Ivan Turgenev

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den russiske forfatteren Ivan Turgenev (1818–1883) var langt mer vestlig orientert enn sine «slavofile» kolleger Tolstoj og Dostojevskij. Maleri av Ilja Repin fra 1874.
Turgenev på jakt. Maleri av Nikolai Dmitriev-Orenburgsky, 1879. Gjennombruddsromanen En jegers dagbok (1852) handler ikke egentlig om jakt, jaktturen er en rammefortelling rundt fortellerens vandringer og samtaler med jegeren Jermolaj, hvori respekten for de livegne bøndene øker. Romanen huskes også for gripende landskapsskildringer.[1]
Statue i St. Petersburg. «Han speiler ikke det evige menneske, som Tolstoj og Dostojevskij gjør det, men sin tidsalder speiler han mer troverdig enn noen av dem.»[2]

Ivan Sergejevitsj Turgenev (russisk: Иван Сергеевич Тургенев, født 28. oktoberjul./ 9. november 1818greg., død 22. augustjul./ 3. september 1883greg.) var en russisk romanforfatter og dramatiker. Hans roman Fedre og sønner (1862) regnes som en klassiker i skjønnlitteraturen fra 1800-tallet.

Liv[rediger | rediger kilde]

Turgenev var født inn i en rik landlig familie i Orjol. Ivans far, som var oberst i det russiske kavaleri, døde da Ivan var seksten, og sammen med broren Nikolaj vokste Ivan opp sammen med deres voldelige mor, Varvara Petrovna Lutovinova.

Turgenev studerte ett år ved Universitetet i Moskva, og flyttet deretter til Universitetet i St. Petersburg, for å studere klassiske språk, russisk litteratur og filologi. Han ble sendt til Universitetet i Berlin i 1838 for å studere filosofi, spesielt Hegel og historie. Turgenev ble imponert over det tyske samfunnet, og returnerte som vestligvennlig; i motsetning til mange av sine samtidige forfatterkolleger (som blir karakterisert som slavofile) mente Turgenev at Russland kunne forbedres gjennom ideene fra den vesteuropeiske opplysningstiden. Som så mange av sine samtidige var han sterk motstander av den russiske livegenskapen.

I førtiårene og i begynnelsen av femtiårene under herredømmet til Tsar Nikolai I, ble det politiske klimaet vanskeligere; både kunstnere, vitenskapsmenn og forfattere ble forfulgt og arrestert, blant dem Dostojevskij. På denne tiden emigrerte tusener av russiske intellektuelle til Europa. Blant dem var Aleksandr Herzen og Turgenev selv. Fra 1857 bodde han det meste av tiden i utlandet, og ble etterhvert beskyldt for å ha mistet kontakten med utviklingen i hjemlandet.[3]

Turgenev giftet seg aldri, selv om han hadde en datter med en av sin families livegne. Han opprettholdt til gjengjeld en livslang vennskapsforelskelse, eller et «ménage à trois» med den franske sangerinnen Pauline Viardot og hennes ektemann forfatteren Louis.[4] Hans nærmeste litterære venn var Gustave Flaubert. Forholdet til Tolstoj og Dostojevskij var ofte anstrengt, blant annet på grunn av at disse var slavofile. Det vanskelige forholdet til Tolstoj førte også til at Tolstoj utfordret Turgenev i 1861 til en duell, selv om han etterpå beklaget seg. De snakket ikke sammen på 17 år. Dostojevskij parodierte Turgenev i romanen De besatte, gjennom skikkelsen Karmazinov. Han døde ved Bougival, nær Paris, 3. september 1883. På dødsleiet tigget han Tolstoj, som hadde begynt med religiøs grubling, om å returnere til litteraturen.

