president som statsoverhode.

Montenegro during ww2.png

Under Andre verdenskrig opplevde Montenegro først italiensk, og fra 1943 tysk, okkupasjon. En blodig geriljakrig fulgte okkupasjonene hvor agrar-fascisten Krsto Zrnov Popović med italiensk og tysk støtte kjempet mot både serbiske nasjonalister og partisaner. Det må antas at Montenegro bar sin forholdsmessige andel av de samlede jugoslaviske krigstapene på 305 000 soldater og 1,2 millioner sivile.[22]

Titos seire over interne fiender og okkupasjonsstyrkene lenger nord førte til oppretting av en kommunistisk republikk i 1945. Montenegro ble en egen republikk innen føderasjonen, og montenegrineren Milovan Đilas hadde status som Titos arvtaker inntil han ble dissident. Fra 1974 ble Montenegros selvstyre noe utvidet innen Jugoslavia. Provinsen fikk en del økonomiske overføringer fra resten av Jugoslavia, og turismen ble utviklet noe under Tito-perioden.

I 1991, foran de første frie valgene, tok Milo Đukanović og to andre unge og fremsynte, men foreløpig Milošević-lojale partikadre, kontrollen med Montenegros kommunistparti. De endret navnet til Montenegros demokratiske sosialistiske parti (Demokratska Partija Socijalista Crne Gore, DPS), og fikk vedtatt å fjerne ordet sosialistiske fra delstatens offisielle navn.

Etter Jugoslavia[rediger | rediger kilde]

Montenegro lyktes i å holde seg helt utenfor krigene i Jugoslavia 1992–95, hovedsakelig gjennom å støtte fortsatt union med Serbia. En folkeavstemning i 1992 godkjente opprettelsen av unionen under navnet Den føderale republikken Jugoslavia. Men snart krevdes en vanskeligere balansegang, landets ledelse måtte både støtte Serbia for å unngå krig, og samtidig markere tilstrekkelig avstand for å unngå vestlig intervensjon. I denne perioden måtte landet utholde internasjonale sanksjoner. NATO-bombingen av Serbia rammet i en viss grad også Montenegro i 1999, selv om landets ledelse på det tidspunktet var erklærte tilhengere av løsrivelse fra Serbia.[23]

Fra 1997 begynte derimot de montenegrinske lederne stadig sterkere å angripe Milošević og Serbia, særlig for dets mislykkede økonomiske politikk og hyperinflasjon. For å komme unna inflasjonen innførte Montenegro tyske mark som sideordnet valuta i 1988. I 2001 ble det også innledet privatisering av statlig (dvs. føderal jugoslavisk) eiendom, blant annet ble statlige teleselskaper solgt til tyske og norske selskap, og et aluminiumsverk i Podgorica ble solgt til russiske investorer.

Euro ble innført som valuta i 2002 da tyske mark opphørte som pengeenhet. Unionen med Serbia møtte nå stadig sterkere motstand i det politiske miljøet, anført av Milo Đukanović. Med folkeavstemningen i 2006 tok montenegrinerne med 55,4 % flertall skrittet ut av unionen med Serbia. Det skjedde fredelig, men ikke uten spenning og motstand både fra serberne i Montenegro, og fra staten Serbia. De samme partiene har styrt landet de siste ti årene.

Den nå (2008) arresterte bosnisk-serbiske tidligere lederen Radovan Karadžić er opprinnelig født og oppvokst i Montenegro. Hans karriere er et av utallige eksempler på hvordan etnisitet og nasjonalitetstilhørighet har krysset grenser i det tidligere Jugoslavia, og hvordan sørslaviske borgere og ledere har hatt kryssende lojaliteter hvor Montenegro er innvevd i et fortsatt fellesskap med de andre republikkene i regionen.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Nåværende statsminister Milo Đukanović var en av de tre som reformerte kommunistpartiet gjennom DPS, og var statsminister i Montenegro 1991–98, og 2003-10. I mellomtiden var han president.
Filip Vujanović (DPS) var statsminister 1998–2003 og har siden 2003 vært president i Montenegro.
Gammelt fotografi av den montenegrinske parlamentsbygningen (høyre) og den nåværende presidentboligen (venstre)

Montenegro fikk sin nåværende grunnlov[24] i 2007, og er en ikke-religiøs, konstitusjonelt parlamentarisk republikk.

