Arbeidernes internasjonale kampdag

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fagforeningsflagg i 1. mai-toget i Oslo, 2012.
Fra 1. mai-toget i Oslo, 2013.
Fra Stockholm 1. mai 2006.

Arbeidernes internasjonale kampdag (1. mai) er en dag for å vise arbeiderklassens styrke og føre fram viktige saker for arbeidsfolk i dag.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Den internasjonale arbeiderkongressen møttes i Paris i 1889 for å stifte Den annen Internasjonale. Etter forslag fra de fagorganiserte i USA ble 1. mai vedtatt som demonstrasjonsdag. Dette hang sammen med at politiet 1. mai 1886 skjøt og drepte 4 demonstranter under en generalstreik i Chicago, der kravet var innføring av åtte timers arbeidsdag. Disse hendelsene minnes i dag som første mai eller arbeidernes dag i de fleste industrialiserte land. Fra Norge deltok Carl Jeppesen, som sørget for at denne dagen ble valgt også i Norge. Dagen ble første gang feiret i 1890 som arbeidernes egne internasjonale kamp- og festdag. Aldri tidligere hadde arbeidere over hele Europa samlet seg på samme dag til en mønstring for felles krav.

I USA sørget Knights of Labor (Arbeidets riddere)[1][2] allerede i 1887 for at første mandag i september ble Labor Day, slik at man fikk distansert seg fra de radikale kreftene i Europas arbeiderbevegelser.[3]

Den første 1. mai-feiringen i Norge ble gjennomført i 1890. I Kristiania (Oslo) og Kristiansand ble det arrangert demonstrasjonstog. 3 600 mennesker deltok i 1. mai-tog fra Youngstorget. Arbeidere i Fredrikshald (Halden) feiret dagen med en større fest, og i Skien og Hønefoss var det møter, men enkelte steder ble festlighetene utsatt til lørdag 3. mai eller søndag 4. mai for å unngå konflikt med arbeidsgiverne. På Kongsberg holdt Carl Jeppesen foredrag om 8-timersdagen for 400 tilhørere lørdag 3. mai, og på Vikersund dagen etter for 300 arbeidere.

1. mai var for mange i arbeiderklassen langt viktigere enn grunnlovsdagen 17. mai. Her fra en 1. mai-markering i Sel i Gudbrandsdalen i 1910

Fram til 1919 var kravet om en lovfestet normalarbeidsdag på 8 timer 1. mai-feiringens fremste, om ikke eneste, krav. Kravets popularitet lå i at det både var et konkret krav om kortere arbeidstid og et symbolsk krav, slagkraftig formulert i den berømte tredelingen "8 Timer arbejde, 8 Timer frihed, 8 Timer hvile", slik det sto på det første norske 1. mai-merket i 1892. Ved kgl.res. 26. april 1935[4] ble 1. mai vedtatt som offisiell flaggdag.

I 1947 anerkjente Stortinget 1. mai som offentlig høytidsdag. Dagen reguleres, siden dette i Norge som bevegelig helligdag i egen lov om 1. og 17. mai. Med jevne mellomrom tas det til orde for, som oftest fra borgerlig side, å omgjøre dagen til normal arbeidsdag.

Selv om oppslutningen om 1. mai har variert fra land til land, må feiringen av dagens ansees for å ha kommet for å bli. Helt fra første stund var maidagen på samme tid en festdag, en kampdag og et symbol på arbeiderbevegelsens styrke. 1. mai mønstret arbeiderbevegelsen under musikk, faner og flagg, for å feire dagen og for å demonstrere for sine krav.

I enkelte tidsperioder har maidagen hatt størst betydning som kampdag, i andre har festen eller dagens symbolske betydning vært det viktigste.

I Norge har til alle tider forskjellige samorganisasjoner eller lokale avdelinger av Landsorganisasjonen i Norge vært hovedarrangør av dagen. Men i de senere år har også andre politiske retninger enn den tradisjonelle arbeiderbevegelsen valgt å markere dagen, enten gjennom møter og deltakelse av andre deler av den politiske venstresida. Men også den politiske høyresiden i Norge har på ulike måter valgt å markere dagen. Enten i form av motstand, men også egen form for deltakelse eller selvstendig markering.

