Kaukasus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Satellittbilde av Kaukasus
Elbrus sett sørfra

Kaukasus er en fjellkjede i Kaukasia som er en del av den samme forkastningssonen som skapte Alpene for 25 millioner år siden. Kaukasusfjellene er egentlig et system av fjellkjeder og kan deles i to hoveddeler: hovedfjellkjeden Store Kaukasus, og fjellområdet på sørsiden, Lille Kaukasus. Området er ennå geologisk ustabilt, noe de mange jordskjelvene vitner om.

Den utdødde vulkanen Elbrus er med sine 5642 meter fjellkjedens høyeste fjell. Andre høye fjell er Dykh-Tau på 5197 meter, Sjkhara 5193 meter Koshtan-Tau 5134 meter og Kazbekfjellet på 5042 meter. Hovedfjellkjeden er om lag 1200 km lang og går hovedsakelig i øst-vestlig retning mellom Kaspihavet og Svartehavet. Gjennom fjellene går flere pass; de viktigste er Mamison- og Daryalpassene, samt de georgiske- og ossetiske militærveiene.

Kaukasusfjellene er kjent og besunget for sin vakre og ville natur. I dette området finnes også den største variasjon i naturtyper noe sted, og Kaukasus har blitt utpekt til økologisk «hot-spot-område».[1]

Geologi[rediger | rediger kilde]

Store Kaukasus ble for det meste dannet ved kollisjonen mellom store tektoniske plater: Den arabiske plates bevegelse mot nord mot den eurasiske plate. Hele regionen er hyppig rammet av jordskjelv grunnet denne aktiviteten.[2]

Lille Kaukasus er derimot ikke slike foldefjell, men resultat av vulkansk aktivitet.[3] Javakheti-vulkanplatået i Georgia og rundt om ned inn i det sentrale Armenia er blant de yngste deler av geologien i Kaukasus.

Topografi[rediger | rediger kilde]

Mod nord er fjellenes struktur nærmest trinnaktig i motsetning til det steile fall på sørsiden. Kaukasusfjellenes topografi omfatter Store Kaukasus (med sin høyeste topp på Elbrus), Lille Kaukasus (som når opp i 4.000 m høyde), det sørkaukasiske høyland (som omfatter deler av Lilleasia og høyslettene i Armenia og Iran) samt den mellomkaukasiske senkning som er dannet mellom Store og Lille Kaukasus. De mer enn 2.000 isbreer dekker tilsammen 1.450 km² i Store Kaukasus. Den nordligste tredjedel av området dekkes av den brede nordkaukasiske slette, hvis østligste del ligger under havnivå.

Mot vest er fjellene dekket av tett skog (opp til 1500 m over havet er det løvskog, mens det er barskog og setere over denne høyden). Mot øst er fjellene skogløse eller dekket av en meget åpen skogsteppe. Den nordlige kjede danner det såkalte Store Kaukasus. Nordskråningene av Store Kaukasus har gressteppe skiftende til halvørken og ren ørken mot øst. På den transkaukasiske høyslette mellom Store og Lille Kaukasus finner man sumpskoger, stepper og skogstepper som gått over i halv- og helørkener ved Det kaspiske hav. Ca. 100 km sør for Store Kaukasus ligger Lille Kaukasus, som strekker seg fra Tyrkia gjennom Armenia til Azerbajdsjan.

Klima[rediger | rediger kilde]

Fjellkammen langs Store Kaukasus er grense mellom den tempererte sone og den subtropiske klimasone. Høyfjellsklimaet i Kaukasus inndeles i tre grunntyper; i et panhumid klima, et temperert-fuktig og et temperert-kontinentalt klima, og et heller kontinentalt og tørt klima. Den panhumide klimasone er karakteristisk for Vest-Kaukasus. Årlig nedbør er her på over 2000 millimeter. Det kan være mye tåke i høydedragene.

I Sentralkaukasus og i noen deler av Øst-Kaukasus og i vestre del av Lille Kaukasus fremhersker et temperert-fuktig klima. Men den indre del av det sørkaukasiske høyland (Armenia) og noen regioner av Øst-Kaukasus preges av et relativt kontinentalt og tørt klima. Årlig nedbør er her på 500 til 600 millimeter.