Parlamentet i Podgorica – Montenegros forsamling (Skupština Crne Gore) – velger statsministeren, vedtar budsjett og lover, og utnevner dommere. Parlamentet kan med flertall vedta mistillit mot regjeringen. Det var parlamentsvalg 22. april 2001, den 21. oktober 2002, og den 10. september 2006.

Forsamlingens antall parlamentarikere endres fra valg til valg, det var 77 fra 2001, deretter 75 fra 2002, og hele 81 fra 2006 (det skal være én per 6 000 velgere). I 2001 ble syv kvinner valgt inn i parlamentet, i 2002 var fem av de valgte representantene kvinner.

Presidenten er folkevalgt, og holder til i den gamle hovedstaden Cetinje. Han er ansvarlig for hærstyrkene og deler av utenrikspolitikken, og utnevner forsvarets toppledelse. Fra 1990 til 1998 var den Milošević-vennlige SNP-lederen Momir Bulatović president, men i valg i 1998 tapte han mot Milo Đukanović fra partiet DPS, dagens statsminister. To valg etter 2000 ble underkjent fordi mindre enn halvparten av velgerne deltok, men presidentvalgene 11. mai 2003 og 8. april 2008 var gyldige, og begge ga seier til den sittende presidenten, Filip Vujanović fra DPS.

Spørsmålet om Montenegros framtid preger montenegrinsk politikk i stor utstrekning. Befolkningen har gjennom mange år vært delt i to, der den ene gruppen har kjempet for full uavhengighet mens den andre ønsket å fortsatt bevare tilknytningen til Serbia. I den senere tid har også sosiale og økonomiske spørsmål kommet mer til overflaten i valgkampene, ikke minst knyttet til den raske veksten i turismen som bare kommer deler av landet til gode.

Politiske partier[rediger | rediger kilde]

Det ledende partiet er det reformerte sosialistpartiet i republikken, DPS. Dette partiet har ledet regjeringskoalisjonene i Montenegro siden Jugoslavia ble oppløst. Det andre sentrale regjeringspartiet er det sosialdemokratiske SDP. De to partiene er først og fremst hovedkreftene bak selvstendighetslinjen, og jobber for EU-medlemskap. Partiene gikk i 2001 sammen i Seieren tilhører Montenegro, ved de siste to valg samarbeidet de i lister med navn som inneholder ...for et europeisk Montenegro.

Etniske bosniske og albanske partier støtter opp om selvstendighetslinjen. Det var også fem egne albanske mandater øremerket de andre partiene i 2006, og to av disse tilfalt regjeringspartienes liste.

De ledende opposisjonspartiene, som historisk har ønsket fortsatt union med Serbia, er SNP, NS, og SNS. I 2001 og 2002 gikk de sammen i valgallianser (Sammen for Jugoslavia, Sammen for forandringer), men i 2006 sprakk partiene opp og stilte til valg på ulike serbisk-orienterte eller unionsvennlige lister. Partiet DSS gikk nå med i valgkoalisjonen, mens SNS stilte som Serbiske Liste – Andrija Mandić. De klarte heller ikke å enes om en felles presidentkandidat i 2008. Partiene ledes hovedsakelig av etniske serbere, og er relativt nasjonalistiske. Disse delvis serbisk-dominerte opposisjonspartiene har en del ordførere, men har aldri hatt regjeringsmakt i Montenegro. Fra 1990 var Momir Bulatović SNP-leder, men i dag ledes dette partiet av Srđan Milić.

Det liberale partiet LSCG støtter uavhengighet, og er pro-vestlig. Partiet gikk ved valget i 2006 i valgsamarbeid med bosniske partier i den Liberale og bosniske liste.

Foran valget i 2006 startet Nebojša Medojević partiet Bevegelsen for Forandring eller PzP, etter modell av det serbiske regimekritiske og intellektuelle partiet B17. PzP er et opposisjonsparti som offisielt støtter uavhengighet og bekjenner seg til liberale verdier, og ønsker EU-medlemskap. Samtidig er partiet i delvis opposisjonsallianse med de tidligere pro-serbiske anti-Europa-partiene, og balanserer moderne fornyelse med hard og bred opposisjon mot regjeringen.

Partileder Nebojša Medojević har det siste året blitt en av Montenegros mest populære politikere, og partiet er i klar vekst. Partiet har tatt stemmer fra de tidligere pro-serbiske (pro-union)-partiene, og fikk 13 % valgoppslutning i 2006. Den politiske plattformen kan vise seg å stå for en normalisering av det politiske liv hvor regjeringen for konkurranse fra andre pro-europeiske alternativer, og man får en mer avansert politisk akse enn dagens svært polariserte situasjon.