På grunn av sin kontakt med vesten, ble Turgenev i sin levetid oppfattet som den store russiske forfatteren. Det var han, og ikke Dostojevskij og Tolstoj, som introduserte det europeiske publikum for Russland, og som skapte forestillingen om et særegent russisk folkelynne.[4]

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Turgenevs første litterære forsøk var episke dikt, fulgt av Et overflødig menneskes dagbok (1850). Han viste tidlig talent og ble rost av Belinskij, datidens ledende russiske litteraturkritiker.

Turgenev fikk sitt gjennombrudd med En jegers dagbok (1852, Записки охотника). Boken er basert på forfatterens egne observasjoner mens han jaktet på fugler og harer på morens hjemsted Spasskoje, og røper «hans medlidenhet med småfolk, særlig livegne bønder, mens de adelige godseierne gjennomgående males med mørkere farger»[5]. Verket ble først publisert i tidsskriftet Svremennik i 1847 og kom i bokform i 1852. Boken er et angrep på livegenskap, og skal ha hatt samme rolle i opphevelsen av livegenskapet som Onkel Toms hytte hadde med sitt litterære angrep på slaveriet i Amerika. Tsar Aleksandr skal selv ha lest En jegers dagbok og blitt påvirket av den.[2] I sitt samfunnssyn var Turgenev en liberaler, men han var samtidig pessimist, og hadde «mistro til det russiske folks evne til noensinne å nå fram til friheten».[5]

Med romanen Rudin (1857, Рудин) skaper han et selvportrett av en drømmertype med vakre tanker og idealer, men med lite handlingskraft.[5] «Et stadig gjentatt og selvopplevd tema er kjærlighetsforholdet mellom den sterke, lidenskapelige kvinne og den svake, ubesluttsomme mann.»[3] I Et adelig rede (1859, Дворянское гнездо), som omtales som hans vakreste roman, skildrer han en godseier som vender hjem fra Paris, hvor hans kone har forlatt ham. Han vier seg til arbeidet på gården, og opplever en ny vår den unge piken Lisa. Meldinger fra Paris om at hans kone skal være død, gir håp om at forelskelsen kan føre til ekteskap. Når hustruen likevel er i live og ankommer gården, visner han hen i sorg over sin onde skjebne.[6]

Som en motsetning til disse passive mannsfigurene, skapte Turgenev i sitt hovedverk Fedre og sønner (1862, Отцы и дети) den rake motsetningen: Jevgenij Bazarov er en viljesterk og handlekraftig «nihilist», en «representant for den unge, revolusjonære generasjon»[3] som fra en fattig bakgrunn utdanner seg til lege. Mot ham i romanen settes vennen Arkadij Kirsanov, som er sønn av en liberal og velmenende godseier. Den objektive, ikke-vurderende skildringen av bazarov ga grunnlag for mange tolkninger og en heftig litterær debatt i samtiden: Var boken et angrep på de unge, eller en forherligelse?[6]

Det fleste av hans bøker er oversatt til norsk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Snorre Evensberget. Litterært leksikon. Stenersen, 2000. ISBN 82-7201-261-8
  2. ^ a b Gordon Hølmebakk i innledningen om Turgenev i antologien Fortellinger I i serien Mesterverk fra verdenslitteraturen. Gyldendal, 1975. ISBN 82-05-05670-6
  3. ^ a b c Ivan Sergejevitsj Turgenjev. (2012-02-04) I Store norske leksikon.
  4. ^ a b Bernt Olsson og Ingemar Algulin. Litteraturens historia i världen. Stockholm. Norstedts, 1990. ISBN 91-1-943422-7
  5. ^ a b c Tore Zetterholm. Levende litteratur, fra Gilgamesj til Dylan. Bokklubben, 1986. ISBN 82-525-1283-6
  6. ^ a b Carl Stief. «Slavisk litteratur». I: Verdens litteraturhistorie; bind 9; Naturalismen. Redigert av Edvard Beyer mfl. Cappelen, 1972

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Ivan Turgenev – bilder, video eller lyd
Wikisource-logo.svg Wikisource: Ivan Turgenev – originaltekst
Wikiquote Wikiquote: Ivan Turgenev – sitater