Markeringsmåter[rediger | rediger kilde]

I likhet med andre deler av arbeiderkulturen var målet med 1. mai-feiringen fra begynnelsen av å utvikle holdninger. For mange var ikke det viktigste hva man demonstrerte for (eller mot), men snarere at man ved å delta i 1. mai-toget viste at man tilhørte et fellesskap, symbolisert ved selve toget, flagg og foreningsfaner. Gjennom at dagen var fastsatt kunne fellesskapet også styrkes gjennom barnetog, torgmøter, flaggheisning og fester. 1. mai-budskapet spilte i første rekke på følelsene, og markeringen var i seg selv hovedbudskapet.

Faner[rediger | rediger kilde]

1. mai i Sulitjelma 1908.

Fanene var fagforeningenes viktigste samlingsmerke, ikke minst fagforeningsfanene. Disse har dermed alltid vært et særegent innslag i 1. mai-toget og noe få andre kan kopiere. Hver for seg samlet de riktignok ikke hele arbeiderklassen, men først og fremst de enkelte yrkesgrupper og foreninger. Det var selve mønstringen av fanene 1. mai som skulle vise arbeiderklassens enhet og styrke. Det er interessant å merke seg at det før 1890 hadde vært vanlig å innvie nye faner 17. mai. Etter hvert overtok nå 1. mai som den dagen da foreningene helst avslørte sine faner og stolt viste dem fram for første gang.

Fanene kunne også brukes til å demonstrere avsky overfor dem som ikke deltok i fellesskapet og tok seg fri 1. mai. Det skjedde på Notodden i 1910, da toget senket fanene utenfor Tinfos fabrikker «som et tegn paa den foragt, som man viser de arbeidere, som endnu ikke har fundet sin plads blandt kamerater den 1. mai.»

Det røde og det norske flagg[rediger | rediger kilde]

Det røde flagget har hele tiden vært arbeiderbevegelsens viktigste enkeltsymbol. Det var symbol på undertrykkelse og kamp, men også på håp om en lykkeligere og mer rettferdig framtid. Det røde flagget var «rødt som blod, fordi det betyder kamp», men også «rødt som skarlagen, fordi det engang skal komme til at betyde sejr og festivitas,» skrev Social-Demokraten i 1894. Det røde flagget var dessuten symbol på internasjonalismen i arbeiderbevegelsen. Ved å gå under dette merket 1. mai viste arbeiderne i alle land at de var en del av et verdensomspennende fellesskap, et fellesskap som stod over de nasjonale landegrensene. Flagget var arbeiderbevegelsens internasjonale samlingsmerke, som alt etter ideologisk orientering kom i tillegg til, eller som erstatning for, de enkelte landenes nasjonalflagg.

Fram til første verdenskrig ble det rene norske flagg mange steder brukt minst like mye som det røde. Flaggene stod ikke i motsetning til hverandre, men symboliserte to forskjellige ting. Det røde flagg var arbeidernes internasjonale klassemerke. Det norske flagg stod for samhørighet med landet, men – for sosialdemokratene – ikke med det eksisterende samfunnet. Så lenge unionen med Sverige varte, var det norske flagg, som det røde, et protestflagg også for de fleste sosialdemokrater.

Røde og norske flagg var dessuten en del av utsmykkingen på maidagen. Første gang det røde flagg ble heist på noen bygning i Norge, skal ha vært i Bergen i 1890. Første gang det ble heist i hovedstaden, var på Kristiania Arbeidersamfunds bygning 17. mai 1894, etter at sosialdemokratene hadde tatt over Arbeidersamfunnet. (Oslo Arbeidersamfunn var før dette en del av partiet Venstre.)

Kommunal flagging 1. mai ble de fleste steder først gjennomført når Arbeiderpartiet fikk makt i kommunestyrene. Etter partiets gjennombrudd ved kommunevalgene i 1907 var det kommunal flagging 1. mai 1908 blant annet i Gjøvik, Horten, Hønefoss, Kristiansand, Porsgrunn, Sarpsborg, Skotfoss og Stavanger. 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene var det røde flaggs glansperiode. I 1929 vedtok det nye Arbeiderpartiflertallet i Oslo å heise det røde flagget på kommunelokalet 1. mai.

Det antas at dette var første gang det røde flagg ble brukt i offentlig sammenheng i Norge.