Parlamentsvalg[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Valg i Montenegro

Antallet mandater (representanter) varierer fra år til år fordi det skal gjenspeiles ca. 6 000 velgere i hvert mandat. Etter valget i 2012 har parlamentet 81 representanter. Fra 2006 er det en ordning med albanske utjevningsmandater.[25]

Tabellen nedenfor viser resultatene fra parlamentsvalget i 2012. Flertallet i parlamentet er sikret gjennom et samarbeid mellom DPS, SDP, HGI og DUA.

Parti Seter Mandatfordeling
Montenegros Demokratiske Sosialistiske parti (DPS) 35

██ DPS (35)

██ SNP (16)

██ SDP (9)

██ NOVA (8)

██ PzP (5)

██ BS (3)

██ HGI (1)

██ DUA (1)

██ DS (1)

██ AA (1)

██ FORCA (1)

Kroatisk Initiativ (HGI) 1
Sosialistisk Folkeparti (SNP) 16
Sosialdemokratisk Parti (SDP) 9
Nytt Serbisk Demokrati (NOVA) 8
Bevegelsen for Forandring (PzP) 5
Bosniakpartiet (BS) 3
Montenegros Demokratiske Allianse (DSCG) 1
Demokratisk Union av Albanianiere (DUA) 1
Albansk Alternativ (AA) 1
Ny Demokratisk Makt (FORCA) 1

Presidentvalg[rediger | rediger kilde]

11. mai 2003[rediger | rediger kilde]

Filip Vujanović fra Demokratska Partija Socijalista Crna Gore (DPS) ble i landets første presidentvalg valgt med 63,3 % av stemmene. Motkandidaten Miodrag Živković fikk 31,4 %.

8. april 2008[rediger | rediger kilde]

Filip Vujanović fra Demokratska Partija Socijalista Crna Gore (DPS) ble i landets andre presidentvalg gjenvalgt til sitt embete med 51,9 % av stemmene. Motkandidatene var serberen Andrija Mandić (Srpska Lista) med 19,6 %, Nebojša Medojević (PzP) som fikk 16,6 %, og Srđan Milić (SNP) som fikk 11,9 %.

7. april 2013[rediger | rediger kilde]

Den sittende presidenten Filip Vujanović ble utfordret av partilederen for opposisjonspartiet Demokratisk front, Miodrag Lekić. Vujanović fikk 51,21% og ble til tross for protester fra motstanderne gjenvalgt for andre gang.[26]

Folkeavstemningen om uavhengighet 2006. Ja-kommuner i rødt og nei-kommuner i blått følger i betydelig grad de etniske skillelinjene.

Folkeavstemning 21. mai 2006 om selvstendighet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Montenegros uavhengighetsvalg

21. mai 2006 ble det avholdt en folkeavstemning om republikkens framtidige status. 485 000 montenegrinere hadde stemmerett i avstemningen, som ble fulgt av observatører fra blant annet Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), Europarådet og EU-parlamentet. 86,3 % av de stemmeberettigede deltok i valget.[27] Ifølge offisielle kilder[28] hadde 55,4 % stemt for uavhengighet, altså over de 55 % valgreglementet krevde. Talsmann for uavhengighetsblokken, Predrag Sekulić, og statsminister og uavhengighetstilhenger Milo Đukanović proklamerte seier. Pro-serbiske unionistpartier krevde omtelling av stemmene[29], men Serbia godkjente overraskende raskt valgresultatet.[30]

Det var stort sett ja-flertall i montenegrinske flertallskommuner, og nei-flertall i kommuner hvor serbere utgjør flertallet.

Uavhengighetserklæringen 3. juni 2006[rediger | rediger kilde]

Den montenegrinske nasjonalforsamlingen vedtok 3. juni 2006 å akseptere folkeavstemningen fra 21. mai der et flertall stemte for å avslutte partnerskapet med Serbia som gikk tilbake til 1918, og erklærte Montenegros selvstendighet. Serbia godkjente erklæringen umiddelbart. Opposisjonspolitikere som har vært mot uavhengighet, møtte ikke opp da forsamlingen stemte.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kommuner i Montenegro

Nikšić er landets industrisentrum og nest største by.
Albanernes viktigste by er Ulcinj, som også er en av de mange middelalderbyene langs kysten.