Snøgrensen i Kaukasus svinger mellom 3000 og 3800 meter over havet. Lavest er den i vest, der den omtrent svarer til forholdene i Alpene. Den høyeste snøgrensen fremhersker i Lille Kaukasus.

Biologisk hotspot[rediger | rediger kilde]

Den biologiske hotspot i Kaukasus dekker 532.658 km² og dermed statene Georgia, Armenia og Aserbajdsjan samt den nordkaukasiske del av Den russiske føderasjon (som omfatter Dagestan, Tjeninga, Ingusjetia, Nord-Ossetia, Kabardino-Balkaria, Karatsjajevo-Tsjerkessia og enklaven Adygia), den nordøstlige del av Tyrkia og en del av det nordvestlige Iran. I den sørligste del rekker denne hotspot inn i den iransk-anatoliske hotspot. Denne hotspot er hjemsted for flere enn 1.600 arter av planter, hvorav ca. 25 % er endemiske for regionen. Det er 17 endemiske slekter, og ni av dem er knyttet til plantesamfunnene i de høyeste fjellene.

Det er to refugier for tertiær flora i området: I Georgias avvanningsområde til Svartehavet og ved den ytterste sørøstlige enden av Kaukasus, der fjellene møter Kaspihavet[4] .

De blandede løvskoger i Kaukasus er en enestående økoregion på grunn av noen helt spesielle forhold i forhistorien. De åtte økoregioner som møtes her er meget forskjelligartede med hensyn til klimaforhold og artssammensetning. Dertil kommer at området er delvis sammenfallende med det pontiske refugium for tertiærfloraen. Det er det viktigste refugie- og reliktområde for de nordlig-tertiære skoger i det vestlige Eurasia. Dette er det eneste sted der varmt-tempererte skoger har eksistert uavbrutt siden tertiærtiden (dvs. før istidene). Selv i dag finnes mange reliktarter som dominerende eller meddominerende i en rekke plantesamfunn. Det dreier seg f.eks. om kaukasisk zelkova (Zelkova carpinifolia), laurbær-kirsebær (Prunus laurocerasus), pontisk eik (Quercus pontica), pontisk kristtorn (Ilex colchica) og forskjellige rhododendronarter: Pontisk rhododendron (Rhododendron ponticum, rhododendron smirnowii og gull-azalea (Rhododendron luteum)[5]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Conradin Burga, Frank Klötzli und Georg Grabherr (Hrsg): Gebirge der Erde – Landschaft, Klima, Pflanzenwelt, Ulmer Verlag, Stuttgart 2004, ISBN 3-8001-4165-5
  • Bernhard Chiari (Hrsg.): Wegweiser zur Geschichte Kaukasus, Verlag Ferdinand Schöningh, Paderborn u.a. 2008, PDF-Download 7 MB [1]
  • Zaur Gasimov: Kaukasus, Europäische Geschichte Online, utgitt av Institut für Europäische Geschichte (Mainz), 2011, Zugriff am: 22. Juni 2011.
  • Marie-Carin von Gumppenberg, Udo Steinbach: Der Kaukasus. Geschichte, Kultur, Politik, C.H. Beck, 2008, ISBN 978-3-406-56800-8
  • Olaf Haselhorst: Der Kaukasus als Objekt des russischen Kolonialismus in der ersten Hälfte des 19. Jahrhunderts, Hamburg 1999
  • Horst-Günter Wagner: «Erdöl und Erdgas in der Kaukasus-Kaspi-Region», i: Geographische Rundschau (Braunschweig, Westermann), Band 49, 1997, s. 355–361.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hot-spot-området Kaukasus
  2. ^ Reilinger; McClusky; Oral; King; Toksoz; Barka; Kinik; Lenk o.fl. (januar 1997). «Global Positioning System measurements of present-day crustal movements in the Arabia-Africa-Eurasia plate collision zone». Journal of Geophysical Research, 102 (B5), s. 9983–9999. doi:10.1029/96JB03736/abstract. 
  3. ^ Philip, H.; Cisternas, A.; Gvishiani, A.; Gorshkov, A. (1. april 1989). «The Caucasus». Tectnophysics, 161 (1–2), s. 1–21. doi:10.1016/0040-1951(89)90297-7. 
  4. ^ Conservation International: Caucasus
  5. ^ Encyclopedia of Earth: Biological diversity in the Caucasus.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Kaukasus – bilder, video eller lyd

Koordinater: 42°30′N 45°00′Ø