Partiet markerte begivenheten med en kort seremoni, som ble gjentatt i 1930 og 1931. Lignende seremonier fant sted på Youngstorget ved Folkets Hus. Flaggparadene var som oftest egne ungdomsarrangementer som snart ble tatt opp en rekke andre steder i landet. I begynnelsen av 1930-tallet ble det røde flagg også heist på offentlige flaggstenger i andre arbeiderstyrte kommuner på maidagen. Dette vakte kraftige reaksjoner i borgerlige kretser, og var foranledningen til flaggloven[5] som Stortinget vedtok i 1933. Loven tillot bare heising av nasjonalflagg eller godkjente by-, herreds- eller fylkesflagg på kommunale bygninger.

Det norske flagg tilbake[rediger | rediger kilde]

I siste halvdel av 1930-årene kom det norske flagg igjen til heder og verdighet i 1. mai-demonstrasjonene. Arbeiderpartiets regjeringsdannelse i mars 1935, med Johan Nygaardsvold som statsminister, bidro til at arbeiderbevegelsen begynte å føle ansvar og samhørighet med nasjonen. Noe av det første den nye regjeringen gjorde, var å vedta 1. mai som offentlig flaggdag. Dette betydde mye, og det endelige gjennombruddet for det norske flagget i demonstrasjonstoget 1. mai kom i 1937.

Sang og musikk[rediger | rediger kilde]

Sang og musikk i demonstrasjonstoget skulle bidra til å styrke fellesskapet. Det skulle dessuten gi toget liv. Selv om korpsene ofte kom fra egne rekker, var utgifter til leie av musikk mange ganger tyngende for 1. mai-komiteene og foreningene.

«Sosialistenes marsj» var i årene før 1914 den sang som framfor noen ble spilt og sunget 1. mai. I 1904 oversatte Olav Kringen «Internasjonalen» til norsk. Den kom etter hvert til å overta rollen som arbeiderbevegelsens viktigste kampsang, selv om «Sosialistenes marsj» aldri ble glemt. Fram mot 1920 rivaliserte de om hegemoniet som bevegelsens «offisielle» kamp- og samlingssang i Norge. Før 1914 var dessuten «Ja, vi elsker» mye brukt i arbeiderbevegelsen. Ofte sang man nasjonalsangen sammen med «Sosialistenes marsj».

I tillegg var det hvert år vanlig å lage spesielle sanger til 1. mai. De ble gjerne sunget unisont eller av kor under arrangementet etter demonstrasjonen. Ved tilstelningene kunne korene for øvrig synge et svært blandet program. Det var opp til de lokale arrangørene og dirigentene å bestemme hvilke sanger som skulle synges og spilles i demonstrasjonstoget, på arrangementet etter toget og under festen om kvelden.

Sang og musikk har igjen tatt over som et viktig innslag i 1. mai-feiringen, men med et mer ungdommelig og moderne preg. I Oslo har det eksempelvis de senere årene vært vanlig å arrangere gratis konsert i Spikersuppa.

1. mai-festen[rediger | rediger kilde]

Festene 1. mai skilte seg som regel ikke fra andre festarrangement når det gjaldt underholdning. I Kristiania leide Arbeiderpartiet fra 1894 til 1907 Tivoli med artister til festen. Utover landet var det vanlig med amatørskuespill, opplesning, sang, musikk og dans. Det som særpreget en tradisjonell 1. mai-fest, var den blanding av alvor og fest som også kjennetegnet hele maidagen. Alkohol var forbudt, og som en fast post på programmet var det alltid en eller flere politiske taler eller foredrag som kunne vare flere timer. Festen var et bevisst forsøk på å trekke folk til bevegelsen, men også på å sveise deltakerne sammen og integrere dem i arbeiderbevegelsen. Festen skulle mønstre troppene, og det er derfor et presist bilde Social-Demokraten ga i 1916:

Sitat 1ste mai er arbeiderne som en stor hær. Den dagen drar de i tætte fylkinger for at kjæmpe sin seige kamp - om kvelden samles de til fest og dans rundt leirbaalene. ... Men det er et gode ved disse fester, at kampen ikke glemmes for festens skyld. Som aarvaakne skiltvakter forkyndte de forskjellige talere om fiendens nærhet. Vi har føling med fienden, de angrep igaar, de angriper imorgen! Kampmotet holdtes levende av begeistrende sang og musik, og livsmotet florerte under dansen. Sitat
Social-Demokraten 1916