Montenegro består av 21 kommuner (opštine).

Våpen Kommune Areal
(km²)
Befolkning
(2011)
Våpen Kommune Areal
(km²)
Befolkning
(2011)
Kart
Andrijevicas våpenskjold Andrijevica 283 5 071 Nikšić' våpenskjold Nikšić 2065 72 443
Kart som viser Montenegros kommuneinndeling
Bars våpenskjold Bar 598 42 048 Plavs våpenskjold Plav 486 13 108
Beranes våpenskjold Berane 717 33 970 Pljevljas våpenskjold Pljevlja 1346 30 786
Bijelo Poljes våpenskjold Bijelo Polje 924 46 051 Plužines våpenskjold Plužine 854 3 246
Budvas våpenskjold Budva 122 19 218 Podgoricas våpenskjold Podgorica 1399 185 937
Cetinjes våpenskjold Cetinje 899 16 657 Rožajes våpenskjold Rožaje 432 22 964
Danilovgrads våpenskjold Danilovgrad 501 18 472 Šavniks våpenskjold Šavnik 553 2 070
Herceg Novis våpenskjold Herceg Novi 235 30 864 Tivats våpenskjold Tivat 46 14 031
Kolašins våpenskjold Kolašin 897 8 380 Ulcinjs våpenskjold Ulcinj 255 19 921
Kotors våpenskjold Kotor 335 22 601 Žabljak 445 3 569
Mojkovac' våpenskjold Mojkovac 367 8 622 Kilde: MONSTAT[8]

I tillegg har Golubovci og Tuzi status som bydelskommuner innen kommunen Podgorica. Det har vært tatt lokale initiativ for å løserive og skille ut den albansk-dominerte enheten Tuzi, den bosnisk-dominerte kretsen Petnjica i Berane, og kretsen Gusinje i kommunen Plav.


De største byområdene i Montenegro er (2003):

Administrasjonen av hovedstaden Podgorica er regulert gjennom en egen hovedstadslov. Podgorica og Nikšić er de eneste virkelig urbane byene i Montenegro, og begge har høyere utdanningsinstitusjoner og en betydelig industri.

Forsvars- og utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Montenegrinske spesialstyrker under øvelse i desember 2006.

Landets politistyrker prioriteres, og styrken er siden 1999 økt fra 10 000 til 15 000 mannskaper. Flere avdelinger er paramilitære. Et eget sivilt politi, ledet av Politidirektoratet i Podgorica (Uprava policije), har ca. 5 200 medarbeidere.[31]

Montenegro arvet en hærstyrke på 6 500 mann etter sammenbruddet i unionen med Serbia, og har lansert planer om å redusere den stående styrken til 2 500 vervede spesialmannskaper.[32] Luftforsvaret har i alt ni jugoslaviske G-4 Super Galeb-jagerfly, men vil neppe fornye disse. Det jugoslaviske sjøforsvaret som gjenstod etter Kroatias frigjøring, ble i sin helhet overtatt av Montenegro i 2006.

Presidenten er politisk ansvarshavende for de militære styrker, og en forsvarssjef er ennå ikke utnevnt (2008). Den 30. august 2006 avskaffet presidenten verneplikten i landet. Sikkerhetspolitisk satses det på Partnerskap for Fred og medlemskap i NATO, men den folkelige oppslutning om medlemskap er relativt lav, trolig på grunn av NATOs bombinger av montenegrinsk territorium i 1999.[33]

Montenegro leverte offisielt inn en søknad om EU-medlemskap 15. desember 2008, og fikk status som kandidat 17. desember 2010. Forhandlingene med EU ble innledet 29. juni 2012 og pågår fortsatt.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Reklame for russisk turistselskap som tilbyr opphold i Sveti StefanBudva-rivieraen.
Promonte mobilutsalg i Budva.

Montenegro er tradisjonelt et jordbruksland med betydelig produksjon av olivenolje og frukt av ulike palmer langs kysten. Det dyrkes vindruer omkring Podgorica, hvor den dominerende produsenten er vinkooperativet Plantaže.

Den tradisjonelle industrien i Montenegro baserer seg på landets betydelige potensial for vannkraft, med produksjon av stål, aluminium, næringsmidler og tobakksprodukter, tekoindustri, og skogsindustri som viktig basis. Det brytes bauxitt og litt kull i fjellene i vest.

