Nikolaj Gogol

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nikolaj Gogol av Aleksandr Ivanov. Gogol regnes som opphavet til moderne russisk prosa, og Dostojevskijs uttrykk «Vi er alle sprunget frem fra under Gogols kappe» er velkjent.[1]

Nikolaj Vasiljevitsj Gogol (russisk Николай Васильевич Гоголь, ukrainsk Микола Васильович Гоголь - Mykola Vasiljovytsj Hohol, født 20. marsjul./ 1. april 1809greg. i Poltava, død 21. februarjul./ 4. mars 1852greg. i Moskva) var en ukrainsk-russisk forfatter og dramatiker. Hans mest kjente verk er romanen Døde sjeler, novellen Kappen og teaterstykket Revisoren.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Gogol var født som sønn av en godseier i Velikije Sorotsjinskij i guvernementet Poltava 300 kilometer sydøst for Kiev, Ukraina, men flyttet 19 år gammel til St. Petersburg i Russland hvor han siden bodde og først forsøkte å gjøre karriere som embetsmann og som historielærer.[2] Selv om han står i en russisk forfattertradisjon og må regnes blant russerne, er det mulig å spore elementer fra ukrainsk folkediktning og ukrainske tradisjoner i noen av verkene hans. Den store russiske dikter i tiden Gogol vokste opp var Aleksandr Pusjkin, og Gogols første dikteriske forsøk var sterkt påvirket av ham. Gogol ville også være poet, og gav ut noen små verk under pseudonymet V. Alov (blodrød), verk han siden sies å ha brent da de ble utsatt for kritikk.

Prosadebuten kom med novellesamlingen Aftener på en gård ved Dikanka, med undertittel Fortellinger utgitt av birøkteren Rudyj Panko. Også her brukte Gogol pseudonym som et forsvar mot samtidens konservative kritikere, som ikke vek tilbake for å slakte en debutant. Men frykten var ugrunnet og samlingen ble godt mottatt. Gogols fortellinger representerte nor nytt i russisk litteratur. 1820-årene var poesiens tiår i Russland, og den lille prosa som fantes var inspirert av franskmennenes, der knapphet og presisjon var viktigst. Gogol brøt med alt dette, hans betraktninger var omstendelige og snirklete, ordbruken var utradisjonell med et folkelig russisk språk, også iblandet ukrainske ord og uttrykk. Denne stilen skulle Gogol utvikle i sine senere verker.

Bøker[rediger | rediger kilde]

Noveller
  • Aftener på en gård ved Dikanka, 1831-32
    • Markedet i Sorotsjinetz (Sorotsjinskaja jarmarka). Norsk oversettelse 1893
    • Sankthansnatt. Basis for Modest Mussorgskijs orkesterverk En natt på Bloksberg.
    • En mainatt. Norsk oversettelse 1890. Basis for Nikolaj Rimskij-Korsakovs opera.
    • Det forsvunne brev
    • Julenatt. Norsk oversettelse 1979.
    • En fryktelig hevn
    • Ivan Fedorovitsj Sponka og hans tante
    • Et forgjort sted
  • Mirgorod, 1835.
    • Godseiere fra gamle dager. Norsk oversettelse 1979
    • Taras Bulba. Norsk oversettelse 1970
    • Vij. Norsk oversettelse 1948
    • Hvorledes Ivan Ivanovitsj blev uvenner med Ivan Nikiforovitsj. Norsk oversettelse 1948.
  • Arabesker, 1835.
    • Portrettet (Portret). Norsk versettelse 1973
    • Et kapittel av en historisk roman (fragment)
    • Nevskij Prospekt. Norsk oversettelse 1973
    • Fangen (fragment)
    • En gal manns dagbok (Zapiski sumasjedsjego). Norsk oversettelse 1973
  • Nesen (Nos), 1836. Norsk overs. 1973. Basis for en opera av Dmitrij Sjostakovitsj
  • Vognen, 1836
  • Kappen (Shinel), 1842. Norsk oversettelse 1948.
Skuespill
  • Revisoren (Revizor), komedie, 1836. Norsk oversettelse 1960
  • Giftermålet (Ženit'ba), komedie, 1842. Norsk oversettelse 1996
  • Spillerne, 1843
Romaner

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ane Farsethås. Essensielt, litteraturens og filmens klassikere. Cappelen, 2005. ISBN 978-82-24713-3
  2. ^ Bernt Olsson og Ingemar Algulin. Litteraturens historia i världen. Stockholm. Norstedts, 1990. ISBN 91-1-943422-7