Friluftsmøtet[rediger | rediger kilde]

Arrangementet i forbindelse med demonstrasjonen var også et ledd i deltakernes integrering i arbeiderbevegelsen. Møtet ble som regel holdt utendørs etter toget og omfattet både underholdning og politiske taler. 1. mai-talene var viktige bindeledd mellom massene (tilhørerne) og lederne (talerne) og ble brukt til å fremme arbeiderbevegelsens budskap. Talene kunne være agitatoriske eller opplysende. Spesielt talene for 8-timersdagen inneholdt ofte analyser og statistikk. Etter talene hendte det at forsamlingen vedtok en resolusjon eller utbrakte et leve for «den internasjonale arbeiderbevegelsen» eller en annen verdig sak.

Mange steder var det vanlig med flere talere. En tale for dagen og en tale for arbeiderorganisasjonen var det mest brukte. I Bergen i 1895 var det tale for normalarbeidsdagen, tale for organisasjonen og tale «paa kvindernes vegne». I Oslo, og senere i Bergen, ble det på grunn av den veldige menneskemassen som møtte fram, holdt taler fra flere talerstoler. Det var før høyttalernes tid. I Oslo begynte man i 1900 å bruke to talerstoler. Fra begge ble det holdt tale for 8-timersdagen og for arbeiderorganisasjonen. I tillegg var det sang av en sangforening ved hver talerstol. På Tullinløkka i 1917 ble det til og med brukt fire talerstoler, mens man gikk tilbake til to i 1921. Da det første høyttaleranlegget ble tatt i bruk i Oslo i 1928, var det en stor begivenhet. Høyttalerne gjorde arrangementet med flere talerstoler overflødig.

Barnetog[rediger | rediger kilde]

Fra omkring 1910 var barnetoget det store arrangementet 1. mai ved siden av demonstrasjonen. Det var tenkt som en motvekt mot barnetoget 17. mai, men var samtidig et middel til å integrere barna i arbeiderbevegelsen. Bare sjelden ble det oppfordret til boikott av 17. mai-togene. Som på 17. mai måtte barna ha med seg flagg, helst røde, og skolefanene burde delta i toget. Et vellykket barnetog var avhengig av skolefri 1. mai, noe som igjen var et spørsmål om kommunal innflytelse. Etter toget var det møte med taler og underholdning, som for de voksne.

De første barnearrangementene 1. mai ble gjennomført i Bergen og Ålesund i 1905. I Ålesund gikk om formiddagen 1. mai 1905 et «barneflagtog» fra Skudvigskaret til Turnplassen. «Skolens flag var udlaant og det var et vakkert syn at se de glade smaa svinge sine smaa flag for arbeidernes frigjørelse, det gir saa godt haab for fremtiden.»

I hovedstaden ble det første barnearrangementet 1. mai gjennomført i 1910 i form av en barnefest. I 1913 var det lokalt barnetog på Sagene og i 1915 lokale barnetog i flere bydeler. I 1916 gikk det første felles barnetoget fra Ankertorvet til Tullinløkka. Først gikk Kristiania Arbeiderpartis barnelag med

sit store røde flag som i toppen bar en vakker og morsom symbolsk buket av vaarens unge løv isprængt dyprøde tullipaner. Fire og fire i rækken fulgte barnene med de smaa røde flag høit hævet - alle kredsenes barn med hvert sit musikkorps og hvert sit store røde flag. Takt, takt! Pas paa takten! De smaa barnesko smaldt mot brostenene - takt, takt - bortover Torvgaten, hvor flag var heist ... Vakrere tog har aldrig gaat opover Karl Johan. Dets festmotto: "Store røde flag og smaa røde flag" gav helhetsindtrykket en betagende renhet. Gaten var sol og rødt - rødt og sol.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.u-s-history.com/pages/h933.html
  2. ^ http://www.encyclopedia.chicagohistory.org/pages/693.html
  3. ^ Anders Giæver: «Merkelige merkedager», Verdens Gang 2. mai 2009
  4. ^ Jf. Norsk Lovtidend Avd. 2 1935 s. 184.
  5. ^ http://www.lovdata.no/all/nl-18981210-001.html
  6. ^ Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Besøkt 1. mai 2013

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]