Montenegros økonomiske vekst etter oppløsningen av Jugoslavia har vært preget av turisme, med fokus på kystområdene i sør. Bar, Budva og Kotor er de fremste turistbyene. Utviklingen i landet er svært skjev, det er sterk vekst og raskt stigende priser på bolig og eiendom i sør, mens de indre regionene mot Serbia i nord er lite utviklet. Arbeidsløshet er et betydelig politisk problem.

Landet innledet privatisering allerede under unionen med Serbia. Montenegros største bedrift, aluminiumsverket Kombinat Aluminijuma Podgorica (KAP) i Podgorica, som får bauxitt fra landets egne gruver i innlandsbyen Nikšić, ble tidlig privatisert og er i dag i russisk eie. Også finansmarkedet med banker og investeringsforetak ble privatisert. Serbiske selskaper og investorer har også sikret seg eierskapet til tidligere statlig eiendom, samtidig som russiske investorer investerer stort i ferieleiligheter og hoteller langs kysten.

I 2001 ble det faste telenettet solgt til tyske Deutsche Telekom. Tre mobillisenser er tildelt, til henholdsvis tyske T-Mobile, norskeide Promonte (eid av Telenor), og den nye utfordreren, serbiskeide M-Tel.

Det var 14,7 % arbeidsløshet i 2007, men den er svært ujevnt fordelt med stort press og arbeidskraftmangel langs kysten. Levekostnadene har også økt sterkt fra og med 2007, mens inflasjonen dette året var 4,2 %, så var konsumprisveksten (KPI) på hele 7,4 %.

De viktigste eksport-markedene er Sveits og Italia, mens de viktigste kildene for import av varer er Hellas, Italia, Tyskland og Bosnia-Hercegovina. Havnebyen Bar er den eneste internasjonale handelshavnen, og er også transitthavn for Serbia.

EU-tilpasning[rediger | rediger kilde]

Sent i 1990-årene var inflasjonen i den serbisk-montenegrinske unionen akutt, en inflasjon som i stor grad var generert i Serbia. Regjeringen i Montenegro møtte dette ved å innføre først tyske mark i 1998 og deretter Euro i 2002 som valuta, og binde finans- og pengepolitikken tett til EU. Til tross for at landet ikke er medlem, driver Montenegro en målrettet EU-tilpasning med utstrakt kopiering av direktivene fra Brussel.

Det ble også innført moms i tilknytning til euroreformen i 2002, og regjeringen begynte å utvikle markedsbaserte, middelslange vekstplaner for økonomien, populært kalt «The Agenda».

Den økonomiske veksten var på 5,5 % i 2006 og hele 7,2 % i 2007. Mange innbyggere har tjent godt på salg av eiendom langs kysten i sør, og investerer deler av dette i næringsvirksomhet. Det gjenstår likevel store utfordringer knyttet til økonomisk fordeling og utjevning mellom regionene.

Den 18. januar 2007 ble Montenegro medlem av Verdensbanken og IMF. Montenegro har også eget medlemskap i WTO. Montenegro leverte offisielt inn en søknad om EU-medlemskap 15. desember 2008, og fikk status som kandidat 17. desember 2010. Forhandlingene med EU ble innledet 29. juni 2012 og pågår fortsatt.


Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 2,25 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken) 5,5 % 2006, Unstats (unstats.un.org)
Industriproduksjon 2,0 % 2006, Unstats (unstats.un.org)
Konsumpriser 1,79 % 2005, US Aid (usaid.gov)
Konsumpriser 7,40 % 2007, CIA World Factbook
Arbeidsløshet 19,5 % 2005, US Aid (usaid.gov)
Arbeidsløshet 14,7 % 2007, CIA World Factbook
Handelsbalanse - 0,41 mrd US$ -18,3 % 2006, Unstats (unstats.un.org)
Betalingsbalanse - 0,19 mrd US$ - 8,6 % 2005, US Aid (usaid.gov)
Betalingsbalanse - 45,0 % 2007, CIA World Factbook
Utviklingshjelp
BNP per innb 3 860 US$ 2006, Verdensbanken

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

Podgorica Lufthavn har ny avgangshall med avganger til en rekke europeiske storbyer.

Montenegro har et relativt moderne veinett langs kysten, og forbindelse med motorvei (E-65, E-80) til Kroatia i vest og Serbia i nord. Veiforbindelsen sørover mot Albania, Kosovo og Hellas er ganske dårlig, E-762 fra Albania til Bosnia-Hercegovina gjennom innlandet har stedvis lav kvalitet. Av 5 277 km hovedveier har bare 1 729 km asfaltdekke, men andelen er økende.

Montenegro har 250 km jernbane med internasjonal sporbredde. Det går godsbane fra Podgorica til Nikšić i nordvest som frakter bauxitt til aluminiumsverket i Podgorica og planlegger igangsetting av persontransport. Hovedbanen er Beograd-Bar-banen, som går igjennom det indre av landet i nord-sørlig retning, og har et kort sidespor fra Bijelo Polje til Berane. Banen besørger mye av den havgående utenrikshandelen til Serbia og Montenegro. Det er også en kort godsbane til Shkodër i Albania.

Internasjonale havner finnes i Bar, og en mindre havn i Kotor. Det går ferjer til Bari og Ancona fra Bar, og havnen der kan håndtere mer enn fem millioner tonn last årlig.

Det er to internasjonale flyplasser med rullebane over 1 000 meter – i henholdsvis Podgorica og Tivat. Podgorica lufthavn har ruter til en rekke europeiske storbyer, det samme har den noe mindre Tivat lufthavn. Det er småflyplasser i Berane, Žabljak og Nikšić.

Telekommunikasjon[rediger | rediger kilde]

Mobiltelefoni er svært utbredt, i mangel av et godt fungerende fastnett. Godt hjulpet av en tøff konkurranseregulering har Montenegro nådd verdens høyeste mobilpenetrasjon – den økte fra 107 % i 2007 til et sted mellom 129 % of 180 % i 2008.[34] Mobiltelefoni er populært og det er stor etterspørsel etter mobile data- og medietjenester.

Fordelingen av landets 1 113 000 mobilbrukere mellom de tre mobiloperatørene per mai 2008 er: Promonte 471 000 kunder (43 %), TMobile 381 000 kunder (34 %), MTel 261 000 kunder (23 %).[35] Den serbisk-eide nykommeren MTel nyter godt av gode roaming-tilbud mellom Montenegro og Serbia.

Bruken av Internett er ganske høy, med antatt 266 000 brukere i 2006[36], eller om lag 40 % av innbyggerne. IT-bruken hemmes av dårlig fastnett, da tyske T-Mobile overtok fastnettet i 2001 var det et overveiende lavkapasitets kobbernett i og omkring Podgorica og de største provinsbyene.

Mobile datatjenester (3G) ble introdusert i 2007, men det er ikke bygd ut mye fibernettverk. Både T-Mobile og ProMonte (Telenor) planlegger å bygge ut mobilt og trådløst bredbånd, trolig basert på HSPA og Wimax.

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Montenegrinske barn starter i skolen (Osnovna škola) ved 6 års alder, og grunnutdanningen varer i 9 år. Videregående opplæring strekker seg over 4 år (3 år for yrkes- og handelsutdanning), og ender med tildeling av artium (Matura).

Universitetet i Montenegro ligger i Podgorica og har et komplett studietilbud innen humanistiske, samfunnsvitenskapelige og naturvitenskapelige fag, samt egen business- og jusutdanning. I 2005 ble det startet opp undervisning i medisin, etter at landet tidligere hadde vært avhengig av medisinstudiene i Beograd.

Niksic har et filosofisk fakultet underlagt Universitetet i Montenegro, men som har røtter i en lærerskole i Cetinje (1947), etablert i Nikšić i 1963. Her tilbys studier opp til doktorgradsnivå innen filologiske og språklige studier.

Massemedia[rediger | rediger kilde]

Den første radiostasjonen på Balkan ble etablert utenfor Bar i 1904, mens Radio Cetinje åpnet i 1944. TV-signaler fra Italia ble fra 1957 tatt inn via en antenne montert på fjellet Lovcen ved Kotor. I 1963 startet RTV Titograd (dagens RTCG) de første nasjonale fjernsynssendingene.

Det er i alt 31 radiostasjoner og 13 TV-stasjoner i Montenegro. Podgorica og Nikšić er de fremste mediesentrene. RTCG er det statlige TV-selskapet med nasjonale sendinger. De største avisene er Pobjeda og Vijesti (1997), fulgt av Dan og Monitor. Avisen Dan er det fremste regimekritiske mediet. IT-avisen Magazin BIT skriver om nye medier og teknologi.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Montenegros kultur er nært knyttet opp til den serbiske, og språkene er nært beslektet. Mange montenegrinere snakker serbisk, og begge alfabetene er i bruk. Landet var katolsk i middelalderen, men er i dag overveiende serbisk-ortodoks med sunnimuslimske minoriteter.

Kystbyen Kotor står på UNESCOs verdensarvliste med unik historisk arkitektur.

Et omstridt tema er eksistensen av partilineære familiebånd og klansamfunn (zadruga), med praktisering av lojalitetsbånd og blodhevn. Språklig er begrepet en nyskaping og utover Albania fremmes det tvil omkring hvor viktig denne kulturelle institusjonen egentlig har vært.[37]

Litteratur og skriftkultur[rediger | rediger kilde]

Vuk Stefanović Karadžić var en serbisk litteraturforsker, forfatter, folkeminnesamler og reformator.

I middelalderen ble det meste av litteraturen skrevet på kirkeslavisk. I 1494 ble den første bokpressen på det sørlige Balkan montert i Cetinje. Montenegrinske klostre har bevart en del middelalderske og tidlig moderne tekster på kirkeslavisk.[38]

1800-tallet begynte serbiske, kroatiske og montenegrinske filologer å folkeliggjøre dialekter av det tidligere rådende sørslaviske språket. Serberen Vuk Stefanović Karadžić var en drivkraft. I frie intellektuelle miljøer, eksempelvis i Kotor, ble det startet lese- og litteraturselskaper og utviklet grammatikk innen serbisk, kroatisk og montenegrinsk språk. Forfatteren Petar Petrović Njegoš var blant dem som tok opp Karadžić' ny-serbiske språk i sine montenegrinske verker.

I mellomkrigstiden ble denne diversifiseringen undertrykt, men under Tito fikk Montenegro igjen en viss språklig frihet, selv om hybriden serbo-kroatisk på den tiden var offisielt språk, helt fram til 1992. Forfatteren Mihailo Lalić var blant de mange som skrev både på serbisk og montenegrinsk.

Dannelsen av Universitetet i Montenegro i 1974 ble et vendepunkt, her ble det for første gang drevet språklige og filologiske studier uavhengig av Serbia. Professor Vojislav Nikčević regnes av mange som det moderne montenegrinske skriftspråkets far,[trenger referanse] han studerte og utviklet språket fra sin stilling ved det Filologiske fakultet i Nikšić.

Fra og med 2006 bruker montenegrinerne fortrinnsvis det latinske alfabetet, men kyrillisk er også i utstrakt bruk. Det montenegrinske alfabetet er:

A B C Č Ć D Dž Đ E F G H I J K L Lj M N Nj O P R S Š Ś T U V Z З Ž Ź

Den amerikanske forfatteren Rex Stouts roman- og filmfigur Nero Wolfe er opprinnelig montenegrinsk, og handlingen i romanen The Black Mountain finner sted i Tito-periodens Montenegro.

Idrett[rediger | rediger kilde]

Montenegros nasjonalmuseum i Cetinje.
Podgorica Stadion fra 1945 ble totalfornyet i 2000-årene, og tar 20 000 tilskuere.

Montenegro har en levende folkelig kultur og en rekke medier på flere språk. Podgorica, Cetinje og Nikšić er de fremste kulturbyene med en rekke festivaler, bokmesser og litteratursentra, samt flere radio- og TV-stasjoner.

Språkforskeren Vuk Stefanović Karadžić samlet folklore, lokal poesi og folkemusikk i Montegenro. Folkedansen Oro er en ringdans hvor deltakerne sitter på hverandres skuldre, og det er et dansende par i midten. Šota er en pardans, som er vanlig i begravelser. Begravelse har status som stor festivitas, viktigere enn bryllup.

Billedkunsten har hatt et sterkt sentrum i Cetinje. Kunstmaleren Milo Milunović (1897–1967) er en kjent impresjonist, han gikk i lære i Shkodër, Monza, Milano, Firenze og Paris.

De fremste og mest populære idrettene i Montenegro er basketball og håndball. Landet arrangerte EM i basketball i 2005, og deltok i håndball-EM i 2008. Innen fotball har landet måttet bygge opp et helt nytt landslag etter uavhengigheten i 2006. Laget har nådd brukbare resultater i landskamper i 2008.

Sommer-OL i Beijing i 2008 blir det første internasjonale mesterskap med fullt anerkjent, olympisk deltakelse fra et uavhengig Montenegro.

Fotnoter og referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pressemelding (16. juni 2006): Noreg anerkjenner Montenegro som sjølvstendig stat, Offisielt fra statsråd 16. juni 2006
  2. ^ List of members to the United Nations by joining date
  3. ^ Kommunikasjonsdirektoratet: Montenegro blir Europarådets 47de medlemsstat
  4. ^ Biogradska Gora Nasjonalparks hjemmeside – «Flora» og «Fauna».
  5. ^ Large Carnivorous Initiative for Europe, Balkan region.
  6. ^ Visit Montenegro, seksjon om Natur.
  7. ^ Montenegros statistikkbyrå, Monstat, Folketelling 2003.
  8. ^ a b c Montenegros statistikkbyrå, Monstat, Folketelling 2003.
  9. ^ Montenegros grunnlov, websiden til parlamentet (på montenegrinsk, serbisk, bosnisk, kroatisk)
  10. ^ Det tyske utenriksdepartementet: Landinformasjon - Religion og andre fakta (tysk)
  11. ^ Kühn, Herbert. Geschichte der Vorgeschichtsforschung, Walter de Gruyter, 1976, s 455. «...of the Middle Danube Urnfield group persisted in the eastern Alpine and the north and east Adriatic area where the Illyrian Hallstatt culture arose in the following centuries best known through its celebrated Hallstatt cemetery and the situla art.»
  12. ^ Kipfer, Barbara Ann: Encyclopedic Dictionary of Archaeology, Springer, 2000, s 591: «...Venus figurine Veneti: An Illyrian people who came from the east and took possession of...the Golasecca, Villanovan, and Etruscan cultures and with the transalpine Hallstatt culture.»
  13. ^ Okey, Robin: Eastern Europe 1740-1985, Unwyn Hyman 1982 (1989), side 14 og 17.
  14. ^ Kilde: en:wiki. Det har vært vanskelig å få dokumentert denne påstanden fra historiske kilder.
  15. ^ Norwich, John Julius: A Short History of Byzantium, Vintage Books, New York 1997 (1999), side 156.
  16. ^ Okey, Robin: Eastern Europe 1740-1985, Unwyn Hyman 1982 (1989), side 17.
  17. ^ Davies, Norman: Europe – A History, Pimlico 1997, side 380.
  18. ^ Okey, Robin: Eastern Europe 1740-1985, Unwyn Hyman 1982 (1989), side 17-20.
  19. ^ Okey, Robin: Eastern Europe 1740-1985, Unwyn Hyman 1982 (1989), side 23-24 og 27.
  20. ^ Davies, Norman, Europe – A History, Pimlico 1977, side 644.
  21. ^ Davies, Norman: Europe – A History, Pimlico 1997, side 1328.
  22. ^ Davies, Norman: Europe – A History, Pimlico 1997, side 1328.
  23. ^ BBC: Russland vil ha fredsplan. 29.april 1999.
  24. ^ Montenegros grunnlov på hjemmesiden til parlamentet (på montenegrinsk, serbisk, bosnisk, kroatisk)
  25. ^ Representantfordeling i Montenegros parlament 2006–2009.
  26. ^ Incumbent declared winner in Montenegro election Associated Press, 8. april 2013
  27. ^ Dagbladet, 22. mai 2006: «Europa har fått et nytt land»
  28. ^ BBC:«Montenegro chooses independence», 22.mai 2006
  29. ^ BBC: «Recount call in Montenegro vote», 22.mai 2006.
  30. ^ BBC:«Serbia accepts Montenegro result», 22.mai 2006.
  31. ^ OSSE Politifakta fra enheten POLIS. (engelsk)
  32. ^ Serbianna.com Nyhetsmelding, 2007.
  33. ^ BBC: Russland vil ha fredsplan, 29.april 1999.
  34. ^ GSMA oppgir 129 % mobilpenetrasjon per 1. januar 2008. Promonte oppgir 180 % per 1. mai 2008.
  35. ^ Kilde: Promonte, 27.mai 2008.
  36. ^ CIA Factbook: Montenegro
  37. ^ Davies, Norman: Europe – A History, Pimlico 1997, side 390.
  38. ^ Montenet – Montenegros historie: Crnojevic-regelen

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Montenegro – bilder, video eller lyd